I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød trÃ¥d eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
Hilsen Assad fra “Izzat”
Her i forrige uke kjøpte jeg i pur nysgjerrighet og lengsel etter innsikt i Menn, bladet Mann. Jeg plukket opp KK, og ble stående å se på dette bladet. Og tenkte at kanskje kan jeg løse noen av mysteriene ved å lese bladet som heter nettopp Mann. Så jeg bladde opp kr. 59,50 og gikk ut fra Narvesen, blid og fornøyd.
Og bladet hadde mange interessante artikler, det var faktisk nok godt lesestoff i bladet til at jeg godt kan finne på og kjøpe det en gang til.
Det var en artikkel om Mannsrollen i bladet. Det er der jeg har hentet overskriften fra. Det vil si, det er slik artikkelen er presentert pÃ¥ forsiden. Og jeg har lenge spurt menn bÃ¥de her og der om Ã¥ fortelle meg hva de legger i mannsrollen. Men jeg møtes dessverre som regel med flakkende blikk, og skjønner fort at dette har de ikke tenk over. I neste setning overgÃ¥r de samme mennene, som ikke har noen tanker om mannsrollen, til Ã¥ bla opp alle tankene de har om kvinnerollen, og brummer et eller annet i skjegget om at “likestillingen har gÃ¥tt for langt”. Ã… si noe om hva det vil si Ã¥ være mann, utover at det var lettere før nÃ¥r vi kvinner var greiere, det er visst vanskelig.
Men altsÃ¥, bladet Mann har en artikkel om Mannsrollen. Og de som er bedt om Ã¥ si noe om det er Assad Siddique, kjent fra blant annet filmen “Izzat” (som jeg dessverre ikke har fÃ¥tt dett). SÃ¥ er det fotballspilleren Magne Hoseth. Deretter Olaf Tufte, roeren. Ispedd disse tre, er det ogsÃ¥ kommentarer fra Wencke Mühleisen, kjønns- og medieforsker og Arnfinn J. Andersen, leder for Likestillings- og diskrimineringsombudets samfunnsavdeling.
Her er noe av den visdom som Assad fra “Izzat” deler med norske kvinner og menn:
“Er det nødvendigvis en konflikt mellom Ã¥ vaske opp og de tÃ¥ være mann?
Nei,men jeg tror likestillingsbanden, slik vi sÃ¥ langt kjenner den, harlurt det litt vel langt. NÃ¥ er det litt en plikt Ã¥ vaske opp, lage frokost, skifte bleier, ikke en glede. Jeg vasker opp jeg, men jeg gjør det fordi jeg vil, og ikke fordi jeg mÃ¥. Da blir følelsen av Ã¥ være gentleman borte,sier Siddique.”
*fnis* Her er det lettangripelige uttalelser. Jeg antar at selv hjemme hos Assad må det vaskes opp, lages frokost og skiftes bleier? Og at hun som da Må gjøre det, gjør det fordi hun er ladylike, og synes at bæsjebleier er som parfyme?
“Det later til Ã¥ være en kollektiv oppfatning at mannen pÃ¥ død og liv skal være sÃ¥ «myk». Jeg er en forkjemper for like rettigheter, men jeg mener det innimellom handler om Ã¥ ta fra mannen æren og selvfølelsen – rett og slett følelsen av Ã¥ være mann. Det er jo faktisk en mulighet for at mannen har bedre av Ã¥ gjøre noe annet enn Ã¥ vaske klær bare for Ã¥ vaske klær. Og kanskje er det noe som kan være bÃ¥de nyttig og bra ogsÃ¥.”
*fnis^2* Ligger virkelig en manns ære og selvfølelse i oppvask, klesvask, bleieskift eller ikke? To do laundry or not to do laudry, that is the question? Da er den sannelig ikke spesielt solid. Og forøvrig så KAN det jo hende at en kvinne også kan ha bedre av å gjøre noe annet enn å vaske klær også, men det er faktisk altså noe som må gjøres, om vi ikke skal gå rundt som møkkasabber, store som små. Jeg er helt sikker på at jeg kunne hatt godt av å gjøre noe annet, gå på kino for eksempel, men vi må altså ha rent tøy.
