I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød tråd eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
For noen uker siden skrev psykolog Lisbeth Brudal en artikkel om mot i A-magasinet. Den artikkelen har surret rundt i hodet mitt siden jeg leste den, for jeg synes det er et spennende tema. Men det er et tema som er vanskelig å fange. Hva er mot, egentlig? Jeg har ikke noe svar på det, og det jeg skriver her er egentlig bare strøtanker om mot og det å være modig.
Jeg spurte Tigerungen hva det betyr å være modig. Han sa:
Å være modig er å tørre ting mer enn andre.
Å tørre ting mer enn andre, synes jeg var en godt beskrivelse. Det er noe som ikke er gjennomsnittlig, det er noe som er mer, noen som tør mer enn andre.
Rollo May skrev i boken ”Mot til å skape” at det er fire forskjellige former for mot:
Det er gjerne de to første vi snakker om når vi bruker begrepet mot i dagligtale. Vi snakker om mennesker som står for noe, og vi snakker om mot i form av djerve fysiske vågestykker. Men jeg tror kanskje de to siste er minst like krevende, og minst like interessante.
Rollo May sier at den som er modig slett ikke er uten angst og eksistensiell fortvilelse. Å ha mot til å si sin hjertens mening har individet på tross av den eksistensielle uro og redsel som hører med til det å være menneske. Det er altså ikke bare de fryktløse som gjør modige vågestykker. Det ble jeg sittende å tygge på etter å ha lest artikkelen. Mot innebærer ikke fravær av frykt, snarere handler det om å overvinne frykt. Om å handle på tross av redsel og indre uro.
Mot er å stå imot redsel, å mestre redsel, ikke fravær av redsel. Om et vesen ikke er delvis feigt, er det ikke et kompliment å kalle det modig.
Mark Twain
Moralsk mot
Nelson Mandela er en mann som har vist et ubeskrivelig moralsk mot, på ulike måter. Han har forstått at det modige noen ganger er å være steil og ikke gi seg, mens andre ganger er det virkelig modige å inngå kompromisser, å bygge bruer, å lege sår. Mandela hadde moralsk mot til å trosse Apartheid-staten og betalte for det med et halvt liv i fengsel. Han var kompromissløs. Men da han slapp ut av fengselet var han kompromissvillig, han bygget bruer og han skapte en forsoning mellom svarte og hvite i Sør-Afrika. Og det krevde kanskje like mye mot. Det innebar en betydelig risiko.
Å vite hva som er rett, og ikke gjøre det, er den største feighet.
Konfusius
Mot kan ikke defineres uten å bringe inn begrepet risiko. Mot utviser vi i situasjoner der vi har noe å tape. Å stå for noe innebærer alltid en risiko for å få kraftig motstand, risiko for å tas avstand fra, for å bli stående alene og for noen innebærer det en risiko for å havne i fengsel eller drepes.
Hva du enn gjør, trenger du mot. Hvilken kurs du enn velger, er det alltid noen der som forteller deg at du tar feil. Det finnes alltid vanskeligheter som frister deg til å tro at dine kritikere har rett.
Ralph Waldo Emerson
Når jeg tenker meg om er de jeg ser som modige de som ikke gjør som saueflokken sier. Det er de som står rakryggede uansett hva saueflokken sier, fordi de tror på noe.
Modig vil du tørre å ta risiko, ha styrke til å være medfølende, og visdom til å være ydmyk. Mot er integritetens fundament.
Keshavan Nair
Du trenger mot for å bevare din integritet. Og uten den forsvinner du. Din integritet er det viktigste bolverk du har for å bevare deg selv, for at den du er ikke skal forsvinne. Står du ikke for noe, blir du til sist ikke et menneske en gang du selv vil omgås. Motet er integritetens fundament. Og da handler mot om overlevelse, også. Uten integritet blir vi til slutt en intetsigende grå masse av et menneske.
