Om Hjørnet

I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød tråd eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]

Print Friendly

Les videre »

Kontakt

Navn (nødvendig):

E-mail (nødvendig):

Emne:

Melding:

Skriv bokstavene i bildet under:

captcha

Print Friendly
Del denne posten:

Abonnér

Legg igjen e-mail, så får du mail når jeg publiserer nytt innhold.

Ta kontakt i sosiale medier

Du finner meg her:

Mye lest siste 30 dager

Sorry. No data so far.

Søk, og du skal finne (håper jeg)

Det mest verneverdige du har

Tenk deg at du er i en vanskelig situasjon. Det føles godt å sette ord på det. Det føles enda bedre å samtale med noen om det. Du sitter sammen med en god venn, og forteller, får respons, utvikler tanker og kjenner at det gjør deg godt.

Tenk deg at du tar opp samtalen på bånd. Den gjør du tilgjengelig for alle som vil høre samtalen. Uten noen som helst kontroll av hvem som hører samtalen. Mange av dem gir ingen respons. Du aner ikke hvem de er, eller hva de tenker. Du vet ikke hvilke vurderinger de gjør, eller hva de bruker informasjonen til.

Mange takker deg for åpenheten om det vanskelige. Det hjelper dem å høre din historie, sier de. Det kjennes nært og godt. Du glemmer at de bare har hørt et bånd av en samtale. Det er som om de er til stede i livet ditt, de bryr seg og du er glad for at noen, i hvert fall noen, gjør det.

Men i bakgrunnen sitter det en taus majoritet. De har en kopi av båndet med den opprinnelige samtalen. Men du merker dem ikke, de sier jo ingen ting, og du glemmer at de er der.

Tenk deg at du etter noen år er kommet deg videre fra det vanskelige. Du har ikke glemt det, men du har lagt det nederst i den ryggsekken som inneholder alle dine opplevelser, tanker og erfaringer. Det kjennes godt. Du kjenner deg fri fra det, vil ikke tenke så mye på det. Det er et ferdigskrevet kapittel i livet ditt. En del av deg, men du har ikke noe særlig å tilføye til det. Det er, om ikke glemt, et tilbakelagt stadium. Du lever livet i nåtiden og ikke i fortiden. Det vanskelige er bearbeidet.

Så en dag blir du stoppet på gaten. Et vilt fremmed menneske, en gammel venn, en potensiell arbeidsgiver eller en journalist vil spørre deg om nettopp det som ligger nederst i ryggsekken. Ingen av dem har onde hensikter, det er ikke det, men du har pakket det bort. Kapittelet er ferdigskrevet. Du kan til og med ha slettet det fra boken. Men de har det likevel. Det finnes kopier av båndet, hvor mange aner du ikke. Ikke heller hvem som har kopiene. Og på et hjørne ser du en person som ser på deg med vitende, spottende blikk, mens han vifter med et bånd. Det slår deg at alle kanskje ikke har gode hensikter heller.

Det slår deg at det er veldig mange som vet veldig mye om deg. Som har hørt tankene dine om det vanskelige nylig, og dermed har detaljene i det du tenkte og sa veldig klart for seg. Du har nesten glemt det, og må høre gjennom båndet for å huske hva det var du sa. Noe av det kjenner du nesten ikke igjen heller, det er spontane tanker du hører, tanker du nesten ikke kan huske at du hadde.

Slik er det når man åpner seg på internett. Båndet ligger der slik at alle kan høre det.

Samtidig kjennes et kommentarfelt i en blogg, for eksempel, som noe veldig nært og intimt. Du glemmer alle de andre som sitter rundt og lytter. Du ser dem ikke, vet ikke hvem de er. De er en IP-adresse, ikke et menneske. Før du vet ordet av det har du glemt alle kikkerne som leser alt du skriver, tolker det og lagrer det. Etter en stund har du og vil du glemme det du tenkte mens det blåste som verst.

Men det får du ikke lov til. For mange har lest og fortolket tankene dine. Folk du ikke kjenner, ikke kjenner hensiktene til eller i det hele tatt ønsker å kjenne. Likevel vet de mye om ditt indre. Og de føler de har rett til deg, også, kanskje.

