Nei takk til det pulepolitiske manifestet
Iskwew | 08.11.08 | 62 kommentarer | 
Dette er basert på omtale av boken Jenter som kommer. Jeg har ikke lest den.
Snakkisen på nett de siste dagene har vært boken til Virrvarr og Grevinnen – Jenter som kommer. I går ble de intervjuet av Dagbladet om hva boken inneholder og hvorfor de skrev den. Intervjuet avsluttes med et “pulepolitisk manifest”:
“Uten at jenter puler, får masse orgasmer, har det deilig og vet hva de vil gjøre i senga er ikke kvinner frigjort.”
Dette hadde jeg ikke fått med meg. Jeg har aldri tenkt at det som avgjør om jeg som kvinne er frigjort er hvorvidt jeg puler og får masse orgasmer. Men så kan jeg vel ikke kalle meg jente lenger heller, jeg er jo en generasjon eldre enn forfatterne, og vokste opp i en tid da vi var opptatt av like muligheter, like rettigheter, likelønn og sånt. Ikke det at vi ikke var opptatt av retten til egen seksualitet, det var vi også, og leste Marilyn French’ bok “Kvinner” som kom i 1978, med stor interesse.
Seksualiteten er en del av oss, men den er ikke den eneste delen av oss, eller den delen som avgjør om vi er frigjorte eller ikke. Eller det som avgjør om vi har gode liv. Vi kan være lite frigjorte med masse orgasmer og veldig frigjorte uten. Vi kan leve gode liv med få orgasmer. Sex er ikke like viktig som mat, drikke og søvn. Mennesket er et komplekst vesen.
I boken “11 minutter” har Paulo Coelho en folkeopplysnings-seksjon på slutten der han beskriver den kvinnelige anatomi. Det virket på meg som en totalt unødvendig gjennomgang. Vi vet både hvor klitoris er og hvordan vi får orgasme, tenkte jeg. Så slo det meg at det kanskje er ment for brasilianske lesere. Jeg har en følelse av at de ikke har like god oversikt der. Men i følge forfatterne av denne boken har ikke unge norske kvinner den oversikten heller. 30 år etter “Kvinner” var det overraskende.
Når det gjelder å vite hva man skal gjøre i senga, så tror jeg ikke det er noe man kan lese seg til heller. Det handler egentlig ikke så mye om teknikk, men om feeling og kontekst og *huttetu* følelser. Jeg ser at forfatterne nærmest avskriver det som relevant, men der er jeg litt sta. Sex er best med følelser. Det tekniske fokuset som også denne boken legger opp til, gjør at det poenget blir borte.
Men forfatterne sier jo at dette ikke er en bok om at seksualitet som noe mykt og ømt, de ser den ikke som det. Dermed er det klart at forfatterne og jeg i utgangspunktet er uenige om hvilken kontekst man skal se seksualiteten i.
Her i huset oppdras det et guttebarn. Jeg er opptatt av at det er lite fokus på mannens seksualitet. Mediebildet av den er at det er en enkel sak, og noe som går helt av seg selv. Fokus er på kvinnelig seksualitet, og i denne boken er mannen helt borte, den er “penisfri”. Og jeg har på følelsen at kravene til fremtidens menn og det de må prestere ikke akkurat kommer til å gjøre fremtiden som partnere spesielt enkel. Uten at jeg helt vet hvordan jeg skal forberede den lille mannen på dét.
Budskapet er at kvinner fikser seksualitet selv, og klarer seg fint uten menn.
Så når det sies i blogger og kommentarfelt at dette er en bok som menn kan lese for å lære om kvinnelig seksualitet, så tror jeg ikke det. For de er ekskludert, budskapet er at de ikke er nødvendige og at de ikke tilfører noe som menn. Dermed mener jeg at dette ikke er en bok menn kan lære mye av.
For ganske lenge siden har jeg skrevet en tråd om menn, kvinner, seksualitet og orgasmepresset. Jeg mener seksualiteten er en sanselig opplevelse som kan eller ikke kan lede til orgasme. Masse orgasmer blir en helt feil målestokk, mener jeg. Snarere vil jeg bort fra orgasme-presset og over til den sanselige opplevelsen. Forfatterne og jeg er ikke enige om hvorvidt dette er noe sart og vart og noe som ligger tett på følelsene våre. Jeg mener altså at det gjør det, og at teknikken ikke er hovedpoenget. Det er noe av grunnen til at One night stands fortsatt ikke fungerer for kvinner.
Basert på det jeg har lest om denne boken, og jeg skal ta høyde for at det faktisk er i Dagbladet jeg har lest om den, så ser den ut til å mangle noe vesentlig. Topplokket. Følelsene. Det kan komme av at forfatterne ikke ser på seksualiteten som noe “mykt og ømt”.