Fysisk mot
Det fysiske motet handler noen ganger om å risikere selve livet.
I dagens helgebilag til VG står det om Karina Hollekim, basehopper og frikjører på ski. En skikkelig ekstremsportutøver som har risikert livet mange ganger. Og det gikk til sist galt, da linene til fallskjermen filtret seg sammen under et basehopp. Hun overlevde men har store skader. Hun sier at hun var forberedt på å dø, men ikke på å overleve. Å våkne opp og være bundet til en rullestol var et eksistensielt sjokk som innebar større redsler enn å basehoppe.
Det motet som basehoppere har, er et mot jeg sliter med å forstå. Det er som om grensene er flyttet så langt at det ikke lenger handler om risiko på konvensjonelt vis. Det virker mer som galskap og grensesprengning enn egentlig mot.
”Jeg er ikke redd for å dø, men redd for å ikke føle at jeg lever”, sier Karina.
Det er noe Jim Morrison‘sk over dette. Han testet absolutt alle grenser, til sist den mellom liv og død. Men var det mot? Å risikere livet med overlegg, er det mot? Jeg tror ikke det.
I hvert fall er de en annen type mot enn motet til en brannmann som redder mennesker ut av brennende bygninger. Brannmenn tør definitivt mer enn andre.
Sosialt mot
Det sosiale motet handler om tørre å åpne opp vårt indre for andre og risikere å ikke tas imot, forstås eller aksepteres. Det krever ærlighet; å si at slik har jeg det, dette føler jeg og dette ønsker jeg. Å si at “Dette er meg”. Det betyr å stå der uten en beskyttende kappe av forbehold, og da gjør man seg alltid sårbar. Da risikerer man mye. Og mest av alt når vi elsker. Da er vi i en konstant tilstand av sårbarhet, og det er derfor det å elske krever så stort mot.
Et fallskjermhopp er strengt tatt ingen særlig risiko. Det er bare etteraping av livets virkelige risiko. Kjærlighet, intimitet og de andre er virkelig risiko. Hva er rafting mot en avvisning? Hva er et strikkhopp mot den elskedes telefon som aldri ringer?
Finn Skårderud
Mange protesterer heftig på det Skårderud sier her. Men han har et stort poeng, synes jeg. Ja, du kan dø en hurtig død av et fallskjermhopp. Men du kan dø en lang og pinefull indre død av sjelelig smerte. Avvisning, spesielt av den vi er, av kjernen i oss, er utrolig smertefullt. Å gi, uten at det mottas, er vondt. Å elske er en risikosport.
I artikkelen skriver psykologen om ironi. Ironi er interessant, for det er en måte å være ærlig på, uten å egentlig være det. Å si ting, uten å si det. Den kan dessuten være mer drepende enn ærlighet, om vi er i den andre enden av den. Ironi er laget for å beskytte oss selv, det er en del av den kappen av forbehold vi pakker rundt oss. Og jeg bruker mye ironi. Jeg beskytter mitt indre sårbare jeg med den. Som regel bruker jeg den mest som selvironi. Jeg sier, men sier ikke likevel. Jeg må tolkes. Det er en innpakket, beskyttet ærlighet.
Noen tas ikke i mot som den de er. De avvises. Jeg tror ikke helt jeg kan forestille meg hvordan mange homofile har hatt det og fortsatt har det, når de er blitt avvist og hundset for den de er. Det har krevd og krever mot, fortsatt. Undre har tidligere spurt hva det er med homofili som er så truende for en del kristenfundamentalister. For det virker jo som om det er noe som er truende med at andre er annerledes enn dem selv.
Vår aksept for annerledeshet er forsvinnende liten til tider. Mange ser andres annerledeshet som en trussel mot seg selv, at det at andre gjør andre valg truer det fundamentet de selv bygger livet sitt på. Derfor krever det mot å være den man er, gjøre egne valg og også tørre å fortelle om dem og stå for dem. Vi må tåle andres avstandstaken for å bevare vår egen integritet, for uten den blir vi borte.
