Ups, she did it again
Italienerfrøkenen, altså. Hun klarte å sette seg fast i et tre igjen i går kveld.
Italienerfrøkenen er en veldig lettskremt pus. Hun liker ikke andre katter enn Herkules, og dersom en av de andre freser til henne ute, så løper hun så fort hun bare kan, og noen ganger ender det i et tre. Rimelig høyt oppe i et tre. Der blir hun så sittende og mjaue fortvilet på hjelp. Så fortvilet som bare hun kan. Hun har en egen evne til å bruke gråtemjauingen, som for å understreke at hun er en fin frøken i stor nød.
Tigerungen og jeg holdt på og rydde sammen crocket’en ved 21:30 tiden da vi hørte noe fælslig skriking fra oppe i skogen. Tigerungen løp alt han klarte for å se hva som skjedde, og ganske riktig, høyt oppe i et tre befant Italienerfrøkenen seg. Omtrent 7 meter oppe, skulle det senere vise seg. Selvsagt ikke i et tre det er mulig for mennesker å klatre i på noe vis.
(Bildet er ikke fra i går, men en gang hun hadde kontroll på tre-klatringen)
Tigerungen gråt og jeg lokket.
“Komme da, vesla!”
“Mjaaaaaooouuuuuu!”
“Kooooomme da, vesla!”
“Mjaaaaooouuuuuoooo!”
“Kooooomme da, vessssla!”
“Mjaaaaooouuuuuoooouuuu!”
Lokking og Tigerunge-gråt virket slett ikke. Jeg måtte inn og hente sko, og da jeg kom ut igjen hadde Herkules tatt saken i egne klør og var på vei opp i treet. Han skulle minsanten redde pusesøster fra den nødssituasjonen hun hadde satt seg i. Dermed hadde jeg ikke bare en, men to katter høyt oppe i treet.
(Heller ikke fra i går)
“Vi må ringe til brannbilen!!”, mente Tigerungen, som var i ferd med å bli rimelig fortvilet over at han hadde to katter høyt oppe i et tre.
“Vi må prøve å få dem ned selv”, sa fornuftige jeg, “brannvesenet har det kanskje travelt på lørdag kveld.”
“Jammen hvordan?”
“Vi må se om vi finner en stige, og så klatrer jeg opp….”
Det er katteeieren sin, tenker jeg! En handlingens kattemamma, som ganske riktig fant en stige i kjelleren til sameiet. En 5 meter lang stige. O fryd. O SKREKK. Den skulle jeg altså klatre opp på? Okay. Så skulle jeg vel det, da. Ikke helt på hjemmebane, for å si det mildt.
Stigen rakk ikke helt opp til den mjauende Italienerfrøkenen. Men, mens Tigerungen og en nabo holdt stigen, klatret jeg opp.
“Nå har jeg to katter OG mamma oppe i treet”, kommenterte Tigerungen langt der nede fra. “Ikke dett ned, da, mamma!”
Den kan du si, det, tenkte jeg, der jeg sto og strakk meg etter Italienerfrøkenen, som så ut som om hun vekslet mellom lettelse og skrekk. Først måtte jeg imidlertid få ned den svarte og hvite ridderen som også var oppe i treet, Rett nok ikke like høyt oppe som Italienerfrøkenen. Det var nemlig temmelig vanskelig å klatre helt opp dit. Herkules fikk jeg ganske lett ned.
Så opp igjen. Strakk meg så langt jeg kunne, mens jeg klamret meg til treet med den andre armen, og fikk tak i Italienerfrøkenen. Hun knurret/ulte noe fryktelig da jeg fikk henne en gren ned. Dette var skikkelig skummelt!! Ja, det kunne hun knurre om, hun som til og med har 9 liv. Eller 7 er det vel hun har, hun falt ned fra Juliets veranda to ganger mens hun bodde der som kattunge. Jeg vil uansett anta at hun ville klart seg bedre enn meg.
