I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød trÃ¥d eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
I går hadde VGnett et oppslag der de refererte Håvard Bøkkos uttalelser om kvaliteten på norsk fotball. Jeg er temmelig sikker på at følgende skjedde:
Håvard Bøkko trodde twitter var et privat sted. VGnett mente at det er det offentlige rom. VGnett mente dessuten at det Bøkko twitret til venner og kjente var en nyhet. Ergo lagde de en sak av det.
Det faktum synes jeg er interessant i forhold til hvordan mediene bruker sosiale medier. Vi har sett det tidligere også, da politikere twitret mer eller mindre passende om seg selv, andre, politikk og whatnot. Det havner i avisene. Enten det er politikere som krangler eller Håvard Bøkko som erter Øystein Grødum som er på kamp på Lerkendal.
Jeg ser for meg en rekke journalister både her og der som overvåker sosiale medier, via en liste med a,b og c-kjendiser. Sier noen av dem noen dumt, kan det være at det gir kule oppslag, og det uten at det koster noe som helst. Til forskjell fra før, da man måtte få til et intervju med kjendisen, gjør de nå seg selv tilgjengelige med uttalelser i sosiale medier. Det er betydelig mindre krevende for en journalist, selvsagt. Særlig om man legger terskelen for hva som er en nyhet lavt nok. I VG tror jeg de har lagt lista veldig lavt.
Mediene har gjennom sosiale medier fått en unik mulighet til å være i dialog med lesere, fagfolk av ymse slag og andre som kan gi nyttige innspill til dem og reaksjoner på det de skriver. Sosiale medier kan gjøre main stream media bedre, det er jeg helt overbevist om. MSM kan bli en bedre vaktbikkje fordi de får tilgang til mer informasjon og andre vinklinger. Dertil får de tilgang til den på en lite krevende måte. Noe av det fine med twitter er folks villighet til å dele med andre det de leser og er opptatt av. Twitter er en gigantisk og gratis research-avdeling. Kjekt for oppegående medier som sliter med økonomien. Folk er mer enn villige til å bidra.
Men bare i den grad mediene forvalter tilliten. Det gjør de typisk ikke, mener jeg, men slike oppslag som det VG kom med i går. Rett nok er Bøkko en god skøyteløper, men han er ingen maktperson i samfunnet. Han er omtrent like interessant for offentligheten som hvem som helst av oss, om vi ser bort fra at han går veldig fort på skøyter. Oppslaget i VG er en slags Se&Hør eller Tjuvlyssnat måte å bruke twitter på. Forskjellen er bare at VG ikke fremlegger det de har tyvlyttet på anonymisert, men med fullt navn.
Pressen mener å ha en rolle som vaktbikkje som skal se makta i kortene, blant annet er det dét VGs Hanne Skartveit bruker for å begrunne at skattelistene bør være offentlige. Det er bare det at om vi ser på maktbalansen mellom VG og Håvard Bøkko, så er den solid i favør av VG. Bøkko har null, niks og nada makt utover at han noen ganger evner å slå Sven Kramer på skøytebanen. VG selv har derimot betydelig makt.
Om jeg var et snev av kjendis i klassen a, b eller c ville jeg valgt en av tre strategier på twitter:
For det virker som om VG, i hvert fall, ikke har skjønt de skjulte spillereglene i sosiale medier. Der er det slik at man i (veldig) liten grad outer hverandre for ting som sies i forbifarten. De har ikke skjønt at de mister tillit i det sosiale mediet for hvert oppslag de har basert på fragmenter de har funnet på twitter, gjerne tatt ut av sin sammenheng. Sosiale medier er skjøre saker som er basert på tillit, tillit, tillit og masse uskrevne regler. Medienes inntreden og misbruk av sosiale nettverk som twitter til å lage irrelevante nyhetssaker (ja, det er irrelevant hva Bøkko mener om norsk landslagsfotball) utfordrer den tilliten som må ligge i bunn for et fungerende sosialt nettverk.
Dermed kan mediene, som VG, fort sage av den grenen de selv sitter på. Her har de en unik mulighet til å skaffe seg store fordeler. Både ved dialog og bidrag fra deltakerne i sosiale medier. Men dersom vi føler vi kan risikere oppslag i VG for slike private ytringer som den Bøkko kom med, så kommer vi veldig fort til å bli betydelig mindre villige til å bidra.
Folk er noen ganger litt trege, og skjønner for sent mediene behandler twitter som det offentlige rom på samme måte som det er det offentlige rom å stå i Akersgata med ropert. Men jeg er sikker på at Håvard Bøkko har skjønt det, og vil holde sine private synspunkter for seg selv og slutte å erte lagkamerat Grødum i det offentlige rom.
Det gjør twitter til et mindre interessant sted både for mediene og oss andre. Men det er nok  nødvendig, siden MSM ikke ser ut til å klare og  skille skitt fra kanel, og vise seg tilliten verdig i sosiale medier.
Betimelig kommentar, Iskwew.
noen ganger tenker jeg at det som bør til, er en personlig ansvarliggjøring av hver enkelt journalist.
Ja, det tror jeg du har rett i.
Det er fristende å følge alle journalister og sette sammen bruddstykker av det de publiserer på twitter selv. Offentliggjøre det. Men enhver blogg har ingen makt, mens MSM medier som VG har stor makt. Dermed er eneste farbare vei at de har et snev av interne etikk og etisk fremferd.