“Vi fører ikke regnskap over hvem som gjør hva hvor og nÃ¥r. Det betyr at nÃ¥r jeg lager mat, vasker opp eller fikser frokost pÃ¥ sengen, Ã¥ gjør jeg det fordi det er en glede – ikke fordi jeg mÃ¥. For meg handler dette om min mannlige identitet.”
I rest my case. Om dette er det den mannlige identitet hviler på, så går menn flest en grim fremtid i møte, er jeg redd. Dette virker på meg som et syltynt fundament. Den må ligge i noe mer i det å være mann enn at kvinner MÅ gjøre husarbeide, og menn gjøre det for å glede (kvinnen, antar jeg). Å gjøre nødvendig vedlikehold er ikke å gjøre en tjeneste. Det er bare noe som må gjøres.
Og så, kronen på verket i gnistrende gode uttalelser, som passer ganske godt i NM for snurrige tankerekker, når jeg tenker meg om:
“Jeg leste akkurat i et norsk magasin, der kunne jeg se reklame bÃ¥de for herresmykker og for hÃ¥rfjerningskremer for menn. Det synes jeg er et paradoks fordi vi, som menn pÃ¥ den annen side ikke ønsker at kvinner skal bli annerledes enn det de alltid har vært. Vi ønsker vel ikke at kvinnene skal gÃ¥ med færre smykker eller ha mer hÃ¥r – gjør vi. ..?”
Talk about stating the obvious. Neida Assad, det er absolutt ingen som tror at du mener at verken kvinner og menn skal være annerledes. De skal jo være akkurat og nøyaktig som i de gode, gamle dager. Hvem vi er, er jeg imidlertid ikke sikker på. Jeg får bare håpe det ikke er alle menn.
SÃ¥ er det Olaf Tufte:
“Jeg liker ikke rosa, og jeg liker ikke feminine gutter. Jeg liker Ã¥ gjøre kroppsarbeide, og jeg synes at mannfolk skal være mannfolk. For meg virker det som om en del tenÃ¥ringer fÃ¥r sprøytet østrogen inn i blodet – og det er ikke veldig bra.”
Tufte i rosa, det hadde vel tatt seg ut! Igjen en mann som snevrer inn sine muligheter til Ã¥ være mann til Ã¥ gjøre noe fysisk. Kroppsarbeide. Og de som ikke gjør det, de er ikke skikkelige menn. Du verden, sÃ¥ snevert! Jeg hadde fÃ¥tt fullstendig klaus av Ã¥ mÃ¥tte presses inn i noe sÃ¥ snevert i hvert fall. For som de fleste, kvinner og menn, er jeg “A little bit of everything, all rolled into one” som Meredith Brooks synger.
Det skal forøvrig bemerkes at bladet Mann har tatt bilder av Assad og Olaf mens de hugger ved. ’nuff said. Jeg har ikke noe imot menn som hugger ved, jeg lager gjerne middag og tar oppvasken til en mann som hugger ved. Bare han ikke lar det være kjernen i det Ã¥ være mann. Det holder ikke Ã¥ kunne hugge ved i kunnskapssamfunnet av 2006. Det mÃ¥ mer til. Og menn mÃ¥ snart komme pÃ¥ banen og delta i debatten om mannsrollen og hva en mann er, med noe annet enn mer av det samme, og tilbake til fortiden. Vi kommer ikke tilbake dit. Noen gang. Det kan komme backlash pÃ¥ likestillingen, men den er uansett kommet for Ã¥ bli.
Så var det også noen mer reflekterte stemmer i artikkelen. Heldigvis, for hadde Assad og Olaf vært de eneste som sa noe i den artikkelen, ville den vært lite verdt i et moderne samfunn.