Hva ser de den i så fall som? Det er mitt spørsmål til Virrvarr og grevinnen. Så får jeg håpe jeg ikke kommer på Virrvarr-listen over surmagede kritikere. For jeg liker Virrvarr veldig godt, selv om jeg er kritisk til prosjektet, basert på det jeg har lest om det.
Relaterte poster
Arkivert som: Mennesker
Kommentarer (62)
Legg inn en kommentar | Trackback URL
Det er ironisk nok noe feminister og kristne som identifiserer seg som konservative er opptatt av – kampen mot objektifiseringen av kvinner. Kanskje ikke nok for en sterk dialog dem i mellom, men det er da noe.
Martin, det siste du skriver, som er et tegn i tiden, det er vi ganske enige om. Jeg mener at objektiviseringen er noe som omgir oss så til de grader at vi tar preg av den. Så ja, sex er nedskrytt. Men så mener jo jeg at seksualiteten på sitt beste er en fysisk manifestasjon av kjærlighet. Ikke at den alltid må være det for å være bra, men for å være eksepsjonell så er den det. Slik jeg ser verden, i hvert fall
Kom litt seint inn i denne diskusjonen, men velger å kommentere likevel. Jeg har ikke fått lest boken ennå, fikk den i posten for et par-tre dager siden, men har ikke fått åpnet den mer enn bittelitt foreløpig.
Uansett – jeg tror det er en fundamental forskjell mellom “sex uten følelser” og “sex uten ømhet og mykhet” – sex kan gjerne være øm og myk, “kosesex”, men den kan også være hard, brutal, nærmest voldelig – uten at det betyr at noen blir utnyttet eller mishandlet.
Samtidig har sex som regel med følelser å gjøre – men følelser kan være mye mer enn kjærlighet. Følelser kan også oppstå og forsvinne i øyeblikket – de trenger ikke være noe som varer livet ut.
Dermed blir det ikke nødvendigvis en forutsetning å ha en fast partner, en fast kjærlighet, for å ha sex – eller for den del for å ha god sex.
Jeg er ikke av typen som har sex med alle og enhver – jeg foretrekker sex med personer jeg kjenner, vet hva liker, og som jeg er trygg på. Jeg har faktisk kun hatt sex med jenter jeg har et forhold til – dog, “friends with benefits” er for meg et fenomen som, selv om jeg ikke har opplevd det noe særlig selv, ser på som et glimrende utgangspunkt. Problemet med det er gjerne at følelsene utvikler seg sterkere hos den ene parten, og dermed at forholdet kommer i ubalanse. Men sannsynligheten for at det skjer i et “fast forhold” er egentlig like stor.
Så, jeg må si at jeg har stor tro på boken – uten å ha lest den.
Og som en liten kommentar til tankekorset – 1-2 % av den kvinnelige norske befolkning, sier du? Det var et interessant tall, og i alle fall om jeg skal ta hensyn til mine omgangskrets, noe undervurdert, tror jeg.
Jeg tror jeg heller mer til det en venninne av meg sa en gang: “Alle jenter er biseksuelle – noen har bare ikke oppdaget det ennå”
Interessant bemerkning. Mener du da også at alle menn er biseksuelle, uten å ha oppdaget det? Det er vel ingen grunn til at dersom det resonnementet er gyldig, at det ikke gjelder begge kjønn?
Når det gjelder prosenter, mener jeg å huske at man regner med at omtrent 10% er homofile.
Rent fysiologisk kan erogene soner og kjønnsorganer stimuleres til orgasme av – hva som helst – bare de blir behandlet pent. Seksuell dragning tror og mener jeg er noe annet, men heller ikke den er upåvirkelig av hvilke tabuer som eksisterer.
Det finnes en teori om at seksuell dragning fordeler seg omtrent som den Gausske kurven. (Den som sier at rene genier og rene idioter er uhyre sjeldne, og at resten av populasjonen fordeler seg likt på hver side av en midtakse. Kurven ser da ut som en relativt smal og høy fjelltopp, avrundet øverst, med like store, svært lave åskanter på hver side, nederst).
Noen homofile venner av meg som tilbragte noen heftige ungdomsår i Oslos den gangen relativt lite offentlige homsemiljø (Gudmund Vindland & co), mente at denne teorien hadde mye for seg.
I så fall er det unødvendig å jakte på prosentandeler, for ikke å snakke om åpning og lukking av skapdører hvor en erklærer seg som å ‘være’ en eller annen ‘fil’. Det blir mer et spørsmål om å velge å ‘kjøre’ i en fil. (Jeg husker med et flir Mia Hundvin som gikk høylydt ut av skapet det ene året, mens hun året etter blusset av heterofil lykke
).
