I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød trÃ¥d eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
Anne Bitsch hadde en veldig klargjørende kommentar i dagens Aftenposten. Brått falt det mange brikker på plass i mitt hode. Plutselig skjønte jeg hvorfor jeg verken føler meg hjemme i høyre- eller venstresidens retorikk og valg når det gjelder feministisk politikk.
Ingen av delene sitter spesielt godt i mitt hode. Og jeg har ofte tenk på hvorfor jeg får piggene ut enten det er det ene eller det andre resonnementet som fremmes.
“Problemet med den borgerlige feminismen er at den knapt forholder seg til at de som kan velge mest fritt, er de med flest penger og høyere utdanning. Ã… satse pÃ¥ en kjønns- og klassenøytral politikk er Ã¥ satse pÃ¥ de med flest ressurser fra før.
Problemet til venstresidens feminisme er derimot at kvinner får færre insentiver til å ta grep selv, om man lar statlige velferdsordninger eller kvotering være svaret på så og si alle likestillingsutfordringer. [..]
Derfor mÃ¥ feminismen vende tilbake til de gamle liberalene om at kvinner mÃ¥ lære seg samfunnets spilleregler og ta kontrollen tilbake over sitt eget liv. Det innebærer Ã¥ føre en politikk som gjør dem i stand til Ã¥ tenke økonomisk smart, og Ã¥ begrense incentiver som fører til det motsatte, slik som kontantstøtte og deling av pensjonspoeng.”
Det avsnittet fikk mange brikker til Ã¥ falle pÃ¥ plass i mitt hode. Jeg baler som regel alltid med Ã¥ finne min “plass” i den feministiske debatten. Debatten er preget av motsetningene mellom frihetshungrige pÃ¥ høyresiden (“Frihet til Ã¥ gjøre tradisjonelle valg”-alternativet) og reguleringshungrige pÃ¥ venstresiden (“Staten mÃ¥ ordne opp, ikke jeg”-alternativet). Jeg føler meg ikke særlig hjemme i noen av alternativene.Â
Derimot føler jeg meg veldig hjemme i det liberale alternativet, det som handler om at vi har ansvar selv, og spesielt har vi ansvar for å ha eller ta kontrollen over egne liv. Valg vi gjør i dag har langsiktige konsekvenser, for eksempel for våre fremtidige pensjonspoeng.
Som jeg har skrevet om en del her inne så lar kvinner seg stadig gjøre finansielt avhengige av menn. Gjerne i form av valg om å være hjemme lenge mens barn er små, eller jobbe deltid halve (hele) livet. Fordi hun har en mann som forsørger seg; det er sjelden mulig å gjøre de valgene med mindre hun har en mann til å forsørge seg. Som enslig forsørger kunne jeg for eksempel ikke gjort det.
Da har hun strengt tatt heller ikke kontrollen over eget liv lenger. Hun legger den, som i tidligere tider, i hendene pÃ¥ sin mann.Â
Retten til å gå tilbake til hjemmet står høyest på dagsorden for høyresidens feminister, ser det ut til. Der tidligere tiders borgerlige feminister sto på barrikadene for stemmerett, er nå det viktigste å fjerne lovebestemt pappapermisjon? Likevel kommer klagingen når kvinner oppdager at deres valg har konsekvenser.
Jeg fÃ¥r alltid lyst til Ã¥ stemme pÃ¥ et annet parti nÃ¥r jeg ser Høyres likestillingspolitikere uttale seg1.Â
Venstresidens tro på reguleringer fungerer heller dårlig i mitt hode. Kvinner kommer ikke til å utgjøre halvparten av alle ledere via kvotering, men fordi kvinner velger å bli ledere. De kommer ikke til å utligne lønnsforskjellen til menn heller, før de selv velger å jobbe mer.
Det handler om å ta kontroll over eget liv.
Takk, Anne Bitsch. Du fikk mange brikker til å falle på plass i dag tidlig.
Jeg tror mange drømmer om å kunne bli lengre hjemme med barna, og det kan være positivt for mange familier. Velger man dette som en langvarig løsning, bør man imidlertid sikre den hjemmeværende noe i forhold til den som er ute med inntekt og høy pensjonsopptjening. Dette kan gjøres i en avtale mellom mor og far (spesielt med tanke på ev. skilsmisse) og ved livs/dødsforsikring i forhold til dødsfall.
Kvinner må ta ansvar for sitt eget liv, og ja, dersom man velger å ikke jobbe/jobbe mindre, så må de sikre seg selv.