Arnfinn Andersen er en slik stemme. Han sier blant annet: “Maskulinitet er sammensatt, og historisk sett har en alltid vært i endring – ogsÃ¥ pÃ¥ 1960- og 1970 ta!let var det opprør. Kjønnsrollen skapes og spisses ut ifra hvilke oppgaver som forventes løst, hvilke krav om stilles. Og de er ikke nødvendigvis de samme som har vært vanlige tidligere. Den følger livsfasen, og knyttes til omsorgsordninger.”
Det er poenget. Vi lever ikke i en statisk verden, der alt er som det var. Og vi kan ikke, når vi oppdager at alt likevel ikke er som det var, gå baklengs inn i fortiden. Jeg skjønner i hvert fall at jeg skal forsøke å bidra til at sønnen min føler seg fri til å definere seg selv og hvem han er som et komplekst og mangefasettert menneske. Ikke en som tror at manndom ligger i evnen til å hugge ved.
Og den utviklingen tror jeg menn skal være veldig glade for. Det å ha noen å snakke med, er noe kvinner har hatt i større grad, og det er vår store styrke. Det er noe menn med fordel kan adoptere. Mer snakking, mer deling av tanker, mer kommunikasjon med andre menn. For mange menn snakker fortsatt bare med kvinner om føleri og følera. Som jeg tror de har i like stor grad som kvinner, så det er sagt. Det er stort sett menn som ynder å hevde at menn er så forbasket enkle.
Wencke Mühleisen sier: “Undersøkelser tyder pÃ¥ at bÃ¥de kvinner og menn ser det som en fordel Ã¥ slippe presset fra foreldede forestillinger om hva som egner seg for menn og vinner, forteller Wencke Miihleisen. Hun legger til at konservative kjønnsroller bidrar til Ã¥ legge press Ã¥ individet, og følgelig blir sjansen for Ã¥ mislykkes større.”
Den kan jeg underskrive på. Å presse hverandre inn i forhåndsdefinerte og foreldede bokser, er rett og slett å frata oss muligheter til å bruke alle våre evner og til å være hele mennesker. Enten vi er kvinner eller menn.
Alt i alt var dette en lang og interessant artikkel. Lesing enbefales. (Jeg har den scannet om noen ikke gidder kjøpe bladet). Og debatt er ønskelig. Menn på banen i debatten hadde vært strålende. Men vær så snill, dra ikke den samme gamle leksa som handler om at kvinner må tilbake til fortiden. Vi vil rett og slett ikke. Mer innhold enn det må det være for å kunne kalles konstruktiv debatt om kvinner og menn i det moderne samfunn.
Vi lever i 2006, ikke i 1956. Og det var grunner til at kvinner ville bort fra samfunnet og rollene i 1956. SÃ¥ vi vil ikke tilbake dit. Live with it. Eller hvorfor ikke:
Ta det som en mann!
Jeg er enkel. Gentlemansrefleksen utløses nå og da, men jeg ville aldri finne på å si at en mann SKAL åpne døren for en kvinne. Det er, etter mitt syn, bare nedlatende.
At et menneske åpner døren for et annet menneske, derimot, se det er noe helt annet og en hyggeligere historie. Bare for å understreke det.
Enig med deg, Iversen :o) Høflighet kan vi ikke få for mye av. Og nordmenn av begge kjønn kan skjerpe seg der. Dette blir helt på siden av artikkelen, men se for deg dette:
Isk pÃ¥ byen med bankmann fra London. NÃ¥r du representerer vil du selvsagt gjerne at gjesten har det hyggelig (selv om det sÃ¥ klart var han som betalte, siden han var banken). PÃ¥ en av Oslos dyrere og bedre barer. Hva skjer? En full nordmann i dress tømmer en hel øl pÃ¥ bankmannen fra London. Og det som sjokkerte bankmannen mest, var ikke at han ble sølt øl pÃ¥, men at mannen som sølte ikke en gang sa “Excuse me” eller “I’m sorry” eller noe som helst. Han sa bare “Hikk!” og gikk. Og der sto engelskmannen med øl over hele den pinstripede dressen. Da var jeg overmÃ¥te flau altsÃ¥.
Det skjønner jeg godt, både deg og bankmannen.
