I Aftenposten i dag står det om jakten på de ekstreme opplevelsene, en jakt som tiltar, og materialiserer seg som f.eks. reisebyråer som spesialiserer seg på ekstrem-ferier. Det arrangeres turer til Sydpolen, Grønland, Mount Everest og så videre.Det er definitivt lenge siden det var eksotisk å dra på øyhopping i Hellas.
Jeg ble ikke populær i et familieselskap for en stund siden. En av deltakerne, en mann i 40-Ã¥rene, har vært pÃ¥ Mount Everest og skal nÃ¥ til Grønland for Ã¥ krysse over pÃ¥ ski. Alle syntes det var sÃ¥ imponerende, og han satt der og solte seg i glansen. Til jeg spurte, som det lille barnet i Keiserens nye klær: “Men hvorfor skal du det?” Jeg forsøkte Ã¥ gÃ¥ inn i diskusjon da jeg stort sett fikk svada til svar, men skjønte etter hvert at i familieselskaper er det Ã¥ sole seg i glansen som gjelder. Det ble en del stramme masker rundt bordet. Jeg skulle imidlertid gjerne ha gÃ¥tt resonnementene etter i sømmene, for det er fascinerende hvordan det moderne mennesket er.
I dagen globaliserte verden har vi snart sett og opplevd det meste. Om vi ikke faktisk har opplevd det, så har vi sett det på TV. Det er så mange som har vært på Mount Everest at vi trekker på skuldrene. Når Liv Arnesen må avbryte sin ekspedisjon på Nordpolen etter forfryninger i -60 grader, konstaterer vi det og går videre. Hun blir så vidt intervjuet når hun kommer hjem. At noen kaster seg ut fra Kjerag, der minst en basehopper dør hvert år, berører oss ikke.
Og siden alt er gjort før, er poenget å gjøre det som er gjort før på en mer ekstrem måte. Det er ikke lenger det enkle friluftslivet som gjelder, det er det ekstreme friluftslivet. Poenget i artikkelen er at det er mange, ikke bare noen få, som søker det ekstreme. Det moderne mennesket løper i flokk for å imponere med spektakulære stunt. Jakten på muligheter til å demonstrere sitt fysiske mot gjør at mennesker tar stadig større risiko.
Den tanken jeg blir sittende med er om det er slik i det moderne samfunnet at naturen og livet ikke lenger krever heltemot i det daglige, og at det er derfor såpass mange søker opp de ekstreme opplevelsene? Vi er på et vis blitt fremmedgjorte og fjerne fra livets vågestykker at det bygger seg opp en uro som må få sitt utløp i stadig dristigere vågestykker. Vi har dessuten mistet evnen til å se, vurdere og sky fare. Vi er ikke vant til fare. Dermed skyr vi den ikke.
Og det er kanskje ikke så rart. Vi er ikke langt unna forbud mot at barn klatrer i trær. De vokser opp med beskyttelsesutstyr, EU-godkjente lekeplasser, sykkelhjelmer, knebeskyttere og mykt underlag på alle lekeplasser. Og et virkelig stort problem med det, er at de ikke lærer seg å vurdere fare. Om du aldri utsetter deg for fare, så vil du selvsagt ikke lærer deg hva som er farlig. Dermed kaster du deg lettere fryktløst ut i et strikkhopp, noe som rett og slett er en idiotisk ting å gjøre, om du spør meg.
Vi er velsignet frie fra å måtte bekymre oss for hvordan vi skal skaffe oss det basale; mat, varme, husly og så videre, det har vi allerede sikret. I tillegg har vi alle menneskerettighetene noenlunde i boks, og dermed ikke noe igjen som virkelig er verdt å kjempe for. Jeg tror det moderne mennesket kjeder seg, omtrent til døde, der det pepres med inntrykk gjennom mediene og sin enkle tilgang på opplevelser en flyreise unna. Da må det settes nye mål og skapes nye utfordringer.
En del undervurderer dessuten de utfordringene de påtar seg. Når mange har gjort det, er det lett å tro at det ikke er så krevende. Men Erling Kagge advarer og sier:
De psykologiske grensene viskes ut når flere har gjort noe. Vi glemmer at distansene er like lange som i gamle dager, og fjelltoppene like høye.
Vi har akkurat lest om 13.000 skuffede deltakere på årets avlyste Birkebeiner, og om det faktum at så mange vil gå det rennet nå for tiden, som en slags manndomsprøve i nytt stilig utstyr og med nye solbriller. Goodwill og jeg hadde en interessant diskusjon i kommentarfeltet hans i en tråd om Birkebeineren.
Å gå Birkebeineren er fortsatt en svært krevende opplevelse, selv om 13.000 andre står på startstreken. Det gir bare ikke den samme stausen. Folk imponeres ikke. Snart imponeres ikke folk over at Grønland krysses på ski heller. Eller av å nå toppen av verdens høyeste fjell.
Med dagens klimautsikter er det snart slik at vi må gjøre mer rundt hushjørnene. Det kommer til å bli dyrere å reise. Sårbare naturområder kommer til å gjøres mindre tilgjengelige. Og hva skal det globaliserte, spenningssøkende og selvrealiserende mennesket gjøre da? Det mennesket som har alt det trenger nedover i Maslows behovshierarki, og derfor strekker strikken lenger og lenger for å realisere sine drømmer. Svaret er at de og vi andre må finne mening i det livet vi lever, der hvor vi er, i større grad. Vi må finne gledene og opplevelsene der vi er. Som gjetergutten i Alkymisten, han reiste kloden rundt og fant svaret når han kom hjem igjen. Men vil det være nok? Kan vi egentlig finne tilbake til det, eller er drømmen om det eksotiske og spektakulære sådd i oss i en slik grad at den blir et mareritt, når vi ikke kan reise og realisere drømmen?
