Om Hjørnet

I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød tråd eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]

Print Friendly

Les videre »

Kontakt

Navn (nødvendig):

E-mail (nødvendig):

Emne:

Melding:

Skriv bokstavene i bildet under:

captcha

Print Friendly
Del denne posten:

Abonnér

Legg igjen e-mail, så får du mail når jeg publiserer nytt innhold.

Ta kontakt i sosiale medier

Du finner meg her:

Mye lest siste 30 dager

Sorry. No data so far.

Søk, og du skal finne (håper jeg)

På flyet midt imellom

24.08.07 i FilosofISK

I dagens A-magasin står det en artikkel om den overgangen det er å flytte hjem når du har bodd ute. Spesielt om du har bodd lenge ute, og særlig om du er et barn.

Men selv om du er voksen og bare har bodd ute i et år, som jeg, så er det ikke bare lett. Siv Sandal-Aasen sier det slik: «Har du vært ute én gang, vil du hele tiden lengte etter noe annet.»

Og for min del har lengselen til Brasil plantet seg i ryggmargen og i hjertet. Det første halve året hjemme var lengselen påtagelig, så har den roet seg, men den er der i form av en drøm om en gang å bo der igjen. Den var der da vi kom tilbake etter ett og et halvt år i form av en følelse av å ha kommet hjem da vi landet i São Paulo og jeg kjente lukten av Pão de queijo. Den er der i mørketidens mentale flukt til brasilianske strender, mennesker og lukter. Brasil i mitt hjerte.

En dame jeg snakket med en stund etter at jeg kom hjem sa det slik: «Når du har bodd et annet sted føler du deg som mest hjemme på flyet mellom de to stedene.» I mitt tilfelle da et eller annet sted midt i Atlanteren.

Det som var mest vanskelig med å komme hjem var at de fleste bare ønsket å ta opp tråden der den slapp året før, og at jeg skulle være den samme som jeg var før jeg reiste. Men i mellomtiden hadde jeg vært på ikke bare en fysisk reise, men i veldig stor grad en mental reise. Jeg var blitt kjent med meg selv på en helt annen måte – det gjør man når man kommer til en helt annen kultur og i tillegg mangler språk – og jeg hadde endret perspektiver på mangt og mye. Jeg var en annen Iskwew enn før jeg dro. Men det lot ikke folk til å forstå, enten fordi de ikke ville eller fordi de ikke klarte det. Det inkluderer arbeidsgiver, som på ingen måte forholdt seg til at de hadde en ansatt de hadde sendt ut i verden og som hadde endret perspektiver. Det var ingen debriefing, det ble ikke en gang snakket om. Og det er noe de fleste som kommer hjem snakker om – at man ikke tas vare på av den som sender en ut i verden når man kommer tilbake.

Alt dette var utrolig frustrerende og førte til at det ble en hard landing å komme hjem. Den høsten lengtet jeg meg syk tilbake til Brasil. Og Tigerungen slet også, han gikk jo fra å ha hatt nanny, hushjelp og sjåfør, til å bare ha meg og til å tilpasse seg en norsk barnehage der ingen behandles som prinser. Han opplevde å ha strevt med å lære seg et språk han ikke lenger hadde bruk for og å måtte lære morsmålet sitt på nytt igjen. Det var kort sagt en veldig tung høst.

Men etterhvert kom vi inn i det norske livet, men at det tok et år å lande helt i Norge, det er sikkert. Da vi dro tilbake etter ett og et halvt år, var det som å komme hjem for meg, og utrolig frustrerende for Tigerungen. Han så igjen de som hadde betydd noe for ham, men han kunne ikke kommunisere med dem lenger, for språket hans var borte. Han ville bare hjem til Norge og gå på skøyter. Det var frustrerende for både meg og ham, men alt i alt festet drømmen om Brasil seg i de varme, mørke subtropiske kveldene. For meg er det bildet av det gode livet. Det livet jeg en gang skal ha.