Likestillingspolitikk handler for meg om mer enn hvilke ordninger jeg selv kan føle meg hjemme i. Jeg har ikke lest Anne Bitsch sitt innlegg, men med utgangspunkt i dette blogginnlegget kan jeg ikke forstÃ¥ annet enn at dette ogsÃ¥ mest handler om “dem med flest penger og som har valgt en riktig høyere utdanning”. Et valg om Ã¥ være hjemme mens barna er smÃ¥ er et valg de fleste familier gjør sammen, og jeg mener at Ã¥ velge Ã¥ være omsorgsperson bør verdsettes som viktig i samfunnet pÃ¥ lik linje med et arbeid som administrerende direktør – uansett kjønn og uansett økonomisk inntjening.
Jeg lurer veldig pÃ¥, Iskwew, om du mener at for eksempel sykepleiere mÃ¥ takke seg selv for lav lønn og pÃ¥følgende vanskelige økonomiske situasjon, og at uføretrygdede alenemødre burde ha tenkt pÃ¥ Ã¥ “sikre seg selv”?
Jeg skal selvfølgelig lese Bitsch innlegg … Men denne kommentaren mÃ¥ uansett anses som en tilbakemelding pÃ¥ dette blogginnlegget.
Jeg henger meg på madammen her, jeg.
Når kvinner blir hjemme, når kvinner bli sykepleiere så gjør man det fordi man mener at her finnes det et behov noen må dekke. For meg handler kvinnekamp om å ta på alvor også dette.
Og ikke minst, som madammen sier, ̴ lage ordninger som ogs̴ dekker de av oss som ikke kan jobbe eller jobber deltid pga av sykdom Рnoe som rammer kvinner mer enn menn.
Mammadamen, siden vi lever av økonomisk verdiskapning i form av prodksjon av varer og tjenester, så vil ikke det å være hjemme med barn verdsettes økonomisk på samme måte som å være i arbeide. Hvem skulle i så fall betale for det? Jeg, som har valgt å jobbe?
Friheten til å velge er der, spørsmålet er mer om kvinner sørger for å ta ansvar for egen situasjon i dag og i fremtiden. Det kryr av eksempler på kvinner som står på bar bakke ved skilsmisse. Valgene kvinner gjør må bli mye mer bevisste. Valg har konsekvenser.
En debatt om uføretrygd hører ikke hjemme her. Ingen velger bevisst å bli det.
Lønnsdiskusjonen er for stor for denne tråden.
Nå får jeg sikkert kjeft av noen for å blande meg i en diskusjon som jeg ikke har meningsrett til, men jeg er så hjertens enig med deg. Med ett unntak:
Nemlig setningene “Problemet med den borgerlige feminismen er at den knapt forholder seg til at de som kan velge mest fritt, er de med flest penger og høyere utdanning. Ã… satse pÃ¥ en kjønns- og klassenøytral politikk er Ã¥ satse pÃ¥ de med flest ressurser fra før” og “Retten til Ã¥ gÃ¥ tilbake til hjemmet stÃ¥r høyest pÃ¥ dagsorden for høyresidens feminister, ser det ut til”.
Slik jeg ser det, sÃ¥ ønsker de borgerlige feminister nettopp retten til Ã¥ velge selv, og retten til Ã¥ verdsettes / belønnes for de valg og det ansvar de tar. Skal de ha en “ekte” jobb / lønn (unnskyld formuleringen) sÃ¥ vil de ha den fordi de har fortjent det, ikke fordi de har sutret seg frem til den.
@Mammadamen:
Selv om sykepleien også er en avsporing, det finnes nemlig ikke bare kvinnelige sykepleiere, så:
Ja, “sykepleiere mÃ¥ takke seg selv for lav lønn og pÃ¥følgende vanskelige økonomiske situasjon”!
Sykepleierne (fagorganisasjonen) har ikke gjort noe annet enn å kjempe for lav lønn for profesjonen. Ved å insistere på kun 1 arbeidsgiver (offentlig) og felles tarifforhandlinger så insisterer de på å ligge lavt på inntektsstigen for all fremtid. Det lar seg ikke gjøre å bli lønnsledende eller endog lønnsgjennomsnittlig med en monopolist-motpart.
Og venstresidens feminister ønsker minst like sterkt som de borgerlige at andre skal forsørge dem. Forskjellen er bare at den “andre” skal være staten.
