Løgner, fordømte løgner og medier

Løgner, fordømte løgner og statistikk.

Dette er et kjent uttrykk som brukes ofte for beskrive hvordan statistikk kan feilleses og misbrukes. Når noe belegges med tall er det uangripelig, og kan misbrukes til sitt formål. For tall kan ofte tolkes på ulike måter, og er sjelden dogmatiske.

Dette er ikke statistikkens problem. Det er brukerne av statistikken sitt problem. Og det er et problem som vi som mediebrukere må være oppmerksomme på hele tiden. For mediene er egentlig ute etter en ting: å få oppmerksomhet. Parret med det som kan tolkes som manglende basis-kunnskap om statistikk som fag. Noen ganger lurer jeg på hva de egentlig lærer om statistisk metode på journalist-høyskolene?

Nå er det valgkamp, og det er blitt åpenbart at statistikk kan brukes til direkte villeding og til å skape opphetede debatter. Det er særlig to eksempler som belyser dette den siste tiden:

• TV2’s sykehusdebatt der en undersøkelse som viste begredelige tilstander pÃ¥ norske sykehjem, som godt kunne vært vinklet mot at mye i norsk helsevesen fungerer veldig bra
• NRKs fremleggelse av en undersøkelse som tilsynelatende viste at Erna Solberg blir mer upopulær. De hadde bare glemt Ã¥ nevne at det ikke bare var Erna og Jens som var alternativer, Siv var ogsÃ¥ det.

Begge (TV2/NRK) disse sakene ble heldgivis fanget opp av andre som gikk bak tallene slik de ble presentert.

NRK og TV2 har nå beklaget og lovet bot og bedring.  Men kan vi stole på at dette ikke vil skje igjen?  Det tror jeg ikke.

For mediene jakter på klikk og seere.  De har fått det for seg at det norske folk vil ha tabloide overskrifter og debatter og at dersom ting fremstilles som de er, så vil ingen gidde å følge for eksempel en valgsending.  Her i huset er det mer slik at vi ikke følger valgsendingene FORDI det bare er tabloide overskrifter og vinklinger og politikere som snakker i munnen på hverandre og niks hjelp til en innsikt som vil gjøre det lettere å finne sitt parti.

Mediene, særlig i form av tv-sendte debatter, ser ut til å mene at bare de får spikret noen til veggs for noe, så har de gjort jobben sin.  At man for å oppnå det vrangleser og feilfremstiller tall er en liten pris å betale, åpenbart.  Noe kan i tillegg skyldes manglende kompetanse, men jeg tror det meste handler om å finne den vinklingen som passer best, og så finne det som underbygger vinklingen.  Jo mer dramatisk det er, jo flere setter kaffen i vrangstrupen og klikker og ser.

Dette fenomenet beskrives i en kommentar på The Onion (NB: Det er ikke Meredith Artley hos CNN.com som har skrevet det, men hun tar det med godt humør):

So, as managing editor of CNN.com, I want our readers to know this: All you are to us, and all you will ever be to us, are eyeballs. The more eyeballs on our content, the more cash we can ask for. Period. And if we’re able to get more eyeballs, that means I’ve done my job, which gets me congratulations from my bosses, which encourages me to put up even more stupid bullshit on the homepage.

I don’t hesitate to call it stupid bullshit because we all know it’s stupid bullshit. We know it and you know it. We also know that you are probably dumb enough, or bored enough, or both, to click on the stupid bullshit anyway, and that you will continue to do so as long as we keep putting it in front of your big, idiot faces. You want to know how many more page views the Miley Cyrus thing got than our article on the wildfires ravaging Yosemite? Like 6 gazillion more.

That’s on you, not us.

Ja, det er på oss.  Det er vi som klikker og vil ha drama.  I hvert fall er det åpenbart det toneangivende medier tror.

Vi må slutte å snakke om løgner, fordømte løgner og statistikk.  Dette er ikke et statistikk-problem.  Det er et medieproblem og et kunnskapsproblem. Både i mediene og i oss.