Vi tok en pause. Så tok jeg tak i henne igjen. Hun knurret, ulte som om det var like før hun skulle dø, og så klatret jeg ned med en hånd på stigen og Italienerfrøkenen under den andre armen. Hun stakk til skogs da vi var på bakken, og det måtte nok en gang lokking og luring til for å få henne med inn.
Siden har hun vært inne. Strengt tatt tør hun ikke være uten selv om hun vil. Så kanskje hun skal få være det? Jeg var ikke begeistret for den klatreturen, altså. Selv om både Tigerungen og jeg var ganske stolte av meg etterpå. Ganske fornøyd var vel Italienerfrøkenen også, i hvert fall strøk hunansiktet mot kinnet mitt og slikket meg på nesen. Noen som i like stor grad kan skyldes at hun fikk boksemat da vi var vel i hus, selvsagt.
Så altså; jeg vet fortsatt ikke noe om hvor kjekke brannmenn vi har i Bærum. Det er jo litt ergelig, men det er velig kjekt å klare å ordne opp selv.
Og Italienerfrøkenen? Hun spiste, sov, spiste litt til og sov mer. Og har ikke nærmet seg utgangsdøren siden. Det er like greit, synes jeg.
Gay parade – i beste brasilianske karnevalstradisjon
Sylvi Listhaug har blåst seg kraftig opp over disse halvnakne homsene som inntar Oslos gater denne helgen, i forbindelse med Skeive dager. Hun sier følgende til Dagbladet:
For meg må homofile feste og feire når og hvor de vil, og mange har tydeligvis en voldsom trang til å markere seg. Men jeg tror ikke at det styrker saken deres når halv- og nesten helnakne folk danser rundt i Oslos gater. Når grasrota rundt omkring i landet får se slike bilder, bidrar det ikke til større toleranse
Noe sier meg at det er halv og nesten helnakne menn hun sikter til, for halv og nesten helnakne damer er det ingen som reagerer på når det rapporteres fra karnevalet i Brasil, for eksempel. De fleste synes det er både lekkert og snasent.
Det hun kanskje ikke vet er at under karnevalet så er det helt vanlig med halv og helnakne menn, gjerne i drag i store opptog både i små og store byer. Det er nemlig slik at brasilianske menn leker med kjønnsrollene i hvert fall en gang i året. Da gjør de de i 2 dager til ende. Hver kveld er det opptog der alle byens menn løper rundt i dameklær og gjør seg selv svært så feminine. Nå vet ikke jeg om det er vanlig i hele Brasil, men i hvert fall er det det der jeg feiret karneval, i São Fransisco do Sul. En vakker liten by ved havet syd i Brasil. Stor var overraskelsen da jeg oppdaget at det var menn inne i de vakre kjolene. Men det var det altså. De gikk i opptog kledd som damer fire kvelder på rad, mens de danset, sang og tøyset.
Her snakker vi ikke om en sprek ungdom heller, men en godt voksen mann i knallrød damekjole. 1
Dermed kan vi si at Gay Parade er godt plassert i tradisjonell karnevalsfeiring, og personlig synes jeg bestemt at nordmenn av begge kjønn og legninger heller kan bli litt mer løsslupne enn mindre. Det hadde bidratt til mer toleranse.
Her i sted så jeg Erling Lae i et intervju på Nyhetskanalen. Han sa at Great Garlic Girls følte at de ble møtt med støtte toleranse i Spania og Italia enn her. Vi er verdensmester i formell likestilling, sa Lae. Den som gjør at vi tror vi er både likestilte og tolerante i større grad enn de fleste andre. Men det er vi ikke. Det er bare på overflaten i stor grad.
Jeg har sett Skeive dager-paraden en gang. Og sjelden har jeg sett så mye livsglede på en gang i Oslos gater. Opptoget er preget av humor og glede, og dersom det gjør nordmenn mindre tolerante, så er det nordmenn og ikke opptoget eller deltakerne det er noe i veien med, altså. Jeg smilte i hvert fall fra øre til øre mens jeg sto og så på opptoget. Mer av det, snarere enn mindre, spør du meg.
