I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød trÃ¥d eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
I dag kom jeg over en særdeles interessant kronikk i Aftenposten skrevet av Kari Bu. Den handler om medier og journalister, og satte på plass flere enn en brikke i mitt hode når det gjelder noen av frustrasjonene mine overfor pressen.
I 1994 holdt Olaf Petterson et foredrag pÃ¥ Media og samfunnsstyring” ved Norsk senter for forskning i ledelse, organisasjon og styring der han snakket om journalister, ideologi og det han kaller Journalismen.
I jordbrukssamfunnet var det prester og kirken som styrte informasjonen og dermed hva folk var opptatt av og visste om. I industrisamfunnet var det politikerne og de politiske sakene. Og i informasjonssamfunnet er det mediene og journalistene.
I følge Petterson deler journalismen folk i tre: Maktmennesker, vanlige mennesker og journalister. Og det er journalistens rolle å avsløre maktmenneskene og dermed forsvare vanlige mennesker. Journalisten skal avsløre utidig maktbruk, rive vekk det sløret som ligger over maktmennesker handlinger og sørge for at den lille mannen i gaten får en stemme. Dette høres jo bra ut?
Men problemet er at det blir en overfokusering på fragmenter av virkeligheten. Det fokuseres gjerne på uheldige effekter av en politisk beslutning, og under mikroskopet blir totaliteten borte. Om noe slår negativt ut for EN person, og positivt ut for NITTINI, så er det det negative journalister og medier fokuserer på. En reform som i hovedsak er bra, kan drepes av at det slår feil ut for noen.
Kari Bu sier: †NÃ¥r vanlige folk selv slipper til i nyhetene, er det helst som ofre eller heldiggriser. Vanlige folk rammes av ulykker, behandles urimelig eller vinner i Lotto, rettssystemet eller pÃ¥ Reality-TV. I artikkelen “Bestefar vant 20 millioner” skriver Dagbladet: “NÃ¥ skal mannen leve ut drømmene sine”. I mediene er det flaks som avgjør om du kan leve slik du vil, ikke eget initiativ eller holdninger.â€
Du trenger ikke lese mange aviser og se mye på TV for å skjønne at det er en god beskrivelse av virkeligheten. For det er da ikke det kjedelige hverdagslivet vi leser om der. Det er det dramatiske, det spektakulære, det sære, det sjeldne og de som får en drøm oppfylt. Til slutt skjønner vi alle at vi lever sørgelig kjedelige liv, og at det sikkert kommer av at det er noe galt med oss. Mediene har skapt et bilde av livet som ikke stemmer med virkeligheten. Når Dagbladet skriver og skriver om sex, så er det verken om de det ikke blir noe på, de som ikke får orgasme hver gang eller de som liker misjonærstillingen best og for øvrig ikke har sex mer enn en gang i uken selv om de har en partner.
De som har det slik skjønner jo fort at det er noe galt med dem, og en murrende misfornøyd uro vokser frem i sjelen. Samtidig som vi korser oss og sukker forskrekket over alle ulykkene som rammer helt vanlige mennesker, ja naboen kanskje, det står det om i VG. Eller skremmes av at en asylsøker nok en gang var drapsmannen i den saken det sto om i Nettavisen. Visste vi det ikke! Asylsøkere er skumle, de aller fleste av dem. Hvem gidder vel lese en tørr utgreiing om at man ikke er den eneste som ikke har hatt sex siste kalenderår, ikke har vunnet i Lotto, aldri en gang har brukket en arm eller møtt en skummel asylsøker. Det er bare kjedelig å lese om at nesten 100% av asylsøkerne er fredelige mennesker som endelig har klart å komme seg i trygghet. Det interessante er å lese om de som har fått så store skader på sjelen at de dreper med kniv på Oslo-trikken.
Når journalismen skal kle av Makten vil den gjerne ha et personfokus der også. Heller enn å snakke om Telenor som selskap, så snakker vi om konsernsjef Baksaas og alle opsjonsgevinstene hans, eller mobiltelefonene hans datter fikk. Journalistene vil så nært som mulig innpå, og de vil ha egne og personlige vinklinger. Kan du kle av selve maktmennesket helt personlig, og ikke rollen hans, er det det som selger flest aviser.
