Iskwews hjørne på www

#Hjernevasket og glad for det

Iskwew — Sat, 13 Mar 2010 11:25:36 +0000

Som mange andre følger jeg Hjernevask-serien og Hjernevask-debatten med interesse. I tråden min fra forrige uke ligger det en haug med lenker til interessante debattinnlegg. Når jobbkravene tillater det skal de leses om igjen. Debatten i tråden (sjelden har det blitt så mye debatt i en tråd som egentlig ikke er et innlegg) er også interessant. Denne posten er en fragmentarisk oppsummering av noen av mine tanker så langt.

Skillelinjene i debatten er interessante, Folk med naturfaglig bakgrunn vs. folk med samfunnsfaglig bakgrunn. Menn vs. kvinner. Konservative vs. radikale. Og oss midt imellom, som synser litt her og der.

Obama vs. Bush
Samfunnsvitenskapene er Obama der biologi-forskerne er Bush, kanskje? Samfunnsvitenskapene sier “Yes, we can” som i bli hva vi vil, der biologene og evolusjonspsykologene løfter pekefingeren og sier “Nope”. Nå har kloke biologer forklart at det ikke er slik. Vitenskapen rapporterer bare, den gir ikke normative føringer. Trond Amundsen ved NTNU sier det slik:

Vi kan ikke slutte våre etiske normer fra en beskrivelse av menneskets mer eller mindre primitive drivkrefter. I vitenskapsteorien kalles dette «The Naturalistic Fallacy» – feilslutningen å tolke «er» som «bør». Hvis det er slik at menn i større grad søker makt og ledende posisjoner, følger det på ingen måte at menn utøver bedre lederskap. For å ta stilling til det siste må man ha normer – en mening om hva som er bra og dårlig. Her har biologien ingenting å bidra med. Vitenskap søker forståelse og er ikke normativ. Når det gjelder etiske normer og politiske valg er vi forskere ikke mer eksperter enn alle andre.

Likevel tror jeg ikke det er slik at fordi du er en naturvitenskapelig forsker så vil du ikke tolke eller legge frem forskningen din uten et snev av normative føringer eller med den politiske bagasjen du har. Det har f.eks. Leif Edward Ottesen Kennair og kollegaen Terje Bongard vist, blant annet med sysnpunkter på tredeling av foreldrepermisjon. Utsagnene er ikke strengt vitenskapelige, og kan ikke være det, fordi verken evolusjonspsykologer eller samfunnsvitere vet hva konsekvensen av endringene i hva kvinner og menn gjør siden slutten av annen verdenskrig vil bety for oss som art. Historien har vist at mennesket er en ekstremt tilpasningsdyktig art, men det er ikke det som fremheves.

La oss være enige om at alle er mennesker, selv forskere innen naturvitenskapene, og alle har bagasje med seg. Det har noe å si for hvilke hypoteser som undersøkes, hvordan de tolkes og ikke minst hvilke samfunnsmessige implikasjoner som legges i dem.

Valg av overskrift på denne posten ligger i dette. Jeg har vokst opp i en tid der “Obama-holdningen” har vært fremtredende. Jeg har gjort livsvalg og tenkt at “Yes, I can!”. Det er jeg glad for. Kvinner kan har vært den fremtredende samfunnsånden og det er den jeg er i dag et produkt av.

Alle samfunnsforskere er ikke komplette idioter uten vitenskapelige tilnærminger
Motviljen mot den biologiske forklaringsmodellen ligger her – synspunktene passer konserverende krefter som hånd i hanske og de brukes slik også. Dermed har samfunnsvitenskapelige forskere forvist den biologiske forklaringskomponenten til feilleddet i forklaringene sine. De sier at:

y=x1+x2+e

der x er forklaringsvariable og e er feilleddet som ikke forklares av modellen for variabelen y

Dersom dette feilleddet er veldig stort, vil ikke modellen ha stor forklaringsverdi, og det vet nok selv samfunnsforskere.

De fokuserer på det de kan noe om, altså betydeningen av x1 og x2. Vil jeg tro. Jeg er ikke verken biolog eller samfunnsforsker, og kan ikke vite sikkert. Dersom feilleddet er for stort, vil hypotesene om sammenheng måtte forkastes. Jeg tror ikke alle norske samfunnsforskere er komplette idioter, utdannet med null forståelse for vitenskapelig metode eller uvitenskapelige i sitt arbeide. En som bedre beskriver det, er Gudmund Hernes. Han skrev en ganske eminent kronikk om det i går. Der analyserer han både likestillingsparadokset og foreldreparadokset. Om du er uenig i budskapet, så nyt i hvert fall språkføringen. Strålende godt skrevet.

Jeg tror det var det Cathrine Egeland forsøkte å si i program 1. Jeg tror hennes utsagn er klippet sønder og sammen i større grad en Jørgen Lorentzens.

Det stemmer at jeg er kritisk til forsøk på å forklare sosiale ulikheter med henvisning til «natur» og «naturlige forskjeller», men dette er ikke den viktigste grunnen til at biologi og evolusjonspsykologi ikke har en sentral plass i min forskning. Den viktigste grunnen er rett og slett faglig: jeg har ikke en egnet faglig bakgrunn til å kunne vurdere om evolusjonspsykologenes teorier har noe for seg. Min avvisning av biologiske forklaringer handler altså ikke om kjønnsforskjeller generelt, men om det som var temaet for Eias intervju med meg, nemlig likestillingsparadokset og det kjønnsdelte arbeidsmarkedet i Norge.

Selv ikke komikere/forskningsjournalister er fri for forutinntatte oppfatninger
Heller ikke programleder Harald Eia er fri for et kulturell bagasje når det gjelder f.eks. kjønn.

I program 1 skal han til Camilla Schreiner ved UiO for å få en undersøkelse beskrevet. I bilen forteller han at han skal til en “dameforsker”. Da han møter Schreinersier han “Så koselig! Herregud så brun du er!”. Jørgen Lorentzen fikk kommentarer på at han hadde sterkt håndtrykk, og Willy Pedersen at han er så høy. De omtales imidlertid ikke som manneforskere. Bare forskere. Dette er klassisk retorikk.

Skulle besøkt andre forskere mens han var i USA
Jeg lurer ellers på hvorfor Eia ikke stakk innom Elisabeth Spelke da han var på Harvard. Hun har forsket barn og objektforståelse. Et av de autorative forskningsresultatene det vises til i program 1 om likestillingsparadokset er Baron-Cohens forskning om hvor lenge barn ser på forskjellige objekter (se “the biology of gender“). Baron-Cohen mener at guttebabyer er mest opptatt av tekniske ting mens jentebabyer er mest opptatt av ansikter. Han ser det som bevis for at vi er genetisk programmert til teknikk om vi er menn og relasjoner om vi er kvinner. Det forklarer likestillingsparadokset, mener Eia.

Men Spelke, som har forsket på det samme, ser ikke de samme resultatene. I tillegg har hun velbegrunnet kritikk av resultatene som ble brukt i Program 1 av Hjernevask:

Baron-Cohen suggested that male infants’ focus on objects leads them to become systemizers who engage both with the mechanical world and with abstract systems like mathematics.

Claims that by nature men orient to objects and women orient to people are not new (see Maccoby & Jacklin, 1974, for a review of older claims and Browne, 2002, and Pinker, 2002, for recent statements), but Connellan et al.’s (2000) experiment seems to have given them compelling support. The experiment is unusual, however, in three respects.