Jeg er egentlig ikke den rette til å skrive om dette, for jeg har alltid søkt utfordringer mentalt mer enn fysisk. Det tøffeste jeg har gjort er å kjøre bob-banen i Hunderfossen. Derfor ser jeg frem til andres tanker om dette. For meg er det jo minst like mye av et vågestykke å ta del i andre menneskers liv, som det er å gå på ski over Grønland.
Kjeder egentlig mennesker seg mentalt sønder og sammen i overflodssamfunnet – slik at det for Ã¥ gjøre livet mindre dørgende kjedelig mÃ¥ teste all verdens grenser? Det er bedre Ã¥ diskutere dette i bloggen enn i familieselskap, tror jeg.
Og nÃ¥r det gjelder fysiske vÃ¥gestykker sÃ¥ skal det ikke mye til Ã¥ imponere meg – det holder lenge med Ã¥ gÃ¥ Birkebeineren. Ingen grunn til Ã¥ gÃ¥ over Grønland. Men det er sikkert ikke meg vÃ¥ghalsene er ute etter Ã¥ imponere.
Det ligger en del interessant kommentarer om noe av det samme i kommentarfeltet til tråden Om mot også.
Jeg gikk over Grønland i forrige uke, og det var sannelig litt av en utfordring. Jeg mÃ¥tte virkelig presse meg til det ytterste – for Ã¥ nÃ¥ fram til bussterminalen i tide 😉
Spøk til side.
For min egen del er det lett å svare. Jeg går Birken fordi jeg har lyst. Jeg nyter det å overvinne utfordringen, følelsen av å runde ett, to tre fjell, nedkjøringen til stadion og det å krysse mållinjen, følelsen av å være utmattet men ha greid det. For min egen del, ingen andres.
Skulle jeg komme til å gå på ski over innlandsisen på Grønland så skulle det også være fordi jeg hadde lyst. Det kan skje. Og skulle det skje at jeg gikk inn til Mount Everest Base Camp så skulle det være fordi jeg hadde lyst. Det kan også skje.
Å komme på toppen har jeg derimot ikke lyst til. Det hadde holdt lenge å se den.
PÃ¥ samme mÃ¥te, men motsatt – nÃ¥r jeg ikke kjører loopen eller den store berg- og dalbanen pÃ¥ Tusenfryd, eller nÃ¥r jeg ikke hopper i strikk, sÃ¥ er det ikke fordi jeg ikke tør, men fordi jeg rett og slett ikke har lyst. Og siden jeg heller ikke føler noe behov for Ã¥ imponere sÃ¥ gjør jeg det ikke heller. Og hvem skulle jeg imponere? Og hvorfor? Den eneste jeg eventuelt skulle bevise noe for er vel meg selv? Og det trenger jeg ikke.
Karstykker har alltid vært høyt ansett i samfunnet vÃ¥rt. Hallingkastet, ikke sant – hvor karen skulle sparke en hatt ned fra en stokk høyt til værs. Sondre Nordheim, som hoppet pÃ¥ ski ut fra hustaket i Morgedal: “Mor og far, sjÃ¥ ut or glaset!”. Typiske karstykker i gamle dager, men Sondre gjorde det selvsagt ogsÃ¥ fordi han syns det var morsomt.
Slike ting holder ikke lenger, det skal mer til for å imponere. Men det er ikke så enkelt, for idag er alt gjort før. Det er ingenting igjen å erobre, ingenting mer å bevise. Livet er såre enkelt, og jeg tror som du sier at man kjeder seg av det. Derfor trekkes vi til disse mer ekstreme tingene, og vi tror at vi blir lykkeligere av det.
Gjetergutten i Alkymisten fant skatten hjemme, der han kom fra. Men han måtte altså gjennomføre turen selv for å skjønne at det var der hjemme den var. Og det tror jeg vi andre må også. Jeg tror faktisk at vi må ut og kjenne på kroppen at lykken kanskje ikke er toppen av Mount Everest, men at den like gjerne kan ligge i en morgentur til toppen av Bjønnåsen i Rælingen. Det holder ikke at noen sier det til oss, vi tror det ikke før vi selv har erfart det.
Men Goodwill, du gjør det du har lyst til, sier du. Fordi det er morsomt. Men er det bare det som setter grenser? Om du syntes det ser morsomt ut å basehoppe, ville det være det eneste som setter grenser? Om du har lyst eller ikke?
Det forundrer jo meg at så mange rent faktisk må kjenne det på kroppen for å innse at Mount Everest ikke er svaret. På meg virker det åpenbart, men så er ikke jeg av de som synes det er noe poeng å ta fysisk risiko, eller å utsette andre for den. I så måte er jo basehoppere ekstreme. Ikke bare gir de f i egen sikkerhet, men de gir f at de setter andre i fare også.
Det er flere momenter enn “morsomt” som avgjør om jeg har lyst eller ikke. Utfordring betyr kanskje like mye, og opplevelse. Men et hovedpoeng er at jeg gjør det for min egen del, ikke for Ã¥ “sole meg i glansen”. Det syns jeg er uinteressant.
Så e det heller ikke slik at jeg gjør alt jeg har lyst til. Året har tross alt bare 52 uker, 365 dager, og langt de fleste av dem er belagt med langt viktigere og nyttigere saker enn det som egoet mitt lyster på.
Hva som setter grensene syns jeg er litt vanskelig å definere entydig. Men jeg er ingen risikosøker, det er helt sikkert. Om jeg syntes basehopping så morsomt ut ville jeg likevel aldri gjøre det, fordi jeg vurderer det som altfor risikabelt. Andre viktige grenser er at det å gjennomføre noe jeg egentlig kunne ha lyst til koster for mye, enten tid og penger, eller forsakelse i forhold til familie og venner.
Basehopperne gir f i egen sikkerhet og setter andre i fare, men verst syns jeg det er at de setter angst og sorg i familie og venner.