Noen viser større mot enn en fallskjermhopper bare ved å gå ut av huset sitt.
Jan, som jeg skrev om på fredag, forteller at han har stor sosial angst. For ham innebar det stort mot å tørre å snakke med A-magasinet, for Jan er redd for mennesker. Men han ville fortelle sin historie. Etter at faren slo ham ned bakfra, har han vært livredd for å ha mennesker bak seg:
”Det verste er syklistene. De kan komme fort og lydløst innpå meg, uten at jeg merker det. Da føler jeg at jeg mister kontrollen. At jeg har vært i livsfare. Etter en slik episode holder jeg meg inne en lang periode.”
For noen er det modigere enn vi kan forestille oss å bare gå ut døren. Være blant mennesker.
Skapende mot
Det skapende motet er fascinerende. Det handler om motet til å tenke nytt og annerledes, se nye mønstre og muligheter. Å fri seg fra vanetenkningen og gå på nye veier. Det kan være skremmende nok, og det er ofte et ensomt sted å være, for det er ikke mange som forstår eller aksepterer. Men det er dette motet som fører til endringer og utvikling.
Creativity requires the courage to let go of certainties.
Erich Fromm
Å tørre å tenke helt nytt og helt annerledes, det er modig både i forhold til andre og til oss selv, for det rokker fort ved det fundamentet vi bygger livene våre på. Å plutselig skjønne at jorden er rund når alle tror den er flat, er slett ikke lett, og det krever mot. Både å tørre å være åpen for muligheten, og selvsagt å tørre å si det til en verden som avviser det. Som føler det truende at jorden er rund.
Tigerungemot
Jeg har nemlig en modig Tigerunge, og det viser seg mest når noen er slemme med noen som er små og svake.
Da vi bodde i Brasil pleide vi å være på en lekeplass like ved der vi bodde. Tigerungen var akkurat fylt fire år. Denne dagen var jeg litt sliten, for kvelden før hadde vi hatt fest. Jeg satt i skyggen mens Tigerungen lekte. Plutselig oppdaget han noen store gutter som knuffet på noen små gutter, uten av jeg fikk det med meg der jeg satt i skyggen og holdt meg fast i benken. De var vel på Tigerungens alder, småtassene. Knufferne var vel 8 år eller så. Plutselig så jeg at Tigerungen gikk bort dit de var. Han stilte seg mellom de store og de små, hyttet med neven og skjelte de store ut på klingende portugisisk. Ikke vet jeg om det var overraskelsen som gjorde at de store gikk, men det gjorde de i hvert fall.
“Hva skjedde?” spurte jeg.
“De store gutta var slemme med de små, og det er urettferdig. Store skal ikke slå små. Så jeg måtte bare hjelpe dem”, svarte Tigerungen.
Og jeg var så stolt som det er mulig for en mamma å være, tror jeg.
Tigerungen er modig. Men han oppsøker ikke farer og konflikter. Han er sjelden å finne der det er bråk i skolegården. Han tar ikke konflikter før det er nødvendig, og bare når det er viktig og noe stort står på spill. Det tror jeg er et klokt mot. For det handler ikke om å være dumdristig, grensetestende og problemsøkende. Det handler om å vite når mot er nødvendig, og hva det er som gjør det viktig å være modig. Og da gjør mot også større inntrykk.
Da betyr menneskelig mot mye, både for individ og samfunn.
Helt til slutt: å skifte retning handler ikke om feighet, men om fleksibilitet. Å stå dønn fast på noe du vet er feil, eller gå på en vei du vet ikke er riktig, handler ikke om mot, men om stahet. Å tørre å si “Jeg tok feil” det er derimot modig. For enhver beslutning og tro innebærer muligheten til å ta feil. Og da er det modige å skifte retning.