Og vi, â€vanlige menneskerâ€, fÃ¥r sakte og sikkert vÃ¥rt verdensbilde vridd til Ã¥ være personfokusert, saksorientert og kortsiktig. I dag er vi opptatt av dobbeltfaktureringen til NRK, i morgen av noe helt annet. Den fella gÃ¥r jeg selv i stort sett daglig. NÃ¥r jeg skriver blogg, for eksempel, er det som oftest en reaksjon pÃ¥ noe jeg har lest i en eller annen avis. Jeg spinner videre pÃ¥ den virkeligheten jeg blir servert der. Det er strengt tatt begrenset hvor mye som er originalt her i Hjørnet – det innrømmer jeg. Det meste er mine vinklinger pÃ¥ andres vinklinger. Innimellom nerder jeg i vei om handlingsregelen, innimellom er jeg original og skriver finanskurs eller dikt, eller morsomme anekdoter fra dagliglivet. Men ofte reagerer jeg pÃ¥ noe jeg har lest, nettopp slik jeg gjør nÃ¥.
Og personfokuseringen får til dels ekstreme utslag. Det verste i 2006 var Natascha Kampusch-saken, der mediene fullstendig tiltet i sine ønsker om å skrive artikler og finne informasjon. Det er bare det at 19 år gamle Natascha ikke ER noe maktmenneske, som trenger å kles av sløret, hun er et vanlig menneske, som det har skjedd noe sensasjonelt med. Hva behandlingen kan ha gjort med henne vet jeg ikke, men jeg frykter det verste.
Det ferskeste utslaget av ekstrem personfokusering er filmene av henrettelsen av Saddam Hussein som vises på TV. Vi er med, tett innpå, ser at han får renneløkken rundt nakken, før filmen kuttes. Det er spektakulært, det er et avkledd maktmenneske som henges og han fortjener gapestokken. Vi grøsser og godter oss, om hverandre. Og ikke i verden om vi trenger å se det. Men noen har bestemt at vi gjør det. Mediene.
Og det er mediene som bestemmer hvem vi skal redde og ikke redde. Da Tsunamien rammet i 2004, var vi så sjokkerte over bildene vi så (og det var en fryktelig katastrofe) at vi samlet inn mer penger enn til noen annen katastrofe. Og glemte andre fullstendig, selv om like mange døde og like mange sultet i hjel. Olof Petterson skriver:
“Televisionsbolag som CNN kan bestämma var nÃ¥gonstans strÃ¥lkastarljuset skall hamna. Just nu pÃ¥gÃ¥r mÃ¥nga hungerkatastrofer runt om i världen. Endast nÃ¥gra uppmärksammas. FN och andra hjälporganisationer tvingas av världsopinionen att koncentrera sig pÃ¥ de omrÃ¥den som finns pÃ¥ TV-skärmarna. CNN bestämmer vilka människor som skall räddas och vilka som skall lämnas att dö i tysthet.”
Og det verste er at det er helt sant. Mediene og deres vinklinger bestemmer på denne måten over liv og død. De som får hjelp, er de som er synlige. De usynlige dør alene.
Selvsagt skal mediene kle av makten. Selvsagt skal de være vakthunder. Men er de det? Eller gjør de at vi mister oversikten, ikke ser helheten, og dermed bidrar til at vi gjøre dårlige valg? Har vi egne meninger, eller mener vi det vi får presentert? Jeg tror i hvert fall vi har store problemer med å se skogen for bare trær. Vi ser det enkelte tre i minste detalj, men overhode ikke at de er en del av en skog.
Jeg jobber i god gammel tradisjonsrik industri. Der er vi “oppdratt” til Ã¥ tenke langsiktig. Det er jeg glad for. Det har gitt meg bÃ¥de et ønske om og metode til langsiktig tenkning. Kanskje er det derfor jeg blir sÃ¥ frustrert nÃ¥r verden blir for flyktig, og det som var viktig i gÃ¥r er glemt i dag? Kanskje er det derfor jeg blir frustrert over ekstremt overfladisk og feilaktig bruk av statistikk?