Ja, det er hovedpoenget. Jeg skjønner meg ikke helt på de som må ha andres bekreftelse i ett og alt.
Jeg synes at risikable ting som strikkhopp og sånt ikke er modig, men idiotisk. Og skjønner ikke hvorfor folk gjør slikt. Men kanskje det er på grunn av den store kjedsomheten i overflodslivene deres?
Alt mÃ¥ balanseres, og vi kan ikke gjøre alt vi vil uten Ã¥ ta hensyn til de rundt oss, det har du helt rett i. Og det er jo noe av gleden med livet ogsÃ¥ – at vi har noen vi betyr sÃ¥ mye for at vi ikke bare kan gjøre det vi selv lyster.
Strikkhopp og basehopp tror jeg er eksempler som forteller vi mennesker er forskjellig skrudd sammen. Noen mennesker er bare mer risikosøkende enn andre, noen trenger faktisk den formen for adrenalinkick som det gir. Jeg kan på en måte skjønne det. Men jeg står likevel tilbake med at de faktisk betyr noe for andre mennesker også, og da syns jeg det blir rimelig egoistisk å sette eget adrenalikickbehov foran.
Selvsagt er vi forskjellige, og jeg synes aktiviteter der du i utgangspunktet vet at du risikerer uførhet eller til og med død, er ganske meningsløst. Som om livet ikke er kort nok som det er.
Men det er jo noe annet å kjøpe nytt utstyr for flerdoldige tusen og gå Birkebeineren for å kunne være skikkelig kar til lunsjen mandagen etter. Eller dra som turist til sydpolen.
Det er kanskje mer relevant Ã¥ diskutere disse hverdags-ekstreme, enn basehoppere – de har vel i utgangspunktet et adrenalinkick-behov som ligner pÃ¥ det Ã¥ være avhengig av narkotika.
Ja, det tror jeg. Adrenalinjunkiene er fortapt, tror jeg.
Hverdagsekstremistene vet jeg ikke…tror kanskje de er litt fortapt de ogsÃ¥? Kan man kurereres for narcissisme?
Men kan ikke jakten på det ekstreme også være flukten fra frykten om å ikke ha fyllt livet sitt med nok mening og selvrealisering?
For meg virker det som noe av den største frykten mange av oss har her i overflodslandet Norge. Vi skal realiseres til det ytterste alle som en, koste hva det koste vil. Vi tenker individ, individ, individ og enda mer individ. Er vi ikke realisert så er vi en fiasko gjerne både i egne og andres øyne.
Men på baksiden av det overfylte individsamfunnet finner vi at vi også har stor menneskelig nød her i landet. Og om vi alle turte å bidra litt mer til samfunnet, kunne vi ha gjort mye med det meste av den.
– Idealist, ja visst!
Undre, jeg tror dette er sammensatt av litt av alt, og at det varierer fra person til person. Litt narcissisme, litt erstatning for mening med livet, litt erstatning for manglende selvrealisering – og litt ren lyst.
Idealisme er derimot et ord som har havnet i bakleksa. Vi burde bringe det til heder og verdighet igjen.
Jeg var på debatt i Åndalsnes for ikke så lenge siden hvor dette ble tatt opp. På panelet satt en del kjente ekstremfolk. Det er to typer; de som gjør det for sin egen del og de som gjør det for å ha noe å fortelle hjem om.
Jeg skrev egentlig ned stikkord i kommentatorboksen ettersom jeg kom på det, men jeg trenger ikke engang å renskrive det. Det er faktisk forståelig, tror jeg.
Imponere. Melde seg på quiz-show på grunn av utfordringa, ikke berømmelse på TV.
Utfordring, broren til Lars Monsen dopet seg til døde, skihoppere og hockeyspillere på fylla.
Hva var motivene til denne karen som solte seg i glansen da? Han måtte vel ha noen grunner å komme med?
Jeg tror nok helt klart noen søker det ekstreme for å imponere, men jeg tror nok de fleste har mer personlige grunner til å utfordre seg selv. Dessuten er det mer enn nok av dem som aldri tør å utfordre seg selv og som kanskje burde våge å søke litt utenfor komfort-sonen (uten at det trenger å bli ekstremt)
Goodwill: Klart det er sammensatt, men tankegangen hører veldig mye trender i samfunnet til.
Undre, det er nok det. Men selv om jeg er enig i at individfokuset har overtatt for kollektivfokuset, så er tror jeg det på mange måter er en god ting også. Kollektivet har det med å undertrykke individet så til de grader. Men som så ofte når man går fra en tilstand til en annen, så blir det en overreaksjon. Jeg tror kanskje det er det vi ser. Og jeg tror at pendelen kommer til å svinge tilbake mot mer fellesskaptanker etter hvert. Når vi finner ut at vi ikke finner lykken i vårt eget ego-vakuum.
Goodwill, det er sammensatt ja. Og jeg tror forøvrig at narcissisme er vanskelig å kurere.
Helge, jeg har sittet som et tenkt lys og hørt på foredrag med Liv Arnesen. Hun virker ikke som en som gjør det hun gjør for å imponere andre, mer for å presse seg selv og grensene sine. På den andre siden har du basehoppere. Det er vel ego-boost i annen potens.
Sauegjeteren, det var vel forståelig. Kontraster. Som når narkomane blir frelst. De har egentlig byttet en avhengighet med en annen.
Tiqui, han var veldig uklar på det. Det virket som om det var spennende, rett og slett. Men dypere kom jeg ikke.
Når det gjelder komfort-soner, så er jo de også helt forskjellige. Det som er komfortabelt for en, virker som galskap for en annen. Men når fokuset er så på det ekstreme, så kan jo mange miste tilliten til at de kan gjøre noe som helst, siden det virker som om det er det spektakulære som teller.
Hehe. Jeg tok i, Isk, men jeg mener virkelig at mange synes å ha fullstendig panikk for å ikke realiseres nok, og at det er masse forventninger om selvrealiseringen og at det på mange måter blir en like stor tvangstrøye som det man finner i andre enden av skalaen.