First, it stands alone. It is customary, in infant research, to replicate key findings and assemble multiple experiments in support of any claim. No replication of Connellan et al.’s experiment has been published, however, and no unpublished replications are mentioned in Baron-Cohen’s (2003, 2005a) discussions of their finding

Second, Connellan et al.’s (2000) experiment does not attempt to determine the basis for infants’ preferences between the person and object.

Third, Connellan et al. (2000) did not discuss critical controls against experimenter bias

I sin egen – og lignende forskning – hevder Spelke at hun ikke har funnet vesentlige forskjeller mellom barn basert på kjønn. Forskningen Eia bruker som autoritet er altså ikke uten relevante motforestillinger. Resten av rapporten beskriver kjønn og spesielt matematikkevner. Det er meget interessant.

Ikke bare samfunnsforskere som bør snakke med andre
I den forrige tråden om Hjernevask nevnte jeg en kronikk skrevet om steinaldermyten.

I den populære formidlingen av hjerneforskning om kjønnsforskjellen begrunnes resultatene med henvisning til en steinalder som aldri har eksistert. Det er ingen tvil om at denne forskningen er verdifull og bidrar med interessant kunnskap til forståelse av oss selv. Resultatene kan likevel ikke begrunnes vitenskapelig med steinalderlivet.

De mener altså at bildet av steinalderen ikke nødvendigvis er spesielt evidensbasert. Livet i steinalderen krevde både sin kvinne og mann. Det krevde fleksible egenskaper både for kvinner og menn. Tunnellsyn og geometrisk forståelse var nødvendig både for kvinner og menn. Kunnskap om hva som kunne sankes likeså. Uansett så VET vi ikke hvordan det var i steinalderen. Det kan vi ha mer eller mindre evidensbaserte teorier om. Det kan imidlertid virke som om evolusjonspsykologer, som er opptatt av steinaldermennesket, bør konferere med annen fagkunnskap og ikke reprodusere myter.

Biologene synes heller ikke å være helt enige seg imellom. Der Kennair er bekymret for den oppvoksende slekt dersom mot går for tidlig ut i jobb, sier forskerne i program 2 at det stort sett bare er gener som betyr noe. 70% gener sa den ene forskeren om skoleresultater, røyking og alkoholbruk. Da spiller det liten rolle om mor går ut i arbeidslivet tidlig eller ikke.

Kronikkskriving, popularisering og retorikk
Nå har jeg ikke lest Aftenposten på mandag, den har ikke kommet ut enda, men jeg har en følelse av at det vil stå en kronikk der, skrevet av Eia og Ihle. Den vil begrunne konklusjonene som legges frem i program 3 av Hjernevask på mandag kveld. Slik har det i hvert fall vært i forbindelse med de to første programmene. Det er et nytt og interessant konsept. Samfunnsforskerne blir halsende etter denne ganske offensive strategien. Retorisk har dermed programskaperne initiativet til enhver tid.

Retorikkekspert Jens Elmelund Kjeldsen/VOX PUBLICA hadde en interessant analyse av programkonseptet:

AT «BIOLOGENE» i Hjernevask fremstår mer overbevisende enn kulturforskerne er altså ikke overraskende.

Før det første argumenterer de for sin egen sak, mens kulturforskerne argumenterer imot de andres, for det andre ligger biologenes forklaring tettest på de fleste menneskers hverdagserfaringer, og for det tredje er empiri nesten alltid mer overbevisende enn teori.

En ting til: Vi overbevises ikke bare av argumenter, men også av karakteren til dem som fremfører argumentene. Det påvirker hvordan vi oppfatter argumentasjonen. Vi har vanligvis et mer positivt bilde av den som kommer med saklige argumenter, enn av den som mest kritiserer motstanderen.

Mens «biologene» var forsiktige i deres konklusjoner, argumenterte nyansert og aksepterte at også kultur og miljø hadde innflytelse, fremstod kulturforskerne mer ensidige og avvisende.

Programmet er kort sagt lagt opp for å nå målet eller agendaen, om du vil. Meget effektivt skal det legges til, og riktig så underholdende (ja dette er ikke Schrødingers katt, et av mine yndlingsprogrammer, men et underholdningsprogram). Men vi får faktisk ikke innsikt i hva samfunnsforskningen kan vise til av resultater. Det er ikke fokus for programmet. Fokus for programmet er kanskje det tradisjonelle journalistiske prosjektet “Kle av makta” – her representert med samfunnsforskere. Som programskaperne åpenbart mener uttaler seg og gir politiske råd på sviktende grunnlag.

Virrvarr var intervjuet til denne serien. Hennes beskrivelse av intervjusituasjonen beskriver godt hvordan dette ser ut til å ha vært for de andre forskerne også. Dette er forskningsjournalistikkens svar på reality TV.

Kanskje ler komikeren Eia godt?
I sin eminente skrivelse fra i går avslutter Gudmund Hernes slik:

Men det er en alternativ forklaring: Selv om Eia foregir at han har gjennomgått en metamorfose til vitenskapsreporter, er det bare et ledd i en stor køpenickiade. Han har bare kledd seg ut som kritisk journalist, en standup-Attenborough, med lodden megamikrofon i labben. Men Eia er og forblir en særs begavet humorist. I det siste programmet vil han avsløre at han har drevet ap med oss alle. At han lykkes er ikke rart – vi har jo 99 prosent av genene til felles med apene.

Ja, kanskje det?
Åpne spørsmål og nysgjerrighet
Uansett skal Eia ha for å ha skapt debatt. Og har det sikkert travelt om dagen. I hvert fall for travelt til å svare på spørsmål på twitter. Jeg har stilt @eiaihle følgende spørsmål uten å få svar:

@EiaIhle Har dere detaljer om undersøkelsene av adoptivbarn som ble nevnt i programmet i går? Linker?    9:55 PM Mar 9th   via web

@EiaIhle Hvordan har de fått data fra biologiske foreldre til adopterte barn? Hvor er undersøkelsene foretatt? Hvor store er undersøkelsene?    9:57 PM Mar 9th   via web

@EiaIhle Og: hvor store er korrelasjonene?    9:58 PM Mar 9th   via web

Disse spørsmålene satt i hvert fall jeg igjen med etter program 2. Så langt uten at programskaperne eller andre har svart.

Det er også interessant å fundere litt over hvorfor det er slik at hvor fremgangsrik du er, er avhengig av når du er født på året. Hvis det altså i hovedsak er gener som styrer. Genpoolen er sannsynligvis jevnt fordelt over året.

Jeg ser frem til mandag og svaret på homofilispørsmålet. Forhåndsannonseringen tyder på at Eia har funnet det svaret også. Debatten kommer sikkert til å gå friskt om det svaret. De ser ut til å ha funnet noen morsomme queer-teoretikere.

Oppsummering så langt
Denne serien har ledet til veldig mange interessante kronikker og en veldig interessant debatt. Det er vel foreløpig ca. 2-0 til biologene. Samfunnsforskerne ligger nede og mange fryder seg over det. Jeg lurer litt på av ledelsen på universitetene tenker – de har jo etter sigende en stor gjeng med idioter ansatt. Noe sier meg at de bør forsøke å vise at alle forskerne innen samfunnsfag ikke er idioter og har relevant forskning å vise til. Med mindre de da ikke har det. I så fall bør ledelsen på UiO og andre universiteter ta sin hatt og gå, kortene bør kastes og vi bør gjennomføre en “52-plukk opp” i det akademiske Norge snarest.