[...] ute i boka kommer vi til det såkalte pulepolitiske manifest, som Iskwew har sagt nei takk til på sin blogg. Jeg sier verken ja takk eller nei takk før jeg har kommet til det kapittelet, men i [...]
Backlash? Falt litt av her. Men ja, jeg mener det hr vært et backlash på dette området. Nypuritanismen og nykonservativismn har sneket sg inn, man snakker ikke lenger om slikt. Feminisme og kvinnefrigjøring har blitt et skjellsord. Kropp er noe man bare ser i glansete reklamer. Foruroligende mange unge mangler helt basale kunnskaper. Vi er på mane måter på 60-tallet igjen. At masse informasjon (og enda mer desinformasjon) finnes tilgjengelig, betyr desverre ikke at man blir stadig mer opplyst. Pessimist, jeg?
Jeg ser ikke helt at det har sneket seg inn noen nypuritanisme og nykonservativisme. For det er jo informasjon tilgjengelig overalt, og det meste er stuerent. Det kan jo være mulig at jeg ikke har fanget opp at det er slik, fordi jeg ikke får med meg strømningene. Så jeg har problemer med å se det.
“Men så mener jo jeg at seksualiteten på sitt beste er en fysisk manifestasjon av kjærlighet”
Å ja. Absolutt.
At informasjonen er tilgjengelig betyr ikke nødvendigvis at den når frem? Jeg vet ikke om nypuritanisme eller nykonservatisme er riktige ord, men vi har fått en verden der unge jenter ikke tør å skifte eller dusje nakne sammen med andre jenter fordi de skammer seg over kroppen sin. (Kjent problem fra vårt lokale badeland f.eks, der toalettet i damegarderoben når det er mye folk aldri er ledig fordi noen alltid skifter og dusjer der) Unge jenter slanker seg syke, og får det stadig verre, mens resten av befolkningen får det bedre. Kjønnsrollene ser heller ut til å befeste seg igjen, heller enn å oppløses? Prepple Houmb kaller en følsom Sivert Høyem for “homo” fordi han er lavmælt og følsom. Feminist har blitt et belastet begrep, snakker man om likestilling blir man oppfattet som masete?
Det skyldes nok ikke bare at vi har blitt mer puritanske og konservative, det er vel en suppe av årsaker, men at man godt kan kalle det som skjer for et backlash er jeg nok enig i.
Begrepet nypuritanisme fra Wikipedia, riktig nok en omstridt artikkel:
Jeg oppfatter ikke at det med den definisjonen er slik at vi har noen bølge av nypuritanisme gående. Eventuelt er jeg nypuritaner, for jeg vil gjerne bli kvitt noe av pornofiseringen av det offentlig rom, for eksempel.
tb, hva legger du i begrepet?
Dett handler om seksualisering og utseendefokus, Hjorten. Samt fokus på overvekt som et onde og et resultat av at noen er “svake mennesker”. Ikke om nypuritanisme. Jeg mener vi er det motsatte av det. Kyskhet er ikke fremhevet som en dyd, snarere er de fleste seksuelle retninger akseptable og det skrives om det meste.
Helsefokuset er påfallende i mediene. Og vinklingen av språket også. Ikke bare i ukepressen, men i dagspressen. De har f.eks. en tendens til å konsekvent bruke begrepet “feit” (negativt ladet) i stedet for begrepet overvektig (nøytralt). Vi lever i en tid der ungdom er malen og dersom du ikke er perfekt, så er det bare å finne frem kniven. Vi lever i en tid der Jan Thomas og hans like ruler, rett og slett. Lillesøs ønsker seg boken hans til jul. Men den får hun IKKE av meg.
I boken som kom i nylig, Motebibelen, står det at kvinner over 50 bare skal kle seg i blått, brunt og svart. Det tror jeg ikke er noe nytt under solen, og det skal bli interessant å se om min generasjon kommer til å bry seg om det. Vi er jo vokst opp på 70-tallet. Jeg har vondt for å se meg selv i bare de fargene om noe år.
Men motepresset er sterkt, og vi har ikke vært flinke nok til å stå imot.
I sommer så jeg ett-åringer på stranden i bikini. Små jenter hadde bikini. Små gutter var nakne. Her bør man kjefte både på butikkene som selger de seksualiserte klærne og på foreldrene som kler barna i bikini på stranden.
Men jeg tror ikke det handler om puritanisme. Da hadde ikke det offentlige rom vært så seksualisert som det er.
Seksualisering har jeg skrevet om. Den tråden er verdt å lese om igjen og om igjen. Det er det heldigvis mange som gjør også.