Jeg er av de som er veldig forsiktig med hva jeg sier på internett. Hver gang jeg oppdager en av mine tråder først i et google-søk, tenker jeg på det. Jeg har også tidligere spurt meg om jeg egentlig har lyst til å være arkv på internett.

Nasjonalbiblioteket har definert at vi alle er en del av norsk kulturarv og dermed lagrer de absolutt alt, til evig tid.

Du vil forskes på om noen år.

Emily Gould fikk erfare at det kan være mange som leser. I artikkelen om henne, som jeg kalte Passordbeskytt deg selv, har jeg noen tanker om å verne seg selv på nett. For det kan komme tilbake til deg, og det kan bite skikkelig. Slik det gjorde med Emily. ikke sammenlignbart kanskje, spredningen av Emilys betroelser var mye større enn noen av oss vil oppleve. Men det som er sikkert, det er at vi overhode ikke har oversikt over hvem som leser.

Vårt innerste indre trenger vern. Selv mot folk som ikke har onde hensikter i det hele tatt. For før vi vet ordet av det vil åpenheten vår kunne bite både oss selv og andre, som festbildene av et drapsoffer på Facebook gjorde med de etterlatte. Det ligger der til evig tid, selv det som slettes. Vi må forholde oss slik til det vi legger ut på nett. Og anonymitet på nett er en illusjon. Det er ikke så vanskelig å finne ut hvem du er, som du kanskje tror.

Åpenhet er viktig, tenker du kanskje. Vi må snakke om de vanskelige tingene. Ja, det er sant, men må vi ha din personlige historie i detalj for å klare å gjøre det? Det tror jeg ikke vi må. I hvert fall har vi ingen rett på den.

Det som kan virke som en god tanke i dag, nemlig å åpne opp både for å dele tanker om det vanskelige og få respons fra andre, kan virke som en veldig dårlig ide om to år. Forsøk å tenke på det når du står der med hjertet i hånden i dag. Vær forsiktig med deg selv og dine innerste, mørke rom.

Du, ditt sinn og dine følelser er det mest verneverdige du har.

Print Friendly
Del denne posten:

Tagget med: , ,

46 kommentarer

Trackback URL | Kommentar-feed

  1. Undre says:

    Dette er meget kloke ord, Iskwew.

  2. Iskwew says:

    Takk, Undre. Jeg føler vel at jeg gjentar meg selv, men samtidig tror jeg dette godt kan gjentas. Det er viktig.

  3. Undre says:

    Dette er det veldig viktig kunnskap, Isk, og det er helt nødvendig at vi gjentar dette for oss selv når vi tross alt lever så mye av livene våre i en offentlig sfære. Det er fort gjort å få en falsk trygghet i forhold til publikummet vi har.

  4. Iskwew says:

    Ja, det tror jeg også, Undre. Vi glemmer at det er flere som leser og tolker enn de som ytrer seg i et kommentarfelt, for eksempel. Mange flere.

  5. Undre says:

    Vi er enige vi, Isk. Det spørs bare om vi greier å forholde oss til det vi vet. Jeg vet at jeg ikke alltid greier det.

  6. Iskwew says:

    Det vet jeg at jeg ikke alltid gjør heller :???:

  7. Nyttig og fint å bli minnet på dette. Selv er jeg relativt flink til å verne om meg selv tror jeg (er jo en sky skorpion!), men noen ganger står vel de fleste av oss der med hjertet i hånden, som du sier Iskwew. Da er det lurt å tenke seg om før man deler hjertefølelsene ut på nettet.

  8. Avil says:

    Eg syns alle desse som heng rundt og aldri skriv noko i kommentarfeltet burde gje seg til kjenne.
    :cry:

  9. Iskwew says:

    Javisst, Skorpionkvinnen, og det er så deilig å rope ut og til og med få svar.

    Ja, det skulle jeg også noen ganger, Avil. Hvem er de? hva leser de?

  10. Alva says:

    :smile:
    Ja, nå gjer eg meg til kjenne.
    jeg har lest innlegget ditt Iskew.
    Fint innlegg!