Hvis jeg hadde vært kjendis, hadde jeg brukt sosiale medier under fullt navn, og sagt alt jeg eller ville ha sagt. Når pressen kom og skulle stille meg til veggs, hadde jeg bare stått for det jeg sa, selv om det ikke alltid vil være politisk korrekt eller vanlige meninger.
Kanskje kan sosiale medier gjøre offentligheten mindre hyklerisk, slik at det etterhvert ikke blir så interessant å lage skandaler av slengbemerkninger på twitter.
Det hadde nok ikke jeg, belastningen blir fort for stor før mediene har lest skrifta på veggen og skjønt at fundamentet for sosiale medier er tillit.
Jeg er helt enig med Bøkko og det han sier,norsk fotball holder ikke “mÃ¥l”!!!!
Er kun “Gutteklubben” dvs ekspertene i tv2 som finner noe positivt i det dem ser(samt KÃ¥re da).
Norsk “toppfotball” blir hauset opp i skyene og der har norsk fotball ingenting Ã¥ gjøre.
NivÃ¥et fra de sÃ¥kalte “beste” lagene dvs 2-3 stk og til de dÃ¥rlige lagene er ikke langt,om dette skyldes mangel pÃ¥ god klubbledelse,gode trenere eller talent hos spillere burde ikke være et spørsmÃ¥l,
men den uungåelige sanne fakta,landslagsledelsen og landslaget er jo bevis på dette!!
Norsk fotball er dessuten lite norsk,antall utenlandske spillere dominerer de fleste lagene og det burde jo tilsi at vi ikke burde kalle det norsk fotball lenger,men den internasjonale “norske fotball”.
Avsluttning:Legg bort selvopptattheten og dra på løkka igjen,si til dere selv jeg vil bli BEST ikke bare god!!
Ja, Isk, jeg har fantasert mye om å lage en blogg der man rett og slett tar for seg norske papparazzier, norske skandalejournalister osv.
Ikke på en stygg måte, men på en saklig, grei måte stiller de ut på samme måte som de stiller andre ut. Og det ville vært greit å gjøre, rett og slett fordi de er offentlige personer med mye makt.
Men noe som jeg har tenkt en del pÃ¥ i det siste er hva som skjer i forhold til avisdød og slike ting – en ting man kan begynne Ã¥ tenke pÃ¥ (det tror jeg mange gjør allerede, ideen er ikke min) er Ã¥ la pressestøtten gÃ¥ direkte til journalistene, ikke om aviser og media.
På samme måte som man gjør det med kunstnere.
Pressestøtten er der ikke for at aviser skal bestÃ¥, men at vi skal ha “den tredje statsmakt” – den funksjonen kan journalister ivarta, og de vil fÃ¥ frihet til selv Ã¥ bestemme hvordan ting skal publiseres, arbeide sammen i grupper osv.
Det vil kunne gi mer seriøsitet, mer gravende journalistikk, mindre “fyllstoff”.
Det vil også føre til at man f.eks ikke fikk pressestøtte om det man skrev om var kjendiser og sladder.
Bjørn, det kan vi jo være enige om 🙂 Men det er litt pÃ¥ siden av emnet.
Det var en interessant ide, Beate, å la pressestøtten følge journalisten og ikke mediet. Vi trenger godt journalistisk arbeide, men jeg synes vi får det i stadig mindre grad. Det blir flere og flere irrelevanser. Det kan være fordi journalistene er en liten del av store mediebedrifter.
Mulighetene mediene har til å bruke sosiale medier som en form for research skulle man tro var veldig kjærkomment. Men de misbruker snarere enn bruker. Det kommer de til å angre på.
Godt observert, klart tenkt og vel talt!
Det er et seriøst tema og Bøkko trenger støtte slik at han ikke må feige ut med dårlige unnskyldninger.Dessuten,jeg ser det som min rett til å skrive om den artikkel og alt annet hvor jeg vil og når jeg måtte ha lyst til det
Feks. La dustene i Kongo sitte,tenker at psykopaten Moland hadde en finger på avtrekkeren,dette til French store men ikke overraskede overraskelse.
Takk, Berit!
Bjørn, denne tråden handler altså om hvordan mediene bruker twitter til å lage oppslag. Ikke om hvorvidt Bøkko har rett. Jeg mener Bøkko skulle ha fått mene det i fred og ro uten at det ble laget artikler av det i VG.
Og.. jeg har ikke publiseringsplikt pÃ¥ alt du mÃ¥tte ha og si 🙂 Det bør dermed være noenlunde i trÃ¥d med det jeg skriver om. Ønsker du ikke det, sÃ¥ anbefaler jeg egen blogg til formÃ¥let.
Hvis Bøkko hadde sagt det der til en kompis på puben eller på gata, og VG-journalisten hadde stått/sittet rett bak ham, ville det samme oppslaget da kommet i VG? Ja, jeg tror det. Den enenste forskjellen på de tre nevnte sosiale rommene (twitter/puben/gata) er at twitter-ytringen er vanskeligere å komme fra/lettere å dokumentere? Om det er greit at dages journalister gjør slikt? Nei, synes ikke det, men det har lite med twitter å gjøre, og mye med journalistikk? Og med folk som ikke skjønner at det vi sier her, kunne vi like godt ha ropt ut, med forsterker, på byens torg eller midt i Akersgata?
