Om Hjørnet

I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød tråd eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]

Print Friendly, PDF & Email

Les videre »

Kontakt

Navn (nødvendig):

E-mail (nødvendig):

Emne:

Melding:

Skriv bokstavene i bildet under:

captcha

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Abonnér

Legg igjen e-mail, så får du mail når jeg publiserer nytt innhold.

Ta kontakt i sosiale medier

Du finner meg her:

Mye lest siste 30 dager

Sorry. No data so far.

Søk, og du skal finne (håper jeg)

Passordbeskytt deg selv

24.05.08 i Cyberspace

Dette innlegget er også publisert i Sonitus Ytring – om ytringsfrihet og privatliv på nett. Ytring er oppe i en begrenset periode. Formålet med det prosjektet er å få til en bred diskusjon om ytringsfrihet og privatliv på nett. Det er noe de fleste bør være opptatt av.

Om man skal snakke om personvern på nett, bør vi begynne med oss selv. Javisst er det interessant at myndighetene ser ut til å ønske å overvåke oss. Selvsagt er det problematisk. Men problemet begynner lenge før. Det begynner med hvordan vi selv, mer eller mindre bevisst, velger å eksponere oss selv. Det har Emily Gould skrevet en interessant artikkel om i New York Times.

Emily Gould var til november 2007 redaktør av sladder-bloggen Gawker. Gawker skriver om berømtheter som forfattere, skuespillere og andre. I tillegg bedriver Gawker utstrakt kritikk av mainstream media. Dette er gjerne basert på rykter, observasjoner og innspill fra leserne (gjerne anonyme ansatte i andre medier). Gawker har også lansert Gawker Stalker Maps, en kartjeneste som plotter observerte celebriteters bevegelser i New York.

I artikkelen er det imidlertid ikke dette som er hovedfokus, mer enn som bakgrunn for Emilys eget liv, og egen opplevelse med å være privat på nett. Hun har interessante tanker rundt hvorfor vi før vi får sukk for oss, deler mye mer enn vi burde og er bevisste på at vi deler. I noen tilfeller får det konsekvenser som er vanskelige å overskue i det øyeblikket en post publiseres. I Emilys tilfelle fikk det det, fordi hun ble – ja nettopp – en kjent person, gjennom sine skriverier på Gawker, som har titusenvis av lesere hver dag.

Emily, som oss andre, begynte i det små, Hun opprettet en personlig blogg, og det hun skriver om den bloggingen er ganske gjenkjennelige.

Some of my blog’s readers were my friends in real life, and even the ones who weren’t acted like friends when they posted comments or sent me e-mail. They criticized me sometimes, but kindly, the way you chide someone you know well. Some of them had blogs, too, and I read those and left my own comments. As nerdy and one-dimensional as my relationships with these people were, they were important to me. They made me feel like a part of some kind of community, and that made the giant city I lived in seem smaller and more manageable.

Noe av det besnærende med blogging er nettopp dette; du føler en nærhet til leserne. Så lenge bloggen din er liten, er det gjerne en vennligsinnet gjeng som stikker innom. Og du får respons. En tanke som er i ditt hode, sendes ut i cyberspace, og det er det faktisk noen som er interessert i. Det er besnærende i seg selv. Og det kjennes såpass intimt at du deler ikke bare filosofiske tanker, ikke bare meninger, men snart også mer eller mindre private ting, hendelser og tanker. Det gjelder å holde tunga rett i munnen, og gjerne spørre seg selv om du er komfortabel med at både mor, sønn og sjefen leser om disse tingene.

«På et tidspunkt ble jeg vant til tanken om at det var et offentlig sted der jeg alltid kunne skrive, uten overvåkning, om hva jeg følte», sier Emily. «Bare det å måtte ta hensyn til noe andres følelser om det å bli skrevet om, føltes som å kveles på en betydningsfull måte.»

For det er ikke bare oss selv vi skriver om, da kunne vi ikke skrive alle disse historiene fra livene våre som mange av oss skriver. Vi skriver om andre også. Jeg skriver for eksempel en del om Tigerungen, og jeg har ikke spurt ham om det er OK. Jeg er slett ikke sikker på at han vil like at alle disse morsomme historiene om ham ligger ute på nett. Jeg ser ikke bort i fra at den kategorien blir tatt av nett om en stund, når han blir lesefør og kommer over bloggen til mor. Men jeg er svært forsiktig i forhold til mange. Noen deler de mest intime tingene i livet, uten at de vet hvem som leser, eller har et bevisst forhold til at det ligger på nett for alltid.