Drømmer skader ikke, så lenge man ikke glemmer å være til stede der man faktisk er. For det er det viktigste i livet, tror jeg. At vi er der vi faktisk er fysisk, ikke i fortidens minner eller fremtidens muligheter.

Livet leves i dag, verken i går eller i morgen. Men likevel….

img_0256.JPG

Print Friendly
Del denne posten:

Tagget med: ,

29 kommentarer

Trackback URL | Kommentar-feed

  1. Sexy Sadie sier:

    Jeg kan godt tenke meg flere år i Danmark ja.

  2. Iskwew sier:

    Ja, det skjønner jeg… lengselen er der.

  3. Goodwill sier:

    Det kommer i alle skalaer dette, som det gjør for meg – jeg føler at jeg har røtter i Arendal, selvsagt (hjembyen), og i Trondheim (studiebyen). Jeg har aldri opplevd den kraften i det som du beskriver, trolig fordi jeg aldri har vært så lenge på et sted og i en kultur som er så annerledes.

    Det er ikke så rart at man sliter med dette. Vi mennesker er antagelig ikke laget for å bevege oss over så lange strekninger? Flytransporten er tross alt ikke så gammel. Jeg tror det er riktig som du sier at man må ha vært der for å skjønne hvordan det er.

    Og jeg skjønner godt at du lengter etter Brasil, varmen og livet der. Tror det er mye der som går inn under definisjonen «det gode liv».

  4. Iskwew sier:

    Javisst kommer dette i alle skalaer, og jeg tror det er litt samme greie, det handler om opplevelsen av å høre til på flere steder, og føle seg hjemme på flere steder. Men det som skiller det er jo den nye kulturelle ballasten, og alt du mentalt går gjennom når du flytter til et fremmed land, en ny kultur, et nytt språk og opplevleser folk ikke kan forstå.

    Jeg husker jeg tenkte mye over det med at fly nesten er for hurtig for oss, vi følger ikke mentalt med, da jeg var hjemme i Norge i julen det året. Vi reiste fra +35 til -20 på mer enn en måte, og det blir litt av en utenfor-kroppen opplevelse. Du henger ikke mentalt med, og da jeg flyttet hjem, tok det mange måneder før jeg egentlig var hjemme.

    Brasil er det gode livet, for meg. Men det er ikke oppnåelig nå, for små Tigerunger har det best i trygge, rene Norge, tror jeg. Og det er tross alt første prioritet.

  5. Goodwill sier:

    Akkurat det med reisemåten betyr en god del, tror jeg. Flyr vi over lange avstander mister vi perspektiv på nettopp avstanden, både geografisk og kulturelt.

    Kanskje nettopp av den grunnen liker jeg bedre å reise med tog. Gjerne litt gammelt tog, sånt med de gode setene…da får man følelsen av å være på reise, være underveis, slik at man lettere kan tilpasse seg forandringene.

    Men det er litt vanskelig å reise til Brasil med tog 🙂

  6. Håkon sier:

    Det blir noe helt annet å flytte hjem enn å flytet ut, ja. Du er bl.a. mye mer oppmerksom på nytt miljø og forskjeller når du flytter ut, og kanskje ikke så bevisst på at du har endret deg når du flytter hjem.

    Et nesten banalt eksempel er trafikken. Du er som regel veldig oppmerksom på at trafikkregler og -kultur er anderledes når du flytter til et nytt land, og det er lett å glemme at du har fått nye vaner selv når du flytter hjem.

    Første gang jeg flyttet fra Norge oppdaget jeg ikke at jeg etter hvert drømte på et nytt språk før jeg flyttet tilbake til Norge igjen.

    En av de store nedturene kan være hvordan ditt sosiale nettverk har endret seg når du flytter tilbake. For en voksen person er ikke ett år så merkbart, men mer enn to-tre år kan bli et lite sjokk.