  11. Iskwew says:

    Hei, Alva :) Hyggelig at du brukte “stemmen” ;)

  12. Goodwill says:

    En så god ting kan ikke sies for ofte. Du er flinkere enn de fleste av oss til å se det, og til å si det…tusen takk, Iskwew.

    *god-helg-klem*

  13. Iskwew says:

    Takk, Goodwill. Nå synes jeg vi skal løpe ut i det vakre høstværet – det skal i hvert fall jeg :smile:

    God helg klem til deg også!

  14. Titta says:

    Lest og tatt til etterretning. Jeg feeder denne siden, men har ikke hatt noe å meddele, selv om jeg leser med interesse, rett som det er.

    Og siden det å lese uten å kommentere nesten blir fremstilt som ‘lusking’ av Avil: hun ga meg beskjed om å holde kjeft hos seg hvis jeg ikke hadde ‘nok hud mellom deg sjølv og verda’. Kanskje noen ikke har så hard hud som jeg etter hvert har ervervet meg, leser en slik kommentar, og frykter for sitt skinn?

  15. Iskwew says:

    Titta, det er ikke sånn at man må meddele seg – det stilles ingen krav til noen her. Det er mer at jeg noen ganger lurer på hvem som leser. Og jeg mener man skal være bevisst på at det er slik: mange flere leser enn de som gir lyd fra deg, og enda flere du ikke vet hvem er.

    Dette er internetts natur – det er fullt av tilfeldig og mindre tilfeldige forbipasserende :)

  16. Titta says:

    Jeg forsto det, Iskwev. Jeg kunne bare ikke dy meg for å erte Avil litt :twisted: . (Men det preller nok av).

    Jeg syns jo innlegget ditt er både klokt og betimelig, og er glad for at det er blitt løftet fram i bloggen ‘psykisk’.

  17. Iskwew says:

    Avil tar ansvar for hva hun selv sier. Det er egentlig ikke noe å diskutere her, vel? Jeg har aldri følt meg annet enn velkommen hos henne, så det er sagt.

    Jeg synes det var bra det ble løftet frem i den bloggen. Jeg mener ikke å skremme vettet av folk, men jeg mener man må være bevisst på at det å skrive på nett innebærer å legge igjen spor som godt kan være der til evig tid.

  18. Alva says:

    Spor for evig tid.
    Ja, det skal være sikkert.
    Jeg har nettopp opplevde dette på kroppen. :wink:
    En vond opplevelse nettopp på nettet. Fortrengt og puttet nederst i sekken.
    Plutselig dukket det opp en person som var sterkt involvert i denne vonde nettopplevelsen opp med en kommentar på bloggen min.
    Fortiden pustet meg i nakken.
    Alt veltet opp igjen i meg.
    Kanskje det ikke var bearbeidet allikevel, nok mener jeg. Hmmm

    Så det er mange viktig poeng i innlegget ditt.
    Nettverden.
    Nettvett.

    Samtidig så er det jo fantastisk at man kan være “fritt” talende.
    Hvor går disse grensene for hva man kan dele på nett og ikke?

    mvh. Alva

  19. Iskwew says:

    Det er noe med å bli minnet på det, Alva. Det kan være nok til å trigge en gjennomgang av minnene som ligger der. Og det er mye mer sannsynlig at det skjer på nett. For nettet gjør jo alt mer tilgjengelig. Det er ikke like lett å gå bort fra ting.

    Hvor grensene går er jo helt umulig å si på generell basis. Folk har ulike grenser. Det som er rett for meg, trenger ikke å være rett for deg. Vi har ulike grenser. Jeg tror nok jeg er mer tilbakeholdende enn de fleste, kanskje. Det er min natur.