Her har alle uttalerett, Ivar! (Innen rimelighetens grenser og med hyggelig tone 😉 )
Den første kommentaren du sier deg uenig i, er Anne sin. Den andre er min, og med den ganske retoriske kommentaren mener jeg at den eneste gangen Høyre-kvinnene snakker om likestilling, det er når det er snakk om ingen lovbestemt permisjon til far og friheten til å velge tradisjonelt. Muligens ser det slik ut ettersom det bare er på slikt de er på banen, men slik ser det nå en gang ut.
Egentlig er jeg mest pisst av alt over at vi tydeligvis har to fronter her som begge ønsker større/bedre valgfrihet for kvinner og et samfunn som aksepterer disse kvinnene på lik linje med (diverse konforme) menn. Og så bruker de tiden på å krangle imens de finformulerer uenighetene sine til det ikke er mulig å jobbe sammen på hverken den ene eller den andre måten.
Jeg er så drit lei partipolitikk og måten den oppdrar mennesker til å tro at disse politiske skillelinjene er grenser i en krig mellom hvilken mening som skal vinne til slutt. Som om det å ha rett til syvende og sist vil gjøre verden til et bedre sted.
lei lei lei
men ja…
det var en interessant kommentar av Bitsch, takk for at du gjorde meg oppmerksom pÃ¥ den 🙂
I det å ha frihet til å velge, bør man også få anledning til å velge et liv med mindre inntektsskapende arbeid og/eller mer tid med barn (så lenge en ikke mener staten skal finansiere en selv utover det den gjør for andre).
I år har jeg jobbet 80 %, vel vitende om at pensjonen da blir noe redusert. Men jeg skal jo leve før jeg blir 67 år også, og i år tror jeg ikke vi hadde klart oss uten at jeg hadde den ekstra dagen til å handle inn, være hjemme med syke barn og bruke litt tid på meg selv. Med både bryllup, hussalg, 2 små barn som skal passes på, finne ny bolig langt unna og planlegge oppstart av virksomhet, har vi hatt nok å gjøre.
Jo lengre jeg har bodd i Oslo, jo nærmere har jeg kommet en drøm om Ã¥ ta det roligere og ha mer overskudd. Samtidig har jeg ogsÃ¥ en drøm om Ã¥ skape noe, sÃ¥ forhÃ¥pentlgivis kan jeg nÃ¥ fÃ¥ begge deler da jeg etter nyttÃ¥r starter egen virksomhet og flytter mer landlig til med familien. Jeg kommer ikke til Ã¥ savne t-bane, køer og lang vei til barnehage 🙂
Jeg tror at det begge frontene egentlig vil, er dette her, som faktisk løser veldig mange problemer.
Nå faller jeg i diltefellen, men jeg er totalt enig med deg. Kvinner må bare fortsette å grave sin egen økonomiske grav. Bare ikke klag når de ikke lengre kommer seg opp ut av den.
Det er greitt å si at kvinner skal bli herrer (damer)i sitt eget liv. Spørsmålet om hvilken vei som fører til målet, gjenstår å besvares.
Noen vil si at veien er frihet. Frihet,hva er det? Noen søndager har Nrk.vist programmer hvor norske familier har levd hos forskjellige folkegrupper. I ei gruppe var pubertetsritualet at guttene skulle slå jentene over ryggen med store stokker,slik at de fikk fryktelige,dype sår. Jentene sa at de hadde valgt det selv.Frihet?
Formell frihet er ikke så veldig fri når det knyttes sterke,kulturelle bindinger til den. Slik er det også når det gjelder hvem som skal være hjemme med barna. Kulturen sier at det først å fremst er mannen som har ansvaret for familiens inntekt. Da blir det ikke så lett å be seg fri fra arbeidet hos arbeidsgiver. Kvinnen kan lett bli sett på som en dårlig mor hvis hun ikke er hjemme med barna.
Det at samfunnet regulerer utbetalingene kan ogsÃ¥ sees som en frigjøring fra kulturens makt. Staten er ikke en diktatordjevel.Staten er oss selv. Dessuten – mennene tvinges ikke til Ã¥ være hjemme,det er bare et tilbud. Tar de mot tilbudet fÃ¥r de et bedre livsinnhold enn ved bare Ã¥ være skaffedyr,og de stiller sterkere ved en eventuell skilsmisse.
Problemet jeg ser med moderne politisk femininsme-retorikk er at den handler stort sett bare om kvinner i de tradisjonelle rollene som mor og husmor, ikke om moderne kvinners hverdag som også inneholder ting som jobb og utdanning, karriere og økonomisk planlegging.