    At noen føler seg mest hjemme på flyet mellom to 8eller flere) steder man har bodd er kanskje et uttrykk for ønsket om å kunne kombinere de gode sidene ved flere steder og kulturer?

  7. Iskwew sier:

    Ja, det tror jeg, Goodwill. Og merket det godt på tre oversjøiske turer Norge-Brasil. Men til Brasil er ikke tog å anbefale, nei :o)

    Håkon, det med trafikk var veldig forskjellig fra Brasil til Norge. Da vi kom hjem var Tigerungen ekstremt forsiktig i trafikken, og forventet ikke at biler som var 50 meter unna gjorde det å krysse veien trygt. For det er det ikke i Brasil, og ingen stopper for fotgjengere. Det er annerledes i Norge, der bilister stort sett tar hensyn til fotgjengere.

    Det å føle seg mest hjemme på flyet mellom, handler både om det du sier, og om at du har en fot hvert sted, som vanskelig lar seg kombinere.

  8. Håkon sier:

    Tigerungen var nok i en alder hvor det var noe helt annet å komme tilbake. Han hadde lært å være mer forsiktig enn han kanskje ville lært i Norge. En voksen person ville kanskje reagert anderledes.

    Du er gjerne mer oppmerksom og forsiktig når du kommer til et nytt sted eller en ny kultur, og når du reiser hjem igjen tenker du ikke på at du har begynt å venne deg til nye regler og en annen kultur.

    Uansett, det er få ting som er så lærerikt som å flytte til et sted med en annen kultur og et annet språk.

  9. Iskwew sier:

    Ja, det hadde han virkelig lært. Og når det gjelder barn og trafikk er jo for forsiktig bedre enn det motsatte, uansett.

    I Brasil ble vi jo stadig vekk nesten kjørt over i begynnelsen – siden jeg var vant til norske, stort sett høflige, sjåfører.

    Jeg tror i hvert fall ikke jeg har hatt et så lærerikt og utviklende år som det i Brasil.

  10. Milton Marx sier:

    Jeg husker første gang jeg hadde vært et halvt år i Latin-Amerika, og kom hjem til jul. Var vant til at rompiken fikset alt det trivielle.

    Så der satt jeg da i en stol i Norge, og bad min mor kaste over en mandarin. Min mor kaster som mødre flest – totalt uten mål og mening.

    Min impuilsive reaksjon var å be henne kaste en til. Mandariner på gulvet er stuepikens avdeling.

    Mamma gjorde ikke det, gitt…..

  11. Iskwew sier:

    Hun gjorde ikke det, nei :o) Dette minner litt om hva hushjelp og nanny gjorde med Tigerungen.

  12. Frøkna sier:

    Jeg skjønner følelsen veldig godt. Var utvekslingsstudent i New Zealand da jeg var 17-18 og selv om oppholdet faktisk ikke var så helt fantastisk så lengtet jeg tilbake så jeg ble helt sår innvendig. Det var uvant å være tilbake i Norge og jeg tror folk ble grådig lei av at jeg hele tida starta setninger med: Da jeg var i New Zealand…
    Folk var jo fascinert til å begynne med, men ble ganske lei etter hvert. Da jeg «endelig» dro tilbake etter 3 år hadde folk flytta (som folk ofte gjør i den alderen) og ting var ikke det samme. Men jeg er veldig glad jeg dro tilbake og fikk stoppet lengselen. Nå tenker jeg nesten aldri på det mer:)

  13. Iskwew sier:

    Det er sikkert noen som er like lei meg, Frøkna :o)

    Jeg hadde jo en opplevelse av å komme hjem da jeg reiste tilbake, så min lengsel er noe så nær umulig å bli kvitt.

  14. tonemor sier:

    Veldig kjent fenomen dette *been there done it*
    Tror klart at det er en klubb: De som har gjort det tilhører, – de andre forstår overhodet ikke noe.
    Forstår – veldig, – uten noen sinne å ha vært i Brazil, – men et par-tre andre steder, i lengre tid.

