Dramadokumentar om 911

I kveld gikk det en utrolig sterk dramadokumentar om 911 på nrk1. Dette handlet ikke om Al Qaida eller krigen mot terroren. Dette handlet om å være midt inne i terrorens kjerne.
Den viste mennesker som visste de skulle dø, som kjempet for livet, eller så oppga sin egen mulighet til å overleve for å hjelpe andre.

Hva hadde jeg selv gjort, tenkte jeg mens jeg sÃ¥ og hørte stemmene til overlevende og døde. Hadde jeg latt være Ã¥ redde meg selv for Ã¥ forsøke Ã¥ redde en som ikke ville reddes, som ikke var glad nok i livet? Hadde jeg, som brannmennene, gÃ¥tt oppover i etasjene mens de gigantiske bygningene var i ferd med Ã¥ kollapse over meg? Eller hadde jeg, som noen, kastet meg ut fra 80’ende etasje, for Ã¥ dø fort, snarere enn sakte? Eller hadde jeg gjort som Frank di Marino (tror jeg han het) og gÃ¥tt oppover til den brennende delen, og dermed reddet 50 mennesker?
Hva hadde jeg gjort?

Og svaret er at det aner jeg ikke. Det aner vel ingen av oss, før vi står overfor en gigantisk krise og ikke kan teoretisere om hva vi ville gjort, men må handle.

Det var en scene med en mann som rett og slett satte seg ned i trappen og ikke ville gÃ¥ lenger. Han ble formelig dratt nedover av to andre. Men han ville ikke mer, han hadde ikke nok livsvilje til Ã¥ kjempe, til Ã¥ finne de kreftene vi kanskje har, men ikke vet om vi har, før vi trenger dem. Den ene hjelpere en sa: “Let’s get the fuck out of here”. Nei, sa den sliten, jeg orker ikke. Noen brannmenn pÃ¥ vei oppover ropte til dem, kommanderte dem med et bestemt “You get the fuck out of here!”. Og da klikket brikkene pÃ¥ plass i hodet til den ene hjelperen, som løp nedover trappene og kom seg i trygghet like før nordtÃ¥rnet kollapset. Den andre hjelperen ble igjen inne med han som ikke orket mer, og begge døde.

Jeg er nesten helt sikker på at jeg hadde løpt, at viljen til å overleve hadde vært så sterk at jeg hadde gjort det den første gjorde. Hvem vet hva som bor i oss, i en virkelig krise? Det vet ingen av oss. Jeg tror ikke vi skal spekulere en gang. Men jeg tror jeg hadde gjort som hjelperen som reddet seg selv, om jeg skal tro noe.

I dag sitter han igjen og kaller seg selv feig. Det ser jo de fleste at objektivt sett er helt feil, har var ikke feig, å redde seg selv er ikke feigt, når verdens største skyskraper er i ferd med å kollapse over hodet ditt. Heldigvis sa kona til han som hadde gitt opp også det. Jeg håper det er en trøst for ham som følte seg feig, uten å være det.

Mest av alt sitter historiene om mot igjen. Motet til brannmenn og andre redningsmannskaper. Motet til Frank, hjelperen som ble igjen. Det viser at det i noen av oss bor utrolig styrke og mot. Et mot som overgår alt en skjeggete mann i en hule i Pakistan kan fjernstyre av grusomheter.

Det er det bildet vi skal ta med oss fra 911. Historiene om mot overfor noe så ubeskrivelig skrekkinnjagende som å være innestengt i en eksplodert skyskraper. Eller å ha som jobb å gå oppover i den samme skyskraperen når du vet at du sannsynligvis ikke vil overleve. Vi vet at på grunn av disse overlevde mange som ellers ikke ville gjort det. Det var mange som ble reddet ut fra en helt umulig situasjon, av mennesker med eksepsjonelt mot.
Det er dette som er mot. Ikke å myrde uskyldige sivile, enten de er amerikanere, palestinere eller irakere.

Og jeg tror at de som overlevde, må finne mot hver dag for å gå videre i livet.

MÃ¥tte det aldri skje igjen.