Jeg skal forsøke å tenke litt slik når jeg reagerer på noe jeg leser, og setter meg til tastaturet. Tenke at det sikkert ligger mer under det som ser så åpenbart ut. Forsøke å gå litt i dybden. Men har jeg tid til det? Nei. Som regel ikke. Da kom det ikke til å skrives her i bloggen på daglig basis. Det må gjøres på instinkt og fort og gæli. Mer er det ikke tid til.
Som et apropos til noe av dette, hadde radiohode i dag et godt innlegg om Kjønnsroller og iscenesettelse. Anbefales!
Min kjappe (som vanlig) kommentar var:
“Men bedriver vi ikke i stor grad iscenesettelse alle sammen, og nÃ¥r det gjelder mye mer? Hvordan vi presenterer oss, hvilke deler av oss vi presenterer, hvor Ã¥pne vi er og hvilken form vi velger?”
For jeg tror det er det vi gjør. Akkurat som mediene gjør det. Vi presenterer oss selv som informasjon, bruddstykker og fasader, mer enn substans. Og det er vanskelig å se helheten. Og det gjør meg frustrert, både som sender og mottaker. Veldig frustrert. Og etter ettermiddagens lesning av kronikkene til Bu og Petersson skjønner jeg litt mer hvorfor jeg blir frustrert.
Kloke ord, Iskwew. Veldig kloke ord.
Jeg vet ikke om alt var bedre før, men det er på tide at de store mediene går i seg selv og ser på hva slags mennesker de oppdrar oss mediebrukere til å bli.
For de er profesjonelle. Det er mye kunnskap om hvordan vi reagerer bak det de gjør. Det er ikke tilfeldig hvordan de velger å vinkle saker. De appelerer til deler av psyken vår som vi ikke nødvendigvis vet at de appelerer til.
Samtidig har forbrukere makt, og ansvar for vår egen oppførsel (bare så det er sagt).
* pfft! Selvsagt var ikke alt bedre før.
Selvsagt var ikke alt bedre før! Men det interessante i vinklingen til Petersson er at de som styrte hodene våre før var lettere å se.
Vi har ansvar for egen oppførsel, men jeg er dyktig lei den vinklingen med at “Jammen, leserne vil ha det”. Her er det minst et egg og da er det minst ei høne ogsÃ¥.
Hehe, ja.
Journalister og andre mediafolk er jo den profesjonelle parten i relasjonen produsent-forbruker.
Man kan godt lese en artikkel om “sex og sÃ¥nn”, og ogsÃ¥ ville lese seriøse saker. MisforstÃ¥ meg rett der. Men som det ble tatt opp i den forrige medieartikkelen din, sÃ¥ kan man ikke være sÃ¥ naiv Ã¥ tro at ikke nettaviser (og papirversjonen) ikke spekulerer i høye lesetall pÃ¥ “sex og sÃ¥nn”-artikler for Ã¥ fÃ¥ flere sidevisninger pÃ¥ nett og dermed økte reklameinntekter.
Men:
PÃ¥ en mÃ¥te har det kanskje blitt slik nÃ¥ at mediebransjen har benyttet seg av Ã¥ tilby “sjokolade framfor grønnsaker”-lokkestrategien sin sÃ¥ mye at de ogsÃ¥ har undergravd sin egen profesjon og integritet? Og kanskje ogsÃ¥ fÃ¥tt for mange mediefolk som ikke har rett integritet i forhold til den rollen journalismen kan ha om den ser pÃ¥ journalismen framfor pengene?
Et annet aspekt er oppkjøpene av alt fra store til bittesmå lokalaviser, slik at de nå er eid av store og ofte internasjonale selskaper.
… og sÃ¥nn apropos sÃ¥ vet jeg lite om journalistutdannelsen bortsett fra at man mÃ¥ ha høye karakterer for Ã¥ komme inn
… og dessuten er det jo ikke journalistene som bestemmer hva som skal skrives om
… hmmm…
Ja, de er den profesjonelle parten.