  20. The Vidar says:

    Hm…får ihvertfall litt “stopp-litt-og-tenk-gjennom-det du-sa”-feeling av dette. Men veldog godt skrevet, og veldig godt BEskrevet.
    Og gjelder ikke bare i forhold til hva man gjør på nettet, kanskje… Mer hva som er konsistent i forhold til egne tanker, holdninger, det man gjør. Jeg har av og til stoppet opp, og tenkt noe lignende. Ikke alltid i sammenheng, og ikke alltid komplett. Men nå for tiden er jeg belemret med en god del tilbakevendende tanker fra en stund tilbake. Og det gir meg både litt perspektiv iblandet en solid dose ettertenksomhet. Yep. Learning by doing, learning by living… :-)

  21. epleslang says:

    Vi i den tause majoriteten er nok de som holder aller mest tilbake. Men du har en veldig, veldig bra blogg! Har vurdert å kommentere tidligere, men da som trøst på triste innlegg, og jeg personlig hadde synes det var litt snurrig med plutselig trøst fra personer en aldri hadde hørt fra tidligere. Men jeg blogger forsåvidt heller ikke da. Skal prøve å kommentere oftere, men døgnet har allerede for få timer når en skal skrive om volatile oljepriser og annet master-pjask.

    Leser forøvrig nesten 100% av det du skriver, fordi du skriver både smart og underholdende og ærlig. Masse takk for alt du velger å dele med oss :). Håper du ikke brenner deg på det senere.

  22. Iskwew says:

    Hola, Vidar :)

    Ettertenksomhet og noen stopp for å skaffe seg perspektiv er veldig lurt, tror jeg. Det kan vi nok ta større doser av, noen og enhver. Bare vi ikke parkerer, for det nytter ikke. Vi lever jo her og nå og derfor kan vi ikke gruble for mye. Eller som Ralph Waldo Emerson sier det:

    Finish each day and be done with it. You have done what you could; some blunders and absurdities have crept in; forget them as soon as you can. Tomorrow is a new day; you shall begin it serenely and with too high a spirit to be encumbered with your old nonsense.

    Epleslang ;) For å rydde all tvil til side, jeg elsker alle leserne og det uavhengig av om de kommenterer en glose. Jeg er dessuten ikke av de som står med hjertet i hånden veldig ofte, da er det i hvert fall pakket inn i en solid metafor. Det er en fin støtpute. Jeg har aldri følt at jeg har brent meg på det jeg har skrevet, det er gjerne med gjennomtenkt overlegg at noe står i bloggen.

    Skjønner godt at både volatile oljepriser og master-pjask tar det meste av tiden, ja. Jeg er glad jeg ikke sitter i noe finansmarked for tiden i hvert fall.

    Og takk for godord :) Trøst mottas også gjerne, selv om jeg ikke hører fra deg så ofte. Og gjerne et latterbrøl, om det passer ;)

  23. Simrel says:

    Som en fast (men taus) leser, tenkte at jeg skulle gi litt lyd fra meg. Jeg synes du skriver om mange gode temaer, og på en veldig bra måte!

    Forstår at kan føles litt skummelt innimellom, å ikke vite hvem som leser og hva de tenker. Men slik er det vel med alle ytringer man gjør. Hva andre tenker, kan være vanskelig (eller når det kommer til oss anonyme lesere, umulig) å vite.

  24. Iskwew says:

    Javisst, er det dét. Og med det skrevne ord har du egentlig mer kontroll enn ellers.

    Hyggelig at du leser, Simrel :) Det er jo derfor jeg skriver.

  25. Leste H E L E innlegget selv om det var langt, fordi det er meget interessant og viktig! Det er kanskje en viss beskyttelse å skrive under pseudonym? Eller i 3.person? Mine opptak er anonymiserte, hverken saksbehandlere eller andre er navngitte. Båndopptak skal ikke benyttes på vennesamtaler. I journalistikken kun for å avsløre kritikkverdige forhold, og for dokumentasjon, der noen hevder at annet var sagt.

    Tenker ofte på det du nå har satt fokus på. Selv har jeg merket det negative med avisartikler, der man fremstilles på negativ måte. Nytter lite å tilskrive redaktøren med bønn om sletting. Dessverre finnes det også hevngjerrige redaktører, for å si det slik, men de fleste er heldigvis modne nok til det ansvaret de innehar. Takk for leserverdig blogg! :smile:

  26. Iskwew says:

    Hei Viktor! Hyggelig at du leste hele :)

    Ja, det er noe beskyttelse i pseudonym. Blant annet er du ikke søkbar på navn. Det hjelper selvsagt.