Det går nok en gang opp for meg hvorfor jeg liker å lese denne bloggen. Godt presentert er det, og på en god måte. Tror jeg liker Tigerungen din.
Takk!
Jeg liker også Tigerungen veldig godt, Sauegjeteren :o)
Er man ikke egentlig forpliktet til å like egne barn?
Jeg tror man er genetisk programmert til det :o)
“Det motet som basehoppere har, er et mot jeg sliter med å forstå. Det er som om grensene er flyttet så langt at det ikke lenger handler om risiko på konvensjonelt vis”
Base jumpere er kanskje ikke egentlig modige, (vel kanskje de første gangene de hopper) men snarere avhengige. Risikosport har sin egen avhengighetskapende belønning som alle som har opplevd å ha adrenalinet boblende ut gjennom ørene vet hva er. Hvis man først er hekta krever det langt mer mot å slepe seg gjennom rutinehverdagen enn å kaste seg ut i en riskosituasjon som garantert gir nok et tilfredstillende adrenalinrush.
Mvh Bluebird (som ikke har hoppet, men til gjengjeld har hengt rundt i vertikale fjellvegger mens basejumperne har flydd forbi).
Ja, det er det Karina snakket om også i artikkelen. Leste du den? Det var en interessant artikkel. Den ga samtidig innblikk i hva det handler om, på en forståelig måte. Selv om det er uforståelig for meg.
Ja, det kan virke uforståelig. Jeg leste artikkelen, med ubehag. Jeg har vært med i mange situasjoner der konsekvensen kunne blitt akkurat den samme. Og har alltid argumentert ovenfor meg selv at selv om jeg kom ut for en seriøs situasjon og ble ufør så ville det allikevel ha vært verdt det (fått leve det livet man ville osv.). Men man blir allikevel alltid ettertenksom av å lese en så personlig beretning om hva konsekvensene kan bli.
Ja, det var en sterk artikkel, det er sikkert. Egentlig virket det ikke som om hun hadde tenkt over at hun kunne bli ufør en gang. Hun hadde bare tenkt at hun kunne dø.
Fantastisk bloggpost! Dette er noe av det som gjør det å blogge og lese blogger så givende. Muligheten til dypdykk i interessante temaer, som er relevant for oss alle og sette spørsmål, reflektere over og kanskje åpne øynene til andre som har tenkt lignende ting, men kanskje ikke satt ord på dem. Gratulerer med nok en gang glimrende bloggmateriale! 😀
Jeg leste ikke artikkelen til Karina, men jeg skriver under på at basehopp-motet mer er å regne for avhengighet – kanskje på grensen til dumdristighet. Det er noe av det samme med skyskraper-klatrere og frisoloerings-klatrere som klatrer uten sikring fordi det gir et økt adrenalin-kick. Selv synes jeg det i grunnen er egoistisk og idiotisk, både fordi sikringsrutinene er et håndverk som tilhører klatresporten og som faktisk krever mer av en klatrer i form av vekt og arbeid underveis, men også fordi man ikke har tanke for dem som evt må plukke opp restene etter dem den gangen de feiler, for ikke å snakke om sorgen og tapet for familier og venner. For tyngdeloven håndheves uten dispensasjoner.
Som du så glimrende beskriver, mot er noe helt annet, det å trosse risiko for det rette, det moralske, og overvinne frykten for de store og små konsekvensene av det vi gjør, for da kanskje å oppnå et større resultat relativt i forhold til utgangspunktet.
Du skriver så bra og engasjerende om viktige ting, Iskwew!
Jeg har ofte tenkt i møter med folk at de modigste er de som føler seg pysete og omvendt…
Takk, Tiqui! Dette med mot har surret rundt i hodet mitt i to uker, for det er spennende.