Ja, og det tror jeg du har helt rett i, Undre. For problemet er jo at vi aldri helt blir bra nok, gjør nok og lykkes nok. Da er det en tvangstrøye.
… men om vi ikke hadde hatt trang til Ã¥ utforske og sprenge grenser og noen mer enn andre, ville vi ikke ha hatt særlig framgang her i verden.
Nei, det hadde vel blitt rimelig på stedet hvil, ja.
Det jeg også tenker er at utviklingen har gått så fort. Det er jo ikke så lenge siden folk begynte å reise til langtvekkistan i store mengder. Og for ikke veldig lenge siden, hadde vi jo omtrent en kanal på tv som ga oss inntrykk. Vi mister forståelsen av hva som er langt unna og hva som er vanskelig.
Jeg tror mange moderne mennesker rett og slett har byttet ut frykten for reelle, fysiske farer med redselen for Ã¥ kjede seg. SÃ¥ i stedet for Ã¥ kaste seg ut i kjedsomheten og se om det dukker opp noen utenkte tanker, kaster de seg ut i fysiske anstrengelser. (Som sannsynligvis er planlagt lenge og godt….)
Der tror jeg bestemt du er inne på noe, DRM. Man kan jo til og med gå glipp av noe. Det er krise.
Hva er ekstremt?
Noen prosjekter er nok helt klart godt over det vanlige eller har udiskutabelt høy risiko, men jeg er fristet til å sette et lite spørsmålstegn fordi jeg tror det er svært mange syn på hvor grensen går. Jeg er også litt usikker på om det ekstreme trenger en bedre begrunnelse enn slike gjøremål som kan regnes som vanlige.
HOH : “Det er to typer; de som gjør det for sin egen del og de som gjør det for Ã¥ ha noe Ã¥ fortelle hjem om”
Vel, minst to typer i hvert fall. Jeg tror jeg så noen som hadde forsket på dette og laget en hel typologi, fra de ekstreme adrenalinjunkiene via occasional adrenaline seekers til de som tror de trenger noe å fortelle om i lunsjen, med mange mellomtyper.
For min del er det to ting, jeg er for det første adrenaline-junkie. Hm…, jeg er kanskje blitt sÃ¥ gammel nÃ¥ at jeg er friskmeldt, men det var faktisk ikke mer enn siden i fjor at jeg tok med min tenÃ¥ringsønn pÃ¥ klatretur (600 meters vegg) og ledet en litt lang run-out, 10-12 meter over forrige sikring, og kjente igjen den utrolig vannvittige følelsen det er nÃ¥r man klipper inn i standplasssikringen etterpÃ¥ og adrenalinet pumper gjennom blodÃ¥rene. Det er en klisje, men det er faktisk ingenting annet som virkelig fÃ¥r meg til Ã¥ føle meg sÃ¥ lykkelig og i live som akkurat den følelsen.
Og det andre er de utrolige naturopplevelsene man får. Høyt opp i et kaldt vinterfjell kan opplevelsen av å se sola komme opp være så vakker at det nesten gjør vondt.
Og ja, tre ting, felleskapsfølelsen du har når du er ute på lange og seriøse turer. Venner, bekjente og familie hadde mange (både begrunnede og ubegrunnede) meninger om klatring, men de som hevdet at klatring er en usosial sport, de tok grundig feil. Ikke i noen annen sport har jeg opplevd så tette menneskelig relasjoner som i klatring. Felles interesse, felles mål, felles skjebne, felles ansvar for sikkerhet og ofte 2 kvadratmeter som skal deles til matlaging og soveplass.
Ouch, jeg kjenner at ikke det var bra Ã¥ skrive om dette. Lurer pÃ¥ hvor isøksene er og om jeg fremdeles kan snike meg opp en fjellvegg hvis jeg legger meg i trening………
Håkon: Det som er ekstremt for den ene, er det ikke for den andre, selvsagt. Når det gjelder begrunnelse, så leter jeg alltid etter hvorfor jeg gjør det jeg gjør, og jeg er dessuten veldig nysgjerrig på hvorfor andre gjør som de gjør.
Bluebird: Ingen bombe at du så etter isøksene :o)) Vi er forskjellige. Jeg ville jo ikke fått med meg noe av naturopplevelsen oppe i en fjellvegg, ettersom jeg med sannsynlighet ville være besvimt.
Og jeg tror jeg kan ha den samme opplevelsen av felles interesse, felles mål, felles skjebne, felles ansvar for sikkerhet om jeg har bena godt plassert på bakken. Jeg føler ikke at jeg går glipp av noe, selv om jeg skjønner hva som driver deg opp i den fjellveggen. Og bare 2 m2 på deling er lite for klaustrofibikere som meg :o)
Du hadde forøvrig svært interessante kommentarer i tråden Om mot også. Det ga meg mer innsikt i hva det er for noe.
Jeg har ofte lurt pÃ¥ hvordan verden kunne vært om de menneskene som bestiger fjell og vandrer over poler brukte adrenalinet og energien pÃ¥ Ã¥ gjøre noe som ville være til nytte for andre…
Ja, det kan du jammen lure på, Rockette. Det handler jo om å pushe personlige grenser av den grunn alene.
Rockette : “Jeg har ofte lurt pÃ¥ hvordan verden kunne vært om de menneskene som bestiger fjell og vandrer over poler brukte adrenalinet og energien pÃ¥ Ã¥ gjøre noe som ville være til nytte for andre…”
Vel, i hvert fall jeg forbeholder meg retten til selv å vurdere hvor mye energi jeg vil bruke på å være til nytte for andre og hvor mye jeg vil bruke på meningsløse aktiviteter (som riktignok er til glede for meg selv).