Jeg tror du har helt rett i det, tb. Men twitter og andre sosial fora gjør det bare så himla mye enklere og lite ressurskrevende å gjøre det.
I tillegg mener jeg bestemt at VG bryter med omgangsnormene i nettverk som twitter, som er basert på tillit. Snart sier ingen noen ting, dersom de er et snev av kjent for noe, og dermed nyhetsmat.
S̴ kult n̴r folk sier det jeg hadde lyst ̴ si Рbare p̴ en veldig veldig god m̴te:
“Hvis jeg hadde vært kjendis, hadde jeg brukt sosiale medier under fullt navn, og sagt alt jeg eller ville ha sagt. NÃ¥r pressen kom og skulle stille meg til veggs, hadde jeg bare stÃ¥tt for det jeg sa, selv om det ikke alltid vil være politisk korrekt eller vanlige meninger.” – sier @yngveop (kommentar nummer tre fra toppen).
Og så synes jeg Håvard Bøkko er en feiging. En stor feiging. Slette tweets.
Interessant at du synes det er feigt, Øyvind. Jeg skjønner reaksjonen, jeg, tross alt havnet det han sa som oppslag i Norges største avis. Det er ikke alle som synes det er like storveis. Det handler ikke om feighet eller mot, men om at man noen ganger lar private tanker komme til uttrykk.
Jeg synes mediene skal spørre seg om de ønsker klipping av twittermeldinger i hytt og pine for Ã¥ skape oppslag, eller om de skjønner at noe av “kontrakten” man inngÃ¥r ved Ã¥ bruke sosiale medier er Ã¥ vise seg tilliten verdig. Hvis ikke slutter folk snart Ã¥ dele noe som helst
Feig og Feig !?
Media har makten og journalistene er som folk flest,all sladder og ord som er luftet er “nyheter” pÃ¥ godt og vondt,
ikke minst fordi folk vil betale for og lese dette.
Glimrende, Iskwew! God analyse.
Etter mitt syn er norsk presse representanter for establishmentet, og jeg tipper samme krefter som har opprettet medieansvarsutvalget, nok har hvisket redaktørene i øret at det hadde passet bra med en serie twitter-artikler som de du beskriver.
Establishmentet ønsker nemlig at alle ytringer på nett skal sidestilles med ytringer på forsiden av en hovedstadsavis, slik at de kan lovregulere den delen av vårt sosiale liv som foregår på nettet.
Establishmentet ønsker også å skremme oss til stillhet. De vil vi skal være redd for å havne i gapestokk i hovedstadsavisene hvis vi sier noe kontroversielt til hverandre på internett, og at vi skal være redd for å bli straffet for andre menneskers ytringer i kommentarfeltet på bloggene våre.
De fleste avisene kommer til å gå inn i årene som kommer, det er ikke sjangs i havet for at så mange aviser kan overleve på sikt når nettet flommer over av god gratis informasjon. Kampen om det frie ord og våre borgerrettigheter kommer derfor i økende grad til å foregå her på internett på blogger, forum osv., og det er vi som må være vaktbikkjer.
Anonym, jeg ser vel ikke samme konspirasjon som deg. Selv om du har et poeng i at det frie internett fort ses som en trussel mot main stream media. Noen må altså være vaktbikkje overfor den 4.statsmakt, og ja, det er vel kanskje oss. Personvern og ytringsfrihet som sentrale rettigheter uthules, og vi må gjøre vårt for at det ikke skal skje.
Astrid, jeg er enig i at det ikke er noe som helst poeng i Ã¥ slette. Det er jo for sent, og det er en av de viktige tingene med internett – det er der til evig tid. Han burde latt det stÃ¥ der. Han kunne godt ha latt være Ã¥ kommentere i det hele tatt.
Men jeg tipper han fikk lettere panikk da ha skjønte det ble avisoppslag av noe han hadde fleipet med på twitter. Dermed slettet han uten helt å skjønne at det ikke løste noe som helst.
Vi kan ikke la VG styre oss, nei, men selv er jeg rimelig bevisst på hva jeg sier i det offentlige rom. For det ER det offentlige rom, der inne på twitter.
Godt poengtert og særdeles enig! Det at journalister bruker sosiale medier som en tipskilde eller i stedet for research, er for sÃ¥ vidt greit nok. Det er offentlig, ikke skjult eller sagt mellom to personer. Men, hele denne saken kunne strengt tatt unngÃ¥tt Ã¥ blitt en sak i det hele tatt om VG journalisten hadde tatt en telefon til Bøkko – og han dermed kunne forklart sin spøk med kompisen og det hadde vært det. VG gjør naturligvis ikke dette, da hadde det jo ikke blitt en sak…! Om disse journalistene ikke hadde vært sÃ¥ sensasjonshungrige og heller hadde skrevet om noe som faktisk var en NYHET, sÃ¥ hadde vi kommet langt, langt pÃ¥ vei.
Ellers – ikke slette tvitringer, mener nÃ¥ jeg. Saken stÃ¥r jo i VG uansett, omtales og fÃ¥r mye pes. StÃ¥ for tvitringen, kommenter gjerne at det var en spøk og sÃ¥ ferdig med det. VG skal da ikke klare Ã¥ fÃ¥ oss til Ã¥ ikke si det vi vil pÃ¥ twitter vel?
