Om Hjørnet

I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød tråd eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]

Print Friendly, PDF & Email

Les videre »

Kontakt

Navn (nødvendig):

E-mail (nødvendig):

Emne:

Melding:

Skriv bokstavene i bildet under:

captcha

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Abonnér

Legg igjen e-mail, så får du mail når jeg publiserer nytt innhold.

Ta kontakt i sosiale medier

Du finner meg her:

Mye lest siste 30 dager

Sorry. No data so far.

Søk, og du skal finne (håper jeg)

Dramadokumentar om 911

12.09.06 i Film

I kveld gikk det en utrolig sterk dramadokumentar om 911 på nrk1. Dette handlet ikke om Al Qaida eller krigen mot terroren. Dette handlet om å være midt inne i terrorens kjerne.
Den viste mennesker som visste de skulle dø, som kjempet for livet, eller så oppga sin egen mulighet til å overleve for å hjelpe andre.

Hva hadde jeg selv gjort, tenkte jeg mens jeg så og hørte stemmene til overlevende og døde. Hadde jeg latt være å redde meg selv for å forsøke å redde en som ikke ville reddes, som ikke var glad nok i livet? Hadde jeg, som brannmennene, gått oppover i etasjene mens de gigantiske bygningene var i ferd med å kollapse over meg? Eller hadde jeg, som noen, kastet meg ut fra 80’ende etasje, for å dø fort, snarere enn sakte? Eller hadde jeg gjort som Frank di Marino (tror jeg han het) og gått oppover til den brennende delen, og dermed reddet 50 mennesker?
Hva hadde jeg gjort?

Og svaret er at det aner jeg ikke. Det aner vel ingen av oss, før vi står overfor en gigantisk krise og ikke kan teoretisere om hva vi ville gjort, men må handle.

Det var en scene med en mann som rett og slett satte seg ned i trappen og ikke ville gå lenger. Han ble formelig dratt nedover av to andre. Men han ville ikke mer, han hadde ikke nok livsvilje til å kjempe, til å finne de kreftene vi kanskje har, men ikke vet om vi har, før vi trenger dem. Den ene hjelpere en sa: «Let’s get the fuck out of here». Nei, sa den sliten, jeg orker ikke. Noen brannmenn på vei oppover ropte til dem, kommanderte dem med et bestemt «You get the fuck out of here!». Og da klikket brikkene på plass i hodet til den ene hjelperen, som løp nedover trappene og kom seg i trygghet like før nordtårnet kollapset. Den andre hjelperen ble igjen inne med han som ikke orket mer, og begge døde.

Jeg er nesten helt sikker på at jeg hadde løpt, at viljen til å overleve hadde vært så sterk at jeg hadde gjort det den første gjorde. Hvem vet hva som bor i oss, i en virkelig krise? Det vet ingen av oss. Jeg tror ikke vi skal spekulere en gang. Men jeg tror jeg hadde gjort som hjelperen som reddet seg selv, om jeg skal tro noe.

I dag sitter han igjen og kaller seg selv feig. Det ser jo de fleste at objektivt sett er helt feil, har var ikke feig, å redde seg selv er ikke feigt, når verdens største skyskraper er i ferd med å kollapse over hodet ditt. Heldigvis sa kona til han som hadde gitt opp også det. Jeg håper det er en trøst for ham som følte seg feig, uten å være det.

Mest av alt sitter historiene om mot igjen. Motet til brannmenn og andre redningsmannskaper. Motet til Frank, hjelperen som ble igjen. Det viser at det i noen av oss bor utrolig styrke og mot. Et mot som overgår alt en skjeggete mann i en hule i Pakistan kan fjernstyre av grusomheter.

Det er det bildet vi skal ta med oss fra 911. Historiene om mot overfor noe så ubeskrivelig skrekkinnjagende som å være innestengt i en eksplodert skyskraper. Eller å ha som jobb å gå oppover i den samme skyskraperen når du vet at du sannsynligvis ikke vil overleve. Vi vet at på grunn av disse overlevde mange som ellers ikke ville gjort det. Det var mange som ble reddet ut fra en helt umulig situasjon, av mennesker med eksepsjonelt mot.
Det er dette som er mot. Ikke å myrde uskyldige sivile, enten de er amerikanere, palestinere eller irakere.

Og jeg tror at de som overlevde, må finne mot hver dag for å gå videre i livet.

Måtte det aldri skje igjen.

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Tagget med:

2 kommentarer

Trackback URL | Kommentar-feed

  1. Søt jente sier:

    Helt enig – dokumentaren var utrolig bra. Jeg satt også å tenkte på hva jeg ville ha gjort i en sånn situasjon, men fant ut at det var umulig å vite. Det var vel ingen som trodde at tårnene faktisk skulle klappe sammen, og de regnet nok med at de kunne ta den tiden de trengte for å komme seg ut.

    Veldig OK å se at det går an å lage en dokumentar om dette temaet, der menneskene er i fokus i stedet for terroren.

  2. Iskwew sier:

    Ja jeg synes den dokumentaren var veldig god og veldig sterk. Det er viktig i all storpolitikken å få frem at dette handler om mennesker.

Top