Selv er jeg mer opptatt av kjønnsrollepresset bÃ¥de menn og kvinner utsettes for, og vil heller at vi skal behandles som individer istedet for stereotype “kvinner” og “menn”. Jeg tror faktisk at mye av lønnsforskjellen mellom kvinner og menn skyldes at mange velger “passende” istedet for hva de egentlig vil gjøre. I tillegg til at mange blir hjernevasket til faktisk Ã¥ tro pÃ¥ disse store kjønnsforskjellene fra spebarnsalderen av, selvsagt.
Marina, jeg tror disse kjønnsrollene setter seg veldig tidlig, ja. Og det å være kvinne er et krysspress uten like mellom mange forskjellige roller og virkeligheter. Sikkert krysspress å være mann også, men det er et annet krysspress.
Jeg er ikke sÃ¥ sikker pÃ¥ om dette krysspresset totalt sett er sÃ¥ forskjellig for menn og kvinner. Det er bare omvendt. Som vi alle vet har det tradisjonelt sett vært et forventiningspress pÃ¥ kvinner at de skal ta mor- og husmorsrollen. NÃ¥ opplever ogsÃ¥ mange kvinner at det er vanskelig Ã¥ fÃ¥ skviset inn utdanning, jobb, karriere og økonomisk planlegging der – likevel forventes det i mange miljøer og ikke minst av kvinner selv at man ogsÃ¥ skal klare dette i tillegg. Dette er en vanskelig balansegang fordi det begge delene kan være fulltidsprosjekter, men siden man ikke kan fÃ¥ i pose og sekk sÃ¥ mÃ¥ man avveie og prioritere. Her har det blitt bedre med Ã¥rene siden kvinnene har fÃ¥tt større muligheter til Ã¥ gjøre disse prioriteringene selv.
For menn sÃ¥ har det jo vært tradisjonelt vært vÃ¥r rolle Ã¥ være forsørger – den som mÃ¥ fokusere pÃ¥ jobb og karriere. Men nÃ¥ er det ogsÃ¥ en viss forventing om at fedre skal ta større del i sine barns liv og pÃ¥ den hjemlige arenaen ellers. Igjen, vanskelig Ã¥ forene disse to uten at man mÃ¥ gjøre noen prioriteringer og valg.
Altfor mange later til å tro at våres fedre og bestefedres fokus på jobb og karriere som gjorde at mange av dem godt kan beskrives som fjerne og nærmest fraværende fedre ikke kostet dem noe som helst og at de var glad til at de slapp. Altfor mange tror at det var et valg de gjorde.
Jeg er ikke sÃ¥ sikker pÃ¥ om dette krysspresset totalt sett er sÃ¥ forskjellig for menn og kvinner. Det er bare omvendt. Som vi alle vet har det tradisjonelt sett vært et forventiningspress pÃ¥ kvinner at de skal ta mor- og husmorsrollen. NÃ¥ opplever ogsÃ¥ mange kvinner at det er vanskelig Ã¥ fÃ¥ skviset inn utdanning, jobb, karriere og økonomisk planlegging der – likevel forventes det i mange miljøer og ikke minst av kvinner selv at man ogsÃ¥ skal klare dette i tillegg. Dette er en vanskelig balansegang fordi det begge delene kan være fulltidsprosjekter, men siden man ikke kan fÃ¥ i pose og sekk sÃ¥ mÃ¥ man avveie og prioritere. Her har det blitt bedre med Ã¥rene siden kvinnene har fÃ¥tt større muligheter til Ã¥ gjøre disse prioriteringene selv.
For menn sÃ¥ har det jo vært tradisjonelt vært vÃ¥r rolle Ã¥ være forsørger – den som mÃ¥ fokusere pÃ¥ jobb og karriere. Men nÃ¥ er det ogsÃ¥ en viss forventing om at fedre skal ta større del i sine barns liv og pÃ¥ den hjemlige arenaen ellers. Igjen, vanskelig Ã¥ forene disse to uten at man mÃ¥ gjøre noen prioriteringer og valg.