    De gangene jeg skriver veldig personlig pakker jeg det gjerne inn i metaforer. Det er også en beskyttelse, for det gjør det hele mer tvetydig. Eller i humor.

    Er du først i avisen, så er du der, ja. Det er det viktig å forholde seg til. I egen blogg har du i hvert fall kontroll.

    Jeg hadde en gjest som skrev en tråd her om noe vanskelig. Etter en stund ønsket gjesten å ta tråden av nett. Det gjorde jeg selvsagt. Det vil ikke en avis gjøre.

  27. Alva says:

    Egentlig bør man ikke fokusere så veldig på denne( “falske”) tryggheten det er å skrive med et nick, men heller fokusere på at man kan stå inne for det man skriver.

    Men det som kanskje er vel så viktig er nettopp:
    “Vårt innerste indre trenger vern. ”
    Selv mot folk som ikke har onde hensikter i det hele tatt. For før vi vet ordet av det vil åpenheten vår kunne bite både oss selv og andre,
    Og anonymitet på nett er en illusjon. Det er ikke så vanskelig å finne ut hvem du er, som du kanskje tror.

    De finner alltids i grove trekk hvor du bor i landet og hvilken bredbåndsleverandør du har.
    Men det trengs en politianmeldelse for å kunne få detaljerte opplysninger om hvem som skjuler seg bak et nick.

    “Åpenhet er viktig, tenker du kanskje. Vi må snakke om de vanskelige tingene. Ja, det er sant, men må vi ha din personlige historie i detalj for å klare å gjøre det? Det tror jeg ikke vi må. I hvert fall har vi ingen rett på den.

    Det som kan virke som en god tanke i dag, nemlig å åpne opp både for å dele tanker om det vanskelige og få respons fra andre, kan virke som en veldig dårlig ide om to år. Forsøk å tenke på det når du står der meg hjertet i hånden i dag. Vær forsiktig med deg selv og dine innerste, mørke rom.

    Du, ditt sinn og dine følelser er det mest verneverdige du har.”

    Ja dette er nok veldig viktig Iskew.
    Man glemmer seg så lett! :???:

  28. Iskwew says:

    Det er jeg veldig enig med deg i, Alva. Du har ingen garantier selv med pseudonym, og dermed gjelder det å tenke seg om før man publiserer. Det er det eneste som funker.

    Det er utrolig hva man kan finne ut av ved å sette sammen bruddstykker av informasjon.

    Det er lett å glemme, det er dét, Alva. Det var derfor jeg skrev denne posten. For å påminne meg selv og andre om at dette er så utrolig viktig.

  29. Hei igjen! Har opplevd at aviser har fjernet artikkel eller innlegg fra nettet når jeg har spurt, bortsett fra en vanskelig, kanskje umoden maktarrogant og hevngjerrig redaktør. :evil: Alt finnes likvel på Atekst. Det gjør liksom ingenting, sammenlignet med nettet til enhver tid. Fint at du slettet vedkommende som ønsket det! Det ville nok jeg også ha gjort.

  30. Iskwew says:

    Okay, da er de greie de fleste av dem. Det er bra. Umodne, maktarrogante, hevngjerrige redaktører er det vel uansett ikke noe å gjøre med :???:

  31. Ikke fritt for at jeg føler meg litt truffet her :mrgreen:

    Men det minnet meg i så henseende på en post jeg planla å skrive om hvorfor jeg blogger uten nick. Så nå er den skrevet, men jeg tror også jeg kommer til å skrive mer om det senere.

    M

  32. Iskwew says:

    Det var en veldig god post du hadde skrevet! Anbefalt lesning.

  33. PoPSiCLe says:

    Tja. Et nick er ofte en nettidentitet, og vel så “avslørende” som ens eget navn, om bare folk går litt inn for å finne ut hvem personen er.

    Jeg skriver under nick, men ikke for å være anonym – derimot for at alle jeg kjenner på nett skal kjenne meg igjen. Enkelt og greit. Jeg er “anonym” i den forstand at jeg ikke skilter med fullt navn på nettsiden min, men det er overhodet ikke noe problem å finne ut hvem jeg er om man gidder å google litt.