Jeg ser gjerne også norske heteromenn dansende rundt i gatene i drag. Løp rundt i gatene og lek litt med kjønnsrollene. Vær så tøffe at dere tør. I hvert fall en gang i året.
Det tør selv den brasilianske machoen.
Fotnoter:- Dessverre klikket kameraet akkurat den kvelden, så flere gode bilder er det ikke. [↩]
Aftenposten desperat etter reklamepenger?
Slik ser Aftenposten.no ut nå:
Dette er visuelt overfall av sakesløse nettavislesere. Jeg gremmes og finner en annen nettavis.
Jeg kjøpte forøvrig ny sykkel i dag. Heldigvis ikke hos Aftenpostens annonsør.
Livet med en fotballidiot
Jeg har alltid vært helt marginalt interessert i fotball. Til nød har jeg klart å mobilisere en smule engasjement om Norge spiller landskamp, og spesielt om det er litt spektakulært, som i Marseilles i 1998 da Norge slo Brasil. Men det er vel mer nasjonalfølelse enn fotballentusiasme, når sant skal sies.
Noe har endret seg.
- Jeg ser omtrent alle Stabæks kamper, om jeg har tilgang
- Noen av Stabæks kamper sees live, og jeg er en hårsbredd fra sesongkort neste år
- At ikke alle Stabæks kamper går på en kanal du ikke må betale for er blodig urettferdig
- Jeg leser sportssidene med spesielt fokus på fotball
- Jeg må kjøpe VG mye oftere enn jeg liker, for sportsidene er best der
- Jeg ser alltid kampen på TV søndag kveld, uansett hvem som spiller, og selv om det går en fin film
- Noen ganger ser jeg kamper i Adecco-ligaen
- Kamper som går sent om kvelden, som Champions League, er et helvete
- Jeg har god oversikt over rimelig mange spillere både i Norge og andre land
Alt dette selv om jeg fortsatt er bare helt marginalt interessert i fotball. Men jeg har ikke noe valg. Om jeg vil snakke med den lille mannen i huset, så må jeg være litt interessert i fotball. Det er omtrent alt som står i hodet på ham.
Jeg angrer på innkjøp av både FIFA2009 og PES2009 til Wii’en, for de spillene er alt for morsomme, og noen ganger blir Tigerungen borte så lenge at jeg lurer på om han har flyttet. Han må lokkes/lures eventuelt kjeftes på/trues for å skru av Wii-konsollen. Han har en gigantisk samling av Match Attack kort, og jeg skal hoppe av begeistring når han har klart å bytte til seg et bra kort. Gjør jeg ikke det, blir han sur. Jeg må høre på laaaange utgreininger om fotball-taktikk, og hvem som scoret hvilke mål når. Hvem som er flinkest/tøffest/dårligst/filmer mest.
Hjemmet og livet mitt er rett og slett overtatt av en fotball-fantast. Det er ikke noe jeg kan gjøre med det. Så jeg må bare være med på galskapen.
Telenor Arena kommende mandag. Stabæk – Brann. Måtte Stabæk vinne 5-0 igjen, så vi kan danse en liten samba på vei hjem! Tigerungen er i hvert fall overbevist om at dette blir overskriftene neste mandag:
Jeg håper det også, ellers kan det fort blir litt uggen stemning hjemme hos oss. “Vålerenga” er fortsatt å betrakte som banneord etter det forsmedelige tapet i Cupfinalen. Hos oss heter det laget bare V-laget.
Tigerungen har en elefants fotball-hukommelse og ditto fotball-formidlingsbehov. Det leder meg noen ganger til grenselandet mellom normal og gal. Jeg innrømmer det glatt. Fordelen er selvsagt at jeg kan delta i samtalene over lunsjen. Tross alt jobber jeg på en mannsdominert arbeidsplass. Aldri så galt at det ikke er godt for noe.
