Norske barn er tryggere enn noen gang

VG har gjort en undersøkelse av tilsynet med norske barnehager. Det har avdekket at:

Konklusjon: Annenhver barnehage har brutt loven i løpet av de tre siste årene

Dette er selvsagt ikke bra, men det er grunn til å mane til edruelighet her. For norske barn har sannsynligvis aldri noen gang vært tryggere, uansett om de oppholder seg i barnehage eller andre steder. Et ørlite dykk ned i Statistikkbanken til SSB avslører at mens 162 barn døte i ulykker i 1969, så døde 8 i ulykker i 2011.

Faktisk er norske barn så trygge at SSB stiller dette spørsmålet i en kommentarartikkel fra 2008:

Risikoen for at et lite guttebarn skal dø i en ulykke er i dag om lag en niendedel av hva den var i 1950- og 1960-årene. Også for jenter er risikoen sunket dramatisk. Barn drukner sjeldnere nå enn da, blant annet fordi vi har sluttet å hente vann i brønnen. Også trafikken er langt mindre farlig for barn nå enn da, selv om trafikkvolumet har mangedoblet seg. Har barndommen blitt bedre av den grunn?

Norske barn er så beskyttet at de kjeder seg og ikke lærer seg til å vurdere fare, ettersom de ikke utsettes for noe fare.  Norske barn klatrer jo ikke i trær lenger, for det er farlig. Alle lekeplasser er EU-godkjente og polstrede.

Saken til VG viser at ting kan fokuseres på minst to måter. VG valgte vinklingen Det er skummelt for barn å være i barnehage, snarere enn Norske barn er tryggere enn noen gang. Jeg velger den siste, selv om ethvert barn som omkommer i en ulykke er ett for mye, og tragisk for de det gjelder.  Men norske barn er trygge, enten de er i barnehagen og enten tilsynet er godt nok eller ikke.

Professor Gunnar Breivik ved Norges idrettshøgskole sier det slik, i artikkelen fra SSB:

«Trenger vi flere barneulykker? Det er nemlig ikke sikkert at det er noe mål i seg selv at antall barneulykker skal gå dramatisk ned. Det kommer an på hvorfor de går ned. Vi kunne få ned barneulykkene dramatisk hvis vi dresserte barna fra de var små til å sitte stille på et flatt gulv innendørs.» (Breivik 2001).
Breivik iler til med å si at det bare er ulykker og skader som er livstruende, gir varige men eller blir kroniske som er av det onde. Ellers er ulykker tegn på barn som lærer og får glede gjennom livsutfoldelse og utprøving. Vår sikkerhetstenkning og det faktum at barn tilbringer stadig større del av sitt liv i voksenkontrollerte sammenhenger frarøver barna vesentlige goder. Passiviseringen kan også redusere helsen deres, mener han. Vi må ikke glemme den tryggheten som ligger i å mestre også det som ser farlig ut.

Jeg fant i farten ikke ulykker som ikke leder til død, men muligens finner jeg dem etter hvert.