    Så var det dette med å beskytte seg selv da. Hvorfor er det så viktig? Jeg skjønner at enkelte skriver om vonde ting, og gjerne har et visst behov for å anonymisere ting, men hvorfor være redd for fortiden, eller at man skal bli konfrontert med noe man skrev eller sa for mange, mange år siden?

    Jeg er muligens ufølsom, men jeg ser ikke problemet. Om noen jeg kjente eller en journalist kom og spurte meg om noe jeg hadde “pakket ned” ville jeg sagt nettopp det – “beklager, men det er et avsluttet kapittel i livet mitt, o jeg vil ikke snakke om det – det jeg har sagt står jeg for, men jeg vil ikke gå inn på det igjen”.

    Det å anonymisere ting slik at ukjente mennesker ikke kan knytte det til bestemte hendelser og personer er som regel ikke noe problem (gitt at det ikke allerede har vært førstesideoppslag i større aviser), og de som kjenner til tingene fra før av har gjerne godt av å få en “vekker” de og – om de nå har vært på din side eller motpartens.

    Jeg er ikke opptatt av “fred og fordragelighet” med alt og alle – jeg har ingenting imot at folk ikke liker meg, eller er “fiender”. Det får være deres problem, selv ignorerer jeg for det meste slike folk.

    Når det gjelder dette med om arbeidsgivere søker etter informasjon og muligens velger å ikke ansette deg fordi de finner ting som du enten har skrevet, eller bilder lagt ut på Facebook etc. – da ville jeg personlig ikke jobbet hos den arbeidsgiveren heller – slikt er smålig, og festbilder på Facebook, eller sinte politiske kommentarer i bloggen din, gir ingen indikasjon på hvor godt du kan gjøre jobben.

    Da foretrekker jeg arbeidsgivere som sier “har du ikke profil på Facebook, så får du ikke jobb hos oss – det er vår oppgave å være sosiale og fremstå som aktive nettbrukere for våre kunder, dermed er det langt bedre å ha en utleverende profil på Facebook, enn å være anonym” <- dette er parafraset fra et intervju med en av de større IT-organisasjonene i Norge (jeg husker dessverre ikke hvilken), men det er en bedre løsning, mener jeg.

    Det er også dette å stå for det man har sagt, selv om man i ettertid skulle ha endret mening, ståsted eller livssyn. Jeg skjønner fremdeles ikke folk som sletter websider, fjerner bloggposter e.l. fordi de enten har endret synspunkt, eller har fått masse negative tilbakemeldinger – det er å feige ut, og forhindre at folk som kommer inn i en debatt i etterkant å få det fulle og hele bildet. Kommenterer heller innlegg, og forklar at “dette er noe jeg dessverre ikke lenger kan stå for, pga. det og det”. Mye bedre løsning, i mine øyne.

    Anonymitet på nettet er greit nok, og det er lett å få til absolutt anonymitet, om man vet hva man driver med, men samtidig mister man en del av sin “tyngde” som kommentator og bidragsyter. Så lenge man har en eller annen form for identifikasjon, om det er navn eller nick, så kan man i alle fall forholde seg til at det er en og samme person som argumenterer.

  34. Iskwew says:

    Det handler ikke bare om å beskytte seg, Popsicle, men også om at man en gang er ferdig med ting, og gjerne vil la det ligge. Men vi er forskjellige, det som er greit for deg er ikke greit for meg, og vice versa.

  35. Anathema says:

    Flott post – og så enig så enig!

  36. Iskwew says:

    Takk, Anathema :)

  37. 3,14 says:

    Tenk deg at noen vil granske deg. Kanskje er du uskyldig mistenkt for en forbrytelse. Legger du mye igjen etter deg, er det også mye å tygge på. Plutselig legger det en rapport på deg basert på det du har sagt, signert av en sakkyndig med fin tittel.

    All den benyttede informasjonen er søkt ut bare ut fra de søkekriteriene som er benyttet. Bare det som kan underbygge det tvilsomme er tatt med. De andre tingene ga ikke treff.

    Er du ikke rede til at noen lager en profil av deg på basis av hva du legger ut, skal du heller ikke skrive. Og dette gjelder også kommentarer med nick.