Den avveiningen tror jeg alle må gjøre selv. Og sannsynligvis finnes det meningsløse aktiviteter i alle menneskers liv, der tidsbruken og energien i stedet for kunne vært brukt til nytte for andre (shopping, restaurantbesøk, kino, feriereiser osv).
PÃ¥ den bakgrunnen, og med all respekt, synes jeg generelle moralske innvendinger mot fjellklatring og polferder blir for lettvint.
Det gÃ¥r jo an Ã¥ stille spørsmÃ¥l, Bluebird – uten at det trenger Ã¥ tolkes som bitende moralske innvendinger pÃ¥ generell basis. Og selvsagt er det meningsløs aktivitet i alle menneskers liv. Ã… blogge vil fort kunne falle inn i den kategorien.
NÃ¥r det gjelder de som ogsÃ¥ utsetter andre for fare – som basehoppere – sÃ¥ mener jeg det gÃ¥r an Ã¥ reise moralske innvendinger.
Det bør stilles spørsmål. Akkurat det Rockette stilte var vel litt enkelt ?
Basehopperproblemet er litt mer vrient. Redningsmannskap vurderer alltid på eget (og svært kompetent) grunnlag om en redningsaksjon kan gjennomføres uten fare for eget liv. Og de er frivillige( i hvert fall Redningsgruppen i Rogaland som er i aksjon på Kjerag). Og denne gruppen har uttalt at de ikke har noe problem med å stille opp på redningsaksjoner for basehoppere.
De har imidlertid et par andre problemer med basehoppere. Det ene er at disse tidligere ikke var særlig interessert i Ã¥ delta ( i den grad de var i stand til det) i redningsaksjoner for andre basehoppere, men overlot alt til klatregruppen. SÃ¥ vidt jeg husker ble det ytret ord som “kynisk” fra redningsgruppen.
Det andre var den engelske damen som saksøkte den frivillige redningsgruppen (klatrere) fordi de ikke var raskt nok opp til å redde broren hennes da han hadde en ulykke i Kjerag.
Les den en gang til, den frivillige redningsgruppen, som gjør en jobb ingen andre vil gjøre, ble saksøkt for ikke å komme frem raskt nok.
Kjerag er 1000 ganske loddrette meter…..
Ja nettopp, de er frivillige. Og noen sitater fra en artikkel skrevet av Ture Bjørgen, medlem i Rogaland Alpine Redningsgruppe.
Ooppps, “Cleaning of the gene pool” har jeg ogsÃ¥ sagt. Svært sjelden i alvor. En annen variant nÃ¥r man kommer sent ned og kameratene venter er “Vi regnet med at du var død sÃ¥ vi satt her og diskuterte hvordan vi skulle dele utstyret ditt”. Der det finnes muligheter for død og ulykke kommer man alltid over denne humoren. En ren beskyttelsesmekanisme.
Men spørsmålet er det samme, så lenge man ikke tvinger noen til å utsette seg for fare for å bli reddet hvis ulykken er ute, er det da et moralsk problem å hoppe ?
Når det gjelder Edvardtsen, så svarer vel han på kostnadspørsmålet i denne artikkelen. Hvis man blir reddet, kan man da pådra seg erstaningsansvar ? Dette er en annen diskusjon.
Ingen har, og det tror jeg ikke Edvardtsen mener heller, rett til å bli reddet hvis dette innebærer at redningsmannskapet utsetter seg for fare.
Men siden obeservatørene er klatrere selv, og dermed kan finne på å bruke samme typen uttrykk, og likevel reagerte, så indikerer det vel at det lå noe annet i det?
Jeg synes ikke det er noe moralsk problem at noen ønsker å ta mer fysisk risiko enn meg. Men en som betydde noe for meg, og basehoppet, ville ganske raskt forsvinne ut av den gruppen mennesker jeg bryr meg om. For jeg tror ikke jeg hadde orket å bruke følelsesmessig energi på noen som gjør aktiviteter de vet kan lede til den sikre død. Det er forskjell på sikret fjellklatring og egomaniac testing av yttergrensen mellom liv og død. Det er på grensen til umulig å bry seg om folk du kan miste i neste hopp.
Og de tvinger jo folk til å utsette seg for fare, hvordan du enn snur og vender på det, for vi forsøker jo å redde alle som det er mulig å redde. Å redde noen ned fra en fjellhylle innebærer jo alltid fare. Dette er ikke accidental tourists. Å lappe dem sammen igjen, så de kan hoppe en gang til koster masse ressurser.
Jepp, og det er derfor jeg synes basehopper spørsmålet er litt vrient. Selve redningsaksjonspørsmålet hadde vært litt enklere hvis basehoppere kunne redde basehoppere. Da aksepterer man alle deler av risikoen, både for eget liv og risikoen for å måtte pakke ned kroppsdeler i en bodybag eller (som redningsklatrerne ofte må) henge i enden av en kabel fra helikopteret og spy som en gris når helikopteret gynger linen inn til fjellet.
SÃ¥ er det det med ressursbruk (medisinsk, redningshelikopter, politi osv.) ved ulykker i risikosport. Dette er unødvendig ressursbruk for samfunnet. PÃ¥ den andre siden av likningen ligger frihetsbegrepet. Hvor ansvarlig mÃ¥ man være for Ã¥ fÃ¥ lov til Ã¥ bruke disse ressursene ? Basehoppere, fjellklatrere, skiløpere, folk som gÃ¥r pÃ¥ rødt lys …….?
Oh, samfunnet kommer til og skal lappe dem sammen. Det ligger ikke i kortene å nekte noen medisinsk behandling.
Og det er vitterlig litt forskjell på å hoppe fra Kjerag og gå på rødt lys :o)
Slippery slope diskusjoner er like alle sammen. Vel, på tide å få lagt seg slik at man får gjort noe samfunnsnyttig imorgen, i stedet for å hengi seg til mer ekstreme gleder.
