I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød trÃ¥d eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
I dag står det en tankevekkende kronikk i Aftenposten, om medienes behandling av Natascha Kampusch, den østerrikske jenta som bli kidnappet som 10-åring, holdt fanget i et kjellerhull og klarte å rømme i høst. Saken har fått ikke bare i østerrikske medier, men medier i hele verden, til å gå fullstendig av skaftet. Hun har gitt 3 intervjuer, i håp om å stagge medienes interesse, uten at det ser ut til å ha hjulpet. Østerrikske nettaviser har kastet de fleste hemninger på båten, det er ikke noe det ikke er mulig å snakke om i denne saken. Hvorfor rømte hun ikke da de var på skiferie? Natascha kjøper leilighet i Wien (siden hun tjener så masse penger nå). Hadde hun sex med kidnapperen? Mer! Mer! Mer! Og i nettavisene slipper menigmann løs i kommentarspaltene, og det er visstnok ikke verken et vakkert eller verdig skue. Psykiatere kommer frem fra alle kroker og kriker og stiller diagnoser, kritiserer, og mener noe i stor detaljgrad om Natascha og hennes historie.
Jeg så på intervjuet med Natascha på TV. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å gjøre det, for det blir rett og slett å komme for nært innpå et menneske som mest av alt trenger ro, tenkte jeg først. Etter 8 år fanget i en kjeller, med en psykopatisk kidnapper, med en virkelighet snudd fullstendig på hodet, trenger hun ro, terapi og annen hjelp for å finne seg selv igjen. Finne ut hvem hun er nå. Få hjelp til å behandle traumene. Lære seg til å leve uten å være en fange. Hun trenger ikke å stå frem på tv, tenkte jeg. Men under trussel om å forfølges av papparazzier, sto hun frem i to avisintervjuer og et intervju på tv.
Jeg måtte se, selv om jeg ikke skjønte hvorfor hun så kort tid måtte stå frem på tv. Det er en så sterk historie, at den virker som lys på en nattsvermer en mørk kveld. At et barn kan overleve noe slikt, at et barn skulle måtte oppleve noe slikt, det er så forferdelig at det gir meg grøssninger. Og selv om hun uttrykte seg svært godt, svært sammenhengende, og med en tilsynelatende distanse til den halvdelen av livet hun tilbrakte i fangeskap, så kunne du ane traumene under overflaten. Det var et sterkt program. Som hun riktignok burde ha sluppet å delta i. Håpet hennes var sikkert at hun skulle få fred etter det. Men slik har det ikke gått.
Hva er det med oss mennesker som gjør at det er lønnsomt for mediene Ã¥ mer eller mindre forfølge et ungt, traumatisert menneske for Ã¥ selge aviser og TV-programmer? NÃ¥ mener jeg selvsagt at mediene har et selvstendig ansvar for Ã¥ sørge for at de ikke trÃ¥kker over grenser for invasjon av andres liv. Ikke vet jeg om de har en “Vær varsom”-plakat i Østerrike, men hele denne saken er Ã¥penbart i konflikt med slike regler. Ã… forfølge et tramatisert, ungt menneske pÃ¥ denne mÃ¥ten er pÃ¥ grensen til et overgrep. Kanskje er det godt over grensen, nÃ¥r jeg tenker meg om. Men hva med oss, hva med de som kjøper og vil ha denne intime informasjonen om Natascha?
Det er en sterk historie. Det er en skrekkhistorie. Hun var et helt vanlig barn, som ble røvet bort fra sine foreldre og fratatt sitt ungdomsliv. Det kunne skjedd med vårt barn. Derfor vil vi se.
I tillegg har medienes stadige flytting av grenser kanskje gjort noe med oss. Reality-sjangeren blir mer og mer ekstrem, og alt er tv-underholdning. Tortur og innestengning i kjellere, er TV-underholdning. Vi får et distansert forhold til det, for selvsagt flyttes våre grenser og selvsagt mister vi etterhvert opplevelsen av hva som er virkelig og hva som er fiksjon, eller reality, om du vil. Dermed kan det hende at vi ikke tar helt inn over oss at dette er en virkelig historie, og ikke reality. At dette er et virkelig ungt menneske, som har vært utsatt for noe så ubegripelig vanskelig at vi ikke forstår det. Vi forstår ikke hva det har gjort med henne. Og når vi ser Natascha sitte der og snakke helt sammenhengende og rolig, sås det en tvil i oss, som gjør at vi begynner å spekulere, slik bermen gjør i østerrikske nettaviser. Uten at noen stopper det.