Det er da ufint generelt å sitere ut av kontekst, er det ikke? Ihvertfall er det dårlig journalistikk. Jeg kan ikke skjønne hvorfor twitter skulle være noe unntak i så måte.
Iskwew, vel mitt poeng (eller konspirasjon om du vil) er at mediehusene som regel er løpegutter/mikrofonstativ/verktøy for de som har økonomisk og politisk makt. Omvendt grasrot om du vil.
Kanskje irriterer noen journalister seg over internett, men de som virkelig føler seg truet av internett er de som kontrollerer mediehusene, enten ved store aksjeposter eller via lukkede politiske nettverk som redaktørene er medlem av. Mediehusenes reaksjon på fremveksten av sosiale medier kan med fordel ses i sammenheng med dette.
I motsetning til journalister, som må få det de skriver om godkjent av en redaktør, er de fleste av oss bloggere og kvitrere helt frie til å skrive det vi vil. Vi må ikke spørre noen om lov først. Vi kan til og med publisere ting som utfordrerer establishmentet, hvis vi tør. En sterk kontrast til den ofte servile pressen vi er vant til, og som ikke vil bli mindre servil i årene fremover mot stupet.
Uansett, bloggposten din var som andre har nevnt veldig betimelig.
Jovisst er det, abre. Men det ser ut til å gjøres unntak når det kan lages en snasen overskrift.
Ja, det har du rett i, anonym. Det vil være behov for journalistisk arbeide, men kanskje ikke den mediestrukturen vi har i dag.
Jeg tolker omgangen med sosiale medier som ustrukturert og planløs, og dessuten mangler MSM tildels forståelse av hva sosiale medier er. VGs artikkel er et godt eksempel på det.
Jeg tror kort sagt ikke MSM tar sosiale medier på alvor, med noen hederlige unntak. Og det er dumt av dem.
Jeg drar rundt på skoler og til organisasjoner og bedrifter og forklarer disse internet-greiene. Jeg pleier å si at folk må tenke at antallet followers, antallet venner på facebook, anntallet lesere på bloggen er en forsamling konkrete mennesker de står og holder foredrag for.
«Kan du si dette 1. mai på yongstorget? Ikke det? Da kan du ikke si det til de to tusen twitterfølgerne dine, heller.»
Jeg er selv en av de c-kjendisene journalistene gjerne siterer direkte fra twitter og bloggen, og har vent meg til å ikke si noe som jeg ikke tåler å bli sitert på. Det handler bare om å være klar over at jeg snakker i mikrofon til en stor forsamling, og ikke til sidemannen på et stort og bråkete utested.
Det synes jeg var et godt råd, Virrvarr. Det er greit å forholde seg til at det er slik i utgangspunktet. For sånn er det. Og det hjelper ikke å være i lukkede fora heller. Sier du noe så mer enn 2 hører det, har du sagt det offentlig, mener i hvert fall jeg.
Litt mer enn helt enig med Virrvarr: du kan faktisk prve å forholde deg til at det du twitrer når dine følgeres følgere, minst. Twitter er et veldig offentlig rom, og bloggen din like så.
Likevel liker jeg å forholde meg til at det er et uformelt rom. Vi må alle finne oss i at både twitter og mange blogger er en sammenheng hvor det er både spøk og alvor. Jouralister som siterer twitter burde kanskje forfolde seg til en vær ekstra varsom-plakat.
Den blir litt spesielt med journalister som sitter med øynene klistret til twitter, facebook og jeg vet ikke hva og ukritisk siterer det de plukker opp. Da er det jo nesten forstÃ¥elig at Per Edgar Kokkvold ser seg nødt til Ã¥ advare “sin egne” 😀
Uansett, det er ikke sånn at alt vi skriver på nett skal være like gjennomtenkt og alvorlig ment som om det var en høytidelig tale til en ivrig lyttende folkemengde. På den annen side er det ikke noen av disse sosiale mediene som er helt private rom. Du kan selvsagt ta sjansen på å være helt anonym, men det er å ta en ganske stor risiko.
Det Virrvarr sier er en god rettesnor. Men det store flertall av bloggere og twitrere har ikke 2000 lesere, og samtalene som føres har ofte en nærmest privat karakter.
Da blir det mer som å være på kafe eller i et middagsselskap. Man kan føre en privat samtale med de som sitter ved siden av seg ved bordet, men må gå utifra at mange andre kan høre det man sier og fortelle det videre.
Å si at noe er en offentlig ytring med en gang mer enn to hører det blir litt for enkelt synes jeg. Som ellers i samfunnet er det mange situasjoner på nett hvor grensen mellom den private og offentlige sfære kan være vanskelig å trekke.
Det som er spesielt med internett er at mye tekst bli lagret lenge og er lett sporbart, slik at feks sladder og sjikane kanskje blir mer synlig enn i mer tradisjonelle former for sosial aktivitet.
Å definere alle samtaler på nett som offentlige ytringer slik establishmentet ønsker, vil ikke løse dette problemet overhodet. Det er heller ikke meningen, det staten/establishmentet ønsker er mer kontroll med informasjonsutvekslingen på nett og de trenger et påskudd for å innføre lover som begrenser våre rettigheter til å snakke like fritt sammen her, som vi gjør når vi er på kafe.
