I Aftenposten i dag står det om jakten på de ekstreme opplevelsene, en jakt som tiltar, og materialiserer seg som f.eks. reisebyråer som spesialiserer seg på ekstrem-ferier. Det arrangeres turer til Sydpolen, Grønland, Mount Everest og så videre.Det er definitivt lenge siden det var eksotisk å dra på øyhopping i Hellas.

Jeg ble ikke populær i et familieselskap for en stund siden. En av deltakerne, en mann i 40-årene, har vært på Mount Everest og skal nå til Grønland for å krysse over på ski. Alle syntes det var så imponerende, og han satt der og solte seg i glansen. Til jeg spurte, som det lille barnet i Keiserens nye klær: “Men hvorfor skal du det?” Jeg forsøkte å gå inn i diskusjon da jeg stort sett fikk svada til svar, men skjønte etter hvert at i familieselskaper er det å sole seg i glansen som gjelder. Det ble en del stramme masker rundt bordet. Jeg skulle imidlertid gjerne ha gått resonnementene etter i sømmene, for det er fascinerende hvordan det moderne mennesket er.

I dagen globaliserte verden har vi snart sett og opplevd det meste. Om vi ikke faktisk har opplevd det, så har vi sett det på TV. Det er så mange som har vært på Mount Everest at vi trekker på skuldrene. Når Liv Arnesen må avbryte sin ekspedisjon på Nordpolen etter forfryninger i -60 grader, konstaterer vi det og går videre. Hun blir så vidt intervjuet når hun kommer hjem. At noen kaster seg ut fra Kjerag, der minst en basehopper dør hvert år, berører oss ikke.

Og siden alt er gjort før, er poenget å gjøre det som er gjort før på en mer ekstrem måte. Det er ikke lenger det enkle friluftslivet som gjelder, det er det ekstreme friluftslivet. Poenget i artikkelen er at det er mange, ikke bare noen få, som søker det ekstreme. Det moderne mennesket løper i flokk for å imponere med spektakulære stunt. Jakten på muligheter til å demonstrere sitt fysiske mot gjør at mennesker tar stadig større risiko.

Den tanken jeg blir sittende med er om det er slik i det moderne samfunnet at naturen og livet ikke lenger krever heltemot i det daglige, og at det er derfor såpass mange søker opp de ekstreme opplevelsene? Vi er på et vis blitt fremmedgjorte og fjerne fra livets vågestykker at det bygger seg opp en uro som må få sitt utløp i stadig dristigere vågestykker. Vi har dessuten mistet evnen til å se, vurdere og sky fare. Vi er ikke vant til fare. Dermed skyr vi den ikke.

Og det er kanskje ikke så rart. Vi er ikke langt unna forbud mot at barn klatrer i trær. De vokser opp med beskyttelsesutstyr, EU-godkjente lekeplasser, sykkelhjelmer, knebeskyttere og mykt underlag på alle lekeplasser. Og et virkelig stort problem med det, er at de ikke lærer seg å vurdere fare. Om du aldri utsetter deg for fare, så vil du selvsagt ikke lærer deg hva som er farlig. Dermed kaster du deg lettere fryktløst ut i et strikkhopp, noe som rett og slett er en idiotisk ting å gjøre, om du spør meg.

Vi er velsignet frie fra å måtte bekymre oss for hvordan vi skal skaffe oss det basale; mat, varme, husly og så videre, det har vi allerede sikret. I tillegg har vi alle menneskerettighetene noenlunde i boks, og dermed ikke noe igjen som virkelig er verdt å kjempe for. Jeg tror det moderne mennesket kjeder seg, omtrent til døde, der det pepres med inntrykk gjennom mediene og sin enkle tilgang på opplevelser en flyreise unna. Da må det settes nye mål og skapes nye utfordringer.

En del undervurderer dessuten de utfordringene de påtar seg. Når mange har gjort det, er det lett å tro at det ikke er så krevende. Men Erling Kagge advarer og sier:

De psykologiske grensene viskes ut når flere har gjort noe. Vi glemmer at distansene er like lange som i gamle dager, og fjelltoppene like høye.

Vi har akkurat lest om 13.000 skuffede deltakere på årets avlyste Birkebeiner, og om det faktum at så mange vil gå det rennet nå for tiden, som en slags manndomsprøve i nytt stilig utstyr og med nye solbriller. Goodwill og jeg hadde en interessant diskusjon i kommentarfeltet hans i en tråd om Birkebeineren.

Å gå Birkebeineren er fortsatt en svært krevende opplevelse, selv om 13.000 andre står på startstreken. Det gir bare ikke den samme stausen. Folk imponeres ikke. Snart imponeres ikke folk over at Grønland krysses på ski heller. Eller av å nå toppen av verdens høyeste fjell.

Med dagens klimautsikter er det snart slik at vi må gjøre mer rundt hushjørnene. Det kommer til å bli dyrere å reise. Sårbare naturområder kommer til å gjøres mindre tilgjengelige. Og hva skal det globaliserte, spenningssøkende og selvrealiserende mennesket gjøre da? Det mennesket som har alt det trenger nedover i Maslows behovshierarki, og derfor strekker strikken lenger og lenger for å realisere sine drømmer. Svaret er at de og vi andre må finne mening i det livet vi lever, der hvor vi er, i større grad. Vi må finne gledene og opplevelsene der vi er. Som gjetergutten i Alkymisten, han reiste kloden rundt og fant svaret når han kom hjem igjen. Men vil det være nok? Kan vi egentlig finne tilbake til det, eller er drømmen om det eksotiske og spektakulære sådd i oss i en slik grad at den blir et mareritt, når vi ikke kan reise og realisere drømmen?

Jeg er egentlig ikke den rette til å skrive om dette, for jeg har alltid søkt utfordringer mentalt mer enn fysisk. Det tøffeste jeg har gjort er å kjøre bob-banen i Hunderfossen. Derfor ser jeg frem til andres tanker om dette. For meg er det jo minst like mye av et vågestykke å ta del i andre menneskers liv, som det er å gå på ski over Grønland.

Kjeder egentlig mennesker seg mentalt sønder og sammen i overflodssamfunnet – slik at det for å gjøre livet mindre dørgende kjedelig må teste all verdens grenser? Det er bedre å diskutere dette i bloggen enn i familieselskap, tror jeg.

Og når det gjelder fysiske vågestykker så skal det ikke mye til å imponere meg – det holder lenge med å gå Birkebeineren. Ingen grunn til å gå over Grønland. Men det er sikkert ikke meg våghalsene er ute etter å imponere.

Det ligger en del interessant kommentarer om noe av det samme i kommentarfeltet til tråden Om mot også.

Relaterte poster

• Den lettlurtes psykologi
• Ups, she did it again
• Bankene må bli kjedelige igjen
• Graviditet og metadon: langt fra uproblematisk
• Modellering og dataanalyse