Akkurat det med Ã¥ si “Beklager” eller noe sÃ¥nt, nÃ¥r man dulter borti eller noe skjer, er noe utlendinger merker seg med nordmenn. AltsÃ¥ at vi ikke gjør det.
Jeg er stolt av å kunne melde at jeg er veldig bevisst på akkurat det der. Tror mora mi har gjort en god jobb der. Holder på å lære Madammen det også, men hun er en hard nøtt.
Det er bra, Iversen! Jeg jobber også med å lære Tigerungen det der. Det er bare en vane. Og det koster lite, og gjør samhandling mye hyggeligere.
Om Madammen er en hard nøtt, er jo du tålmodig :o)
Jeg skrev litt om mannsrollen her: http://smuss.org/generelt/mannemann
Jeg mener at en hver må finne sin egen rolle. Predefinerte kjønnsroller er ikke bra for noen. Når jeg tenker meg om så bør jeg skrive litt om dette gentlemanhælvette. Jeg har ingen ønske om å være gentleman, jeg vil være høffelig og at andre er høffelig mot meg, uavhengig av kjønn. Jeg åpner dører for både menn og kvinner om jeg står slik til at det er hensiktsmessig, og jeg lar gjere kvinner åpne døra for meg om det er hensiktsmessig. Kjønnsroller suger lut.
Det synes jeg du ska skrive om Vegard :o) Snevre, predefinerte kjønnsroller suger, ja. Det er helt aldeles sikkert.
Om du har lest bloggen min (og det tyder vel mye på at du ikke har) så er det slik at jeg har en sønn på 7 som jeg har vært alene med siden han ble født. Så jeg vet mye om både at det er masse som MÅ gjøres, og at det er gleder ved å gjøre dem. Men jeg kan altså ikke velge. Og om begge parter valgte bort, hvordan gikk det da? Jeg sier ikke at det bare er plikt, men noen ganger er det virkelig det, og et barn kan ikke vente til foreldre finner glede i det.
Når det gjelder mine kommentarer til Assad, så er det i hovedsak disse tingene han fremhever selv i artikkelen. Det er altså dette som er hans hovedpoenger. Men du kan jo lese artikkelen?
Du foretar en forenkling her som hverken tjener din egen argumentasjonsrekke eller debatten som sådan særlig godt. Og jeg presiserer først som sist: Dette er konklusjoner basert på de sitatene du gjengir (jeg har altså ikke lest artikkelen).
Når du konstaterer at Tufte snevrer inn mannsrollen til å dreie seg om kroppsarbeid, tror jeg du tar feil. Jeg tror Tufte tillegger mannsrollen mer enn som så, men poenget hans er at kroppsarbeid er en del av mannsrollen slik han opplever og etterlever den.
Det samme inntreffer nÃ¥r du blir overivrig etter Ã¥ nagle Assad Siddique. Du fastslÃ¥r at dersom hans uttalelser om kjærlig hjemmearbeid er “det den mannlige identiteten hviler pÃ¥, sÃ¥ gÃ¥r menn flest en grim fremtid i møte”. Men den hviler ikke pÃ¥ dette, og Siddique sier heller ikke det. Han bare setter fingeren pÃ¥ ett poeng av mange.
Forresten forbauser det meg at du kun kan se pliktarbeid som nettopp det – pliktarbeid. Er det utenkelig at bleieskift og klesvask kan gjøres av kjærlighet til barn og samboer? I min verden er det nemlig sÃ¥nn – jeg gjør det fordi jeg elsker dem.
For alt jeg vet har du ikke familie ennå, du.
At vi ikke sier unnskyld når vi dulter borti hverandre tror jeg er en myte, eller i hvert fall overdrevet. Jeg gjør (som regel) dette, og nesten alle som dulter borti meg gjør det. Men det er ikke noe absolutt kulturelt påbud sånn som i en del andre kulturer. Den er også ulike typer høflighet som kan komme i konflikt, den norske forsiktigheten medfører jo at vi skal være så forsiktige og høflige med hverandre at vi knapt tør åpne munnen (og si unnskyld) til en fremmed.