Muligens gjør de klokt i å vente med innspill til programmet er over og tsunamien har lagt seg. De får uansett ikke ørens lyd for tiden. Men noe sier meg at det er frenetisk møtevirksomhet innenfor samfunnsfagene for tiden.

Det har kommet mange interessante kronikker og mange av dem har jeg lenket til i kommentarfeltet til tråden om steinaldermyten. Les ellers Floken i nettet om Kjønn som akademisk konstruksjon og selve debatten i tråden om steinaldermyten.

Dette er en veldig interessant debatt, synes jeg. Fordi den handler om grunnleggende spørsmål som “Hvem er jeg?”. Det er nok derfor debatten fenger så til de grader.

No related posts.

TV-titting mens Excel går varm

Iskwew — Wed, 10 Mar 2010 20:35:35 +0000

For tiden sitter jeg foran dataskjermen sent og tidlig. Excel er alltid oppe. Jeg har bittelitt Tårnfrid-følelse, faktisk. Jeg jobber sent og tidlig og har stadig vekk noen jobb-problemstillinger som surrer rundt i hodet. Jeg er bittelitt stressa, for å si det som det er. Det merker jeg særlig på bussen (ekstra irritert over mobillyder og høylydte mobilsamtaler) og mens jeg står i kø for å skaffe meg litt lunsj en times tid etter at jeg burde spist (uheldigvis rett etter at barnevogn-mafiaen har inntatt køen hos bakeren).

Det er meg som i går forsøkte å bruke et regneark med 900.000 linker til andre regneark og observerte hvordan Excel og Vista forsøkte å oppdatere dem, men kom til kort. Dermed blir det copy/paste av 180 variable simulert 5.000 ganger i stedet. Sånn er livet med Excel, Vista og bærbar. Jeg burde hatt en stasjonær PC, selv om jeg ikke tror den ville klart de 900.000 linkene likevel. Men da kunne jeg ikke jobbet etter at Tigerungen har lagt seg. Til det trenger jeg bærbar.

Jeg piler altså på jobben om morgenen, jobber så Excel går varm, og piler hjem for å lage middag, vaske klær, fore katter, gjøre rent hus og snakke litt, i hvert fall litt, fornuftig med Tigerungen. Blogging er det beviselig ikke tid til, selv om lenkearkivet i forrige tråd begynner å bli særdeles innholdsrikt og interessant. Det er bare ikke tid til å skrive noe om det. Eller, det kunne kanskje vært en halv time her og der, men stoffet er for interessant til at det holder.

Strengt tatt hadde denne husholdningen trengt en hjemmeværende husmor. Men det har vi ikke.

I vinterferien var Tigerungen borte, og forskjellen på

å jobbe på kontoret til 18:30 og deretter ha fri, og
å jobbe på kontoret til 16:30 og så hjemme fra 21:00 til 23:00 er formidabel.

Til de som lurer – variant 2 er faktISK veldig mye mer krevende enn variant 1. Mentalt må du fly fra den ene rollen til den andre og så tilbake til den første. Da er bussbroen mellom universene redningen. Den gjøre det mulig å omstille seg fra den ene til den andre rollen. Dermed hater jeg støyende bussturer mellom universene mine. HATER.

Innimellom titter jeg litt innom TV’en.

Jeg har selvsagt sett på Hjernevask, hvem har ikke det? Jeg har fulgt debatten også. Debattert litt på twitter. Men noe som kan bli en bloggpost er det ikke tid til. I går viste det seg at jeg jo kan legge bort alle Tårnfrid-følelsene av å ikke strekke til. Tigerungen har genetisk IQ, han vil utvikle genetiske vaner og jeg burde ha drukket mer vin. Men så kom jeg på at jeg fortsatt tror at barn som blir tatt vare på i større grad enn andre vil kunne realisere sitt potensial, barn som får litt hjelp med leksene vil sannsynligvis ha en fordel og barn som legger seg i tide om kvelden og spiser noenlunde god mat vil bli friskere og ha det bedre enn andre barn. La oss nå ikke hjernevaske barnet ut med badevannet.

Tenkte jeg. Så dermed er det business as usual i kveld også.

Enda verre blir det vel til uken. Da skal jeg inn på sykehus og ha en liten operasjon (ikke noe farlig, ikke noen krise, ikke bli bekymret, og utover det; Don’t ask ) mens jobben biter negler og Tigerungen må være annetsteds et døgn. Og jeg faktISK sannsynligvis MÅ ta det med ro den uken. Det skulle jeg ønske jeg ikke måtte, men kanskje må jeg det. Faktisk må til og med storesøster sove over den dagen jeg skal ha narkose.

I parantes kan jeg bemerke at Sykehuset Asker og Bærum i hvert fall i mitt tilfelle var lynraske til å gi meg time, så raske at jeg måtte utsette det i to uker. De hadde dessuten sendt med forskriftmessig skriv med hvilke rettigheter jeg har og det meste er i orden. Noen har skjerpa seg, kan det se ut som.

Tror jeg skal få lest en av de bøkene som ligger på vent. Mens katter maler i fanget og hybelkaninene seiler sin egen sjø. Neppe skrive noen seriøs bloggpost om arv og miljø og Samfunnsforskere vs. Biologer The Movie og si noe om hvem jeg mener er dumme og hvem som ikke er det. Egentlig kjennes det ut som om de er litt dumme alle sammen, men det kan være fordi jeg ikke har hodet helt med meg.

Dette ble ikke mye til post, kjenner jeg, men (tids)nød lærer nøgen quinde at spinde (bloggposter). Mennesket er tross alt ekstremt tilpasningsdyktig. Og er det noe bloggere kan, så er det å skrive mye om ikke noe. Det vet ordentlige skribenter alt om.

Ha en fortsatt fin uke!

(Jeg kom akkurat på at jeg må sjekke om Tigerungen har lagt seg!)

Steinaldermyten: er vi utsatt for #hjernevask?

Iskwew — Tue, 02 Mar 2010 22:09:20 +0000

Jeg så selvsagt Harald Eias Hjernevask i går. Programmet var godt laget, og det er ikke tvil om at de intervjuede kjønnsforskerne ble effektivt stillt til veggs. Eventuelt klippet til veggs, men de kom ikke godt fra det. Jørgen Lorentzen svarte imidlertid betydelig bedre for seg på Aktuelt i går kveld.

Tiden strekker ikke til for å skrive en kommentar til programmet og problemstillingene, men jeg vil anbefale to kronikker jeg leste i dag.

Den første er skrevet av Dag O. Hessen, professor i biologi ved UiO. Den forklarer hvordan en biolog ser biologiens rolle bedre enn jeg har sett noen gjøre det før.

