I dagens Aftenposten skrev Ulf Andenæs en tankevekkende kommentar i forbindelse med Martine Vik Magnussen, som ble drept i London.
En ung, vakker, kvinnelig norsk student blir funnet drept etter et nattklubb-besøk. En ung arabisk rikmannssønn er ettersøkt som vitne i saken, for hun ble sist sett da hun forlot nattklubben Maddox sammen med ham, og hun ble funnet i kjelleren i den bygningen der han bodde. Han forsvant til hjemlandet Jemen dagen etter at Martine forsvant. Og samme dag slettet han også visstnok Facebook-profilen sin.
Dessverre fikk ikke Martine gjort det. Nå betyr det jo ikke noe lenger, for stakkars Martine, men det betyr en hel del for de etterlatte. De må nemlig se at britiske, sensasjonshungrige medier har vært inne på Facebook og funnet bilder av Martine. Bilder fra lykkelige øyeblikk, bilder fra fester, bilder av en ung kvinne som festet og levde livet. I sus og dus fremstilles det som. Som om ikke det dramatiske drapet er nok; britiske medier må lage et bilde av en partyprinsesse, nærmest uten hemninger. For de etterlatte blir den vinklingen en stor ekstra belastning. Andenæs skriver:
“Den dreptes familie har uttrykt forferdelse over hvordan engelske løssalgsaviser kaster skygge over hennes ettermæle, med bilder hun hadde lagt ut av seg selv på Facebook, hentet fra festlig lag, slik mange unge gjør i dag på fleip. Tatt ut av fleipesammenhengen og blåst opp i ubarmhjertig format i Daily Mail og tilsvarende aviser, bidrar det til den aura av løssluppen og fornøyelsessyk livsstil som hviler over slike steder som klubben Maddox, der hun tilbrakte sin siste kveld.”
Her ligger det læring for oss alle.
For de etterlatte ligger det vond, vanskelig og tung læring her. De har et annet bilde av henne, bildet av en datter, søster, niese og så videre. Bildet av en flink student som kom inn på skole i London, ville ta den utdannelsen hun ønsket og så ble fratatt livet på en ufattelig brutal måte. De husker sikkert litt av jenta som festet også. Men hun var mye mer enn det bildene på Facebook viser henne som. Bilder britiske medier mener har nyhetsverdi, og dermed skal vises. Igjen og igjen og igjen. Det er jo ikke stjålet, ikke sant? Hun la det jo selv ut, hun valgte selv å ha bildene som en del av sin profil på Facebook.
Norske medier har holdt seg noenlunde på matta. Foreløpig. Men norske medier er i endring de også, og grensene flyttes stadig vekk.
For oss andre ligger læringen i det jeg har skrevet om her i Hjørnet før: Det som ligger på internett ligger der til evig tid, og er det først lagt ut har du ingen garantier for at du vil være i stand til å fjerne det om du skulle ville det. Snarere tror jeg du kan være sikker på at du ikke kan fjerne det. Selv om du sletter profiler, bilder, tekst og så videre. Noen har snappet det opp. Og bildene var lette å finne for britiske medier. Der den ettersøkte kunne fjerne profilen dagen etter, kunne ikke Martine eller hennes pårørende gjøre det. De pårørende tenkte vel heller ikke på at det burde være en prioritert oppgave å slette en Facebook-profil, midt oppe i den vonde fortvilelsen over å ha mistet et kjært menneske.
Du skal være forsiktig med hva du legger igjen etter deg på internett. Det uskyldige og morsomme bildet kan en gang brukes til noe du absolutt ikke vil at det skal brukes til. Bilder og tekster som i kontekst er helt greie, kan bli svært problematiske om de tas ut av sin sammenheng. Jeg prøver å tenke slik med alt jeg publiserer, jeg kan sikkert være enda mer forsiktig, men det gjelder å finne en balanse. En amerikansk dommer går så langt som til å si “Tillat aldri et bilde bli tatt av deg som du ikke kunne vise din bestemor!” Eller din far, eller sjefen eller barnet ditt, kan vi vel legge til. For anonymitet på nett er en illusjon. De som vil finne deg, finner deg, og da er det best at du har hatt et bevisst forhold til hva du legger etter deg.
