Iskwews hjørne på www

I en artikkel i NYTimes beskrives hvordan gammel vane kanske ikke er så vond å vende som vi har lært oss til å tro. Det er en ganske håpefull tanke.

Visstnok fant noen forskere på slutten av 60-tallet ut av vi er født med kapasitet til å nærme oss utfordringer på fire ulike måter:

• Analytisk
• Prosedyremessig
• Relasjonelt
• Innovativt

Etter å ha lett en stund etter denne forskningen, men magert resultat, får jeg bare ta det som et faktum at vi har disse fire måtene, og tolke hva som ligger i dem. Men om noen vet noe mer om denne forskningen, er jeg lutter øre.

Jeg antar at en analytisk tilnærming er å bruke kunnskap. Prosedyremessig tilnærming må være å repetere tidligere brukte metoder. Relasjonell tilnærming betyr å samarbeide med andre, og innovativ tilnærming innebærer å løse utfordringen på en kreativ måte. Å tenke nytt. Videre sies det i artikkelen at i puberteten stenger hjernen for halvparten av kapasiteten til å bruke ulike tilnærminger; vi bruker bare de tankemåtene som har sett ut til å være mest verdifulle i oppveksten. Slik fødes et vanedyr. Slik blir vi personer som bruker færre muligheter enn vi kunne ha brukt.

Men vi kan faktisk reprogrammere oss selv. Vi kan bevisst bestemme oss for å gjøre ting annerledes. Hjerneforskere har nemlig funnet ut at dersom vi gjør det, lager vi parallelle synaptiske baner (synapse: sted der utløpere fra flere nerver har kontakt) og til og med nye hjerneceller som gir oss muligheten til å tenke i nye, innovative spor. Vi kan imidlertid glemme å drepe innarbeidede vaner - når prosedyrene er innarbeidet i hippocampus, blir de der. Men vi kan visstnok altså lage parallelle baner. De kan overstyres.

Ikke noe er som en deilig langhelg i mai, med fint vær og aktiviteter for liten og stor. Det er ubeskrivelig deilig med vår.

Torsdag var ikke været all verden, men det var greit, for det var på sin plass å vaske huset. Selv Tigerungens rom ble etterhvert ryddig, men det hadde en del å gjøre meg trusler om at fredagens aktivitet ikke ville bli noe av om det rommet ikke ble ryddet. Da jeg sa at jeg kom til å kaste bilettene, ble det action.

Legoworld

Fredagens aktivitet var nemlig besøk på Legoworld i Hangar 4 på Fornebu. Lego er 50 år i år, og det ble dermed satt opp et mini-Legoland i Hangar 4. Der var det Lego -hus -slott -biler -basketball-spillere i full størrelse -Star Wars-figurer og annet utstilt. Selv om en kollega jeg traff mente en del av utstillingen var litt frynsete i kantene, var det morsomt, spesielt for de små. Eller forresten, i de områdene der man kunne bygge egne lego-verk, var det faktisk en del gutter på over 180 cm og mer enn 30 år som nesten dyttet småtassene unna for å få bygge de også. Lego er i sannhet en tidløs leke. Når det gjelder utstillingen, falt jeg for damen til høyre.

Som seg hør og bør hadde BR leker satt opp butikk inne i hallen, noe annet hadde vel tatt seg ut. Tigerungen, som har bursdag om en måneds tid, fikk en stor Lego castle skute på forskudd (skal bli spennende å se om han husker dét om en måned). Den bygget han helt selv, alldeles uten min hjelp. Det er den første store Lego-pakken han har satt sammen selv.

Siden han har strevt med monteringen selv, kan jeg kanskje håpe at den ikke er plukket i småbiter og spredd for alle vinder med det aller første?

Siden det er viktig å vite hvem man er, hvor man er, hvor man skal og hvordan man skal komme seg dit, har jeg lagt litt tankekraft i å plassere med selv i Blogglandia.  Selv om Esquil både har gitt meg en plass og en butikk i bloggebyen sin, føler jeg behov for ytterligere navlebeskuelse, og har kommet til at i nåsituasjonen er plasseringen min slik:

Det kan virke som om Blogglandia er på vei til nye jaktmarker (twitter? facebook? hvor?), og da gjelder det å sikre seg som best man kan.  Slik at man ikke går til bunns.

Hva gjorde du i 1977?

Jeg var 15 år og gikk siste år på ungdomsskolen. Jeg var dødelig forelsket i en nederlender, og trodde aldri jeg skulle komme over at han dro tilbake.

Elisabeth ble voldtatt av sin far. Hun var 11.