Personlige blogger kan inneholde de mest intime detaljer fra en persons liv. Alt kan fortelles til de tre som leser bloggen. Du kan i hvert fall tro det er tre. Eller kanskje er det 20, 50, 150, 500? Uansett, du er anonym, ikke sant? Det spiller ingen rolle. Men, som jeg har skrevet om før, anonymitet på nett er en illusjon. Det du offentliggjør på nett kan med fordel betraktes som å si det på Egertorget en travel lørdag.

Men hva er det, som får oss til å dele så mye? Til å dele ting vi definitivt ikke ville delt med en tilfeldig medpassasjer på t-banen en ettermiddag. Emily trekker linjer over til hva som skjer i andre medier. Der reality-show og 15-minutters berømthet er det folk vil ha, og det de får. Når man skrive om seg og sitt, enten det er i blogger eller nettsamfunn, er det kanskje som Emily så treffende beskriver:

But is that really what’s making people blog? After all, online, you’re not even competing for 10 grand and a Kia. I think most people who maintain blogs are doing it for some of the same reasons I do: they like the idea that there’s a place where a record of their existence is kept — a house with an always-open door where people who are looking for you can check on you, compare notes with you and tell you what they think of you. Sometimes that house is messy, sometimes horrifyingly so. In real life, we wouldn’t invite any passing stranger into these situations, but the remove of the Internet makes it seem O.K.

Det er noe besnærende med å kunne sitte trygt og godt i sin egen stue, og sette ord vanskelige ting, eller slippe ut litt damp. Ingen ser rart på oss. Ingen skriker til oss. Ingen blir såret. Ingen vet vel at vi ikke bare har delt av oss selv, men også dem?

Da Emily begynte i Gawker ble hun frarådet å lese kommentarene til postene sine. Det klarte hun ikke. For det å få respons, umiddelbart, det er en følelse du fort kan bli rimelig avhengig av. Hun beskriver sitt forhold til kommentatorene på Gawker slik:

The commenters at Emily Magazine had been like friends. Now, with Gawker’s readers, I was having a different kind of relationship. It wasn’t quite friendship. It was almost something deeper. They were co-workers, sort of, giving me ideas for posts, rewriting my punch lines. They were creeps hitting on me at a bar. They were fans, sycophantically praising even my lamer efforts. They were enemies, articulating my worst fears about my limitations. They were the voices in my head. They could be ignored sometimes. Or, if I let them, they could become my whole world.

Å få respons på tanker, historier og meninger er litt av en kick. Ingen som skriver i det offentlige rom kan med rimelighet benekte det. Da hadde vi heller skrevet for hardisken.

Kommentatorene var spesielt begeistret dersom hun skrev om personlige ting. Å legge noe personlig i postene ble gjorde det mer interessant for henne, og det var en skuddsikker måte å få oppmerksomhet fra leserne. Postene føltes mer som en sosial arena, som en samtale. Til og med det å fornærmes på det groveste av fremmede, er på en måte besnærende. Gidder de det, er du viktig, ikke sant? Ikke noe er vel verre enn å møtes med likegyldighet?

Emily bruker metaforer som handler om avhengighet og rus når hun beskriver sitt forhold til kommetarer. Det er treffende nok. Ikke noe i bloggelivet er så frustrerende som å skrive poster ingen bryr seg om.

Dermed sniker mer og mer personlig og privat informasjon seg inn i postene, om du ikke er bevisst og har det i bakhodet at sjefen og mor kan være lesere, uten at du vet det en gang.

Passordbeskytt deg selv!

Sammen med en venninne opprettet Emily en personlig blogg, Heartbreak Soup, der de skrev om rimelig private ting. Ikke bare om seg selv, men om andre. De brukte pseudonym, men ellers var det fint lite som ble «unndratt offentligheten». Og som det ofte er, som noen smertelig har erfart forble ikke bloggen anonym veldig lenge. Det er utrolig hva som kan la seg finne ut av, spesielt når man har spor som ligger parkert på internett, men søkemuligheter og krysskoblingsmuligheter. Tabben var at Emily én dag linket til bloggen Heartbreak Soup fra siden sin i Facebook. Da var det ikke synderlig mye anonymitet igjen.

En av de Emily hadde skrevet om mente det ikke var nok å passord-beskytte postene. Hun burde passordbeskytte seg selv.

Det er det en del andre som kunne tenke på som en god ide også.

Jeg leste her om dagen at det nå finnes selskaper som spesialiserer seg på å fjerne spor etter oss på internett. Om vi betaler dem for det, selvsagt. Jeg tror vi bør være bevisste på hva vi legger ut lenge før vi er i en posisjon der vi trenger slike firmaer. Strengt tatt er vår eneste mulighet til å beskytte oss selv å være bevisste på hva vi legger ut av informasjon på nett.