Graden av biologisk relevans vil avhenge av hvilket av disse nivåene man diskuterer på. Når det gjelder «den menneskelige natur» er det fremdeles slik at mange assosierer biologiske forklaringer ed et reaksjonært og dystopisk menneskesyn der konkurranse og kamp er opphøyd til styrende prinsipper. Dette bygger på den Hobbesianske oppfatningen av at den fellesmenneskelige natur representerer noe grunnleggende negativt; den er dyrisk, og med det aggressiv, voldelig og egoistisk under det forsonende kulturelle ferniss. Det er imidlertid vel så naturlig for oss å opptre sosialt, vennlig og empatisk, mye fordi dette er egenskaper som er selektert fram gjennom vår kultur (vi har vært sosiale vesener siden før vi ble Homo sapiens). Vår natur er altså sammensatt og fleksibel, og den gode nyheten er at også sosialitet og empati «ligger i genene».

Den andre artikkelen sto i Aftenposten Innsikt som lå på dørmatta i dag tidlig. Den er skrevet av Sheila Coulson og Ingrid Fuglestvedt, førsteamanuenser vedi Istitutt for arkeologi, konservering og historie (IAKH), UiO. Den har tittelen “Kvinnen var jeger”. Deres poeng er at bildet av steinaldermennesket som brukes ikke stemmer med arkeologiske funn.

Fra hold som hverken har antropologi eller arkeologi som fagfelt presenteres vi for stereotypien om at kvinner sanket (og passet barn) ved boplassen, mens mannen var ute på jakt. At kvinner spiser jentemat og har hang til shopping, skyldes hennes opprinnelige liv som sanker, mens mannens evne til å beregne romlig avstand skal gå tilbake på hans liv som jeger. Slike oppfatninger utgjør i dag den populære forståelsen av opphavet til kjønnsforskjellen. Henvisningen til steinalderlivet kan sies å gå inn i rekken av moderne myter om hvorfor vi er som vi er, og ikke sjelden løftes også steinalderen frem i formidlingen av resultater fra hjerne-forskningen.
[..]
I den populære formidlingen av hjerneforskning om kjønnsforskjellen begrunnes resultatene med henvisning til en steinalder som aldri har eksistert. Det er ingen tvil om at denne forskningen er verdifull og bidrar med interessant kunnskap til forståelse av oss selv. Resultatene kan likevel ikke begrunnes vitenskapelig med steinalderlivet.

Det synes jeg var et godt og nyanserende innspill i debatten.

Ellers har 5080 en god humoristisk post som påpeker et viktig poeng:

I over 20 år har kjønnsforskjellene på arbeidsmarkedet vært stabile. Kan det tenkes at man må lenger tilbake i historien for å spore store endringer i arbeidslivet?

Det er et godt poeng, og viser hvor kortsynte vi noen ganger er. Det har jeg skrevet om tidligere i en post om kvinner, menn og yrkesvalg:

Men først litt om den menneskelige hukommelse og tidsperspektiv. Det er ikke bare som barn vi mangler det, ofte er det jo slik at vi husker til for omtrent 10 år siden. Om så ting ikke er slik vi ønsker det, så kjenner vi utålmodigheten gnage og lurer på hvorfor ting ALDRI utvikler seg. Når den slår inn, hender det jeg ser bakover i historien, gjerne ved hjelp av mine venner hos SSB, for å se om det er slik at ikke noe har skjedd. Det gjorde jeg nå også.

Og det har skjedd en revolusjon, uten at vi helt har merket det, og uten at vi synes de problemstillingene vi baler med i dag kan løses fort nok.

God lesning! Jeg kommer tilbake med en post etterhvert, tenker jeg.

Har du noen gang selv blitt utsatt for truende seksuell oppmerksomhet?

Lev et frisksporter-liv for arbeidsgiver

Iskwew — Sun, 28 Feb 2010 12:25:24 +0000

Mange av oss har tidligere ledd godt av japanske arbeidstakere som er ser arbeidsplassen som familie og venner på en gang, og lever livet i stor lojalitet til samme arbeidsgiver. Vi humrer av arbeidstakere som ser arbeidsgiver som mor og far og den egentlige grunnen til å leve. Her i landet jobber vi for å ha fritid. Vi er neggu ikke gift med arbeidsgiver.

Tja, er vi sikre på det?

Vi får telefoner som er laget for at vi skal lese jobbmail døgnet rundt. Som en helt naturlig ting forventes det at vi skal forholde oss til jobbting døgnet rundt. Jeg gjør det selv. Det er blitt en del av livet. Kjekt, rett og slett, å ikke starte dagen med mail fra kvelden i går. Den tok du jo stilling til i går kveld.

Stadig vekk arrangeres det teambulding av ymse slag, der man har artige rollespill og deltar med hele seg og god sportsånd.

Enkelte arbeidsgivere mener ansatte på jobbreise skal dele hotellrom for å spare penger.

Neste tiltak fra arbeidsgiver er å sørge for at vi lever et sunt og godt liv, så vi får leve lenge i landet, ikke blir sykemeldte og dessuten er mer effektivt. Dette kjører Storebrand et prøveprosjekt på, “helt frivillig” selvsagt, og på ingen måte noen styring av ansattes fritid.

På bakgrunn av resultatene fra en kombinert helsesjekk og oppfølgingssamtale har grupper av ansatte fått tilbud om ulike former for trening og oppfølging. En stor gruppe er også blitt anbefalt å kontakte fastlege eller søke annen medisinsk behandling.

Leder for Kundeservice Bedrift, Tore Skeide,sier det slik:

Vårt utgangspunkt er at medarbeiderne er hele mennesker, der jobb og privatliv henger tett sammen. For å ta tak i sykefraværet, ønsker vi å gå lenger inn i medarbeidernes privatliv enn tidligere

Det er selvsagt slik at det ofte er medarbeidernes privatliv som gjør dem syke, i motsetning til mantraet til SVs Karin Andersen som bare fokuserer på at vi må “se på hva som gjør folk sjuke av jobben sin”. Folk blir åpenbart syke av ting som ikke er relatert til jobb. Livsstil, for eksempel. Sigaretter, alkohol, usunn mat og manglende trening bidrar helt klart til sykefraværet. Det vil Storebrand gjøre noe med, og det gjør de ved å sette foten godt inn i de ansattes privatsfære.

De ansattes representanter sier at de er svært opptatt av at data som medarbeiderne legger igjen ikke er noe Storebrand har tilgang til med mindre den enkelte gir tillatelse. Ikke noe av den informasjonen som kommer frem skal kunne brukes mot den ansatte. Det skal være helt frivillig, dessuten.

Ja, mon det? Jeg tror vel ikke de ansatte bør føle seg helt sikre på at ikke selskapet biter seg merke i hvem som ikke vil delta. Og vil det oppfattes som negativt om den enkelte ikke frivillig gir selskapet tilgang til data? Har de som ikke gjør det noe å skjule, kanskje?

Storebrand går ganske langt i å viske ut grensen mellom arbeidsliv og privatliv med dette tiltaket. Storebrands representant sier rett ut at selskapet ønsker å gå lenger inn i medarbeidernes privatliv. Og formålet er jo bare godt. Sykefrævær ned og effektivitet opp. Da er vel alt vel?

Nei, det synes jeg egentlig ikke. For det første så er ting som godt kosthold et personlig ansvar og et resultat av personlige beslutninger. Arbeidsgivere bør ikke se det som sitt rett å blande seg inn i hva medarbeiderne har i kjøleskapet hjemme. Sørg gjerne for sunn mat i kantinen (her syndes det mye for å spare penger), frukt tilgjengelig og rabatt på Elixia for de som ønsker det. Men slik individuell kartlegging som Storebrand legger opp til bryter slik jeg ser det med individets rett til å skille mellom jobb og fritid.

