Kalibreringsbehov i sosiale medier

I gÃ¥r tidlig deltok jeg i en interessant debatt pÃ¥ twitter om sitering fra sosiale nettverk som Twitter. Debatten hadde en post skrevet av Nina Nordbø, som jobber med sosiale medier for NRK, som utgangspunkt. Den handler om det hun definerer som mobbing pÃ¥ Twitter. Den spesifikke debatten kan imidlertid tas der.  Jeg har noen generelle betraktninger om et Ã¥penbart kalibreringsbehov¹ mellom mediefolks og vanlige brukeres oppfatninger av sosiale medier.

Det jeg tenkte på etter lørdagsmorgenens debatt med mediefolk og en del andre på Twitter, er at det er ganske åpenbart at de fleste mediefolk ser det som sies i sosiale medier på en helt annen måte enn mange av oss andre, og at de vil bruke det de finner der på en måte som vi andre ikke helt forutser og forholder oss til.

Mediefolk ser alt som skrives i det offentlige rom (og åpne feeds på Twitter er i det offentlige rom) som noe de fritt har rett til å sitere fra. Det har jeg skrevet om før, da Håvard Bøkko twitret om fotball. Dette er sikkert noe de rent legalt har rett til også. Selv om de nok bør skule til Vær Varsom Plakaten, for eksempel 3.9:

3.9. Opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen. Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft. Husk at mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn andre.

Men dette er jo regler som ikke helt er tilpasset nye medier, og dessuten er det et tolkningsspørsmål. Jeg tror tiden er overmoden for en gjennomgang av Vær Varsom med tanke på sosiale medier.  Men inntill videre er det de uformelle reglene som gjelder.  Den har jeg skrevet om i den nevnte posten om Bøkko på Twitter.

Saken er at mediefolk har et annet forhold til det som skrives i sosiale medier enn det vi andre har. Der vi ser sosiale medier som sosial interaksjon mellom brukere, ser mediefolk det som en nyhetskanal. Hvor lite gjennomtenkt det som står der enn måtte være, og uansett hva konteksten er, så er det i det offentlige rom og har per definisjon nyhetspotensial og kan siteres fra. Standard innspill dersom man advarer mot å bruke sosiale medier på den måte, som jeg gjorde i Bøkko-posten min er gjerne at

• Det er sagt i det offentlige rom
• Man fÃ¥r jaggu stÃ¥ for det man sier
• Vil man ikke risikere oppslag pÃ¥ forsiden i tabloide medier, sÃ¥ fÃ¥r man holde seg unna

Nå er det selvsagt ikke sånn at vi alle sier ting som er interessant for mediene hele tiden. 99% av tiden er 99% av oss helt uinteressante i så henseende. Poenget er at vi fort og uforvarende kan si noe i en bisetning og delta i en debatt, eller sende et sleivspark ut i cyberspace som er interessant for å illustrere en sak. Da kan vi før vi får sukk for oss få et ikke ønskelig søkelys rettet mot oss. Det er vi faktisk nødt til å forholde oss til. Det var det de som ble beskrevet i bloggposten til Nina Nordbø opplevde. Debatten i tråden er interessant, for den illustrerer at vanlige brukere ser dette annerledes enn mediefolk.

Som bruker av sosiale medier forholder jeg meg til dem som en form for samtale lik den man har på en kafe. Det er ofte flyktig og ikke ment for evigheten det jeg sier der, i motsetning til bloggpostene mine, der jeg er mer gjennomtenkt i det jeg skriver. Sosiale medier som twitter er en samtale i forbifarten. Dermed svarer jeg svært sjelden på kommentarer der som ble skrevet for mer enn noen timer siden. Ikke godt å huske hva man sa. Men det man ikke selv husker, kan fort andre lage oppslag av, om de ønsker det.  Legger vi til at kommunikasjonen er ikke-verbal, altså uten forsterkende, dempende eller forklarende kommunikasjon som ligger i kroppsspråk, er faren for misforståelser helt åpenbar.

Spørsmålet er hvordan vi vanlige brukere skal forholde oss til dette. Jeg mener, som beskrevet i Bøkko-twitter posten, at mediene skal passe seg for å misbruke den gjensidige tilliten i sosiale medier. De kan mene de har rett til å sitere der det er interessant, med eller uten relevant kontekst, men som brukere vil vi tilpasse oss den risikoen. Vi bør gjøre det. Hva kan vi så gjøre?

• Vi kan bruke nick og ikke personlig bilde, men en Avatar
• Vi kan beskytte feedene vÃ¥re i sosiale nettverk
• Vi kan gjøre det vanskeligere for mediefolk Ã¥ følge oss, ved at vi blokkerer dem pÃ¥ f.eks. twitter²
• Vi kan veie vÃ¥re ord pÃ¥ en enda mer finjustert gullvekt og snakke bare om ufarlige ting

Personlig synes jeg ingen av de alternativene er gode. Det er morsomt Ã¥ “snakke” med mediefolk, og de har interessante ting Ã¥ si. Derfor er mitt hÃ¥p at mediefolk behandler sitering fra sosiale medier med varsomhet, slik at vi ikke ser en tilpasning der den dialogen forsvinner eller forringes i kvalitet. At de forholder seg til “oss vanlige folk” med det utgangspunkt at vi forholder oss uformelt til samtalen i sosiale medier. At de fleste av oss ikke har noe ønske om Ã¥ havne pÃ¥ forsiden av en nettavis eller med bilde og sitat fra et sleivspark vi delte ut pÃ¥ twitter i en bloggpost.

Noe av det unike med et sted som twitter er at mediefolk faktisk deltar i dialog. Det har jeg ikke sett at de gjøre andre steder. Det er en unik mulighet både for dem og oss. Måtte den ikke skusles bort.

Og til mediefolk som trekker på skuldrene og viser til de tre punktene lenger oppe når jeg reiser mine innvendinger; husk at jeg som bruker kan tilpasse meg. Det kan vi alle. Det vil gjøre dialogen på et sted som twitter fattigere. Det ville være synd.  Men folk tilpasser seg, uansett om man kan mene at det er fordi de er noen feiginger som ikke tør stå for det de tenker og sier.  Selv kan jeg bli enda mer paranoid enn jeg allerede er.  Klart jeg kan.  Det er jeg ikke alene om.

Det er det dette handler om. At det vil gjøre sosiale medier kjedeligere. Det handler ikke om den formelle og legale sitatretten.