Jeg tror det er flere enn meg som begynner Ã¥ bli rimelig lei tabloide vinklinger pÃ¥ det aller meste. Jeg lengter etter lange kronikker og noe som gir meg et snev av innsikt, og som gjør at jeg kan si “AHA!”. Litt som i dag. Den eneste avisen jeg finner det i særlig grad er Aftenposten. Og Asker og Bærum Budstikke, lokalavisen, som ogsÃ¥ har en del gode og grundige reportasjer.
Selvsagt spekulerer de i at sex selger. Hadde det vært grovbrød med brunost som solgte, så hadde de hatt det på forsiden.
Journalistene bestemmer vinklingene, men det er vel redaktørene som bestemmer fokus. Ledelsen legger strategien. Så får vi se om Anne Aasheim gjør noe mer med Dagbladet enn å fjerne sexannonsene. Jeg hadde heller beholdt dem og sluppet tabloid-sex-journalistikken, skal jeg være ærlig.
Forøvrig var dagbladet inne i bloggen i dag, med søkeord Astrid Meland. Interessant!
Bra sak, Iskew. Ikke bare lærte jeg noe om hvordan lese avisen, men ogsÃ¥ noe om hvordan blogging fungerer. (Kom hit pga din trackback – takk for rosende omtale forresten)
Men til saken: Journalister MÅ nesten vinkle budskapene sine. Vi blir stadig mer utålmodige, og må vi forstå noe, så hopper vi heller over. Skal mediene nå frem, så må de være korte. Dessverre.
På 1860-tallet hadde mann i USA endeløse folkemøtedebatter med timeslange innlegg avbrutt av matpauser osv. Folket hadde tålmodighet til å delta og åndsevne til å følge med. Amerikaneren i dag klarer ikke lenger 8 timer lange debatter, knapt nok 8 sekunder.
Haha, der kan du se! Det lønner seg Ã¥ innlemme fullt navn pÃ¥ mennesker som er vesentlige i bloggposten. Da er muligheten mye større for at de finner bloggen. Det var jo slik Sondre BÃ¥tstrand fant min (nÃ¥ finner han kanskje din ogsÃ¥?). Sannsynligheten for vÃ¥r søken etter informasjon om oss selv pÃ¥ nett blir vel bare større og større. Ja, jeg søker rett som det er pÃ¥ Tiqui, selv jeg. Har oppdaget rare smÃ¥tteri pÃ¥ den mÃ¥ten 😉
Idag har jeg til og med fått godord fra en representant fra Norge.no! Storveis!
Ja, det lønner seg :o) Jeg har det med å glemme sånt, imidlertid. Jeg er ingen stor bloggetaktiker. Jeg skulle ha skrevet mer om sex+vampus eller noe.
Hvorfor fikk du godord (sikkert helt fortjente!) av Norge.no?
Ja, det er mange som er dugelig lei de tabloide vinklingene, Isk.
Og:
Ã…ja, aviser og andre er innom bloggposter der de er omtalt.
Dessverre ble Site Meter-kontoen mindre pålitelig da jeg skiftet til WordPress, så jeg får ikke fulgt like godt med lenger. *gremmes*
Det slemme spamfilteret hadde spist kommentaren din, radiohode. Fysj!
Jeg fikk også en aha-opplevelse eller tre i dag, både når det gjelder avislesning og blogging. Og jeg er ikke helt sikker på at jeg liker den innsikten.
Javisst må de vinkle, men jeg tror kanskje (eller er det håper jeg gjør) at folk begynner å bli lei, lei, lei og etterhvert vil etterspørre mer innhold og lengere tankerekker. Kanskje er det litt derfor det er så mange som blogger også? For å kunne skrive sammenhengende med sine egne vinklinger? Jeg ser blogging som informasjonssamfunnets svar på gode gamle Speakers Corner.
Jeg tror Statcounter er bedre, Undre. Jeg har lagt inn den, og den virker mer nøyaktig. Dessuten lagger den ikke som et lite helvete.
Jeg tror du er inne på noe der, Iskwew.
Men personlig blogger jeg for min egen del. Narsissisten i meg vil tilfredsstilles. 😉
*hør meg taste*
(Statcounter har jeg ikke tatt bruk ennå i WordPress.)
Blogging er ikke en altruistisk handling til samfunnets beste, Undre. Det er for å få sagt det man vil :o) Det er fint med en helt egen talerstol altså :o)
Ja, det er fint med egen talestol.