Ja det er en god ide. Et eksempel til etterfølgelse :o)
Sov godt!
“Men hvorfor skal du det?â€
Hahahahaha, Ã¥rhundrets spørsmÃ¥l! 😉 Det skal jeg ta med meg og stille i lignende sammenhenger, hvis det dukker opp noe sÃ¥nt.
Jeg har skikkelig problemer med Ã¥ forstÃ¥ dem som har behov for disse ekstreme utfordringene. Jeg synes det er mer enn nok spenning i hverdagen, men jeg har det nok mer pÃ¥ det mentale planet. Dessuten kan det av og til være vanskelig nok Ã¥ komme seg i butikken, sÃ¥ det Ã¥ skulle klatre opp en fjelltopp blir sÃ¥ ekstremt fjernt fra min verden. 🙂
Da ser jeg heller fram til Ã¥ kunne danse en hel sommer! 🙂
Det er ikke et helt egnet spørsmål i familieselskap, Lothiane :o))
Jeg finner også nok av utfordringer på det mentale planet, og jeg er vel ingen adrenalinjunkie.
Å danse en hel sommer er et mye bedre mål i det store og hele, ja :o))
Iskwew, jeg er antagelig like nysgjerrig som deg med hensyn til hvorfor folk gjør forskjellige ting, men for mange aktiviteter er jeg vel fornøyd med enkle svar. Dermed lurer jeg på om enkelte typer aktiviteter krever en bedre eller mer reflektert begrunnelse eller motivasjon enn andre. For eksempel aktiviteter som koster mye penger, tar mye tid eller medfører en risiko for liv og helse.
Når det gjelder mine egne aktiviteter føler jeg selv at jeg er sikkerhetsbevisst og tar ingen unødig risiko, men jeg er klar over at andre kan ha en annen mening. Noen ganger har det enkle og rasjonelle forklaringer. Har du en viss grad av høydeskrekk føler du nok et sterkere behov for å holde deg unna kanten av et stup enn dem som ikke er plaget av høydeskrekk.
Jeg tenker også på hva jeg gjør som har en nytteverdi, hva som kan ha en estetisk verdi og hva som kun er lek og moro. Det er faktisk mulig å få både noen adrenalinkick og annen moro ut av å gjøre ting som er til nytte for andre. Så jeg er vel litt på linje med Rockette og er gjerne med på å velge å gjøre litt flere ting med nytteverdi.
Fallskjermhopping er en sterk opplevelse. Særlig de første hoppene. Jeg startet trolig fordi vi var noen gutter som skulle være tøffe, ha noe å skryte av eller whatever. Det fleste som jeg startet sammen med, kuttet så snart de hadde been there, done that – og fått tatt bilde. (Derfor er da også fallskjermklubbenes prispolitikk at de første hoppene er svindyre). Inntrykket var egentlig at de som snakket mest – og særlig på forhånd – også var de som raskest forsvant. Hvorfor fortsatte jeg? Kanskje var det så enkelt at jeg bare ikke taklet disse tøffe mammaguttene som pratet og pratet, og at jeg fortsatte for å ikke bli satt i samme bås. Eller kanskje var det noe med å presse meg selv, min egen redsel. Jeg vet ikke.
Faktisk trodde jeg – som alle andre – at jeg kunne huske hoppene, og kom ned og skravlet i vei. Det var hopp med static line – skjermen utløst av en line fra flyet, akkurat som i krigsfilmer. Jeg fikk imidlertid en aha-opplevelse den første gangen jeg gikk frittfall. Da jeg sÃ¥ opp mot flyet, registrerte jeg at det var noe som ikke stemte. Først nede pÃ¥ bakken innsÃ¥ jeg hva det var. Det var lina som var borte. Jeg hadde altsÃ¥ sett hva som foregikk i mine 10 tidligere hopp, uten Ã¥ kunne fremkalle noe visuelt minne – før jeg altsÃ¥ oppdaget at lina var borte da jeg gikk frittfall. Ã… si at jeg husker mine første hopp vil være en overdrivelse.
Etter Ã¥ ha spurt litt rundt, fant jeg ut at det Ã¥ ikke huske sine første hopp er normalt. Selv om selve hoppene bare varte i sekunder, var innsatsen for Ã¥ holde riktig stilling sÃ¥ stor at man var totalt utslitt etter tre hopp samme dag. Tre hopp lørdag formiddag, og sÃ¥ ble lørdagskvelden billig pÃ¥ byen. Fem øl, og sÃ¥ var man sengeferdig. Og søndag morgen var man gjerne stiv og støl i hele kroppen – selv i muskler man ikke ante eksisterte.
Etter noen flere hopp fikk jeg et reservetrekk. Skjermen hadde vært for stor for sekken, slik at det ble litt tyngre enn normalt Ã¥ trekke. Der og da i lufta registrerte jeg at jeg ikke kunne trekke, jeg gjorde noen flere forsøk, men trakk til sist reserven etter at høydemÃ¥leren begynte Ã¥ krype ned mot 600-550 meter. Ã… trekke en magemontert reserveskjerm i maks fallhastighet (skulle vært i brysthøyde), var en interessant opplevelse. Først et jævla rykk – som jeg trodde var det hele – og sÃ¥ fortsatte nedbremsingen. Ryggen ble brekt mer og mer bakover inntil synet ble kornet, nesten som nÃ¥r man innstiller en telelinse. Jeg ble bøyd sÃ¥ kraftig bakover at det tok noen mÃ¥neder før ryggen tillot at jeg kunne løpe ned en trapp. I spøk sier jeg at det stod stemplet størrelse 42 i panna! Det er trolig ikke sÃ¥ langt fra sannheten.
Nede på bakken sjekket vi hovedskjermen. Den var grei nok, men litt tung å trekke. Jeg hadde ikke vært redd nok til å få de kreftene som skulle til. Helt etter læreboka, med andre ord.