Jeg sliter med å akseptere at folk legger ut bilder av barna sine. Barn kan per definisjon ikke samtykke til at bilder publiseres. Å legge ut bilder av noen som ikke samtykker til det, det kommer jeg aldri til å gjøre. Det mener jeg man ikke skal gjøre, og det handler om personens integritet og rett til å sette grensene for den private sfæren selv. Men jeg har ingen garantier for at andre tenker slik, og selv om jeg synes den amerikanske dommeren drar det vel langt ut, så har han et poeng.
Heldigvis trenger vi ikke tenke på at vi skal beskytte vårt ettermæle fordi det er stor sannsynlighet for at livene våre vil ende på en så tragisk måte at mediene vil lage vrengbilder av livene våre. Vrengbilder basert på en liten flik av livet i form av noen løsslupne bilder på Facebook. Det skjer heldigvis svært sjelden. Men kanskje kan vi av andre årsaker en gang komme i mediers søkelys. Eller kanskje gjør vi noe så alminnelig som å søke på en jobb, og oppdager at arbeidsgiver “forhører” oss om facebook-profilen vår. Kanskje finner barna våre ting vi har skrevet og bilder som er blitt tatt, som er vonde og vanskelige for dem. Kanskje føler de seg utlevert på grunn av ting vi har skrevet og bilder vi har publisert. Kanskje føler de sin integritet krenket. Intet barn tar skade av at det ikke publiseres bilder av dem, før de selv er bevisste på hva det betyr. Det motsatte derimot, det kan skade.
Noe av det viktigste vi som foreldre til barn som er brukere av internett kan vise dem, er nettopp dette. At alt man gjør på nett er offentlig, og at det gjelder å hegne om sin integritet og sin privatsfære.
Tenk alltid på at din digitale informasjon kan gjenfinnes av hvem som helst. Tenk på at da bør du kunne stå for det. Du er alltid i det offentlige rom når du publiserer noe på internett. Ville du kunne gjøre det samme på Egertorget en travel lørdag ettermiddag? Ville du kunne vise, si og gjøre det samme? Ikke? Da bør du tenke deg om en gang til før du publiserer. For du deler det ikke bare med noen få utvalgte. Du deler det i realiteten med hele verden. For eksempel britiske tabloider.
Dette handler ikke om Facebook, selv om Facebook har sider som gjør det potensielt farligere enn for eksempel en blogg. Du kan ikke en gang være sikker på at ting er slettet, om du sletter dem. Men likevel, dette handler om publisering på nett helt generelt. Enten i en blogg, på Nettby, på Facebook eller andre steder der flere enn du har tilgang.
Martine fra Norge ble ikke bare en drapsmanns rov, men hun har i tillegg – egenhendig og av vanvare – skaffet seg en medieprofil etter døden hun nok ikke hadde ønsket. Det vil kanskje være en dyrekjøpt påminnelse for andre.
Det bør være en påminnelse for oss alle. Du kan legge ting ut på nett så lett som bare det, men du kan aldri være sikker på at du får fjernet det igjen. Aldri.
Kommentaren til Andenæs tar opp et viktig tema, men jeg stusser også over at norske medier ikke har komentert en og annen kulturforskjell mellom Norge og England. I England har de fremdeles aviser som selges på gaten mens overskriftene ropes ut. Når saken omtales som “Facebook murder” i slike aviser følger det løssalgstradisjonen. To ord som selger når de ropes gjennom bylarmen.
Noen norske medier har referert den norske presten i London som er kritisk til medienes bruk av betegnelser som “socialite” Uff, skriver norske medier samtidig som de selv brukte ordet “kjendis” fra første stund dette drapet ble omtalt i Norge. (Det gir selvsagt ikke noe bedre inntrykk av norske journalister når såpass mange av dem oversetter ordet neck til nakke.)
Jeg aner ikke hvilken status nattklubber som Maddox har i det norske studentmiljøet i London, men for briten i gata er det langt fra den lokale puben til steder som Maddox. Så kan vi spørre hvordan norske medier hadde omtalt en tilsvarende sak her hjemme, med et offer som kommer fra en annet land med en annen kultur.