  15. tonemor sier:

    Glemte en ting:
    min nevø NH som kom tilbake til Norge etter noen år i Frankrike ble mobbet på barneskolen for tre ting: ikke kunne han uttale den norske ‘u’ på skikkelig vis, han brukte briller, – og dessuten hadde han boxershorts …
    Hva heter landet vårt? Jante?

  16. Iskwew sier:

    Ja, dette er nok en klubb, Tonemor. Og det er ikke så lett å få andre til å forstå. I begynnelsen var det frustrerende.

    En brasiliansk venn sier at Jante fungerer omtrent like bra i Brasil, jeg tror ikke det er noe særnosk fenomen.

    Tigerungen ligger etter i uttalen av R – og noe av det tror jeg skyldes portugisisk fra han var 3-4. De har jo knapt nok uttale av r. Den blir gjerne til He.

    Reunião = Heunião, etc.

  17. CyberGhost sier:

    Å flytte til et nytt sted betyr for de fleste å få nye muligheter, nye utfordringer, nye erfaringer, nye venner.

    Å bli flyttet som barn uten mulighet til å opprettholde kontakt kan også bety å miste venner.

    Been there, done that and got the T-shirt.

    Siden jeg p.g.a. min fars yrkesvalg har blitt tvangsflyttet fra et sted til et annet med 3-4 års mellomrom fra jeg var ganske liten og opp til voksen alder kan jeg vel si at jeg har opparbeidet meg en viss kompetanse på området :-]

    I disse periodene på hvert sted har jeg opplevd å få nye venner for så å bli tvunget til å forlate dem. Hver gang har det vært sorg, gråt, hyling og skriking.

    Jeg husker godt min mors fortvilelse de gangene temaet flytting ble bragt på bane. Min fars sjarmoffensiver og overtalelsesframstøt for å få aksept for å flytte har jeg vært vitne til mang en gang. Ikke at det nyttet å protestere, det ble alltid som min far hadde bestemt.

    På et nye steder har det betydd å bli sett rart på. Enkelte ganger har det også betydd mobbing på på grunn av «rar» dialekt eller ganske enkelt fordi man var ny og fremmed.

    På skolen har det betydd omstilling fordi flyttingen som regel foregikk midt i skoleåret. Nye lærere og det faktum at klassen som oftest var et annet sted i pensum kunne gjøre skolesituasjonen til litt av en utfordring. Jeg kan vel også si at jeg har høstet anerkjennelse for kunnskap om andre steder.

    Nå i voksen alder er dialekten min nærmest hybrid. Trøndersk er dominant, men adskillig avslepet i kantene. Stadig vekk oppdager jeg at dialekten forandrer seg litt avhengig av hvem jeg snakker med.

    Det finnes vel nok av psykologer som gjerne ville kaste seg over meg, men jeg har aldri følt meg hemmet på grunn av mine barndomsminner. Riktignok har jeg ingen barndomsvenner, men jeg vil ikke sutre og klage. Jeg har gode venner, men det er vennskap som er etablert som voksen.

  18. Iskwew sier:

    Tigerungen var 3 år da vi flyttet, og 4 da vi kom hjem igjen. I den alderen har de ikke knyttet så sterke vennskapsbånd enda. Men det har han nå. Så om jeg fikk spørsmål om å flytte igjen, tror jeg ikke jeg ville gjort det (selv om jeg ikke er sikker), for nå trenger han stabilitet og en forutsigbar hverdag. Og vennene sine.

    Selv om jeg aldri flyttet da jeg var liten, har ikke jeg mange barndomsvenner heller. Hun som kommer nærmest møtte jeg da jeg begynte på videregående. Og ikke føler jeg meg knyttet til stedet der jeg vokste opp heller. Men jeg skjønner at det må ha vært både slitsomt og vanskelig å flytte hvert 3-4 år. Det må ha kjentes som et ganske rotløst liv.