Kanskje det neste blir at arbeidsgivere tilbyr samlivsterapi så folk ikke krangler, skiller seg, blir psykisk slitne og lite effektive, får pengeproblemer og blir stressa av det? Siden være personlige valg kan påvirke oss og gjøre oss mindre effektive og mer syke. Nei takk!

Jeg har for eksempel en tendens til å være alt, alt for sent oppe om kvelden, og er dermed trøtt og grinete før 10 om morgenen. Arbeidsgiver hadde sikkert syntes det var bedre om jeg fikk 8 timers søvn, snarere enn 6. Men vil jeg at arbeidsgiver skal bestemme når jeg legger meg om kvelden? Nei takk!

Arbeidsgiver eier meg ikke og verken kan eller skal ta personlige valg for meg. Jeg må selv ta ansvar for livet mitt.

Ville være dumt å vise finger’n

Iskwew — Mon, 22 Feb 2010 16:54:29 +0000

Elin Ørjasæter mener at Northug godt kan vise fingeren tilbake til norsk presse når de hever pekefingeren til ham fordi han går i vranglås fullstendig når han taper, og er, som Ørjasæter sier

rasende, forbannet, oppgitt, sønderknust, trolig så skuffet over seg selv og sint på hele verden

og ikke vil snakke med noen. Det kan han selvsagt godt gjøre, var det ikke for en pitteliten deltalj eller tre. De går på følgende ting:

Han er en kulturbærer
I Norge i dag er det stort sett idrettsutøvere som er ansett som rollemodeller. Å være flink til å gå på ski har mye større status enn å være flink til å forske, for eksempel. At NRK rydder hele sendeflaten i to sammenhengende uker når det er OL er bevis på det. Den norske folkesjelen er i mye større grad tuftet på “flink til å gå på ski” enn på “flink til å forske” eller “flink til å starte virksomheter og skape arbeidsplasser” for å nevne noe. Jeg kan synes det er dustete at det er det viktigste for en nordmann, men sånn er det nå en gang.

Han er en rollemodell
I et land der idrettsprestasjoner er (d)en sterk(este) kulturbærer(en) har idretten fått tilført store midler til anlegg og satsing, enten det er over statsbudsjettet, kommunebudsjetter eller tippemidlene. Idretten selv argumenterer med seg selv som de som skal redde den oppvoksende slekt fra fyll og fedme og dermed må de få enda mer penger.

Petter Northug er en rollemodell for min Tigerunge på 10 år. Synes jeg det er kjekt at en slik rollemodell for en gutt på 10 år formidler at når du for en gangs skyld ikke vinner, er det helt ok at en voksen mann blir så sinna at han “går i svart” og ikke kan snakke en gang? Eller at det er så viktig å vinne at verden faller sammen om du ikke gjør det? Nei, det synes jeg ikke. Jeg synes at en skikkelig rollemodell skal agere noenlunde som Ole Einar Bjørndalen eller Aksel Lund Svindal: Si at det var kjipt. Forklar hva som gikk galt. Smil og så går livet videre. Det er budskapet jeg vil at en Tigerunge på 10 skal få.

Han tjener fett med penger på å være en rollemodell
Northug tjener masse sponspenger på at han er sett som en rollemodell. Sponsorer liker vinnere fordi vi liker vinnere. Men liker vi dårlige tapere? Nei, ikke så godt. Derimot liker vi Ole Einar Bjørndalen som går bort og gratulerer vinneren, på en dag han selv har skutt 7 bom. Det liker vi. Dårlige tapere eller folk som hoverer når de vinner, det liker vi ikke.

Dette vet sponsorene.

Om det nå er så at langsrennsløpere har påvirkningskraft på 10-årige Tigerunger og andre, så har mammaer og pappaer det også. Og dersom de ikke ser langrennsløpere som går i svart som noe ideal, vil formidle det og agere deretter. Den vil handle mindre av det de ikke liker. Personlig, og helt ubevisst: om valget mitt står mellom noe Northug har reklamert for og noe Aksel Lund Svindal har reklamert for, så er jeg ikke i tvil om hva jeg ville valgt.

Dette vet sponsorene også.

Ørjasæter spør om Northug må finne seg i å være en vare. Nei, selvsagt må han ikke det. Men om han skal tjene penger på å være en rollemodell for den oppvoksende slekt og de litt mer voksne, så må han rett og slett enten bli en bedre skuespiller eller endre seg på ordentlig. Å gå så i svart er ikke noe å se opp til. Du kan godt snakke om barneskirenn om du vinner, men da må du ha et snev av tapper mine når du taper også.

Tigerungen ser veldig opp til Northug. Jeg liker faktisk ikke at han gjør det, for Northug er ikke et uproblematisk ideal. Dersom du som meg ikke mener at

å være flink i idrett og
vinne alt du deltar i, samt
hovere når du vinner og gå i svart når du taper

er det eneste saliggjørende her i livet, så finnes det bedre idealer enn Petter Northug. Aksel Lund Svindal, som vinner og taper med om ikke samme sinn, så i hvert fall i balanse. Eller freestylevinneren Alexandre Bilodeau som har sin CP-rammede bror som ideal.

Det kan godt være skuespill, men det er helt greit for meg. Det formidler en personlig balanse som jeg setter pris på.

Jeg skjønner at det er kjipt å ikke vinne, vi har driften i oss til å vinne alle sammen. Men at vi ikke vinner hver eneste gang, det er ingen katastrofe. Og Tigerunger vil fort gå på flere nederlag og få færre seire enn hva Petter får. Det er viktig å forstå at det er helt normalt og noe man må komme seg gjennom.

Petter er som han er, og det skal folk få lov til å være. Absolutt. Men ikke forvent å tjene på imaget ditt om du ter deg på en måte som ikke gir deg et godt og salgbart image. Folk flest liker det ikke, og tar med seg lommeboken andre steder.

Det tror jeg er grunnen til at det ble pressekonferanse i går. Idrettsforbundet, Olympiatoppen, sponsorene og sikkert også støtteapparatet til skiløperen hadde skjønt det. Om han hadde skjønt det selv, vet jeg minsanten ikke. Jeg tror ikke nødvendigvis det har med arroganse å gjøre, det kan rett og slett ha med manglende evne å gjøre. Ørjasæter er inne på det:

“Hvis Northug hadde åpnet munnen lørdag hadde han antakelig sagt ting som hadde vært langt verre for hans omdømme enn det å holde kjeft.”

Når du lever av image er ingen av forklaringene gode. Jeg tror at slik Northug har stilt seg, så er hans reklameverdi tuftet på bare én ting: at han vinner. Gjør han ikke det, er det ikke noe annet å kapitalisere på.

Det er en risikabel strategi.

Har de mistet den?

Iskwew — Thu, 18 Feb 2010 21:40:57 +0000

Oppdatering 19/02:

Da har Elkjøp tatt kontakt. TV’en venter på deler. De hadde først prøvd noen deler, som ikke løste problemet. Så hadde de bestilt noen nye deler. Sånt tar selvsagt tid.

Og siden det tar så lang tid, kan jeg snarere enn å vente bare komme innom og hente en ny TV. DVD lokalisert av verksted og sendes til oss. Forsikringen er lagt inn på ny TV og gjelder i tre år fra dags dato.