I skrivende stund har artikkelen i NY Times får 919 kommentarer. Det understreker poenget. Folk vil ha det personlige. De vil ikke ha sultkatastrofer, pengepolitikk og streikefare. Det personlige. Det private, veldig gjerne. Enten det gjelder oss eller celebriteter på Manhattan. Det vi må spørre oss selv, er om vi vil gi dem det. I et medium som lagrer det til evig tid.

Gawker er selvsagt interessant i seg selv. Den kan det hende jeg kommer tilbake til.

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Tagget med: , ,

11 kommentarer

Trackback URL | Kommentar-feed

  1. Milton Marx sier:

    Jeg vil ikke gi folk mye av mitt private. Jeg får heller ikke noe voldsomt mye større kick av at en diskusjon i min blogg enn om den skulle foregå et annet sted.

    Jeg tilstreber å ikke legge igjen kommentarer som ikke kunne stått under fullt navn. Min «anonymitet» handler først og fremst om at jeg ikke ønsker at hva som helst skal sprette frem når man googler meg. Vil du i kontakt med yrkesaktøren meg skal det ikke rause inn treff på hva jeg måtte mene om voldtekter, homofile ekteskap, pengepolitikk og velferdsstaten.

    Videre er jeg litt skremt av fremtidens uforutsigelighet. Du kan ikke på forhånd garantere at «akkurat denne informasjonen» vil aldri kunne bli brukt mot meg. Google er nådeløs! Har du lagt ut 7853 kommentarer ute på internett, og og en eller annen ønsker å vinkle deg som tvilsom i en eller annen retning, så vil google gi han akkurat de treffene som bekrefter hans antakelser. Skulle politiet eller en eller annen som googler meg av en eller annen grunn ønske å fremstille en aktiv blogger som ett eller annet, vil de greie dette. Det kunne være så enkelt at vi snakker om ekskona i en skillsmisse eller barnefordelingssak. Du kan kort og godt ikke bruke internett som om det var venneprat, for selv blant venner ville du moderere deg dersom noen la en diktafon på bordet.

    «Den 2. april 2006 sa du………, og den 3. juni 2001 sa du ……… Forsøker du å innbille oss at du ikke mener det du skrev?»

    Det er ikke tvil om at Internetts muligheter har gjort at jeg ilegger meg selvsensur, og jeg griper meg stadig oftere i å ikke sende avsted en blogg-kommentar – ofte ikke fordi den er for personlig, injurierende eller på annen måte kompromiterende, men fordi jeg spør meg selv om det er gunstig at det jeg har skrevet blir leggende på nettet i all evighet.

    Jeg kan ikke vite om jeg i fremtiden vil komme i en situasjon hvor min sti må være ren, og jeg kan ikke forutsi i hvilken sammenheng den bør være det. Løsningen er å klippe vekk skarpe kanter og moderere ytringer med brodd. Bli mer politisk korrekt. Litt trist i grunn. Jeg ville likt ideen om et internett uten å føle meg bundet.

  2. Iskwew sier:

    Milton, jeg tror du har rett i at fremtiden er uforutsigbar og at du ikke vet hva du kan konfronteres med i ettertid. Det gjelder å gjøre som du sier, bare skrive og kommentere som om du gjør det med fullt navn, selv om du bruker pseudonym. Og ja, du ville selvsagt moderere deg selv også i en samtale med venner. Jeg tror det er et helt nødvendig filter vi har innebygget, uansett om vi er blant real life mennesker eller på nett.

    Og ting kan selvsagt løsrives fra den sammenhengen det er sagt i. Noe som en gang ble sagt i en opphetet debatt, for eksempel. Det trenger ikke akkurat bli spesielt hyggelig, selv om filteret har vært på.

    Ja, det er trist at man ikke kan ha et rom selv på nett der man kan uttrykke seg ufiltrert. Men det er likevel nødvendig.

  3. Dessverre er det jo slik at samfunnet ofte kan straffe ærlighet. Og ønsker en å tilordne seg dette bør man strengt tatt ikke blogge i det hele tatt. Eller skrive leserbrev i avisen. Eller diskutere politikk annet enn i enerom.

    Eneste problem er at en da aksepterer at samfunnet ikke er eller skal være menneskelig. Ta på masken og aldri kritiser det etablerte.

    Godt for oss alle da at det finnes noen som tør stå frem. En Gandhi, en Mandela… Slikt er farlig. Spesiellt fordi det er unntakene. Så redde er vi for makta.

  4. Iskwew sier:

    I denne tråden er jeg vel mer fokusert på oss andre, Helge, ikke på makta. Den innebyggede kikkermentaliteten gjør det farlig å være åpen på nett, tror jeg. Vi må selvsensurere oss.