Facebook-problematikken, og den om bilder som legges ut på nettet generelt, er viktig å huske for oss alle. På den annen side: norske journalister var flinke til å snoke rundt i venneflokken og lete fram noen som ville skille seg av med private bilder også før Internettet ble en del av hverdagen.
Meget presist observert og formulert, Isk!
Det er i alle fall god grunn til å sette facebook-profilen sin som privat og ikke la den ligge ute åpent.
Og jeg som nesten er på nippet til å åpne en i eget navn fordi jeg jo er helt “ut” som ikke er tilgjengelig der “alle” er.
Håkon, det var noe annet interessant som Andenæs også tok opp, nemlig det med at britiske medier kan boltre seg med informasjon så lenge ingen er tiltalt. Så er det stopp. Til dom eventuelt er avsagt. Dermed forter de seg alt de kan med å hoste opp informasjon og publisere denne.
Det er forøvrig en interessant sak i forhold til den nye søkbare nettvirkeligheten. Det hjelper fint lite å holde saken ute av mediene etter at tiltale tas ut. Informasjonen kan jo bare søkes opp på nett.
Norske medier mangler vel litt kunnskap om bruk av ord på engelsk, ja. Nå har jo dette vært en stor sak her også, og det er mangt å mye som er referert både om drapsoffer og ettersøkt. Dog er det et stykke til rapporteringen i britiske medier.
Journalister har sikkert vært flinke til å snoke før også, men det blir jo så vanvittig mye enklere for dem, med alt som ligger tilgjengelig på nett, og som folk ikke har tenkt over at det kan lages saker av.
Undre, jeg kjenner jo ikke Facebook, siden jeg sikkert kommer til å være den siste som står utenfor det nettsamfunnet, men cluet er jo å vite at når du er aktiv på nett, så er du per def. i det offentlige rom. Forholder du deg til det, så er det neppe verre å være på Facebook under fullt navn, enn det er å være det andre steder.
Nei, for all del. Vettug bruk av Facebook har sine fordeler og bør ikke være noe stort problem – med mindre man er veldig uheldig.
Undre, du må være forsiktig med å bruke ordene privat og Facebook i samme setning. 😀
En god og fornuftig kommentar, uten tvil. Jeg er enig i mesteparten, og jeg tar mange av de vurderingene selv.
Men i forhold til å publisere bilder av barn, må jeg forsåvidt erklære meg skyldig. Ja, jeg publiserer bilder av barna mine. Men jeg vurderer hvert enkelt bilde grundig. Kommer han til å slite med dette? Kan dette skade henne? Avslører jeg for mye nå?
Jeg vurderer egentlig bilder og omtale av barna mine på nett på samme måte som jeg vurderer det i den trykte pressen. Og det er jo litt rart hvor mange som vegrer seg mot bilde på blogg, men som samtidig gjerne lar barna avbildes i badedrakt i langgrunna i en “Se det er sommer”-reportasje for f.eks VG eller lokalavisa, uten tanke på at det også vil være tilgjengelig for ettertiden.
Det vi trenger er selvsagt et økt fokus på publisering. I en blogg er man sin egen redaktør, og den friheten kan være litt for mye å bære for mange.
Hannes siste bloggpost er..A few of my favourite things
“Det vi trenger er selvsagt et økt fokus på publisering”.
hm.. hva med økt refleksjon om personvern. Denne saken illustrere en side av den utfordringen vi står overfor i vårt tiltagende digitale samfunn.
Jeg tror hverken presse eller andre for den saks skyld vil slutte å snoke, men derimot benytte seg av den stadig økte adgangen til informasjon. Et helt annet, men relevant eksempel (selvom det tar meg litt bort fra denne konkrete saken) er publisering av skattelister på nett. Offentligheten har “rett på å vite hva kjendisene tjener”. Jaha, men har kjeltringer f.eks rett til å finne ut personopplysninger om folk – ID-tyveri, eller bli bedre i stand til å planlegge hvor innbrudd bør skje? Eller unger/voksne kan sjekke ut hvor j… dårlig lønn naboen har – potensielt mobbeoffer.