Altfor mange later til Ã¥ tro at vÃ¥res fedre og bestefedres fokus pÃ¥ jobb og evt. karriere som gjorde at mange av dem godt kan beskrives som fjerne og nærmest fraværende fedre ikke kostet dem noe som helst og at de var glad til at de slapp. Altfor mange tror at det var et valg de gjorde. Det var ikke noe mer valg for dem enn det var for vÃ¥re mødre og bestemødre som ble hjemmeværende husmødre. En mann i min fars generasjon sa en gang at han ikke ville at kona skulle jobbe fordi da ville jo alle tro at han ikke tjente nok. Det er lett Ã¥ fordømme den holdningen som undertrykkende og tyrannisk, men man mÃ¥ ogsÃ¥ se den forventningen til ham som ligger under dette – nemlig at han alene skulle tjene nok til at familien skal ha det materielt godt. Men den er lett Ã¥ overse eller avfeie som unnskyldning fordi resultatet (Ã¥ nekte kona Ã¥ jobbe) er sÃ¥ graverende. Men nettopp hvor graverende dette er sier noe om hvor sterkt han opplevde denne forventningen.
Jeg tror nok ellers Anne Bitsch er inne pÃ¥ noe. Derimot tror jeg at kvoteringer kan være katalysatorer for en endring. De kan fÃ¥ endringen i gang. Uten en lovbestemt “pappakvote” pÃ¥ permisjonen sÃ¥ tror jeg at langt færre menn hadde klart Ã¥ løsrive seg fra forventningene om at de skal jobbe og at de ikke behøves hjemme nÃ¥r barnet er sÃ¥ lite. Jeg tror heller ikke at kvinner i like stor grad som nÃ¥ hadde vært villige til Ã¥ gi fra seg noe som helst av permisjonen dersom ikke de 6 (nÃ¥ 10) ukene hadde vært mistet om ikke far tok dem.
Konsekvensen av dette er selvsagt at jeg også var og er positiv til kvoteringen av kvinner inn i ASA styrer.
NÃ¥r jeg sÃ¥ observerer at kvinner i Høyre som er i mot “pappakvote” samtidig er for kvoteringen av kvinner inn i ASA styrer sÃ¥ har de totalt slettet sin troverdighet i likestillingsspørsmÃ¥l.
Dette sier Høyres familiepolitiske talsperson Linda Cathrine Hofstad Helleland:
“Dagens unge fedre ønsker ofte Ã¥ ta ut mer permisjon enn de ti ukene som dagens regelverk gir dem. Mange hevder at arbeidsgiver ser pÃ¥ de ti ukene som et makstak for fars permisjonstid. Dette oppleves urettferdig for alle de fedre som ønsker Ã¥ ta ut mye mer enn dagens fedrekvote”
SÃ¥ hun tror altsÃ¥ at beste mÃ¥ten for Ã¥ fortelle disse arbeidsgiverne at makstaket ikke er 10 uker er ved Ã¥ sette ned “pappakvoten” til 0 uker. Ja, for det er vel ingen som da tror at disse arbeidsgiverne (som jeg mistenker vet meget godt at 10 uker ikke er makstaket for menn) da vil si: Ã…, du vil ta ut 12 uker permisjon, godt at det ikke er noe makstak da sÃ¥ det gÃ¥r bra.
Ja, man har ansvar for seg selv og sitt eget (økonomiske) liv, men det er ikke alle faktorene som har innvirkning pÃ¥ dette som man har kontroll over, enten mann er kvinne eller mann. Og en av faktorene som man ikke har kontroll over er forventninger fra andre og samfunnet rundt som Tamen pÃ¥peker. SÃ¥ lenge det Ã¥ være kvinne eller mann blir gjort relevant i en diskusjon om “hvem” som skal gjøre noe – enten det dreier seg om en jobb med lønn, eller en nødvendig oppgave som ikke gir lønn – sÃ¥ har Tamen rett i at reguleringer kan fÃ¥ endringer igang, slik at individet pÃ¥ et senere tidspunkt har anledning til Ã¥ velge selv – uavhengig av kjønn.
Den dagen man ikke først tenker pÃ¥ en kvinne nÃ¥r man nevner aktiviteten “Ã¥ sy”, og først tenker pÃ¥ en mann nÃ¥r man nevner tittelen “skredder” – dvs, nÃ¥r man ikke automatisk forbinder kvinner med nødvendige aktiviteter som ikke betaler og ikke gir status, og heller ikke nødvendigvis forbinder menn med yrkestitler, lønn og status – den dagen kan vi legge bort alle reguleringer og begynne Ã¥ snakke om individets reelle valg. Før den tid har man fortsatt mye holdningsarbeid igjen Ã¥ gjøre for at mulighetene til Ã¥ ta disse individuelle valgene skal være tilstede for alle individer.
Vel, kvinner må da gjerne være hjemme og passe barna sine, men jeg som skattebetaler skal ikke betale for det.