  19. Tiqui sier:

    Som jeg kjenner meg igjen! Selv om jeg i disse dager er litt på den motsatte siden. «Hjemme» igjen i den fjerne dimensjonen jeg har lengtet etter i nesten 5 år.

    Jeg brukte over et halvt år på lande i Norge da jeg kom hjem – og som du sier, ingen i Norge hadde noen ide om hvor vanskelig det var å tilpasse seg Norge igjen etter en slik annen dimensjon. Heldigvis var vi to som hadde vært i Bolivia samtidig, så vi i det minste forstod hverandre.

    Nå er jeg tilbake i en vanvittig følelsesmessig berg- og dalbane, minnene, deja vu-ene slår meg rundt hvert gatehjørne. Gjensynene er gledestrålende. På mange måter virker det som om jeg bare har vært borte i noen uker, drømt de siste årene, og akkurat nå våknet opp igjen.

    Samtidig er ikke alt så rosenrødt som det har blitt i løpet av fem års drømmer. Etter halvannen uke med rosa skyer er vi tilbake i hverdagslivet og jeg begynner så smått å huske den andre siden av medaljen også. På en måte godt og på mange måter vondt å vende tilbake til realismen og se at illusjonen har utelatt vesentlige sider som jeg hadde glemt…

  20. Håkon sier:

    [quote comment=»32840″]Samtidig er ikke alt så rosenrødt som det har blitt i løpet av fem års drømmer. Etter halvannen uke med rosa skyer er vi tilbake i hverdagslivet og jeg begynner så smått å huske den andre siden av medaljen også. På en måte godt og på mange måter vondt å vende tilbake til realismen og se at illusjonen har utelatt vesentlige sider som jeg hadde glemt…[/quote]
    Dette er jo også en veldig nyttig fasett av din selvinnsikt: Å vite litt mer om hvordan dine egne minner endres. 😉 Nå og da skulle jeg gjerne hatt en av/på-knapp på dette rosenrøde filteret. Jeg tror vi trenger de gode minnene, men det er like viktig å forholde seg til hverdagsgrums på en annen måte enn å la det gå i glemmeboken. Den strategien er nok best egnet til de mest traumatiske opplevelsene.

  21. Iskwew sier:

    Å ja! Spesielt har jeg fortrengt hvor utrolig vanskelig det var de første månedene, for det var det virkelig. Det var egentlig bra først etter et halvt år da jeg kunne snakke portugisisk.

  22. Martin K sier:

    Et frustrerende aspekt: Å sitte med en masse historier jeg aldri får fortalt skikkelig, da ingenting er mer drepende kjedelig for folk som ikke har reist en å høre på de som har det. Vi er et par kompiser som har vært ute lenge som treffes et par ganger i året og har med oss foto-albumer, etc. og forteller reisehistorier m. masse rødvin, det letter på trykket.

    Den sterkeste opplevelsen jeg har hatt av å «komme hjem» til pottitlandet var etter et kort arbeidsforhold i Bahrain. Overgangen fra Manama flyplass, med marmor og gull og sheiker i skinnende hvite perfekte djellabaer til feite nordmenn i joggedress på gamle Gardermoen. Snakk om nedtur.

  23. Iskwew sier:

    Da blir jo kontrastene slående, ja.

    Den «klubben» med fotoalbum og rødvin høres ut som en kjempegod ide, Martin. Jeg har ikke det, men jeg har Tiqui, og det har alltid gitt meg utbytte å snakke med henne og dette. Hun skjønner.

  24. E.R. II sier:

    Takk for engasjerende tema!

    Det er et eget uttrykk TCK for unger som er transkulturelle, det er ikke så veldig mange av dem her i Norge, men andre steder er de så mange at de finner sammen nettopp fordi de har noe til felles. Cyberghost er åpenbart medlem.