Enn videre – datalagringsdirektivet har vært debatterte opp og ned…
Effekten vi ser kan minne om sådommene i “1984” og “brave new world”. Masse flott nytale om hva alle skal har rett på, og så lenge du ikke har noe å skjule så er det jo ikke farlig at folk får innsyn.. Neihei; og de netative konsekvensene; når skal man drøfte dem? Og skal det settes grenser?
Når det gjelder Facebook har jeg imidlertid lyst til å si at det er en helt grei sak i seg selv; det er nå engang frivillig om man vil blottlegge seg der eller ikke. Så må hver enkelt ta ansvar for eventuelle konsekvenser av sine valg.
hm..litt på siden kanskje, men posten din berører en problemstilling som jeg synes fortjener oppmerksomhet – og med flere innfallsvinkler.
programsekretariatets siste bloggpost er..Fattigdom
Undre, man skal i hvert fall vite hva Facebook er og gjør før man bruker den. Det er jo som Håkon sier; privat og Facebook i samme setning går ikke helt i hop.
Hanne, jeg ville som sagt ikke gjort det. Det er i hvert fall viktig at du vurderer hvert bilde grundig. Jeg er så striks på dette at jeg nekter skolen å ha bilder av ham på nettsiden sin også.
Når det gjelder avisreportasjer, så er det et skille mellom det som ligger på nett og det som bare er på papir. Det som bare er på papir er flyktig vare, mens det som ligger på nett, ligger på nett.
I egen blogg er man redaktør ja, og bør forholde seg til det.
PS, det du skriver om er jo definitivt relatert. Forskjellen er at det er frivillig å legge ut ting på Facebook, mens det er Staten som finner det for godt å offentliggjøre vår private informasjon hvert år, fordi de mener at andre har rett til å kjenne den. Jeg kan ikke helt få sagt hvor anti jeg er tvungen offentliggjøring av folks privat-økonomiske forhold.
Når det gjelder Facebook er det i og for seg et lite problem i seg selv, for folk er ikke bevisste på hva de “skriver under på” når de logger seg inn. Facebook tar jo alle rettigheter til alt, og til og med til å hente inn ekstern informasjon om brukeren. Men aksepterer man først det, så får man være veldig bevisst på hva man legger ut der.
Jeg er en av de dinosaurene som er utenfor det stedet 🙂
Hvordan får man slettet en Facebook-profil til en bruker som er død? Sender man en liten mail og sier “Hei, datteren min ble myrdet her om dagen, kan dere være så snille og slette profilen hennes med det samme? På forhånd takk.”? Denne saken er jo reklame for Facebook også (som om de trenger det)
Eller var det noe med at man ikke fikk slettet ting på ordentlig der?
Anne, dinosaur
Annes siste bloggpost er..Seminarhelvetet III
Jeg vet ikke, men jeg tipper det kreves en god del dokumentasjon for at de skal slette en profil. Og da er jo skaden gjerne skjedd for lenge siden.
En sak på Blink der en person døde ble håndtert på en god måte. Den var åpen en stund slik at folk som ville kunne legge igjen noen ord, og så ble den slettet. Men til forskjell fra Facebook, så kan man jo om nødvendig dra ned i redaksjonen til Dagbladet om det er noe slikt.
Selv har jeg valgt å legge ut noen snille ”akkurat født” bilder av tulla på Facebook, men vil være varsom med å publisere ytterligere. Jeg er likevel ikke så forsiktig som deg, iskwew. Skal man gå så langt, så er jo faktisk du ganske så personlig i fortellingene om tigergutt som legges ut (og en del her kjenner vel identiteten din). Hvem vet om ikke han kommer til å bli missfornøyd med det etter hvert? Hvor setter man grensen? Kan man ikke dele noe personlig på nett lenger. Hvilken verdi får det da for andre?
Javisst er jeg det, og det er en konstant avveining, Elle. Men jeg mener at jeg stort sett er personlig og ikke privat når det gjelder Tigerungen. Det er mest de ufarlige, små historiene – morsomhetene. Jeg mener man godt kan være personlig, men at man skal passe seg for å være for privat. Spesielt om det gjelder andre enn oss selv.