Jeg håper det roer seg litt ned til Tigerungen har tenkt å begynne med kjæreste og sånt. De fleste damer synes nemlig dette overfokuset på foppall er rimelig døvt. Foreløpig finnes det bare jentelus, så det er ikke noe poeng i å snakke om dét enda. Men etterhvert… rimelig teit å miste den dama p.g.a en Stabæk-kamp.
Mener nå jeg, i hvert fall.
Det trengs mer midler til biomedisinsk forskning på ME
Det ligger mennesker rundt omkring i Norge som er overfølsomme for selv den minste påvirkning av lyd eller lys, med store smerter og utrolige plager. Kroppene deres har totalt kollapset, men helsevesenet har stort sett ingenting å tilby til disse pasientene som ofte lider i åresvis uten å få stilt en riktig diagnose og uten å få noen adekvat behandling. Pasientene er i stor grad overlatt til seg selv.
Det bevilges skammelig lite midler på forskning om denne sykdommen i Norge ~ en sykdom som er langt mer utbredt i Europa enn for eksempel MS og AIDS.
Få med deg venner på Facbook, vis farmor hvordan hun skal legge igjen sin stemme på nettet, har du kollegaer som stiller opp for den de kjenner har blitt syk av ME? Vi må nå også de som ikke kjenner ME-saken godt, og de som kanskje ikke er så mye på nett engang. For å gjøre det trenger vi ditt engasjement. Vi trenger din hjelp.
Det er også laget en Facebook-gruppe: “ME/CFS – rett behandling til rett pasient” hvor du kan lese mer.
Kopier gjerne dette innlegget og spre det videre på din egen blogg.
Feriealternativer
Når værsyken setter inn, finner jeg trøst i dette bildet:
Jeg har brukt vettet og rømmer landet om noen uker.
Norge om sommeren er kun for spesielt interesserte og folk som liker å fiske med islender, lue, hel regndress, pøsende regnvær og 15 grader i gjennomsnitt i juli måned.
Tegnsetting på ville veier
Denne plakaten ved automaten til en herværende dagligvarebutikk viser med all tydelighet at tegnsetting ikke er enkelt:
Skribenten er tydelig lei av at handlelapper blir liggende igjen i automaten. Det ser vi på den friske bruken av utropstegn.
Utropstegn brukes for å understreke at det ligger en ordre eller oppfordring i setningen. Åpenbart (og forståelig nok) ønsker butikken at folk skal bruke søplekassen til å kaste lappene, snarere enn automaten. Men altså:
- fire utropstegn betyr at skribenten ROPER HØYT til kundene
- fire utropstegn i to setninger betyr at skribenten er skikkelig grinete på kundene
- eventuelt tror skribenten at kundene er veldig lite lærenemme
Det mest fascinerende med lappen er imidlertid dette:
“Takk….”
Å bruke mange punktum i slutten av en setning vil si å uttrykke tvil eller at man må tenke seg om mange ganger fordi man gir uttrykk for noe.
Skribenten er åpenbart slett ikke sikker på at han eller hun virkelig ønsker å si takk til kundene.
Det jeg lurer på er om det er så lurt å
- rope til kundene, og
- gi uttrykk for at du er grinete på dem, samt
- vise at du tviler på om det er grunn til å takke kundene
Noen kunder synes nemlig det er en litt spesiell tilnærming til de som gjør at man får til salt i maten. Selv om de altså ikke er så flinke til å finne søplekassen.
Heter forresten lappkastestedet søplebøtte eller søplekasse?
Flere rovfiskere i fortvilelsens hav
Via Virrvarr ble jeg oppmerksom på en artikkel i VG, der Gunn Hild Lem, bloggeren Arachne, snakker om den strømmen av tilbud om alternativ behandling som hun og Steinar Lem fikk før han døde. Det er flott (og ikke så rent lite beundringsverdig) at hun står frem og forteller om det, for dette er det viktig å diskutere.