Jeg hadde et par hendelser til. En gang ble jeg påkjørt i 30-50 meters høyde av en litt for spinnvill dansk landslagshopper. Linene hans festet seg i seletøyet mitt, slik at han begynte å gå i sirkel inntil jeg var pakket helt inn i skjermen hans. Jeg kunne ikke se en dritt. Det eneste som var å gjøre var å samle bena og bøye dem lett, og ellers legge hendene på hjelmen for å beskytte hodet og nakken – og vente.
Landinga var mindre hard enn fryktet, kanskje fordi jeg må ha vært full av adrenalin. Dog slo bakhodet og hjelmen så hardt i gresstorva at brillene knakk over neseryggen. Han som hang nederst fikk naturlig nok en hardere smell, om enn han ikke ville innrømme å ha slått seg. Hullet mannen etterlot i gresstorva sa imidlertid sitt.
Jeg var oppe i flyet igjen en halv time etterpÃ¥ for at jeg skulle hoppe før redselen fikk bite seg fast – og det var jeg ogsÃ¥ etter reservetrekket. Jeg hadde et par andre smÃ¥ hendelser ogsÃ¥, men det var egentlig ikke det som fikk meg til Ã¥ stanse. Det var tidsmangel.
Da jeg ett år etterpå startet opp igjen, var det ikke det samme lenger. Jeg syntes ikke lenger at opplevelsen var like kul. Sammen med den nagende frykten man kjenner på vei opp i flyet, og all ventetiden på bakken, endte det med at jeg ikke gadd lenger. Jeg syntes kort og godt ikke at det positive i opplevelsen stod i forhold til de uønskede sidene. Sånn sett har jeg ikke noen stor redsel. Jeg kunne godt hoppe i dag også, men jeg ser ikke lenger vitsen (det måtte i tilfelle være pga. krig eller noe) i og med at jeg har familie (og ikke minst er jeg litt redd for sikkerheten her i Panama).
“den nagende frykten man kjenner pÃ¥ vei opp i flyet”
Det e en av de greiene som gjør meg i overkant nysgjerrig på hvorfor. For min egen del kan det være gøy å gjøre ting som er vanskelige eller krevende, men jeg er ikke det minste tiltrukket av å gjøre ting som får meg til å føle frykt.
Håkon, hva som vurderes som risiko varierer fra person til person. Det vi mestrer oppleves ikke som så risikabelt. Det vi ikke mestrer er skikkelig skummelt.
Når det gjelder lek kontra nytteverdi, så er det kanskje også slik at lek gir energi, og dermed større overskudd til å gjøre noe med stor nytteverdi?
Milton, det var da utrolig godt beskrevet. Interessant at du husker selv om du ikke har bevisste minner av de første hoppene. Jeg lurer pÃ¥ hva det da er som skjer i hjernen… fascinerende den hjernen. Og som HÃ¥kon synes jeg det er overmÃ¥te interessant at du gjør noe som fÃ¥r deg til Ã¥ følge frykt.
Det gjør vi da alle, fra tid til annen. Hvorfor stuper vi fra femmeteren?
Det finnes jo fine opplevelser ogsÃ¥. Som da flyet sirklet og sirklet over plassen, uten Ã¥ finne et eneste hull i skydekket Ã¥ slippe oss ut i. Høyere og høyere inntil vi passerte 2000 meter, som var det høyeste jeg hadde vært. SÃ¥ kom vi plutselig ut av skyene og klatret litt til – og vips er det et skikkelig trangt høl rett over landingsgrava.
Først ut i sola og så ned i hølet. Fartsreferansene ble bare så ekstreme. Helt fantastisk! Det var noe fødselsaktig over det. Du finner ikke mange ting som kan konkurrere med slikt!
Eller mitt første frittfall på 60 sekunder. Jeg lå rett over en bensinstasjon og så folk komme og gå. Bildører som åpnes, blier som forlater stasjonen. Hold pusten i et minutt, så ser du hvor lenge det er!
Eller når du akkurat har trukket, og instruktøren din kommer susende forbi liggende i fosterstilling med nesen ned!
Eller Ã¥ lage en god cannon ball. Du krøker deg sammen til en kule i ti sekunder, før du strekker armen ut og vinden griper den. Du begynner Ã¥ snurre. Raskere og raskere og raskere. Jorda passerer synsfeltet, raskere og raskere – og sÃ¥ retter du deg ut og sender hodet rett mot jorda. GØY.
Det er mulig det er semantisk flisespikkeri fra min side, men det er forskjellig slags risiko. Dessverre er det mange ting som er forbundet med fare selv om vi mestrer det, og som krever tilstrekkelige sikringstiltak for at risikoen for liv og helse skal være på akseptabelt nivå. Den gjengen som dropper sikringen for at det de driver med skal bli farligere eller gi større adrenalinkick er jeg litt nysgjerrig på å få vite mer om hvorfor.
Om noe oppleves som skikkelig skummelt kan det like gjerne være rammen rundt aktiviteten som skaper den følelsen. Det kan være gøy, i alle fall for noen, men det er kanskje ikke den beste pedagogiske tilnærmingen Ã¥ bidra til Ã¥ øke frykten dersom noen skal lære Ã¥ mestre noe. 😉
HÃ¥kon: Det er selvfølgelig ikke noe svar, og det har vel egentlig ikke noe med det HÃ¥kon skrev, men jeg opplever altsÃ¥ Ã¥ fÃ¥ de tøffeste belæringene om fjellets farer av de som ikke har satt sine ben der de siste 20 Ã¥r – minst.
Jeg vet da fanken hva jeg skal si deg jeg. Blir du noe klokere hvis jeg forteller deg at jeg for noen uker siden var alene på padletur i en elv med aligatorer? Jeg vet de er der, for jeg var uka før og så på liket av en som lå og duppet i vannskorpa. Som den mannen jeg er, padler jeg selvfølgelig oppblåsbar kajak.