Som David Brin har gjentatt i flere år nå, det finnes ikke noe privatliv i cyberspace. Han mener vel det er en god ting, at det ikke bør finnes, jeg ser det kanskje mer som en dystopi, også? Men er enig i fakta?
http://www.davidbrin.com/transparent.htm
http://www.wired.com/wired/archive/4.02/brin.html
HÃ¥kon, jeg forholder meg ogsÃ¥ til det som et uformelt rom. Det er noe av det som gjør det givende – det spilles ball frem og tilbake, lenker deles og man diskuterer. SÃ¥ en Vær ekstra varsom-plakat er helt pÃ¥ sin plass.
Og ja, Kokkvold ser ut til å ha noen poenger. Jeg vil kalle denne typen vinklinger slett journalistisk arbeide, faktisk.
Jeg skriver forskjellig basert på om jeg skriver her i bloggen eller på twitter. Ikke at alle poster her i Hjørnet er like gjennomtenkte, men de er definitivt mer gjennomtenkte enn kommentarer på twitter.
Anonym, jeg mener at i praksis er alle ytringer på nett offentlige. Dersom du sitter i et middagsselskap vet du i hvert fall hvem som kan høre. Når x antall personer har lest denne posten, vet jeg ikke hvem som kan høre. Når 500 følger meg på twitter, vet jeg helt sikkert ikke hvem som hører.
Og ja, det er lagret og det er lett søkbart.
tb, det finnes ikke noe privatliv i cyberspace, men jeg tror vi må utvikle en kultur for å forvalte den åpenheten. Noe en del journalister og medieorganisasjoner åpenbart IKKE har gjort.
Synes poenget ditt er godt. Samtidig er det som Virrvarr sier (og du) pÃ¥ slutten her kanskje den viktigtse kjøreregelen. “Alt som blir skrevet, kvitret og ropt ut i det offentlige rom – kan blir brukt”
Litt pÃ¥ siden; noen ganger er “vi” jo ogsÃ¥ opptatt av Ã¥ “make a difference”. Det snakkes jo titt og ofte om at bloggere (i litt mindre grad foreløpig – tvitrere) ønsker Ã¥ avsløre eller sette dagsroden. Baksiden av den medaljen er jo utgangspunktet for denne posten.
Det jeg synes er en vesensforskjell er uansett poenget ditt med hvem har makt. I kampen mellom VG og en individuell tvitrere Рs̴ er det definitivt ikke enkeltpersonene.
Mon tro om ikke Kokkvold burde utfordres pÃ¥ dette – dvs PFU. Har det utvalget egentlig tatt inn over seg slike problemstillinger….
Ja, det gjør vi jo. Noen ganger har vi et budskap som vi ønsker skal bli hørt. Men jeg tror ikke Bøkko hadde det.
I saker som denne er det ingen som helst tvil om hvem som har makta, det er VG. Ikke enkeltmennesket, som plutselig finner seg selv i et stort ooppslag i Norges største nettavis.
Interessant hvorvidt dette er en sak PFU bør se på. Tipper det kan henges på sitatretten, og dermed har muligens VG sitt på det tørre.
Men jeg tror ikke verken mediene generelt, Kokkvold eller PFU har skjønt sosiale medier, eller tatt inn over seg hva det er. Pressen generelt bør sette seg på skolebenken, og det bør legges noen føringer slik at denne typen oppslag unngås.
Jeg tror de er kortsiktige om de ikke gjrø det – de vil gi fra seg muligheter fordi de bryter med kulturen og mister tillit.
Personlig forutsetter jeg at voksne folk som skriver noe på twitter forstår at det er en offentlig kanal. Jeg skjønner knapt hvordan man kan unngå å forstå det, med tanke på hvor mye som har blitt skrevet og snakket om twitter i mediene.
I denne saken synes jeg det er helt greit at vg velger å lage saken. Bøkko er en voksen mann. Han er en offentlig person, som deler en mening i fullt navn på et nettsted som er tilgjengelig for alle.
Og selv om han sier det var en spøk, så bekrefter han jo til dagbladet nederst i saken at han synes nivået i tippeligaen ikke er allverden.
“- Har du sett noe pÃ¥ Tippeligaen i Ã¥r?
– Nei, det har jeg ikke behov for. Jeg er ikke interessert i det hele tatt. Men om det var bra, ville jeg nok sett pÃ¥, sier Bøkko.
Som har følgende kommentar til at norske klubblag er radert ut av europacupene:
– Det sier vel sitt.”
Jeg synes det er interessant å se hvordan andre toppidrettsutøvere ser på fotballspillerne i vår hjemlige liga. Særlig med tanke på hvor mye mer oppmerksomhet eliteseriefotballen får i forhold til andre idretter.
Det er en grunn til at folk skriver på twitter i stedet for å skrive e-poster eller sende brev til hverandre. Det at andre kan leser det, fange det opp, ta det vider, komme med innspill, sitere det, debattere osv, er en del av greia.
Jeg skjønner ærlig talt ikke dere som skriver at hva du gjentar fra twitter har noe med tillit å gjøre. Det er offentlig, hvem som helst kan lese det. (Derimot kan jeg skjønne at det er et tillitsbrudd dersom en venn på facebook tar noe du har publisert og gjør det offentlig). Twitter er allerede offenlig. Lev med det, eller slutt å bruke det.