Det overgår min forstand når noen insisterer på å klatre uten sikring! Karina sa forøvrig at det å hoppe igjen ville være å dolke familie og venner i ryggen. Og jeg fikser ikke den voldsomme egoismen, for det er jo det det er. Ikke bare i forhold til pårørende, men også i forhold til redningsmannskaper som risikerer liv og lemmer for å redde dem, når det går galt.
På Kjerag dør det visstnok minst en basehopper hvert år. Og Karina forteller at etter hennes ulykke døde tre av hennes hoppevenner i tre forskjellige ulykker.
Ja, det handler om å trosse risiko for det rette, og det handler om å handle på tross av at vi er redde. Mot handler om å overvinne oss selv på et vis,.
Rockette, jeg tror det er helt riktig jeg, de pysete er de modigste. Det motet Jan utviser ved å bare leve livet og gå ut av døren sin, er større en en brannmanns mot. Selv om jeg mener brannmenn må være utrolig modige.
Ja, mot handler om å overvinne seg selv. Det handler ikke om å hvor mye man våger, det handler om å gjøre det man egentlig ikke tør. Det vi omtaler som “fryktløshet”, dreier seg stort sett om å overvinne frykt, for genuin fryktløshet er vettløshet. (Og dermed et militært ideal, av flere årsaker.)
På samme måten er man ikke nødvendigvis noen helt bare fordi man er på feil sted til feil tid.
Ja, det handler om å gjøre det man egentlig ikke tør, eller å ikke alltid gjøre det som er mest komfortabelt for en selv.
Den fryktløsheten basehoppere har er noe annet enn mot.
Man er kanskje ikke helt bare fordi man er på feil sted til feil tid, men noen er det fordi de handler.
En utmerket bloggpost, Iskwew!
Mot er komplekst, og jeg synes du tar opp mange sider av mot på en veldig fin måte her.
Mot handler så til de grader om å overvinne sin egen frykt, og for noen ligger den lista lavt og for andre høyt. Noen ganger må man være modig på andres vegne og noen ganger på egne vegne.
Ja, og det som er viktig er at vi aldri skal måle andres list utifra vår egen eller noe generelt.
Som Coelho sier: “The cup of suffering is not the same size for everyone”. Det som er lett for en er uendelig vanskelig for en annen.
Med fare for å provosere enkelte så er jeg av den oppfatning at det vanligvis ikke e snakk om mot når det gjelder ekstremsport, det er snakk om likegyldighet. Kontrasten blir overveldende når man sammenligner dem som risikerer liv og helse for å redde en eller annen som har kastet seg ut fra et fjell for å få en kraftig adrenalinrus, og totalt likegyldig med hensyn til konsekvensene dersom noe går galt.
Fryktløshet? Jeg kjenner en som brakk ryggen og ble lammet i en trafikkulykke, og var fast bestemt på at livet ikke var over av den grunn. Det å ikke miste motet i den situasjonen er det jeg vil kalle fryktløst.
For øvrig mener jeg at det er nytteløst å bøtelegge basehoppere. La dem heller få jobbe et par uker på et sykehus eller rehabiliteringssenter for å gi dem anledning til å reflektere litt over livet. Ok, nå sporer jeg antahelig litt av.
Her fant jeg en interessant kommentar fra Ture Bjørgen i Rogaland Alpine Redningsgruppe. Det virker på meg som en del i dette basehopper-miljøet er så opptatt av egen adrenalinrus at de ikke ser en eneste konsekvens for de som skal redde dem, og som gjør det stadig vekk. Enten redder de liv eller så henter de omkomne.
Her har vi også en galning. Legg merke til kone og barn som står ved siden av:
På spørsmål om hvorfor han ikke sikrer seg, er svaret:
– Det ville ødelagt hele ideen, hele bildet. Med sikringer kunne nesten hvem som helst gjort dette. Psyken er viktig og utgjør i hvert fall halvparten av det jeg driver med. Den må henge med, ellers går det ikke, sier Eskil Rønningsbakken til Aftenposten.no.