Forskjellen med et pseudonymt domene og en profil under navn på Facebook, er at dersom man bruker fullt navn er det i seg selv søkbart på google og med andre søkemotorer. Det ER vanskeligere om du må gå mange omveier for å finne identiteten. Men vi er ikke så anonyme som mange ser ut til å tro.
Hvor man setter grensen er jo helt avhengig av hvem man er. Det finnes ikke en objektiv grense som gjelder for alle. Det viktige er at vi er bevisste på at vi er i det offentlige rom.
Du er jo veldig bevisst på at du er i det offentlige rom da. Du endrer detaljer der det kan spores dersom det er nødvendig og jeg tror ikke det er lett å spore deg.
Det som skjer med Martine burde være en tankevekker til mange…
Det er likevel et ekstremt eksempel til etterfølgelse.
Ja, det er et ekstremt eksempel. Det viser absolutt hvor ille det kan bli dersom private bilder blir brukt til noe de ikke er ment for.
Jeg er veldig bevisst, ja, Juliet. Det er viktig at man er det, mener jeg. Spesielt om vi drar inn andre enn oss selv.
Eksempelet med Martine er ekstremt, Elle, men det er nettopp i disse tilfellene man ser hva konsekvensene kan bli. Selvsagt går alt som regel bra. Men det er jo ikke fordi det som regel går bra vi forsikrer hus heller? Det er for de gangene det ikke går bra, siden konsekvensene er betydelige.
Enig med deg der. I en del tilfeller i livet må vi velge sikring etter ekstremtilfellene, som forsikringer av bla hus og liv er eks. på. Spørsmålet er likevel hvor mye man skal innrette seg etter ekstremtilfellene- og på hvor mange områder av livet.
Ja, det er jo de vurderingen vi gjør hele tiden. Og jeg tenker at det ikke er nødvendig å tøye strikken på akkurat dette området. Du kan fint være personlig uten at du inviterer for mange inn i den private sfæren.
Håkon: Cheezes! Men nå er det vel ikke så mange facebook-employees som kan norsk. 😉 Men altså, det er i det minste mulig å begrense hva andre brukere i Facebooksystemet kan se av profilen din, og det kan være smart å beskytte seg på den måten så langt det går.
“Men jeg mener at jeg stort sett er personlig og ikke privat når det gjelder Tigerungen.”
I tilegg er det vel så godt som umulig å ikke få et fordelaktig bilde av pjokken 🙂
Weinbergs siste bloggpost er..Dagens figur – fattige barn og kaffidrikking
Det er det, ja, Weinberg? 🙂
Javisst. Jeg skal også ha en gutt med gløgge kommentarer og anlegg for matematikk.
Weinbergs siste bloggpost er..Dagens figur – fattige barn og kaffidrikking
Det er bare å lage en, Weinberg, det er ikke så vanskelig som man skulle tro!
Heh, selve arbeidet kan isolert sett gjøres i en fei (spesielt for en mann), men forarbeidet vitner dine kursmanualer om at er særdeles krevende 🙂 I tillegg er det ikke nok å ha genene, man må ha litt flaks også. På toppen påløper det også noen kostnader. Summa summarum virker det slett ikke enkelt i det hele tatt.
Weinbergs siste bloggpost er..Dagens figur – fattige barn og kaffidrikking
Etterarbeidet skal man virkelig ikke kimse av heller, Weinberg 😯
Men uoverkommelig er verken for- eller etterarbeidet 🙂
Det kunne ikke falle meg inn å kimse av etterarbeidet, men det hadde allerede fremkommet så mange potensielle hindringer at det var best å la resten ligge inntil videre.
Folk har klart det før meg, så da skal jeg vel kunne klare det jeg også. Skal bare finne noen med minst like gode gener først, så får jeg rapportere når det skjer.
Weinbergs siste bloggpost er..Dagens figur – fattige barn og kaffidrikking
Jeg kommer til å følge med og heie fra tribunen 🙂
Det holder lenge med én, vet du. En annen ting er at det er et og annet sikkerhetshull i fjeseboken.