Enig med Ingvildmg, twitter er vel pr def noe av det mest offentlige vi kan finne av slike “sosiale” medier? Er ikke det litt av poenget med twitter, som du sier? Mye mindre problematisk at VG bruker noe fra twitter enn f.eks. noe man har overhørt ved nabobordet pÃ¥ puben (for Ã¥ tvære videre pÃ¥ mitt eksempel). SÃ¥ da koker det vel mer ned til at vi, og Bøkko, mÃ¥ lære oss hvor det er vi snakker, hvordan de virtuelle rommene vi snakker i faktisk ser ut? Og snakker du til verden, sÃ¥ mÃ¥ du forvente at verden kan finne pÃ¥ Ã¥ lytte ogsÃ¥?
Ingvildmg, når jeg snakker om twitter og tillit, så snakker jeg om medienes bruk av den informasjonen de finner der. Dersom man stadig vekk ser oppslag basert på løsrevne klipp av twitringer gjort om til artikler i mediene, så vil folk som kan risikere å gjøres til oppslag, for slutte å bruke mediet eller bruke mediet som en uformell arena. Det har Håkon skrevet godt om lenger oppe.
Dersom mediene gjør det, altså bryter ned tilliten til at twitter er en uformell arena ed å publisere som VG gjorde med Bøkko, vil det føre til at folk opptrer mer formelt, og de vil dermed miste en god informasjonskilde. Det mener jeg er dumt av mediene selv. For det er en betydelig konsekvens å få sine twitringer gjort til en artikkel, selv om man er klar over at man har skrevet i det offentlige rom. Folk vil rett og slett endre atferd, fordi man oppdager at twitter ikke er en uformell arena.
Om du leser posten min, så er det hovedpoenget mitt; mediene har store muligheter som deltakere i sosiale medier, informasjon de før ikke fikk. Men den vil bli borte om mediene misbruker tilliten til at mediet er uformelt.
Da vil samtidig den debatten som er noe av grunnen til å bruke twitter blir borte. Folk vil bli mindre ærlige om de risikerer store oppslag på VG.no.
tb, se over. Mitt poeng med posten er ikke å si at twitter ikke er offentlig. Snarere det motsatte. Poenget er å snakke om at VG her bryter en del uskrevne regler, som gjør at de på sikt vil få veldig mye mindre ut av twitter og andre sosiale nettverk.
Jeg tror rett og slett mediene er kortsiktige når de stadig vekk har slike oppslag. Det de baserer dem på vil bli borte om de fortsetter.
Så det hjelper dermed ikke å mene at Bøkko er feig, eller at VG har rett til å publisere siden det er offentlig om det er på twitter. Dette vil folk tilpasse seg, og brått blir det mindre interessant for dem å følge twitter. Det ligger my mindre informasjon der.
Og som Håkon sier, proffe medieorganisasjoner bør forholde seg til Vær varsom, om ikke Vær Ekstra Varsom.
NÃ¥ er vel de uskrevne reglene fortsatt under konstruksjon i slike media som dette? Slik uskrevne regler vel alltid er? Og det finnes vel neppe noe med større fortolkningsmessig fleksibilitet enn uskrevne regler? 😉
Jeg tenderer vel kanskje til Ã¥ mene at det er en god ting hvis folk blir litt mindre “ærlige” i slike medier, at man holder det man ikke vil spre til alle litt mer for seg sjøl? Og derfro ikke sie ting pÃ¥ twitter som man ikek kan tenke seg Ã¥ se pÃ¥ forsida av VG? (Men jeg innser at det er et standpunkt som jeg veldig lett kan være uenig i?)
“Dersom mediene gjør det, altsÃ¥ bryter ned tilliten til at twitter er en uformell arena ed Ã¥ publisere som VG gjorde med Bøkko, vil det føre til at folk opptrer mer formelt, og de vil dermed miste en god informasjonskilde”
Realiteten er jo at for mange er internett blitt en naturlig del av det sosiale liv, ogsÃ¥ det private. Det spesielle er at det man sier kan “ta helt av” og fÃ¥ uforutsett mange lesere, og ofte er sporbart i ettertid.
En løsning kunne være at vi alle oppfører oss ekstremt forsiktig hele tiden som om vi holdt tale på youngstorget. Men det er en urealistisk løsning etter min mening. Det holder langt med bevissthet om at det man sier på nett, potensielt kan komme alle for øre.
En bedre løsning som sikkert faller naturlig for mange er å sette det som blir sagt i kontekst slik vi gjør ellers i samfunnet, og foretar en vurdering av om det som ble sagt var en form for privat refleksjon, eller noe ment for et bredere publikum.
Her er det masse rom for feilvurderinger og misforståelser, men slik er det ofte ellers i livet også.
I det store og hele tror jeg de fleste fort tilpasser seg “livet pÃ¥ internett” og at disse utfordingene vil løse seg av seg selv. Staten og mediehusene problematiserer unødvendig, og som sagt tror jeg dette har sammenheng med at de trenger et pÃ¥skudd for mer regulering.
Det trenger vi ikke, vi har allerede masse lover som kan anvendes og vi klarer oss fint uten “vær varsom”-plakater og lignende. Vi har ikke spesielle regler som regulerer hvordan vi omgÃ¥s pÃ¥ folkemøte eller kafe, og vi trenger ikke det nÃ¥r vi treffes pÃ¥ nett heller.
Jeg tror det var Oddvar Brå som uttalte, en stund etter at han hadde lagt opp som aktiv langrennsløper, at nå trente han ikke mer enn en vanlig norsk fotballspiller (på elitenivå). Men ikke siter meg på det!
