Denne uken kom det ut en fantastisk spennende og vakker bok. Den heter Langs linjene. En forfatter og en fotograf har reist langs t-bane spor og møtt mennesker. Disse møtene er oversatt til dikt/tekst og bilder. Det er en reise gjennom lykke og sorg, lys og mørke. Det går linjer gjennom vårt liv, som det går linjer gjennom byen. Disse linjene viser seg i tankene menneskene Hanne Mari og Siv møtte da de spurte mennesker om assosiasjoner til linjer.
Tekstene er sterke, bildene er fantastiske. Boken er en vakker reise gjennom Oslo, fra vest til øst.
Jeg synes det er så fint at noen har sett på det transportmiddelet vi bruker til daglig og sett poesi, prosa og visuelle uttrykk i det. T-banen blir aldri den samme. Den er så mye mer enn et transportmiddel. Den er en daglig del av livet vårt, som vi tar for gitt, og ofte bare er i, uten å oppleve.
Ofte når jeg reiser fra vest til øst eller omvendt i byen, tenker jeg at det er som om det er en grense der, en usynlig grense. Den er fanget opp i Langs linjene:
Mystisk land i vest
Vognene fylles av folk på vei innover mot byen og tømmes på stasjonene i sentrum. Der går nye mennesker på. Det er en usynlig mur ved Stortinget et sted.
T-banevognene brøyter vei gjennom muren og snor seg mot mystisk land. Der de heier på Lyn og har koder vi ikke kjenner.
Vi er jordnære mennesker med en avslappet holdning til livet. Som flagger for Vålerenga og flirer av russebusser til millioner.
Her knyttes bånd mellom mennesker fra hele kloden. Som den eldre damen, hun blir stelt av en svart pleier og oppdager at han er en kjernekar.
Kanskje fordommene mellom øst og vest vil forsvinne hvis vi har mer med hverandre å gjøre?
Det er en usynlig mur ved Stortinget et sted. Hva om vi klatrer over?
Du kan lese en smakebit fra boken her. Og du kan bestille den her. Løp og kjøp!
1 Reader Comment
Trackback URL | Comments RSS Feed
Sites That Link to this Post