    Vi flyttet med barn før de var ti. Noen av våre nye venner ville ikke oppmuntre til vennskap fordi de visste at det ville ende med tap. Mange steder der det er mange utlendinger eller «expats» finner de sammen i klubber nettopp fordi de snakker samme språket og finner noen å dele erfaringer med. Min datter på ti snakket på skolen om sitt opphold i USA en til to uker. Så var det totalt kroken på døra. Litt trist egentlig. Men vi fikk gode venner der borte. Og nå har vi besøkt dem. Vært sammen i tre uker. Vi visste at det ble en tung avskjed. Og det ble tårer i timevis denne gangen også. Jeg blir trist bare av å tenke på det.

    Men vennskap har sin pris. Det har en uvurderlig verdi, og selv om hver velkomst er svanger med neste avskjed ville jeg aldri valgt noe annet.

    Men det advares mot å flytte med barn i tenårene. Det ville jeg ikke gjøre til et nytt sted. Men min eldste er så glad i disse spesielle vennene. Hun vil være sammen med dem. Alltid.

    Hørte et gullkorn på radio. Livet er en bok. Hvis du ikke reiser leser du bare en side.

    Har du reist vil du alltid reise igjen.

  25. Håkon sier:

    [quote comment=»32973″]Det er et eget uttrykk TCK for unger som er transkulturelle, det er ikke så veldig mange av dem her i Norge, men andre steder er de så mange at de finner sammen nettopp fordi de har noe til felles.[/quote]
    Jeg vet ikke hvordan du definerer TCK, men de er godt representert på en del skoler og ungdomsmiljøer i norske byer. (Det er mulig du ikke legger merke til dem fordi det er så mange av dem. 😉

    Det er enkelte miljøer du lettere kan finne små TCK-klikker, f.eks. misjonærbarn. Et annet fenomen som du også finner i Norge er at barn av diplomater og andre som er ansatt på ambassader stort sett går på en håndfull skoler. Et eksempel er IB.

  26. CyberGhost sier:

    E.R. II skrev også:
    [quote post=»948″]Cyberghost er åpenbart medlem[/quote]
    Jeg melder meg herved ut av klubben. Siden jeg kun har flyttet innenfor landets grenser og kun har hatt bokmål som hovedmål på skolen, regner jeg meg ikke som transkulturell :o)

    Som noen sa i en film en gang: «Assumption is the mother of all fuckups».

  27. Iskwew sier:

    E.R., jeg tror vi må se det slik at om vi beskytter oss mot alle sorger og smertelige avskjeder, så går vi glipp av alle store opplevelser og alle mennsker som vil gi oss dem. Som du selv sier, det har en uvurderlig verdi. Jeg ville ikke vært Brasil og mine brasilianske venner foruten, selv om jeg trodde jeg skulle briste da jeg flyttet hjem igjen.

    [quote comment=»32993″]Som noen sa i en film en gang: «Assumption is the mother of all fuckups».[/quote]

    Glimrende sitat :o)

  28. E.R. II sier:

    Hei Ghost,
    Som du sier la jeg sammen to og to. Siden du svarte under meldingen som handlet om å bo utenlands trodde jeg du også hadde utenomnorske erfaringer å bringe til torgs. Fuckup er vel å ta en smule hardt i, men du har vel rett i at du ikke er en TCK etter definisjonen.
    Jeg ser det som mentalt ganske forskjellig å emigrere til et annet land i forhold til å flytte og bli del av en kultur for et antall år og så returnere, forskjellen ligger mye i hvordan du selv ser på og opplever egen status.

    Jeg vet ikke om innvandrerbarn ser på seg selv som transkulturelle, men det er klart at de også opplever mange av de samme «tilhører begge, men egentlig ingen» -følelsene som man gjør etter å ha bodd lenge utenlands.

  29. Iskwew sier:

    Men sitatet var bra, sa hun som lever av å ta forutsetninger for det meste og så regne ut hva ting er verdt.

    Some times it’s a fuckup of monumental proportions.

    :o)

Top