Er helt enig i det som du sier – jeg tenker over det omtrent hver eneste gang jeg blogger, hver eneste gang jeg legger noe ut på facebook.
MEN: samtidig liker jeg å tro (håpe?) at tidene forandrer seg, og at tekst og bilder funnet på nettet etterhvert vil miste sin verdi, ettersom ALLE legger ut livene sine der. “Bilder av arbeidstaker med for mye alkohol innabords? So what? Finnes det noen her i landet slike bilder ikke er å finne av? Neppe. Er vedkommende godt egnet for jobben? Fantastisk.” Jada, jeg vet at det er naivt. Men jeg klarer liksom ikke helt å få meg til å tro at noen skal gidde å sjekke blogg og facebook etter mitt navn før de vurderer å ansette meg. Du kan se hvem som helst i badetøy, ganske enkelt ved å ta en tur på stranda. Du kan beskue gudoghverman i uheldige situasjoner, ganske enkelt ved å vanke på utesteder og lignende. Og ingen lar være å ansette noen fordi de har hatt et liv i ungdommen, på samme måte som jeg tviler på at avisene ville skrevet “Avdøde var på stranda som trettenåring!” før internett kom, fordi det egentlig er leserne revnende likegyldig. Det er bare det at de nå har bilder de kan legge ved som spriter opp en ellers bedrøverlig artikkel. Når bildemanien legger seg litt, går de kanskje tilbake til seriøs journalistikk. Jeg tror at ettersom nettet blir mer vanlig, vil bildene fra stranda/festen legges like lite vekt på som strandturen/festen i seg selv – altså ingen.
Håper jeg.
(heisann. det ble en lang kommentar med vissvass. unnskyld.) 😆
Marens siste bloggpost er..Pikemote med blyant
Dette var en interessant vinkling og slett ikke vissvass, Maren.
Det er jo svært mye mer vanlig for alle av oss at det ligger bilder av oss både her og der. Når det til slutt blir så vanlig at alle gjør det, mister det kanskje sin sensasjonsbringende kraft? Vi kan jo håpe det.
Når det gjelder arbeidsgivere som googler, så er det hevet over tvil at de gjør det. Om jeg skulle ansatt noen ville jeg gjort det, fordi det gir en mulighet til å skaffe informasjon. Og mange av de sakene som har vært, har kommet fra USA, der de jo er betydelig mer pripne enn vi er her.
Uansett skal man være veldig bevisst på hva man legger ut, det tror jeg er av det gode. Man skal tenke over hvor mange man vil involvere i sin private sfære, rett og slett.
Og Aftenposten følger opp med å nevne at det ikke bare er Facebook folk sliter med, gamle artikler i nettaviser kan også være plagsomme: Når nettet innhenter deg
Jeg leste den, ja. Og det understreker jo at avisene bør være temmelig nøye på å følge Vær varsom-plakaten.
Faktum er følgende: det er feil at de bilder som har vært hentet fra Facebook og bublisert i media i.f.m. drapet på Martine Vik Magnussen har vært bilder fra Martines egen Facebook-profil. Bildene av Martine som har vært benyttet av media har vært hentet fra andres profiler (venner). Selv hadde hun ikke ‘party-bilder’ på sin profil, men bl.a. et av sin søster og henne på skøyter tatt på fjordisen utenfor sitt hjem sist juleferie. Det er altså ikke riktig, slik det fremgår av Aftenposten, at hun ‘egenhendig’ har bidratt til en profil hun senere ikke har ønsket. Journalisten har ikke fullt ut forstått hvordan Facebook fungerer og kan benyttes, og har dermed trukket for lettvindte slutninger.
Det visste jeg ikke, Informant, og det viser at man har veldig liten kontroll. Det er sikkert det dommeren mener, når han sier at “Tillat aldri et bilde bli tatt av deg som du ikke kunne vise din bestemor!” Vi kan jo selv være så forsiktige som bare det, og likevel hjelper det ikke. Andre kan publisere oss, utenfor vår kontroll.