    Men 3,14 er et fint nick, for anledningen. Det genererer særdeles mange irrelevante treff.

  38. Iskwew says:

    3,14, nå assosierte jeg (ikke helt unaturlig, vil jeg mene) til Historien om Pi.

    Og du har rett i at mulighetene til å bruke det vi legger etter oss på nett er så mange at det er utrolig viktig å tenke på hva vi legger igjen.

  39. Liljefot says:

    Jeg synes du skriver veldig bra og nesten skremmende om det som vi veldig ofte glemmer å tenke på. Jeg fikk faktisk lyst til å slette hele bloggen min, og ikke skrive mer. Men jeg har jo et behov for å skrive, og jeg merker jo at jeg sikkert skriver mer åpent og privat enn det som godt er.

    Kanskje jeg er naiv når jeg tror at det er veldig få som leser bloggen min, men har jo begynt å få en del respons, og da særlig fra andre bloggere. Og da tror jeg jo automatisk at det er kun andre bloggere som har interesse av det jeg skriver, ingen andre.

    Er det mulighet for at jeg kan fjerne meg selv fra Googles søkeordliste? For hvis jeg skal passordbeskytte meg selv, så blir det jo dumt siden jeg gjerne vil ha litt respons på noe av det jeg skriver.

    Jeg regner jo med at du skriver for andre, og ikke bare for deg selv.

  40. Iskwew says:

    Andre bloggere er nok de som er mest aktive som kommentatorer.

    Jeg skriver ikke bare for meg selv, nei, da kunne jeg skrive for skrivebordsskuffen. Det er selvsagt for å bli sett og hørt.

    Det jeg tror er viktig, er å være bevisst på at man skriver i det offentlige rom. At det du skriver havner i offentligheten fordi det er noe du mener er riktig, for deg og andre. Og der er grensene forskjellige for ulike personer, det er sikkert.

  41. Klokt, poengtert og velformulert. Og minnte meg på mitt eget credo om å være personlig, men ikke privat på nettet. Nettopp fordi man ikke aner hvilke retninger dine, mine og andres “bekjennelser” tar.

    Jeg har snakket med mine to tenåringssønner om det samme, fordi terskelen når man er ung og naiv kan være noe lavere. Ikke for det, det ser ikke ut til at alder trenger være noen hindring i å opptre dumt og uansvarlig ifbm nettbruk.

    Og som det “paranoide” mennesket jeg er, vil jeg være forberedt på den dagen noen utvider EUs datatlagringsdirektiv til også å gjelde innhold, ikke bare trafikkdata. :-)

  42. Holten says:

    Eg har lyst til å få presisert om innlegget er eit forsvar av retten til anonymitet (som er kontroversielt i eit ytringsfridomsperspektiv), eller kun nok ei bevisstgjering og oppfordring til sjølsensur.

    Eg er fan av sjølsensur altså, det er ikkje det. Men eg ser også den store verdien i å få delt vanskelege ting. Gjerne med heile verda. Jamfør Vrangest førre søndag.

  43. Iskwew says:

    Da tenker du omtrent som meg, Knut – det er forskjell på personlig og privat, og vi vet ikke hvilke retninger det vi sier tar. Noe som kan illustreres godt av det faktum at en navngitt twitrer i forrige uke ble omskrevet som mobber på bakgrunn av en retweet.

    Dessuten: datalagringsdirektiver og dets like kan utvides. Ingen tvil om det. Storebror-samfunnet er ikke langt unna.

    Holten, dette ble skrevet som en bevisstgjøring av at alt vi sier på nett er i det offentlige rom. Anonymitet er en annen debatt. Som er interessant nok.

    Det er fordeler med å få vanskelig ting ut i offentligheten, men det kan ha store konsekvenser for den som deler. Det er det viktig å huske på.

  44. Jitte says:

    Nå gjelder denne bloggen mer enn kun det å være forsiktig i forhold til hva potensielle fremtidige arbeidsgivere skal kunne lese om ens meninger, men jeg synes allikevel denne xkcd-stripa er så bra at dette er en “god nok” anledning til å dele den:
    http://imgs.xkcd.com/comics/dreams.png

Top