Den nye er dessuten ikke en 19″ men en 22″.

Slik går man fra sur til veldig blid og fornøyd kunde. Tigerungen kommer til å bli smørblid

For fire uker siden kom jeg hjem til en ganske betuttet Tigerunge som ba meg komme inn på rommet hans med en gang. Rommet viste seg å være enda mer kaotisk enn normalt (og det sier litt) med lekekasser utover hele gulvet. Grunnen til at kassene var dratt frem var at TV’en til Wii’en hadde begynt å gi fra seg noen lyder som enten var noe som hører hjemme i death metal eller noe veldig galt. Etter inspeksjon kom jeg til at det var det siste. Dermed bar det av gårde til Elkjøp dagen etter med TV’en som bare er ett år gammel.

Først ringte jeg forsikringsselskapet. De sa at dette hørtes ut som en klassisk reklamasjonssak, og ikke en brukerfeil som forsikringen skal dekke. Det minte meg forøvrig på at jeg som faktisk jobber med risikostyring, kan regne og kjenner forbrukerlovgivningen sånn noenlunde, selvsagt burde styrt unna den rådyre forsikringen. Det er og blir idiotisk å forsikre TV’er som a) ikke koster mye og b) er dekket av forbrukerlovgivning for det meste og c) har en forsikringspremie som er latterlig. Men jeg har altså forsikring på den. Tigerunger og Wii KAN fort ende i brukerfeil, tenkte jeg da jeg kjøpte den. Selv om jeg vet at det er idiotISK.

Elkjøp tok den inn og orienterte om at det ville ta 1-3 uker og at jeg ville få beskjed på SMS når den var ferdig. Kjempefint. Tigerungen var litt molefonken, men fikk løfte om at han kunne spille litt på TV’en i stua. Det skulle jo bare ta 1 til 3 uker. Ikke sååå lenge.

Etter 2 uker begynte han ha lure på hvor den ble av. Etter 3 uker ringte jeg Elkjøp. Den kjekke webtjenesten viste bare følgende:

25. jan, 10:49     Produkt til reparasjon ved verksted
25. jan, 08:23    Produkt til behandling ved Elkjøps PC-klinikk
23. jan, 11:50    Produkt diagnostiseres

Den ble altså sendt, men siden er det ingen oppdateringer.

Supporten til Elkjøp fant ikke ut noe mer, men sa at noen ville undersøke og så ringe meg. Og at jeg kunne få en låne-TV, men det gidder jeg ikke om det er kun kort tid til den er ferdig, tenkte jeg. Bussing med TV’apparater til og fra Elkjøp er ikke noe drømmetilbud.

Ingen ringte.

Jeg ringte dermed tilbake på mandag. De kunne fortsatt ikke fortelle meg når den ville komme tilbake, eller hva som var grunnen til at det tar så lang tid. Men damen sa at hun skulle få noen til å undersøke og ringe meg tilbake i løpet av 1-2 dager.

Ingen ringte.

Og NÅ begynner jeg å bli sur, kjenner jeg. Det kan godt være en grunn til at det tar lenger tid enn estimert (venter på deler, lang kø, hva vet jeg), men de må kunne si hvor lang tid det skal ta og hva problemet er. Så jeg ringte tilbake i dag, og sa at NÅ vil jeg i hvert fall vite hvor den er, når den kommer tilbake og hva problemet er. Det skjønte mannen i den andre enden av telefonrøret. Han skulle få butikken til å undersøke med verkstedet og ringe tilbake ASAP. Jeg fikk raskt en SMS (de skjønte nok at jeg begynner å bli sur):

Hei. Vi har bedt verksted sjekke opp og gi en tilbakemelding på status, kontakter deg så fort vi har fått svar. Mvh Elkjøp

Ingen ringte i ettermiddag.

Hvor vanskelig det kan være å finne ut av hvor en TV er og hva som er status, vet jeg ikke. Men åpenbart er det rimelig vanskelig. Kanskje den rett og slett er blitt borte? I så fall er det krise. Ikke på grunn av TV’en i seg selv, men fordi Tigerungens DVD med Stabæks gullsesong fra 2008 står i TV’en. Den er utstyrt med DVD-spiller, og det var ikke mulig å få den ut av TV’en. Kriiiise! Om TV’en er borte håper jeg virkelig Stabæk har restopplag av den DVD’en. Tigerungen insisterte på at mannen som tok imot den skulle skrive stor og tydelig lapp om at han MÅTTE få igjen den DVD’en.

Jepp. Jeg skal ringe igjen i morgen. Om det fortsatt ikke er noe klart svar å få, får de innrømme at den er *borte* og gi meg en ny TV. Om DVD’en er borte er det eneste som kan redde dagen en bedre TV.

I hvert fall om de vil at jeg skal kjøpe noe mer der. Gutta på Expert er nemlig hyggeligere. Og jeg trenger snart oppvaskmaskin.

No related posts.

Kalibreringsbehov i sosiale medier

Iskwew — Sun, 14 Feb 2010 14:49:39 +0000

I går tidlig deltok jeg i en interessant debatt på twitter om sitering fra sosiale nettverk som Twitter. Debatten hadde en post skrevet av Nina Nordbø, som jobber med sosiale medier for NRK, som utgangspunkt. Den handler om det hun definerer som mobbing på Twitter. Den spesifikke debatten kan imidlertid tas der. Jeg har noen generelle betraktninger om et åpenbart kalibreringsbehov¹ mellom mediefolks og vanlige brukeres oppfatninger av sosiale medier.

Det jeg tenkte på etter lørdagsmorgenens debatt med mediefolk og en del andre på Twitter, er at det er ganske åpenbart at de fleste mediefolk ser det som sies i sosiale medier på en helt annen måte enn mange av oss andre, og at de vil bruke det de finner der på en måte som vi andre ikke helt forutser og forholder oss til.

Mediefolk ser alt som skrives i det offentlige rom (og åpne feeds på Twitter er i det offentlige rom) som noe de fritt har rett til å sitere fra. Det har jeg skrevet om før, da Håvard Bøkko twitret om fotball. Dette er sikkert noe de rent legalt har rett til også. Selv om de nok bør skule til Vær Varsom Plakaten, for eksempel 3.9:

3.9. Opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen. Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft. Husk at mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn andre.

Men dette er jo regler som ikke helt er tilpasset nye medier, og dessuten er det et tolkningsspørsmål. Jeg tror tiden er overmoden for en gjennomgang av Vær Varsom med tanke på sosiale medier. Men inntill videre er det de uformelle reglene som gjelder. Den har jeg skrevet om i den nevnte posten om Bøkko på Twitter.

