I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød trÃ¥d eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
Den amerikanske teknologiskribenten Paul Miller har gjort et interessant eksperiment. Han har logget ut av internett et helt år. I en artikkel på The Verge har han skrevet ned en oppsummering av hvordan dette året har vært, og hva han tenker nå når han er tilbake på nett.
Han hadde identifisert sitt selv så til de grader med sin tilstedeværelse på internett at han følte seg utbrent i en alder av 26, og ville bort fra den allestedsnærverende tilknytningen og den endeløse flommen av informasjon. Han ville gjenoppdage det analoge livet; de sosiale møtene, papirbøkene, gatene i stedet for google maps og virkelig stoppe opp for å lukte på blomstene.
At 11:59PM on April 30th, 2012, I unplugged my Ethernet cable, shut off my Wi-Fi, and swapped my smartphone for a dumb one. It felt really good. I felt free.
Internett og digital kommunikasjon er blitt en del av oss. De fleste av oss har kjent pÃ¥ følelsen av Ã¥ ha glemt smarttelefonen hjemme; følelsen av Ã¥ være uten kontakt, redselen for Ã¥ gÃ¥ glipp av noe – det er nærmest et fysisk savn Ã¥ vite at du ikke har telefonen med alle dens muligheter. Den lille maskinen som knytter deg sammen med alle de andre.
Så godt som alle nordmenn har internett-tilgang. Og det er bare 20 år siden ingen hadde internett. I menneskelig utvikling er 20 år nesten som ingenting å regne. Det har dermed gått fra 0-100 på brøkdelen av et sekund i realiteten.
På de 20 årene har vi nærmest totalt endret måten vi kommuniserer og omgås på. Jeg er så godt voksen at jeg husker tiden før internett:
Kort sagt, fra Ã¥ være pÃ¥ periodisk og med begrensede kanaler, er vi nÃ¥ alltid pÃ¥. Om du ikke tar mobilen nÃ¥r den ringer, tror folk det har skjedd noe med deg. Det er vanskelig Ã¥ si at du faktisk valgte det slik – at du trengte en periode som utilgjengelig. For det er rart.
Paul Miller spurte seg selv om vi faktisk er laget for denne konstante tilstedeværelsen. Det har jeg spurt meg selv om også. For jeg tror vi har behov for å slippe unna alt i perioder. Eller konsentrere oss om én ting. For vi multitasker. I troen på at det gjør oss mer effektive, at vi gjør mange ting på en gang. Men det er ikke det vi gjør. Vi stopper en aktivitet for å gjøre en annen, og så refokuserer vi tilbake etter en stund. Det er ikke effektivt, selv om myten sier at det er det.
Ikke bare kan det vært lite effektivt, det kan være farlig også.
Indeed, the gains we think we make by multitasking are often illusory. That’s because the brain slows down when it has to juggle tasks. [..] Switching from task to task also creates other problems. One of them is that we forget what we were doing — or planned to do. That to-do list in our brains is known as working memory; and it keeps track of all the short-term stuff we need to remember, like the e-mail address someone just mentioned to us.
But the contents of our working memory can evaporate like water in a desert; after only about two seconds, things begin to disappear. And within fifteen seconds of considering a new problem, researchers have shown, we will have forgotten the old problem. In some cases, the forgetting rate can be as high as 40 percent. This obviously presents the potential for big mistakes—especially if you’re, say, an air-traffic controller.
Hallinan, Joseph T (2010-01-26). Errornomics: Why We Make Mistakes and What We Can Do To Avoid Them (p. 79-80)
Selv har jeg skrevet til og fra på denne posten i mange timer, avbrutt av telefon, Facebook, TV og så videre. Ikke spesielt effektivt i det hele tatt. Jeg burde ha skrudd av alt og skrevet den ferdig. Særlig ettersom jeg vagt husker å ha hatt et godt poeng her i sted, men distraksjonene ble for mange. Så det glapp. Jeg tipper dette innlegget kunne blitt bedre og blitt til mer effektivt om jeg bare hadde konsentrert meg og latt være å multitaske. Men da kunne jeg ha gått glipp av noe.