… ogsÃ¥ slipper de andre Ã¥ fÃ¥ sÃ¥ skrubbsÃ¥r pÃ¥ knærne. 😉
Jepp, det gjør de :o))
Norge.no likte vel min ubetingede skrytepost om Min Side. Jeg synes det er hyggelig at folk som jobber med slike statlige overordnede ting finner veien til min blogg!
Det er skummelt hvordan medier og journalistene kan bestemme hvor søkelyset til folkets oppmerksomhet skal ligge. For da kan de også bestemme hvem og hva som skal være usynlig. Når hele verdens oppmerksomhet er i Thailand eller Irak, så kan man faktisk gjøre hva pokker man vil i Usbekistan eller Latin Amerika uten at verden engang legger merke til det. DET er skummelt det. Men samtidig er det jo ingen mennesker som er i stand til å ta inn over seg all informasjon som man _kunne_ få. Til det er for mye å velge i. Og når man i tillegg skal velge ut bare en liten vinkling på det lille man velger av alt hva som er mulig, ja, da får man ikke helheten.
Helhet er vel kanskje like utopisk som uselviske journalister og aviser?
Nei det er helt sikkert, Tiqui. Selvsagt kan ikke alt dekkes bredt hele tiden, men det er et tankekors. Og siden jeg ikke forventer endringer i medienes tilnærming med det første, er det vel vi som får forholde oss til tankekorset, og forsøke å se litt bak og under.
Det fine med blogging er at du etterhvert finner folk som kan mye om mangt. Og det kan du fort ha minst like stort utbytte av som å lese aviser. Det er jo til og med gjerne ganske lange artikler og gjennomtenkte tankerekker også :o)
Da du skrev om lekkasjer tenkte jeg Ã¥ skrive noe om “information as commodity”. I businesstermer snakker de ofte om en ideell situasjon med “level playing ground”, det gjør vi ikke nÃ¥r vi snakker om medier i den konteksten du gjør her.
NÃ¥r du snakker om Kampush, feature-sex og de greiene er det mer “informasjon” som vare. Om varen har substans eller ei bryr jo ikke mediene seg om. Men det er samtidig litt unfear Ã¥ skyte pÃ¥ pianisten eller bøddelen her.
Jeg er sikker pÃ¥ at alle journalister drømmer om Ã¥ komme opp i en situasjon som Bob Woodward og Carl Bernstein da de “skapte” Watergate. Det er kravet om salg som tvinger dem til Ã¥ levere det søppelet som (vi) kundene kjøper. Det blir litt som i politikken. Vi fÃ¥r de politikerne vi fortjener. Samme med media. Vi fÃ¥r de avisene vi fortjener. Nettopp fordi vi kjøper. Ikke sant?
Jeg hadde en historielærer pÃ¥ gymnaset som sa at det viktige var Ã¥ se den røde trÃ¥den – sÃ¥ det forsøkte jo vi unge stakkarer. Problemet er bare at den eksisterer jo ikke. TrÃ¥dene er vevd inn i hverandre, og fortolkningen av historiens gang er en høyst subjektiv øvelse.
Marx hadde en rød tråd og ett helhetssyn, mens jeg definitivt ser både historien og samfunnet annerledes. Kanskje henger detaljfokuseringen og det tapte helhetssynet sammen med dette.
Blogging er vÃ¥r tids Speakers Corner, ja. Det er en god betegnelse. Det er bloggere som gÃ¥r i dybden – selv om det noen ganger ogsÃ¥ avspores. Aviser, tv og radio gjør det ikke, rett og slett fordi de ikke har tid. I hvertfall ikke de reklamefinansierte. De lever av Ã¥ selge budskapene sine, og hvis de ikke har “fanget” mottakeren i løpet av noen fÃ¥ sekunder har de tapt. Og det vet de, derfor blir oppslagene tabloide – og ukebladaktige.