Saken er at mediefolk har et annet forhold til det som skrives i sosiale medier enn det vi andre har. Der vi ser sosiale medier som sosial interaksjon mellom brukere, ser mediefolk det som en nyhetskanal. Hvor lite gjennomtenkt det som står der enn måtte være, og uansett hva konteksten er, så er det i det offentlige rom og har per definisjon nyhetspotensial og kan siteres fra. Standard innspill dersom man advarer mot å bruke sosiale medier på den måte, som jeg gjorde i Bøkko-posten min er gjerne at

Det er sagt i det offentlige rom
Man får jaggu stå for det man sier
Vil man ikke risikere oppslag på forsiden i tabloide medier, så får man holde seg unna

Nå er det selvsagt ikke sånn at vi alle sier ting som er interessant for mediene hele tiden. 99% av tiden er 99% av oss helt uinteressante i så henseende. Poenget er at vi fort og uforvarende kan si noe i en bisetning og delta i en debatt, eller sende et sleivspark ut i cyberspace som er interessant for å illustrere en sak. Da kan vi før vi får sukk for oss få et ikke ønskelig søkelys rettet mot oss. Det er vi faktisk nødt til å forholde oss til. Det var det de som ble beskrevet i bloggposten til Nina Nordbø opplevde. Debatten i tråden er interessant, for den illustrerer at vanlige brukere ser dette annerledes enn mediefolk.

Som bruker av sosiale medier forholder jeg meg til dem som en form for samtale lik den man har på en kafe. Det er ofte flyktig og ikke ment for evigheten det jeg sier der, i motsetning til bloggpostene mine, der jeg er mer gjennomtenkt i det jeg skriver. Sosiale medier som twitter er en samtale i forbifarten. Dermed svarer jeg svært sjelden på kommentarer der som ble skrevet for mer enn noen timer siden. Ikke godt å huske hva man sa. Men det man ikke selv husker, kan fort andre lage oppslag av, om de ønsker det. Legger vi til at kommunikasjonen er ikke-verbal, altså uten forsterkende, dempende eller forklarende kommunikasjon som ligger i kroppsspråk, er faren for misforståelser helt åpenbar.

Spørsmålet er hvordan vi vanlige brukere skal forholde oss til dette. Jeg mener, som beskrevet i Bøkko-twitter posten, at mediene skal passe seg for å misbruke den gjensidige tilliten i sosiale medier. De kan mene de har rett til å sitere der det er interessant, med eller uten relevant kontekst, men som brukere vil vi tilpasse oss den risikoen. Vi bør gjøre det. Hva kan vi så gjøre?

Vi kan bruke nick og ikke personlig bilde, men en Avatar
Vi kan beskytte feedene våre i sosiale nettverk
Vi kan gjøre det vanskeligere for mediefolk å følge oss, ved at vi blokkerer dem på f.eks. twitter²
Vi kan veie våre ord på en enda mer finjustert gullvekt og snakke bare om ufarlige ting

Personlig synes jeg ingen av de alternativene er gode. Det er morsomt å “snakke” med mediefolk, og de har interessante ting å si. Derfor er mitt håp at mediefolk behandler sitering fra sosiale medier med varsomhet, slik at vi ikke ser en tilpasning der den dialogen forsvinner eller forringes i kvalitet. At de forholder seg til “oss vanlige folk” med det utgangspunkt at vi forholder oss uformelt til samtalen i sosiale medier. At de fleste av oss ikke har noe ønske om å havne på forsiden av en nettavis eller med bilde og sitat fra et sleivspark vi delte ut på twitter i en bloggpost.

Noe av det unike med et sted som twitter er at mediefolk faktisk deltar i dialog. Det har jeg ikke sett at de gjøre andre steder. Det er en unik mulighet både for dem og oss. Måtte den ikke skusles bort.

Og til mediefolk som trekker på skuldrene og viser til de tre punktene lenger oppe når jeg reiser mine innvendinger; husk at jeg som bruker kan tilpasse meg. Det kan vi alle. Det vil gjøre dialogen på et sted som twitter fattigere. Det ville være synd. Men folk tilpasser seg, uansett om man kan mene at det er fordi de er noen feiginger som ikke tør stå for det de tenker og sier. Selv kan jeg bli enda mer paranoid enn jeg allerede er. Klart jeg kan. Det er jeg ikke alene om.

Det er det dette handler om. At det vil gjøre sosiale medier kjedeligere. Det handler ikke om den formelle og legale sitatretten.

.Fotnoter:

Kalibrere: avpasse, avstemme, korrigere
De vil fortsatt kunne finne hva vi sier, men det blir mindre enkelt

Er du på sykehus får du finne deg i moralske pekefingre

Iskwew — Fri, 12 Feb 2010 23:58:24 +0000

En venn fortalte i går at da han var på besøk på Ahus, logget på gjestenettet og forsøkte å gå inn i Hjørnet, ble Hjørnet blokkert av sykehusets innholdsfilter. Blokkeringen kom på følgende poster:

En historie med 6 ord

Posten er blokkert fordi den har “overskredet grensen for ladede ord”, i kategorien pornografi. En kjapp gjennomlesning med lupe, lys og lykter finner ingen spesielt ladede ord, og definitivt ingen pornografi. Det er bare noen mer eller mindre gode historier fortalt med seks ord.
.
.

Åpent brev til Justisminister Knut Storberget

Denne er blokkert av samme grunn som den andre. Dette brevet, som jeg skrev i 2007 og sendte til Knut Storberget, handler om voldtekt. Storberget ble ikke mer sjokkert over språket enn at han faktisk svarte på det, og det gjorde han dertil på Justisdepartementets papir.

Det er selvsagt et innholdsfilter på ville veier Ahus har innstallert her. Du skal være bra snerpete for å mene at noen av disse postene inneholder ladede ord. Det finnes så klart de som mener at alt snakk om voldtekt er kryssing av en grense, men det er folk vi i grunn ikke ønsker å sammenligne oss med i Norge. Dansguardian heter åpenbart filtert, og på websiden sin har de beskrevet hvor flinke de er.

DansGuardian is an award winning Open Source web content filter which runs on most modern Unix-like operating systems including Linux and Mac OS X. [..] DansGuardian provides true web content filtering by examining the actual content of the pages and headers and not simply blocking on an out-of-date-as-soon-as-released URL list like most competitors.

Noe sier meg at de ikke har vunnet noen premier for tolkning av det norske språk. Deres tolkning av det faktiske innholdet i Hjørnet står mildt sagt ikke til ståkarakter på eksamen. Jeg noterer meg dessuten at VG kan leses, og gudene skal vite at de er vesentlige nærmere porno på mange nivåer enn hva Hjørnet noen gang har vært.

Dette er det mulig å spøke en del med, men det jeg begynte å tenke på er at det faktisk er slik at norske sykehus finner det betimelig å bestemme hva som er OK for pasienter og besøkende å lese mens de er på sykehuset. Hvorfor gjør de det, og med hvilken rett? Hva kommer det av at de synes de har en paternalistisk rett til å bestemme

Hva som er porno ved å filtrere på ord i tekst
At pasienter og besøkende ikke får lov til å lese dette

Er man som pasient og besøkende på sykehus faktisk fradømt retten til det frie ord?

Sykehuset mener å ha rett til å sensurere. Som pasient og besøkende er man altså fradømt retten til å bruke sin selvstendige dømmekraft, og til avgjøre hva man ønsker å lese. Det er sykehusets dustete innholdsfilter bedre til å avgjøre. I hvert fall skal man ikke ha noe av at pasienter og besøkende leser porno. I hvert fall ikke på internett. Jeg antar i hvert fall at de ikke sjekker hvilke bøker og blader folk har med seg.

Dette er litt i tråd med min opplevelse fra da jeg var til kontroll hos bedriftslegen for en stund siden. I kontakt med helsevesenet ser vi ut til å gå fra å være selvstendige individer til å være fratatt vår status som selvstendige.