    I tillegg er vi selvsagt redde for makta, ja.

  5. Ja, jeg er ikke uenig med deg. Kikkermentaliteten er stor. Men jeg slenger bare inn en tanke om at når vi legger oss flate for denne, så underbygger vi samtidig nettopp en slik mentalitet.

    Og den går jo hele veien opp.

    Vil vi ha et samfunn der en risikerer arbeidsløshet ved å ha uttrykket seg i en sak – tilfeldigvis fordi arbeidsgiver mente noe annet?

    Jeg tror slik mentalitet er farlig, fordi det selvsagt blir slik at alle karriereryttere alltid er politisk korrekte og derfor aldri gir uttrykk for det en egentlig mener. Slikt skaper monokulturer og ja-miljø. Og en står alltid like overrasket hver gang noe går galt og ingen sa fra.

    Bare en tanke. Hver enkelt får vurdere selv, men jeg ser ingen problemer. Har selv ofte kontroversielle meninger, men har aldri opplevet annet enn positivitet, selv om jeg bor i en typisk liten bygd – per definisjon «kikkernes høyborg». Et samfunn der uenighet og mangfold er naturlig er et godt samfunn, slik jeg ser det.

  6. Det meste kan jo skje i fremtiden. Jeg blogger jo under fullt navn og skriver gjerne om personlige og utleverende ting, så jeg ser ikke bort ifra at det en gang vil komme tilbake til meg.

    Nå fikk jeg i grunnen litt lyst til å skrive en bloggpost om hvorfor jeg blogger med fullt navn, for det var jo så innmari mye jeg fikk lyst til å si om det 🙂

    På en måte er det jo en illusjon av nærhet.

  7. Iskwew sier:

    Ja, det er et poeng. Helge. Vi overskuer ikke helt konsekvensene av nett enda. Spesielt ikke det faktum at ting ligger der til evig tid. Jeg har mange ganger tenkt på at jeg skal ta gamle poster, spesielt kontroversielle av nett. Dit har det ikke kommet, men det er jo en evig vurdering. Spesielt ettersom ting kan tas ut av sammenheng og misbrukes. Ikke bare mine ord, men også andres, som har kommentert her.

    Martine, den posten vil jeg gjerne lese. Jeg bruker pseudonym litt av samme grunn som Milton nevner lenger oppe – jeg liker ikke google-dyret.

  8. Anathema sier:

    Dette var (nok) en interessant post, Iswew! (Ellers synes jeg økonomipostene du har skrevet i det siste er interessante også, men terskelen blir rett og slett for høy for å kommentere 🙂 Men artig å se at det virker som om E24 leser postene dine.)

    Men i alle fall: Privatliv på nett er noe som interesserer meg, og jeg lar meg stadig overraske over hvor mye folk er villig til å legge ut av informasjon. Til en viss grad har jeg en følelse av at dette er aldersbetinget. Yngre mennesker tenker ikke over at det som er festlig og kult å legge ut i dag, ikke vil fremstå i samme lys i morgen. Selv om den nåværende sjefen din synes det er kult med fyllehistorier, kan det hende du vil endre karriere i morgen og ender opp med en sjef eller bransje som ikke verdsetter den slags deling.

    I likhet med deg og Milton Marx har jeg også stor respekt for google. Ikke bare blir alt liggende der som søkbart, men selv om du skulle slette selve posten/kommentaren/bildeteksten, blir det liggende som googletreff. Man får kanskje ikke opp hele tekten når man klikker på linken, men det ligger gjerne nok tekst på selve treffet til at en leser skjønner hva det dreier seg om. Jeg blogger under psevdonym pga google.

    Og så er det noe som heter bedre føre var enn etter snar. Selv om mange oppfatter respekten for google som et unødig skremmebilde, så tror jeg det er bedre å være litt overforsiktig ift disse tingene, enn å angre siden.

  9. Iskwew sier:

    Det lar jeg meg stadig vekk overraske over også, Anathema. Noe kan være aldersbetinget, og noe tror jeg skyldes at man ikke har innsikt nok til å se konsekvensene.

    Og ja, det hjelper neimen ikke å slette ting, for det ligger i cachen til google likevel. Det eneste som funker er å være bevisst og forsiktig med hva man skriver, tror jeg.

    Som deg synes jeg det er bedre å være litt overforsiktig.

    (Jepp, det er artig at folk fra E24 leser 😉 )

  10. Luka sier:

    Vel, googlbarhet er nå én ting, men anonymitet kan man jo skyte en hvit pil etter så lenge man har eget domene.

  11. Iskwew sier:

    Det kan du, ja, Luka 🙂 Men du kan fortsatt gjøre det litt mer krevende for google.

Top