Det at utlendinger reagerer på at vi ikke gjør det spørs vel helt hvilke utlendinger du spør. Den type gentleman/høflighetskultur dere idealiserer råder ikke i alle andre områder av verden. Tell unnskyld-til-dult-ratioen neste gang dere beveger dere i en travel kinesisk storby for eksempel. Tilsvarende er det stor forskjell på et norsk storby- og småby/bygdemiljø på dette området.
Ellers er det vel godt kjent at man i machokulturer/machomiljøer ser på den norske mannsrollen som pysete/tøflete. Jeg er etnosentrisk nok til å hevde at vår ordning er den beste.
i1277: Jeg har spesielt møtt dette sjokket hos engelskmenn. Det er jo som du sier en høflighetskultur. Og du har jo et godt poeng nÃ¥r du skriver at vi har en forsiktig kultur, og ikke en veldig fysisk kultur – noe vi har til felles med f.eks. engelskmenn. Og da er engelskmenn trent til Ã¥ si “Unnskyld” mens vi ikke er det.
I Brasil er det jo ikke noe problem å dulte borti hverandre, der tar man jo på hverandre hele tiden.
Jeg er enig med deg i at vår ordning er den beste :o) Spesielt ble jeg enig med meg selv om det etter et år i machokulturen i Brasil.
Nok en gang begynte jeg pÃ¥ en kommentar som ble for lang, sÃ¥ den endte opp i en egen post. Jeg mÃ¥ fÃ¥ takke for inspirasjon til tanker og refleksjoner, det finner jeg alltid her hos deg! Prøvde Ã¥ sende trackback, men tror ikke det funker i dag. Â
Innlegget finnes her.
Ypperlig! Jeg la inn link til innlegget i kommentaren din, tiqui. Så det lar seg gjenfinne om noen skulle komme til å lese dette innlegget om en måned også.
Smart! 😀
Trackbacken din var blitt spist av spamfilteret Рer her n̴ :o)
Nei, hvor mannevond jeg blir over all debattene om manns- og kvinnerollen som idealiserer kjønnsrollemønsteret fra 50- og 60-tallet (om enn skjult).
Jeg har så mye å si om den saken, men jeg er så sint at jeg knapt greier å uttrykke det.
*KNURR!*
(og jeg mener det!!!)
Iskwew: Du har så inderlig rett! Menn trenger sååååå inderlig å snakke med andre menn om følelser og livet.
Hvordan skal man få dem til å skjønne det selv?
Undre, kanskje du skal blogge litt om det ved anledning? *smiler blidt og forventningsfullt*
Ifølge Arnfinn Andersen er de jo i ferd med å skjønne det at de må snakke med hverandre. Glimrende, synes jeg!
[quote post=”252″]Jeg har ikke noe imot menn som hugger ved, jeg lager gjerne middag og tar oppvasken til en mann som hugger ved. Bare han ikke lar det være kjernen i det Ã¥ være mann.[/quote]
Jeg ser for meg et bilde av en mengde menn som står foran en urban Obos-blokk (uten peis eller vedovn) og kløyver vedkubber. :o) På den annen side, hva er egentlig kjernen i det å være mann (bortsett fra å leve opp til en del myter og fordommer)?
Det er nå jeg sier: Håkon, hva mener DU er kjernen i det å være mann?
:o)
Det var denne metaforen med Ã¥ avdekke kjernen i en løk da… :o)
Tøffelsvaret over alle er kanskje at kjernen i det Ã¥ være mann er Ã¥ være komplementær til kvinnen? (Dog, ser vi bort fra Ã¥ forsøk pÃ¥ eller Ã¥ late som sÃ¥ forsvinner kanskje tøffelaspektet – spørsmÃ¥let er Ã¥ være eller ikke være…)
Tror jeg klarer meg lenge med Ã¥ forsøke Ã¥ finne kjernen i det Ã¥ være menneske. 😉
Jeg tror kanskje “kjernen i et menneske” er et veldig godt sted Ã¥ starte :o)
Så. Hva mener DU er kjernen i det å være menneske?
(Jeg er grei, ikke sant?)