Sykehuset vet bedre enn oss. Der skal vi bare gjøre det sykehuset mener er sunt og godt for oss, inklusive ikke lese porno. Eller for den del, for mange ladede ord. Sykehuset har nemlig ansvar for alt som har med oss å gjøre, så lenge vi er der. Også hva vi leser på internett.

Lenke til denne posten er sendt til Kommunikasjonsdirektør på Ahus.

Ikke send mer penger til SAS

Iskwew — Tue, 09 Feb 2010 19:59:25 +0000

I dag kom nyheten om at SAS også i år trenger mer kapital fra eierne. I fjor fikk SAS 6 milliarder av eierne, og nå ber de om 5 milliarder til. Norges andel er 575 millioner, i fjor var den på 800 millioner. De 800 millionene er borte, og Giske mener vi skal sende friske penger etter de fra i fjor som er tapt i år.

Kremargumentet til Giske på TV i sted var at det er satt et krav om at de private eierne også skal bidra med ny kapital. For da vet vi at det er lønnsomt. Det får meg til å lure på om Næringsdepartementet ikke har noen som kan regne på slikt. Det styrker i så fall betrakningen om at Staten ikke er en god eier. Skal man eie store andeler i diverse selskaper må man faktisk være i stand til å gjøre selvstendige beregninger for å vurdere lønnsomhet før man blir med på å skyte inn ytterligere egenkapital.

SAS-sjefen sa på TV i sted at han regner med at SAS skal gå i pluss fra 2011, og at egenkapitalemisjonen i år bare er nødvendig for å få selskapet gjennom et vanskelig år. Så skal alt bli bedre. Hvilke mirakler som skal skje i løpet av 2010 for å få det til å skje, vet jeg ikke, men det vil i så fall i hvert fall bety at det må kuttes og ryddes noe formidabelt. Jeg håper SAS-sjefen har rett. Jeg håper de ansatte i SAS beholder den realitetsforståelsen de så ut til å ha tilegnet seg, da de ble intervjuet på TV i sted.

Bjørn Kjos i Norwegian er naturlig nok ikke spesielt fornøyd med at staten nok en gang sender friske penger til SAS. Han sier blant annet:

En fortsatt kunstig innsprøytning av statlige penger i en sterk konkurranseutsatt næring rammer de sunne bedriftenes muligheter til å bygge nye og varige arbeidsplasser. Vi er også redd det kan svekke flytilbudet på sikt.

Det er kjernen i problemstillingen. Og det spørsmålet vi bør stille er hvorfor den norske, svenske og danske staten skal være eiere i SAS. Den historiske begrunnelsen er god. Etter annen verdenskrig måtte nasjonalstatene tråd til for å sørge for at vi fikk infrastruktur og fly på vingene. Men de argumentene er der ikke i dag. Og i en situasjon der det finnes konkurransedyktige alternativer bør ikke Staten ha åpen lommebok for et av selskapene, som dermed kan fortsette å drive lite kostnadseffektivt. Det lar seg gjøre å drive lønnsomme flyselskaper – det er for eksempel Norwegian bevis på.

Hele flybransjen trenger restrukturering. Den kommer ikke, dersom det bare er å få penger fra de tre nasjonalstatene som er største eiere hver gang det tapes penger. Snarere enn å sende mer penger til SAS bør Giske selge seg ut. Slik det har utviklet ser det ut til at de statlige eierne med store lommebøker er til hinder for en nødvendig restrukturering.

En slik restrukturering kommer muligens til å bety at vi ikke lenger kommer oss like langt av gårde for en tusenlapp, at vi må stå lenger i kø for å sjekke inn og at vi får det trangere ombord. Personlig liker jeg ikke den tanken, men det er helt nødvendig for å skape lønnsomme flyselskaper.

Dessuten betalte norske skattebetalere i fjor, enten vi fløy eller ikke, 800 millioner for å holde SAS på vingene. Nå skal vi betale 575 millioner til, i lønnlig håp om at vi får dem igjen fra et mer lønnsomt SAS i fremtiden.

Bjørn Kjos oppsummerer det slik:

Den norske staten har satt tydelige vilkår om kostnadskutt. Det er bra at næringsministeren stiller krav. Men man skal huske at SAS sitt behov for mer kapital bunner blant annet i at de har kjørt en aggressiv prisdumping i markedet det siste året. Det har svekket selskapet og det påvirker konkurrentene som ikke kan komme til staten og be om mer penger hvis kassen skulle være tom. De reisende har fått billigere billetter, men realiteten er at de har bidratt til å betale dem via skatteseddelen

Stadige statlige kapitalinnskudd har potensial til å vri konkurransen slik at det ikke er de mest lønnsomme selskapene som vinner, men de som har eiere med dype lommer og ditto oljeformuer.

Helgetur til fjells

Iskwew — Sun, 07 Feb 2010 21:47:36 +0000

Granmeis

og vi var ikke spesielt fjolsete, men noe fjolseri ble det, skal jeg innrømme. Det høre med når to gamle venninner og to gutter på 10 og straks 7 drar på tur. Samt en skikkelig krølltopp på to år, med navnet Ludde, og av rase portugisisk vannhund. En fantastisk flott rase. Han og jeg ble veldig gode venner, og han ville gjerne ligge i fanget. Man kan mene mangt om 26 kilos skjødehund, men hyggelig er det! Han er ellers helt svart og dermed veldig vanskelig å ta bilde av.

Jeg er ikke noen skientusiast, men dette var en veldig fin opplevelse. Hytta til venninnen min ligger i Eggedal, trollenes rike, altså. Og det var rimelig trolsk da vi kom opp ved halv ni tiden på fredag kveld, med mørke store grantrær, tåke i dotter og trolske hvite skikkelser i snøen. Teodor Kittelsen bodde i Eggedal og har helt sikkert funnet motiver til maleriene sine der oppe.

Helgen ble fylt med passelig lange skiturer, god mat, god vin og litt Løiten, venninneskravling og gutter som lekte og lo. De vill strengt tatt eeeegentlig ikke på skitur, men da vi først kom oss ut var det riktig hyggelig for alle. Selvsagt hadde vi med solbærsaft og kaffe på termos, appelsiner og sjokolade. De tingene man MÅ ha med på skitur.

I går var været ganske grått, men det var fint likevel, særlig var det vakkert i den blå timen. I dag strålte solen fra skyfri, knallblå himmel. Vi skulle til en seter ikke så langt unna, og på den turen oppdaget jeg verdien av riktig utstyr. Det har ikke jeg. Jeg har nemlig staver beregnet på oppkjørte løyper, og definitivt ikke løssnø. Vi kom oss dermed ikke helt bort til seteren, ettersom stavene sank nedi så lange som de var. Det ville dermed være umulig å komme seg opp selv den llle bakken. Skiene var derimot helt perfekte – smørefrie ski anbefales til alle som ikke er superfrisksportere og skientusiaster!

Det hele ble avsluttet på vei hjemm med en alldeles underskjønn rosa solnedgang over snekledde trår og med fjell i bakgrunnen. Det nordiske lyset er virkelig vakkert.

Det kjennes som om vi riktig har vært på ferie, selv om vi bare var borte i to døgn. Det frister til gjentakelse!

Noen bilder fra helgen i Eggedal:

No related posts.