Jeg har alltid vært fascinert av mysterier og uforklarlige ting. Jeg har til og med et langt medlemsskap i Bokklubben Energica bak meg. Det er virkelig bokklubben for de med hang til mmystiske ting. Men til slutt tok vitenskapsmennesket i meg over, og medlemsskapet ble avsluttet. Bøkene var fulle av dårlig skrevne mirakelhistorier, ispedd litt eteriske oljer, tarot og gammel aboriginer-kultur. Kanskje ville jeg finne noe å tro på, hva vet jeg, men til slutt hadde jeg hele konseptet godt oppe i halsen.
Det betyr likevel ikke at jeg ikke tror at ting vitenskapen ikke har bevist, ikke finnes. Jeg tror det er mye som ikke er bevist som faktisk bare ligger der og venter på å bli det. Hele vitenskapshistorien er et bevis på det. Tenk alt vi har funnet ut av som vi ikke visste noe om for 100 år siden, eller 50 år siden.
“Absence of proof is not proof of absence.”
William Cowper
At noe ikke er bevist, betyr ikke at det ikke er der. Det kan godt være at underlige ting kan virke på sykdom. Som en forsker uttalte; det er jo en stor del av den skolemedisinen som brukes som faktisk er naturmedisin. Det er bare at den beviselig må virke. Digitalis er et godt eksempel på det. Den brukes som hjertemedisin. Mye av det vi vet i dag, visste vi ikke i går, og mye vi ikke vet i dag, vil vi vite i morgen.
Selv har jeg en søster som omtrent var oppgitt av legene på Radiumhospitalet med langt fremskreden kreft. Hun kunne ikke opereres, strålebehandling virket ikke, og de trodde ikke cellegift ville virke heller. Det var omtrent 20% sjanse for at hun ville leve om 5 år, mente de. Hun brukte kinesisk medisin og akupunktur. Og lever altså, 6 år etter. Det kan være at det var cellegiften som virket, selv om skolemedisinen ikke trodde det. Eller det kan være den kinesiske medisinen som virket, eller en kombinasjon. Ingen vet.
Jeg har en venninne med en sjelden autoimmun hudsykdom der skolemedisinen ikke kunne gjøre noe, men der kinesiske urter viste seg å virke.
Nettopp slike tilfeller, der “mirakuløse” ting skjer, lager et stort marked for alskens alternativer til den skolemedisinske behandlingen. Tildels gjøres dette med tøffe markedsføringsmetoder, og tildels koster det fryktelig mye penger. Det er noen skikkelige rovfiskere i fortvilelsens hav. Jeg har skrevet om en av dem, eller egentlig om to av den, i forbindelse med ME. Den ene er John Pearsall og den andre er Phil Parker.
Det som mer enn noe annet kjennetegner markedsføringen er at det i stor grad er personer som har brukt metodene som markedsfører dem som veien, sannheten og lyset. Dette gjør det selv om det er et totalt fravær av bevis for at det virker, ingen som helst dokumentasjon av hvorfor det virker, og manglende vilje til å la forskere forske på det. Nå skal det sies, skolemedisinerne er vel ikke alltid verdens mest åpensindige og fantasifulle forskere. Det er derfor også ofte slik at de ikke ønsker å finne noen svar andre steder enn der de pleier å lete. Men ofte er bare argumentasjonen: Du må bare tro på det. Eller: Se på meg, jeg ligger ikke lenger i sengen, og jeg skal ikke lenger dø. Gjør som meg, så blir også du frisk. Tilhengerne av The Lightning Process har mer eller mindre overtatt både medier og debattforum for folk med ME.
Det sosiale presset som legges på syke mennesker er helt umenneskelig. Gunn Hild Lem sier det slik:
Det er ikke slik at det er medisinske mirakler som går rundt og at legene nekter å innse det. Steinar håpet helt til det siste, og jeg var jo på en måte glad for at han gjorde det også. Det er ikke noe man kan bære. Når noen er dødssyke lærer man seg kjapt å lyve. Man kan ikke bare grine og være søkk fortvilt.