😀
Jeg skal sende deg en melding med en gang jeg har svaret, Iskwew. 🙂
Jeg har en følelse av at kjernen i det å være menneske er at vi bruker nesten hele livet på å finne svaret på det spørsmålet (resten av livet bruker vi kanskje på å finne spørsmålet).
Om det Ã¥ være mann fÃ¥r Rudyard Kipling sagt pÃ¥ en glimrende mÃ¥te i diktet “If”. Ikke lett Ã¥ leve opp til, men gode mÃ¥l allikevel. Og like anvendelig for kvinner som for menn! Her i briljant norsk oversettelse av ordkunstneren André Bjerke:
[quote post=”252″]HVIS
Hvis du kan bli på post når man forlot deg,
og holde hodet klart når alt slår klikk,
hvis du kan tro når alles tvil står mot deg,
men også våkent lytte til kritikk;
hvis du kan ventetidens byrder bære
og møte løgn – med sannhet som ditt svar,
og møtte hat – du ikke selv vil nære,
men tie med hvor klok og god du var.
Hvis du kan ferdes fritt på tankens veier,
og drømme – uten selv å bli fordømt,
hvis du kan møte nederlag og seier
som to bedragere du selv har dømt;
hvis du kan tåle at ditt ord forvrenges
til usselt pjatt i demagogens munn,
hvis du kan se ditt livsverk søndersprenges
og atter bygge det på naken grunn.
Hvis du kan våge alt på samme terning,
– et enkelt kast pÃ¥ livets spillebord –
og tape alt – og gjenoppta din gjerning,
men aldri nevne tapet med et ord;
hvis du kan ta din tørn og ikke gi deg,
men sette inn hver fiber i din kropp
og holde ut når alt forstummer i deg
unntagen viljens røst: â€Gi aldri opp!â€
Hvis du kan si til massen hva du mener,
og selv blant konger være den du er,
hvis du er alles hjelper, ingens tjener,
og venn og uvenn står deg like nær;
hvis du kan fylle hvert minutt av tiden
med seksti solsekunder, – da, som lønn
er jorden din med alt som finnes i den,
og – enda mer – du er en mann, min sønn!
Rudyard Kipling.[/quote]
Takk, Håkon, jeg skal sitte og overvåke innboksen! :o) Å finne de rette spørsmålene synes jeg forøvrig er minst like viktig som å finne svarene.
Det diktet er briliant, ja, CyberGhost. Om alle hadde det foran seg litt oftere, ville verden kunne bli annerledes.
Oioioi, sjølv om dette er eit gammalt innlegg, MÃ… eg berre kommentere! Fant det via innlegget ditt om Olav Tufte. Dette er verkeleg akkurat noko eg har tenkt pÃ¥ mange gonger, og eg kallar fenomenet “steinalder-mannen”. SjÃ¥ det nest nyaste innlegget mitt pÃ¥ CarriedAway; “Steinaldermannen – the missing link?” – eg trur me snakkar om cirka det samme! For det er jo berre tull at det ikkje er lov til Ã¥ vere mann.. VersÃ¥god, ver sÃ¥ macho du vil, og hogg sÃ¥ mykje ved som du vil! Men ikkje kom og kall alle andre menn for tøffelheltar eller mjuke menn for det.. Og ikkje motarbeid kvinnesak og kampen for likestilling. Det er nemleg lite mandig Ã¥ vere mannssjÃ¥vinist!
Men hva er det å være mann, da? Jeg tror altså ikke det er å hogge ved, men hva vet jeg?
Jeg tror mannsrollene blir veldig snever og trang for mange menn.
Ja, det er akkurat det eg meiner. Alle menn mÃ¥ fÃ¥ vere menn pÃ¥ sin mÃ¥te. Men desse steinalder-menna, som eg kallar dei, definerer mannsrolla utruleg snevert. Og reagerer med usikkerhet og etterfølgande hets dersom nokon bryter med deira oppleste og vedtatte (og sjølvsagt snevre) oppfatning av kva det er Ã¥ vere “mann” eller “kvinne”..