Fordi mottagerne vil ha det sÃ¥nn. Fordi vi er sÃ¥nn, vi er flyktige, illojale. Hvor lenge gidder du Ã¥ høre pÃ¥ en radiokanal i bilen som ikke fenger deg umiddelbart? Jeg skifter i hvertfall temmelig kjapt, sÃ¥ da er i hvertfalll jeg sÃ¥nn. Men hvem – eller hva – har gjort meg slik? Høna og egget igjen, men jeg tror media mÃ¥ ta mye av skylden fordi de ikke har tatt inn over seg av vi – lesere, tittere, lyttere – faktisk ønsker Ã¥ gÃ¥ i dybden. For det gjør vi.
Skremmende makt de har her, journalistene. De kan sette dagsorden hvis de vil. Og de gjør det. Noen ganger helt bevisst, andre ganger mer tilfeldig. Hvis pressen bestemmer seg kan de få utrettet det de vil, enten det nå er å kaste en politiker eller en landslagstrener i forball. Mulighetene er nesten ubegrenset, bare de finner et fragment som kan blåses opp. Og det er skummelt, det fins jo eksempler på at dette til og med har kostet menneskeliv.
Det er ikke bare vinkling som er skummelt med journalistikken. Jeg har vært noen ganger i media selv, og det var skremmende mye av det som ble skrevet som rett og slett var feil (også med vilje).
F.eks: Jeg jobbet i en kommune før i tiden, og ble oppringt av en journalist, som ville ha tilgang til en sak. Samtalen varte i rundt 5 minutter, og min respons på hans forespørsel var at jeg skulle finne frem saken, og fakse over det som ikke var unntatt offentligheten. Dette gjorde jeg. Så skrev han en artikkel om hvordan han i denne saken måtte snakke i timevis med meg for i det hele tatt å få tilgang til saken, som var hemmelighetsstemplet i sin helhet.
Her diktet altså journalisten opp en sak etter at den eneste kontakten mellom oss var den 5 min samtalen som referet ovenfor. Jeg hadde ingen anelse om at den ene samtalen i det hele tatt ville bli skrevet om, da det kun var forespørsel om oversendelse av dokumenter.
Jeg ble forbannet, og sendte mail om at saken skulle bli dementert, men fikk aldri svar. Jeg skjelte for øvrig og journalisten ut ved vårt neste møte.
Men ikke bare utdannede journalister m.m bruker mediene bevisst til Ã¥ spre usannheter om andre (for en spennende story). Selv har jeg og vært offer for en ”løgn-og-skittkampanje” pÃ¥ nettet, hvor ord som nazist osv ble brukt om meg (noe jeg er langt fra). Vedkommende som gjorde det, skrev selvsagt innlegg pÃ¥ nettstedet som ”anonym”.
Jeg tror vi ofte er for naive. Vi innser at folk kan være ondsinnet, men tenker ikke på at de i tillegg til å rakke ned på en faktisk sprer usannheter også.
E.R. II, Gordon Gekko sammenfattet verdien av informasjon med “I know of no more valuable commodity than informationâ€. Det Ã¥ vite noe ikke alle vet, eller andre vet, er alltid svært verdifullt.
Selvsagt får vi det vi kjøper, men det fratar ikke mediene ansvar for innholdet og den etiske rammen rundt det de gjør. Det ansvaret har de, og skal de ha. Og hvem er leading og lagging her? Er de vi som krever eller de som serverer oss innholdsløst tøv som hovedregel?
Milton, det er ofte røde tråder tror jeg. Det er bare at for å se dem, må det utvikles resonnementer som er lengere enn hva det er tid og rom for i de fleste medier. Fraværet av vilje og evne til å se de røde trådene og grunnleggende sammenhengene borger for mye dårlig styring.
Goodwill, jeg er akkurat slik jeg også. Noe har kanskje skjedd med tålmodigheten vår? Noe skyldes vel at vi bombaderes med så mye og så mange muligheter, at vi blir flyktige og kresne i vært ønske om å få med oss alt. Vi kan velge, velge bort. Og et av menneskets sterkeste drifter, den selektive persepsjonen, får oss til å velge bort det som ikke bekrefter det vil allerede mener, vil eller ønsker.
Dette personfokuset er skremmende, for det er som du sier farlig. Enkeltmennesker kan presses så til de grader av jaktende medier at det ender riktig ille. Tore Tønne for eksempel. Disse menneskene er ute av balanse fra før, vil mediene hevde, men jeg vil hevde at det kan være mediene som vipper dem over grensen.