Spøk til side: Det offentlige rom ble ikke oppfunnet med internett. Når man snakker med venner på en kafé opptrer man i det offentlige rom. Når man stopper på gata og veksler noen ord med en kjenning, opptrer man i det offentlige rom. Det man sier kan bli overhørt. Og, dersom den som lytter mangler folkeskikk, kan det man sier bli brukt ute av kontekst. Dette er ikke noe annerledes når mediet er skriftlig eller digitalt. Misbruket er bare enklere.
Jeg synes heller ikke det burde være nødvendig med kjøreregler og vær varsom-plakater for hvert eneste medium. Alminnelig folkeskikk gjelder pÃ¥ nettet ogsÃ¥. Det er ganske merkelig dersom journalister tror at “offentlig” er synonymt med “fritt fram”, eller hvis de ikke skjønner forskjellen mellom en uformell samtale og f.eks. et intervju med sitatsjekk.
Abre, uansett er det ikke noe man egentlig kan lage klare regler for. Ofte er ikke regler uttalt heller.
Synes du sa det veldig veldig bra her:
Personlig tror jeg det er internt i avisene man må ta en gjennomgang av hva man gjør og ikke.
Vi sier mangt og mye i uformelle fora, som vi ikke sier i formelle.
tb, om du er litt bevandret i sosiale media så kjennes disse reglene ganske innarbeidet. Når du kommenterer her står det f.eks. at den mailen du oppgir ikke vil offentliggjøres av bloggeier. På wordpress.com blir blogger slettet dersom de offentlig gjør kommentatorenes private informasjon. Det er en uskreven regel som er skrevet med stor feit usynlig skrift. Du skal være trygg på at vi ikke offentliggjør informasjon om deg.
Tenk f.eks. at du blir n a, b eller c-kjendis om noen år. Jeg graver i arkivet og finner noe dumt du en gang sa her i Hjørnet, og offentliggjør det.
Gjorde jeg det, er jeg temmelig sikker pÃ¥ at jeg ville vært utstøtt fra det gode selskap i Blogglandia. Det er sÃ¥nt man ikke gjør. Det at alle “vet” det, gjør at vi ofte har veldig gode debatter med stor takhøyde i blogger. Fordi bloggere som regel er ekstremt opptatt av Ã¥ ta vare pÃ¥ kommentatorene sine og sikre dem personvern. Vi har ikke plikt til det, og du publiserer pÃ¥ egen risiko. Men vi beskytter sÃ¥ godt vi kan likevel.
Om en annen blogger fant en kommentar her i Hjørnet som de slo stort opp, gjerne tatt ut av sin sammenheng, ville jeg blitt særdeles ginete.
Dersom du og jeg lurte på om det ble oppslag av det i VG i morgen, så ville vi kanskje ikke ha de samme gode debattene?
Jeg har jo ellers vært ute med rimelig store pekefingre når det gjelder å være veldig åpen på nett tidligere. Det mest verneverdige du har, for eksempel.
Ting lagres og leses uten at du aner noe om av hvem. Særlig noe å tenke over som blogger.
Jo da, jeg har vært med i sÃ¥nne virtuelle rom for samhandling siden en gang midt pÃ¥ 90-tallet, og er jo enig i at de uskrevne reglene er ganske klare? Samtidig ser jeg at nye brukere forstÃ¥r disse “reglene” annerledes, at regler endrer seg, at ulike publikum/grupper har ulike forstÃ¥elser, og ikke minst at det dukker opp nye former for virtuelle rom, og at det da alltid tar en tid før spillereglene er utviklet og innkjørt? Ulike fora utvikler sin egen kultur? Twitter er en slik ny arena. Og viktigst, “insiders” kjenner “reglene”, outsiders kjenner dem ikke, eller forstÃ¥r det annerledes?
Tror jeg ville sagt andre ting til deg i privat epost enn det jeg gjør her? Tror aldri jeg har sagt noe her som jeg ikke kan stå for, om nødvendig i VG? Ikke en gang det om partiprogrammer som noen ble så indignert for; skulle kunnet forsvare den spissformuleringen, til og med skrevet en kronikk om det, hvis jeg ble presset ;-)Men poenget; jeg snakker her som om jeg snakker med høytaler på torget? Jeg legger bånd på meg. Og det er ikke bare en dårlig ting?
Og i et fora som krevde fullt navn og Ã¥penhet, ville jeg nok lagt enda mer bÃ¥nd pÃ¥ meg? Men sannsynligvis mest av redsel for andre nettbrukere, sett sÃ¥ mye rart fra nettpsykopater opp gjennom Ã¥rene at jeg faktisk er mer redd for det enn for VG.. 😉
Som du skjønner, jeg er som vanlig veldig lite sikker pÃ¥ det jeg sier her.. 🙂
Litt høyfrekvent bruk av spørsmÃ¥lstegn der, ja, tb 🙂
Det interessante her er at de “nye brukerne” er proffe mediefolk. Dem bør vi kunne stille høyere krav til enn den gjengse internettbrukeren. Mediene bør sørge for en solid bratt lærekurve pÃ¥ sosiale medier, det er masse positive muligheter for dem der, men de kan fort rote bort de mulighetene.
Selv om du – og jeg – har en gjennomtenkt bruk av slike medier, sÃ¥ har ikke alle det. Jeg tror f.eks. HÃ¥vard Bøkko har opplevd dette som rimelig problematisk. Dumt av ham, kan du tenke, men jeg tenker det er enda dummere av VG og andre medier som trykker saker som den VG gjorde.