Det digitale livet kjennes til dels ganske stressende. Men er det det digitale livet sin feil? Og det kjennes ut som om det digitale livet tar for mye fokus. Men hva ville tatt fokus uten det digitale livet? Ville vi fulle av krefter og energi blitt uendlige kreative, effektive og “real life”-sosiale? I hvert fall gikk det ikke slik med Paul Miller. Han endte opp pÃ¥ sofaen. Uten internett.
By late 2012, I’d learned how to make a new style of wrong choices off the internet. I abandoned my positive offline habits, and discovered new offline vices. Instead of taking boredom and lack of stimulation and turning them into learning and creativity, I turned toward passive consumption and social retreat.
A year in, I don’t ride my bike so much. My frisbee gathers dust. Most weeks I don’t go out with people even once. My favorite place is the couch. I prop my feet up on the coffee table, play a video game, and listen to an audiobook. I pick a mindless game, like Borderlands 2 or Skate 3, and absently thumb the sticks through the game-world while my mind rests on the audiobook, or maybe just on nothing.
Han tror grunnen er at om du skrur av internett, sÃ¥ kobler du det egentlig fra livet. Fordi det er mye tyngre Ã¥ svare pÃ¥ analoge brev enn pÃ¥ e-mail, fordi det er mye mer slitsomt Ã¥ skravle pÃ¥ Facebook enn det er Ã¥ dukke opp hjemme hos noen for Ã¥ skravle. Og fordi alle andre faktisk er pÃ¥ internett, og gjør disse tingene pÃ¥ nettet. Vi er blitt vant til at det er slik livet er. Akkurat som barn som ikke er med pÃ¥ orginiserte aktiviteter i 2013 rett og slett ikke er _med_ – for de andre ungene er pÃ¥ de organiserte aktivitetene.
I’d read enough blog posts and magazine articles and books about how the internet makes us lonely, or stupid, or lonely and stupid, that I’d begun to believe them. I wanted to figure out what the internet was “doing to me,” so I could fight back. But the internet isn’t an individual pursuit, it’s something we do with each other. The internet is where people are.
Men jeg tror det er lurt å bli flinkere til å skru av i perioder. Bli bedre til å konsentrere oss om en ting av gangen. Bestemme selv når vi vil være tilgjengelige. Gi oss selv pusterom til å lukte på blomstene og lese en bok sammenhengende fra perm til perm. Vi må gi oss selv mer mental ro.
Hjernen vÃ¥r har ikke tilpasset seg ekstrem mental multitasking pÃ¥ 10-20 Ã¥r. Den liker fortsatt best Ã¥ gjør en ting av gangen. Det bør vi la den gjøre i større grad. Og det krever bare vilje. Samt, tror jeg for egen del, trening. Det er nemlig ikke lett Ã¥ ikke være “pÃ¥” nÃ¥r du har vendt deg til Ã¥ være det.
Strengt tatt gjør vi omtrent det vi gjorde før – vi gjør det bare digitalt pÃ¥ en PC eller en iPad. Behovene vÃ¥re er ikke sÃ¥ veldig annerledes, og kanskje det er nøkkelen til Ã¥ styre den digitale tilværelsen vÃ¥r.
Før gjorde vi det samme, bare analogt, som Wrong hands viser med illustrasjonen under. Forskjellen er egentlig ikke så stor.
Her i huset har vi forresten router med muligheten til Ã¥ skru av internett i perioder. Det bør brukes mer, snarere enn mindre, tror jeg. Den tiden nettet er av kan brukes til analoge aktiviteter. I hvert fall om disiplinen skjerpes slik at iPad med 3G ikke skrus pÃ¥ i samme øyeblikk som WiFi skrus av… *host*
Siste kommentarer