Elle, du er ikke den eneste som ikke kjenner igjen historien som ble servert i avisen. For journalisten ble det selvsagt en mer interessant sak om han kunne si at noen Maktmennesker (i dette tilfellet deg som representant for Makten – kommunen) forsøkte Ã¥ holde tilbake informasjon. Det er selvsagt mer spennende enn at han mÃ¥tte vente pÃ¥ en fax.
På nettet kan hva som helst skje, og det fullstendig utenfor vår kontroll. Det skal ikke mer til enn å lese litt i nettavisdebatter, så skjønner du det. Og det er noe av det verste med Kampusch-saken. At mediene lot galninger få en talerstol fullstendig uten styring *grøss*
Har forøvrig merket meg at det har vært noen saker ala ”Borettslag forlanger Fido avlivet” osv de siste mÃ¥nedene. Da kan jeg ikke annet enn Ã¥ undre meg over om ikke den reelle historien er at noen har flyttet inn i et brl, som i utgangspunktet har forbud mot hund, og tatt meg seg bikkja uten Ã¥ søke styret om lov. Selv om et brl har forbud mot hund, skal man fÃ¥ lov til Ã¥ holde dette etter søknad dersom man selv har god grunn for hundeholdet og det ikke er er til ulempe for de andre brukerne av eiendommen. Mange kan oppvise gode grunner, men er det en allergiker i brl som har flyttet inn i tiltro til at det her var et forbud, mÃ¥ den nyinnflyttede vike. Dette blir selvsagt ikke en historie om at den nyinnflyttede tok med seg hunden ulovlig inn til tross for at det er bosatt en allergiker der, som fÃ¥r store problemer av det. Dette blir historien om at brl nekter Fido Ã¥ bo med matmor, slik at risikoen for at han mÃ¥ avlives er stor.
Selvsagt er det en mye bedre vinkling, kan du skjønne! En annen ting er barnevernssaker, der foreldre som er fratatt barna helt uten korrigerende synspunkter får snakke sin sak i mediene. Det har gitt et fullstendig skrudd bilde av barn, barnevern og det at noen barn faktisk må ivaretas av andre enn foreldrene-
For ikke Ã¥ snakke om alle sakene for UDI, hvor mange ”stakkarer” blir urettferdig behandlet av slemme norske stat. UDI er svært restriktive med Ã¥ uttale seg i og med taushetsplikt, beskyttelse av individet m.m.
Når det er sagt: Dette er ikke et innlegg om innvandrerpolitikk- Kun om skjevfremstilling av media.Jeg skjønner godt at så mange ønsker å bosette seg her når de kommer fra kummerlige kår og ofte krigsherjede og diktatoriske land. JKeg ville gjort det samme.
Alle saker der den ene parten ikke kan uttale seg, blir nødvendigvis skjevt fremstilt.
Iskwew,
Er det lenge siden du har vært i leketøysbutikk med en mindreårig?
Jeg er ikke sikker på om jeg er enig med deg i forhold til medienes ansvar. Det er en viktig diskusjon, men vi har demokratiet, ytringsfriheten og et fritt marked som rammer rundt det hele.
Det var den lekebutikken. Kloke hoder tar rimelige materialer fra petroleumsindustrien og former til forskjellige gjenstander i plast. Akkurat nå tenkte jeg på rosa ponny med lang man med dertil hørende rosa hårbørste. Jeg har familiemedlemmer som tilbringer timevis sammen med gode venniner og disse greiene, og for det formålet er det en fornuftig investering.
Dette i ganske grell motsetning til veldig mye annet som unger syns ser fint ut og som de er overbevist om at de MÅ HA! De opplever et øyeblikks lykke når de får den der dingsen som markedsførerne har klart å presentere på en forlokkende måte, men stort sett havner det i lekekassa, eller kanskje i søpla når det viser seg at den a) ikke blir brukt b) går i stykker etter en gangs bruk.
Jeg er ganske nøktern i lekebutikken og sier at det der er bare tull, “du kommer ikke til Ã¥ leke med den”, eller “den koster altfor mye”, som ofte ogsÃ¥ er sant. Det handler ikke sÃ¥ mye om kronene som faktisk verdi (jeg er dessverre eneveldig siden jeg betaler).