Mer effektiv markedsføring enn dette sosiale presset som syke mennesker utsettes for, skal du lete lenge og lenger enn langt etter. Slik markedsføring er enhver markedsførers våte drøm. Og mediene spiller med. Disse historiene selger. De er sjelden eller aldri presentert sammen med kristisk merknader. Det fokuserer ikke på at ingen kan bevise noe som helst. Mediene elsker de personlige historiene. De lever av dem, og det er ikke plass til kritiske innspill. Det viser medienes forhold til det være seg Snåsa-mannen eller The lightning process. Så stor takk til Gunn Hild Lem som nettopp orker å gi mediene en personlig historie, slik at de kan vise baksiden av medaljen.
Har vi i mediene i for stor grad fokusert på positive historier om folk som får behandling i utlandet?
- Mediene fungerer slik. Men det er ikke noen faktaboks som sier at gladsaken likevel endte i begravelse etter noen få år. Det er ikke oppfølgingshistorier, med mindre det er en kjendis, sier Lem.
Det er gladhistoriene som selger. Derfor får vi et ukritisk fokus på dem, uten at det stilles kritiske spørsmål.
Kanskje vil vi om noen år vite at misteltein-preparatet Iscador, som Balder-klinikken ga Steinar Lem, faktisk virker. Men vi vet ikke det i dag. Vi vet knapt nok om det skader. Det som tilsynelatende er helt ufarlige kost-tilskudd eller slankemidler kan faktisk skade. Skade livsfarlig. Nå kan skolemedisin også det, de fleste legemidler kan ha birvirkninger. Men der skolemedisinen er regulert og kontrollert, så er ikke det gigantiske alternative markedet det.
Jeg tror både på “mirakler” (uforklarlige ting skjer stadig vekk og min søster lever den dag i dag) og på at det er mye vi ikke vet. Slik er det jo. Jeg skulle ønske at skolemedisinen var mer åpen for at de ikke har alle svarene, og at det ble forsket mer på noen av disse “lovende underlighetene”. Men det betyr ikke at det er fritt frem for alskens udokumenterte alternative metoder som koster masse for både pasienter og pårørende og det ikke finnes et fugg av bevis for at virker.
Store deler av det alternative markedet spiller på følelser, ser nesten manglende dokumentasjon som en fordel, og i tillegg lopper bransjen i stor grad tildels svært syke mennesker for ressurser. Både i form av penger og i form av krefter. Det er i mange tilfeller så uetisk at jeg ikke helt vet hvor jeg skal begynne. Jeg skal la Gunn Hild Lem få siste ordet:
Det er en ting å tro at healing virker. Det blir likere religion å tro det kan skje mirakler, men så er det de som aldri har sjekket det de driver med, og sjekket hvordan det går med folk. Man kan tillegge dem gode hensikter, men de bør se at den ene etter den andre dør likevel. Om du har holdt på en stund synes jeg unnskyldningen blir tynnere og tynnere, men privatpersoner som ringer tror jeg mener det godt og ikke forstår bedre og er overbevist av alternativbevegelsen, avslutter Gunn Hild Lem.
Vi skal være klar over at det er mange Rovfiskere i fortvilelsens hav. Og ikke bidra til å gi dem bedre fiskeforhold enn de allerede har.
Pensjon på Finans til folket
Jeg har publisert en tråd om pensjon på Finans til Folket.
Pensjon er gresk for de fleste, og mange skjønner ikke hva slags ordninger de har før det er for sent.
Hvor stor pensjon vil DU få?
Det avgjøres blant annet av hva slags tjenestepensjonsordning du har. Det har jeg skrevet om for Finans til Folket.
Mammakompetanse
Mammaer må switche i lynraskt tempo mellom jobb, følge på trening og lage ting. Gjerne ting som virket litt vanskelige i utgangspunktet. For i morgen blir Tigerungen 10 år.
Gresset står ikke tilbake for gresset på Telenor Arena, og det er spiselig, i motsetning til det.
*fornøyd*