Hva gjorde du i 1984?

Jeg var 22 og jobbet i bank. To år før flyttet jeg til Oslo. Det året flyttet jeg sammen med kjæresten i mitt første eide hjem. Jeg var voksen, plutselig. Det var godt, og fra toppen av blokka i Groruddalen så jeg ut over hele Oslo og synes Oslo var verdens beste sted.

Elisabeth ble låst inne i en kjeller av sin far. Hun var 18.

Hva gjorde du i 1989?

Jeg var 27 år, hadde mistet jobben året før og studerte på BI. Samtidig jobbet jeg 75% stilling, siden boligkrakket hadde fjernet halve leilighetens verdi. Samboeren hadde jeg flyttet fra, og bodde på Carl Berner.

Elisabeth fødte sin første datter i kjellerfengselet. Hun var 23. Datteren så ikke dagslys før hun ble lagt inn på sykehus i 2008, og jeg vet ikke om hun så dagslys i forrige uke heller, for hun ligger i koma.

Hva gjorde du i 1990/91?

Jeg var 29 år, studiene var avsluttet og jeg hadde begynt å jobbe for nåværende arbeidsgiver. Finans var gøy, og jeg var så glad for at det var det jeg hadde valgt. Gullet ble født, og et ubrytelig bånd mellom to søstre ble knyttet.

Elisabeth fødte sitt andre barn, en sønn. Hun var 25. Sønnen så ikke dagslys før han ble hentet ut fra fengselet i kjelleren for noen dager siden.

Hva gjorde du i 1992?

Jeg var 30 og fikk min første lederstilling. Det var krevende, men utrolig lærerikt og givende. Jeg følte at jeg hadde havnet på rett hylle, selv da kronen devaluerte i desember og vi ikke helt var posisjonert for det.

Elisabeth fødte en datter, i kjellerfengselet. Hun var 26. Datteren ble tatt fra henne året etter og oppdratt i etasjen over av hennes mor og hennes far, som var far til alle barna hennes.

Hva gjorde du i 1994?

Jeg var 32. Jeg var på tre konkurranser på OL på Lillehammer; Super-G, 30 km og 1.000 meter på skøyter, da Dan Jansen vant og gledestårene spratt, både for skøyteløper og publikum.

Elisabeth fødte enda en datter i kjelleren. Hun var 28. Hun hadde ikke sett daglys eller pustet frisk luft på 10 år. I desember ble datteren tatt fra henne for å oppfostres av besteforeldrene.

Hva gjorde du i 1996?

Jeg var 34. Jeg hadde samme jobb, og husker egentlig ikke noe spesielt fra det året.

Elisabeth fødte tvillinger. Hun var 30. Den ene tvillingen dør i kjellerfengselet etter tre dager. Den andre tvillingen tas fra henne av faren året etter, og oppfostres noen meter over hodet på Elisabeth, sammen med de to andre barna som ble tatt fra henne.

Hva gjorde du i 2002?

Jeg var 40. Det var både et vanskelig og godt år. Min søster fikk kreft. Jeg flyttet med den tre år gamle Tigerungen til Brasil, og begynte på det mest skjellsettende året i mitt voksne liv, med unntak for 1999, da Tigerungen ble født.

Elisabeth fødte en sønn. Hun var 36. Denne yngste sønnen har ikke sett dagslys til for noen dager siden.

Hva gjør våren 2008?

Jeg er 46. Jeg har det travelt på jobben, Tigerungen har det travelt på skolen, og med speider og judotrening. Vi har tatt frem syklene, blomstene spretter frem og trærne er snart helt grønne.

Elisabeth kommer ut av fengselscellen i kjelleren. Hun er 42. Hun ser dagslys for første gang på 24 år.

Dette er en nesten umulig sak å tenke på. Det er en nesten enda mer umulig sak å skrive om. Det skrives spaltemeter etter spaltemeter i alle aviser. Men det jeg har tenkt mest på, er hvordan mitt liv har vært, hvor godt det har vært, med sine gleder og sorger.

Jeg har tenkt på at jeg må glede meg mer over lyset, det nordiske vårlyset. Blomstene som spirer. Trærne som knopper seg. Småfuglene som jubler. Friheten til å gå hvor jeg vil. Gleden over å se Tigerungen løpe rundt i ellevill fryd en vårdag. Jeg tenker at jeg må dra på flere sykkelturer, og få mer vind i håret. Se på kattene som sitter i vinduskarmen og vil ut og jakte.

Jeg vet ikke helt hva ellers jeg skal tenke.

Denne tråden er stengt for kommentarer.