Håkon, jeg er like nysgjerrig som deg på hva det er som får dem til å droppe sikring for å leke med døden. Det er noe jeg ikke forstår.
Milton, om du ikke dukker opp i bloggen, så vet vi at du har vært på kajakk-tur?
Belæring eller bekymring fra bedrevitere eller engstlige uten erfaring er noe helt annet. Et beslektet spørsmål er selvsagt hvordan man bør forholde seg til venner og familie som kan være i overkant bekymret.
Ettersom Milton ikke sier et ord om hvorfor er det vanskelig å få noen innsikt i motiver for padleturer eller utstyrsvalg.
Ok, dette er litt spekulativt, men siden vi først diskuterer ekstreme ting og det sannsynligvis ikke er så mange lett påvirkelige unge klatrere som frekventerer bloggen din Iskwew, så tar jeg sjansen : http://youtube.com/watch?v=Fpm0m6bVfrM spes. interessant på 1:12
Men jeg tror ikke jeg påtar meg å si noe om motivasjonen til personen i videoen, Dan Osman ettersom han omkom i en ulykke i forbindelse med brohopping med tau et par år etter videoen.
Jeg tror kanskje ikke jeg skal se pÃ¥ den, jeg….
Ikke vet jeg hvem som leser bloggen min, men vi får satse på det ikke er noen lettpåvirkelige klatrere!
Håkon: Det handler om mye av det samme. Spørsmålet er hvor mye informasjon du har. Dersom du vet noe om fjellet, betyr det at risikoen blir kalkulerbar. Dersom du vet noe om hvor mange som forsvinner i året som følge av alligatorangrep, vet du også noe om risikoen.
Og det er vel egentlig første skritt mot å forstå ekstremsportutøvere. Sporten er ikke like ekstrem for den som kjenner den. Problemet med basehopping later blant annet til å være at det er lett å feilvurdere risikoen.
Men selv om man kjenner risikoen, vil den ofte ikke kunne avskaffes. Man tar en risiko for å oppnå noe. Så langt følger jeg deg.
Der jeg ikke følger deg er forutsetningen om at det er at noen velger den mest risikable utveien der det er mulig å oppnå eksakt samme ting med to ulike grader av risiko. Det tror jeg generelt ikke er tilfelle.
Et eksempel er utstyrsutviklingen i fallskjermsporten. Ikke bare har utstyret blitt mer fansy og komfortabelt. Det har ogsÃ¥ blitt sikrere. F.eks. fantes det ikke automatiske utløsere for reserveskjerm for 30-40 Ã¥r siden. Dette er en dings du monterer i utstyret som ikke tar noen større plass, og som ikke pÃ¥fører nevneverdige ulemper – annet enn innkjøpspris. Selv om du skulle knalle hodet i landingshjulet i det du faller, eller fÃ¥ støvelen til en annen hopper i ansiktet i frittfall, slik at du blir bevisstløs, er det gode sjanser for at du likevel overlever.
Jeg har aldri hørt om noen som dropper en slik selvutløser for å gjøre sporten mer farlig. Det har vært mange slike innovasjoner, og felles for dem er vel at dersom de ikke har vesentlige ulemper, adopteres de av selv de største våghalsene.
Når noen dropper sikring, er det vel fordi sikringen har en ulempe i forhold til det man vil oppnå. Kondomer gir ikke samme følelsen, bolter, tau & karabinkroker koster ikke bare penger, men sinker deg og veier ganske mye.
Jeg tror at når man dropper sikringen, er det et trade off. Hvor vippepunktet ligger for den enkelte vil variere. Noen finner at ulempene ved sikring er til å overse, mens andre mener at de spolerer opplevelsen.
Dropper folk sikringene for å gjøre ting mer farlig, så er det omtrent som at de fortjener å dø. *Sexy er hard, men rettferdig*
…og nok en gang blir B.A.S.E-hopping og strikkhopping nevnt i samme setning…
Sitat fra artikkel publisert i avisa “Nordlys” 6. september 1997: Det fine med strikkhopping er at sammenlignet med for eksempel fallskjermhopping, behøves det minimalt med opplæring. Det er en aktivitet som gÃ¥r mer pÃ¥ Ã¥ tørre enn Ã¥ mestre, sier professor Gunnar Breivik ved Norges idrettshøgskole, som har forsket pÃ¥ risikoaktiviteter. Han mener det er feil Ã¥ betegne strikkhopping som risikofylt.
– Strikkhopping er blitt en sunn og solid aktivitet som innebærer liten risiko. Arrangørene er blitt mer erfarne. At det skal være sÃ¥ farlig Ã¥ drive med det, er svært overdrevet. Det er nok fordi det er nytt og forholdsvis dramatisk at det blir betegnet som farlig. Her mÃ¥ en skille mellom opplevd fare og faktisk fare. Du kan oppleve fare, selv om du ikke er i virkelig fare. Slik er det med strikkhopping, mener professor Breivik.
Bare så det er sagt.
Det er helt riktig at i et materialistisk overflodsamfunn søker folk andre typer utfordringer – gjerne det ekstreme.
Problemet er – som du sier – at vi lar oss ikke lenger imponere av det i like stor grad som før. I allefall ikke slik at det fanger medienes interesse om du har vært i Himalaya en tur.
Jeg har har lenge hatt intetesse for klatring i de ekstreme høyder. Mitt inntrykk er at dette likevel kan være en døråpner for deg. Det skader liksom ikke å nevne i en bisetning på et jobbintervju at du har vært på Everest.
Likevel er ikke høye fjell og Grønnlands-kryssninger forbundet med den mystikken det en gang var. Nesten alle store friluftsbragder er allerede gjort, så ekstremeventyrerne bør kanskje tenke på å skynde seg nå, om de skal oppnå noen form for status for sine turer.
http://eirikhsveen.blogg.no/?c=1239784562