Sist jeg brukte ord som “saueflokk” og “saueflokkmentalitet” følte jeg meg ganske modig – og fikk dertilhørende pepper i lang tid etterpå. Da følte jeg meg bare mer modig. Men det var et slit, og folk gikk temmelig personlig til verks. Du kødder ikke med saueflokkene på nettet.
Nettsamfunnsaueflokkene er egentlig ganske behagelig fraværende her i “bloggosfæren”. Riktig så behagelig. 🙂
Å si bææææ til saueflokken er ikke for pyser, Goredom :o) Spesielt ikke på nett.
Blogglandia er et fredelig sted, det er sikkert, med fravær av saueflokk og høylydt bææææing sånn stort sett i hvert fall. Det er ganske stor takhøyde, synes jeg. Dermed er det lett å trives, i motsetning til i enkelte store nettsamfunn, der det er vanskelig å høre sammenhengende innspill oppi all bæææ’ingen.
Alt kommer an på: om man er anonym, så kan man si hva som helst.
Hæ? Har jeg kommet til feil sted? Ingen sauer her?
Neida, det er sant som dere sier, man er jo anonym, og kan uansett styre unna de som ikke er enige med en. Og om en nå vil breke imot mengden, ja, da er man ingen sau.
Det er orden på saueflokken i Blogglandia. Vi har jo en Sauegjeter :o))
Man kan jo som regel komme seg unna IRL også, om man ikke vil. Men her som der tror jeg nøkkelen er å være den man er og stå for det man gjør.
Integritet er nøkkelen.
Har bare rukket å skumme gjennom noe av posten og kommentarene, men det er et veldig interessant tema, og jeg skal lese dette i ro og mak senere.
Vil bare bidra med en passus om feighet og mot som jeg noterte meg da jeg leste Hemingways “A Farewell to Arms”:
’The coward dies a thousand deaths, the brave but one?’
‘Of course. Who said it?’
‘I don’t know.’
‘He was probably a coward,’ she said. ‘He knew a great deal about cowards but nothing about the brave. The brave dies perhaps two thousand deaths if he’s intelligent. He simply doesn’t mention them.’
‘I don’t know. It’s hard to see inside the head of the brave.’
‘Yes. That’s how they keep that way.’
Synes dette er noe av det samme som flere av dere er inne på her ovenfor…
Ah det var flott. Den boken er det lenge siden jeg har lest, kanskje en å ta frem fra glemselen igjen. Jeg tror den står i bokhyllen.
Mot er kritisere og kødde med Fjordfitte
Hilsen Milton Marx
Fra en katteperson til en annen – ville bare tipse om denne fine siden full av kattemorro
Det krever litt mot å ha katt også….
HAHA Milton! Det er vel på linje med basehopping, omtrent.
Den var glimrende, Hufsa – og er bokmerket!
Iskwew: Tror det er verre enn dét. En fjellvegg fortsetter ikke arbeidet med å knuse ettermelet ditt etter din død.
Fra spøk til alvor: For å kunne nakke om mot, mener jeg at muligheten for å skygge unna må eksistere. Mot handler blant annet om ikke å velge den enkleste utvei, men å gjøre det som man BURDE gjøre, selv om det ville være enklere å gjøre noe annet.
Jepp, gjøre det man burde gjøre, og ikke velge den enkleste utveien. Selv om det koster. Baksiden av mot er risiko for å tape.
Motet slår ikke alltid på stortromma. Av og til er motet den lille stemmen som ved dagens slutt hvisker: “Jeg forsøker på ny i morgen.” (Anne Hunninghake)
Det der er veldig bra, Frida :o) Det er ikke motet som slåt på stortromma vi har mest av.
Takk for flott og velskreven artikkel. Kjenner godt til referansene dine og mye flott er sagt om mot. For meg er det største motet, motet til å være meg selv… 😉
Takk skal du ha, Connie 🙂
Du har rett, å være tro mot seg selv krever mot.