Du aner kanskje hvor jeg vil hen. Leker er i stor grad pent innpakket søppel. Du har kanskje også vært på Riktige leker i Haakon VIIs gate. Der har de mye fint, men det koster også ganske mye.
Jeg fÃ¥r ogsÃ¥ assosiasjoner til et gammelt slogan fra den gang jeg var langt mer flamboyant i mine uttalelser. “100 millon flies can’t be wrong: Eat shit!”, kunne vi finne pÃ¥ Ã¥ si om produkter fra Microsoft.
Det handler naturligvis om kvalitet. Rett kvalitet er den som kunden vil ha. Hvis du tror at definisjonen av kvalitet er at noe er spesielt bra tar du altså feil. Se gjerne forskjellige standardorganisjasjoner som har definisjon på kvalitet. Rett kvalitet er en avveining av hvor mye du klarer å selge av ditt produkt i forhold til hvor mye produktets svakheter skader varemerkets anseelse og potensiale for fremtidig salg.
Jeg er sikker på at du sjekker anmeldelsene før du ser en film på kino. Jo, du gidder ikke å kaste bort tiden din på noe du vet er dårlig. Men filmindustrien vet at det finnes gigantiske segmenter som gir fullstendig blaffen i anmeldelse. Det er derfor de lager Hjemme Alene II og Alene Hjemme III og så bortetter. Det hjelper ikke at du og jeg er enige i at dette er søppel, når de kan få 5% av befolkningen til å se filmen!
Vi lever i et markedsstyrt samfunn. Ingen komitéer bestemmer om en vare er verdt å produsere av moralske eller fordi det er opplagt at den går i stykker etter en gangs bruk. Kjøper du en paraply på Nille til 39,50 går du ikke tilbake når den vrenger seg og er ødelagt. Du tok sannsynligvis ikke med deg kvitteringen en gang! Eller gjorde du det?
Jeg ønsker meg en litt klokere forbruker. Hvor denne forbrukeren skal komme fra eller hvem som skal gi denne lærdommen vet jeg ikke. Men ofte hjelper det med litt utdannelse og kulturell forståelse. Heldigvis er ikke alle som meg.
Men jeg syns nettopp som du sier at bloggosfæren kan være et korrigerende tillegg til eksisterende media. Det fortjener de, og det fortjener vi. Men det krever litt av bloggerne, finne litt smalere kilder for tema, gå litt andre veier.
Tilbake til sammenligningen. Er det forskjell på aviser og andre varer? Kan man legge moralske føringer på levert kvalitet? Jeg mener nei. Og kvitteringen har vi kastet for lenge siden.
E.R. II, at forbrukerne har ansvar for hva de velger å forbruke, er jo ikke det samme som å frata produsenter for ansvar. Det blir litt som å si at så lenge noen er dumme nok til å kjøpe noe produsenten vet er kreftfremkallende så har han ikke noe ansvar. At det er farlige stoffer i de samme lekene som du nevner, det er bare foreldrenes ansvar som kjøper leken?
Alle bransjer har regler å forholde seg til, og vi stiller krav til dem om at de skal produsere innenfor etiske rammer. Det bør gjelde pressen også. Kall det gjerne moralisme, men vi regulerer. Pressen har pressens faglige utvalg, f.eks. Dagbladet ble felt der 8 ganger i fjor.
Det kan ikke være slik at det er akseptabelt at pressen bevisst villeder siden noen kjøper avisene?
Jeg mener vi skal stille krav til pressen, utover det å bruke markedsmekanismen ved å la være å kjøpe. Meningsdannelsen er for viktig til at vi helt kan overlate den til markedet fullstendig uten en etisk ramme rundt.
Jeg tror strengt tatt ikke det er mange bloggere som er noe effektivt korrektiv til pressen og samfunnet ellers. Det er muligens noen som ønsker å tro det, men det er lite av realiteter. For det er ikke mange nok som leser, og som regel er det returnerende kunder som kommer tilbake fordi de vet at de får det de vil ha. Om ikke finner de et annet sted å lese.