Grensene er vanskeligere å se på nett, siden vi sitter i vår egen stue og skriver, og mister følelsen av at vi er i offentligheten. Terskelen er lavere, tror jeg, for å si ting vi ikke ville sagt i en gruppe fysiske mennesker.
Er det et poeng at grensen mellom uformelle og formelle fora har blitt mer uklar/flytende med internettbasert samhandling og kommunikasjon?? Blitt mer uklart hva som er hva??
Veldig innsiktsfullt det du skriver her Iskwew om uskrevne regler. Selv om det ikke alltid er full enighet om hva de uskrevne reglene er eller hva som er god folkeskikk, er denne form for uskrevne regler like viktig på nett som i andre sammenhenger. Det er denne type sosiale normer kombinert med iboende medfølelse for andre mennesker, som i hovedsak gjør at samfunnet fungerer.
Som abre synes jeg ogsÃ¥ det er litt overraskende at noen journalister tilsynelatende ikke skiller mellom formell og uformell samtale nÃ¥r samtalen foregÃ¥r pÃ¥ internett. Om noe, viser det vel at “vær-varsom”-plakaten er nettopp det, en plakat og ingen garanti for omtanke for andre mennesker.
Dette med Ã¥ unngÃ¥ spesielle lovfestede “kjøreregler” for internett synes jeg er ganske viktig, for internett vil utgjøre en stor del av de fleste menneskers sosiale liv i Ã¥rene som kommer og eventuelle begrensninger i frihet vil kunne fÃ¥ store konsekvenser.
Ser vi p̴ de stedene hvor nettet har vokst frem organisk, blogger, wikipedia osv. er helhetsinntrykket overveldende positivt Рsom Iskwew skriver er debattene p̴ private blogger som regel veldig gode og blir gjennomg̴ende moderert p̴ en forsvarlig m̴te.
Dette er igrunnen ikke overraskende, for på samme måte som vi fungerer sammen i nabolag, i jobbsammenheng osv. vil vi helt naturlig søke å finne løsninger på eventuelle utfordringer når vi kommer sammen på internett. Selv om vi er forkjellige vil det naturlig vokse frem tradisjoner som gjør det mulig å fungere sammen i fellesskap.
Anonym, det er vel ikke en gang mulig med formelle regler for internett? Internett er og blir rimelig ukontrollerbart, og det gjør uformelle kjøreregler og kultur ekstremt viktig. De sosiale normene er det eneste som legger rammer rundt. Ikke noe lovverk. Null politi. Men helt klare sosiale normer.
Vær varsom er ingen garanti, nei. Og sitatretten gjør at mediene legalt kan sitere fra alle internett-fora. Spørsmålet er bare om de skjønner konsekvensene av å gjøre det. Det tror ikke jeg.
Det som skiller blogger fra nettaviser er, i tillegg til at blogger har veldig få besøkende i forhold til nettaviser, at bloggeier deltar i debatt og styrer debatten. Modererer om nødvendig. Men det er veldig sjelden nødvendig. Det er en annen dynamikk i blogg-debatter som gjør at det ikke er nødvendig.
Dersom man ikke hadde funnet løsninger, slik at debatter på nett var totalt anarki, ville vel mange færre delta i debattene.
Jeg vil slippe formelle lover og regler pÃ¥ nett, jeg. Mest mulig. Som grunnelggende anarkist har jeg stor tro pÃ¥ at mennesker finner ut av kjøreregler sammen og pÃ¥ egen hÃ¥nd, hvis de bare fÃ¥r muligheten? Samtidig er det like klart at noen da vil bryte de reglene som “ikke finnes”, med vilje eller fordi de tolker dem annerledes, og det mÃ¥ man da hÃ¥ndtere pÃ¥ ulike mÃ¥ter? En mÃ¥te er ved sanksjoner (et anarki vil ogsÃ¥ mÃ¥tte sanksjonere mot adferd som ødelegger), og hvordan hÃ¥ndhever man dette, en annen mÃ¥te er ved Ã¥ sette egne grenser for hva man gjør og sier, hvor laglig man stiller seg til for hugg? 😉
Debatter på blogger eller i andre blir gode når bloggeieren setter klare kjøreregler, og modererer/sletter de som bryter reglene? Tilsvarende kan åpne, anonyme og umodererte disksujonslister blir et rent helvete av personangrep og flaming, absolutt den kloakken noen hevder at det er? Anonymiteten er jo en styrke og en fare, på samme tid?
Vet du, nÃ¥ har jeg glemt hva jeg opprinnelig trodde at jeg mente om dette. SÃ¥ da er det pÃ¥ tide Ã¥ slutte, kanskje? 😉
he he, nÃ¥r jeg brukte ordet anarki, var det forresten i positiv betydning, som utopi 😉
Veldig gode poenger 🙂 synd at folk ikke forstÃ¥r Twitter og andre sosiale mediers uskrevne normer.
Men betyr ikke det at en toppidrettsutøver kan slenge dritt om andre toppidrettsutøvere i det offentlige rom, for så å slippe å bli konfrontert med?
Dette handler om hvor konfrontasjonen tas, Ingvildmg. Hvorfor ikke ta den på twitter? Hvorfor ta det i en stor artikkel i Norges største nettavis?