Jo flinkere du er, jo mer lurer du deg selv

I en bok om hjernen som kan anbefales pÃ¥ det varmeste, kalt “Errornomics” av Joseph Hallinan, beskrives et fenomen som gjør at vÃ¥r egen hjerne stadig vekk lurer oss, og den lurer oss mer jo flinkere vi er. Dette fenomenet kalles “Ã¥ skumme”. NÃ¥r vi leser eller ser pÃ¥ tallrekker sÃ¥ ser vi i stor grad ikke det som faktisk stÃ¥r der, men det vi tror stÃ¥r der. Grunnen til at hjernen har funnet ut at dette er lurt, er at det er mer økonomisk enn Ã¥ lese alle ordene nøye – vi kan kort sagt lese mye mer om vi økonomiserer. Men det er en kostnad, og det er nøyaktighet. Den gÃ¥r ned. Til dels dramatisk ned.

Det fenomenet gjelder ogsÃ¥ lesing av noter. Fenomentet skumming ble dokumentert av Boris Goldovsky, som var pianolærer. Han oppdaget en trykkfeil i en mye spilt urgave av et Brahms-stykke. Men feilen ble ikke oppdaget av trente pianister – den ble oppdaget da en nybegynner spilte notene som de var trykket under en time.

Goldovsky stopped the pupil and told her to fix her mistake. The student looked confused; she said she had played what was written. To Goldovsky’s surprise, the girl had indeed played the printed notes correctly—but there was an apparent misprint in the music. At first, the student and the teacher thought this misprint was confined to their edition alone; but further checking revealed that all other editions contained the same incorrect note.

Hvorfor hadde ingen (verken komponisten, utgiveren, korrekturleseren eller en lang rekke pianister) oppdaget feilen? Alle hadde lest noten feil, og de hadde lest den feil på nøyaktig samme måte. Goldovsky gjorde et eksperiment. Han fortalte trente notelesere at det var en trykkfeil et sted og ba dem finne det. De kunne spille stykket så mange ganger de ville og hvordan de ville. Ikke en av pianistene fant feilen. Han måtte fortelle dem hvor feilen var.

Senere forskning har dokumentert samme fenomen. Og jo flinkere vi er, som sagt, jo mer skummer vi gjennom og overser detaljer. Vi oppdager rett og slett ikke våre egne feil.

This tendency has profound implications for understanding why we don’t detect many of our errors: as something becomes familiar, we tend to notice less, not more. We see things not as they are but as (we assume) they ought to be. This ingrained behavior can cause us to overlook not only small things, like altered musical notes, but some that are startlingly large.

Vi ser slik vi synes det bør være, ikke slik det faktisk er. Et temmelig makabert eksempel pÃ¥ dette skjedde i Frederica, Delaware noen dager før Halloween i 2005. En kvinne tok sitt eget liv ved Ã¥ henge seg i et tre. Ingen rapporterte det før det var gÃ¥tt 12 timer – selv om kroppen i treet var godt synlig. Alle som sÃ¥ liket trodde det var en Halloween-dekorasjon.

Vi stoler på kontekst. Det sparer oss for mye tid, og gjør at vi lynraskt kan tolke det du ser eller leser, og dermed bruke mindre krefter enn du ellers ville. Når noe som ser ut som en skremmende Halloween-dekorasjon så tror du det er det, uten å sjekke om det faktisk er det. Så når vi treffer på en person, et fenomen eller et tall utenfor kontekst, så er det ikke like lett å plassere det, som det er dersom personen eller fenomenet er i sin rette kontekst. Eller fenomenet, som for eksempel dette beskrevne eksempelet:

Prosedyren er faktisk ganske enkel. Først ordner du ting inn i ulike grupper avhengig av sammensetningen deres. Selvfølgelig kan en haug være tilstrekkelig avhengig av hvor mye det er å gjøre.

Hvis du må gå et annet sted på grunn av mangel på fasiliteter er det neste steg, ellers er du ganske klar til å starte. Det er viktig å ikke overdrive én spesiell oppgave. Det vil si; det er bedre å gjøre for få ting på en gang enn for mange. På kort sikt kan dette virke lite viktig, men det kan lett oppstå komplikasjoner om du gjør for mye på en gang. En feil kan være kostbart også.

Manipulering av de nødvendige mekanismene bør være selvforklarende, og vi trenger ikke dvele ved det her.

I begynnelsen vil hele prosedyren virke komplisert. Men snart blir det bare en del av livet. Det er vanskelig å forutse noen slutt på behovet for denne oppgaven i overskuelig fremtid, men du kan aldri vite.

Hva svaret er?

Svaret er: Klesvask

NÃ¥r du vet svaret, leser du teksten annerledes, og da er det lett Ã¥ skjønne at det er snakk om klesvask. Men det er ikke lett Ã¥ løse “gÃ¥ten” uten noen informasjon om kontekst. For Ã¥ forstÃ¥ er vi avhengige av kontekst. Om konteksten stemmer, sÃ¥ kan vi tolke et fenomen inn i kjente rammer, eller plassere en person. Uten kontekst blir det veldig vanskelig.  SÃ¥ med beskrivelsen over skal det ganske mye til Ã¥ forstÃ¥ hva det er snakk om.  Forskere ga dette eksempelet til en rekke personer, og det var svært fÃ¥ som forsto at det var snakk om klesvask.  Jeg klarte det ikke, akkurat som jeg ikke er flink til Ã¥ løse gÃ¥ter.  Som for eksempel de Bilbo og Gollum gir hverandre da de skal avgjøre hvem som skal ha ringen i Hobbiten.  Vanskelig, vanskelig. Jeg er avhengig av kontekst.

Hvorfor skriver jeg om dette? Fordi det fikk meg til å gjøre en feil i går. Jeg trodde jeg så noe, fordi det stemte med forventningen og konteksten, men det stemte ikke i virkeligheten. Noen andre så på det, og så de faktiske detaljene. Ikke bare det et trenet øye som skummer ser, basert på forventning og kontekst. Og det var feil, så feil, det jeg mente jeg hadde sett. Og her er poenget; vi skal aldri undervurdere verdien av å få andre til å se gjennom det vi gjør. Gjerne noen som ikke er så innsatt i detaljene som vi selv er.

Vi gjør alle dette, og som regel går det bra. Men noen ganger går det rett vest. Da er det novisene rundt oss som kan redde oss.