Natascha så ikke traumatisert nok ut, mumles det. Natascha snakket sammenhengende, og hun rømte ikke da hun var på skiferie, hviskes det. Det er noen rart med familien hennes, hviskes det også. Her er det noe som ikke stemmer, hviskes det litt høyere. Snart vokser hviskingen til et kor. Og før vi vet ordet av det, er offeret en mistenkelig skapning. Og da har alle glemt den lille piken på 10 år som gikk til skolen en dag, og ble kidnappet av en gal mann som sperret henne inne og fratok henne barndom, ungdom og muligheten til å utvikle seg i et normalt ungpikeliv.
Hva er det med oss mennesker?
Som jeg har skrevet før, om noe er lagt ut på internett, så ligger det der til evig tid. Jeg håper Natascha aldri leser noe av det grumset som er skrevet. Jeg håper hun er skjermet og får den hjelpen hun trenger. Jeg håper den gemene hop tar til vettet og lar henne være i fred. Jeg håper mediene går i seg selv og skjønner at det er grenser for hva man gjør for å selge aviser, ukeblader og TV-programmer. Hun kjemper med forferdelig vanskelige opplevelser, og det er mer enn nok kamp for en 18-åring. At hun skal måtte kjempe mot en hel verdens kikkermentalitet er rett og slett grusomt. Hun er nesten like mye en fange nå, som da hun bodde i åtte år i en kjeller.
VG kjører nÃ¥ (12:25) en oppsummering av alle ryktene som gÃ¥r, øverst pÃ¥ førstesiden pÃ¥ VG-nett. Den artikkelen har jeg helt bevisst ikke linket til, den fÃ¥r dere finne selv om dere vil lese. Jeg bet meg imidlertid merke i følgende uttalelse fra politiet i Østerrike: “Vi er klar over pÃ¥standene […], men har til nÃ¥ ikke funnet bevis som støtter opp under utsagnene, sier talsmann for det østerrikske politiet, Gerhard Lang.” For det er bare rykter, og de er tildels ondsinnede, virker det som. Fy, VG! Og ikke bare VG, jeg sÃ¥ en lignende artikkel i Dagbladet. Fy, Dagbladet! Fy, alle andre som trykker dette.
Det er på tide med en debatt om mediene og hvordan de gang på gang både flytter og tråkker over grenser. Realitysjangeren ser ikke ut til å ha noen grenser for hva det er mulig å gjøre for å selge reklametid på tv. Heldigvis har Enstemmig på TV3 hatt svært få seere, så langt. Kanskje det kan få dem til å forstå at de har tråkket over en grense, og landet godt inne i det helt usmakelige.
Det er på tide med en debatt om oss selv, og det faktum at vi finansierer dette, på grunn av vår trang til å komme inn på enkeltmenneskers intimsfære. På grunn av vårt ønske om å vite alt, i minste detalj. For vi mister snart all respekt for det enkelte menneske, og dets selvbestemelsesrett.
Natascha kunne vært ditt barn. Hvordan ville du at ditt barn skulle behandles etter å ha vært kidnappet i 8 år? Som en vare som kan brukes til å selge aviser og fjernssynsreklame? Det tror jeg ikke. Du ville ønske at hun fikk fred, ro og hjelp. Ikke at hun solgte aviser.
Trackback URL | Comments RSS Feed
Dette er jo naturligvis en helt fryktelig historie. Selvsagt har hun alvorlige traumer om dette, og selvsagt trenger hun skjerming, ro og hjelp. Det mediakjøret vi ser er virkelig helt hinsides all fornuft og kan komme til å ødelegge like mye for jenta som de åtte årene i fangenskap.
Det jeg tenker er at media selv gjennom internett har flyttet grensene voldsomt de siste årene. Det legges opp til utstrakt og tilnærmet ukontrollert kommentering fra hvem som helst, kommentarer knotet ned mer eller mindre gjennomtenkt (helst mindre) og kringkastet for all verden. Leser av og til kommentarer til artikler i Dagbladet.no og blir sjokkert over hva enkelte kan få seg til å si. Og ryktene går.
Media, og da særlig nettmedia, må gå i seg selv. Vær-varsom-plakat eller jeg vet ikke hva, men dette er alvorlige saker. Jeg er helt sikker på at dette har krevd eller vil kreve menneskeliv. Men jeg er ikke optimist. Profittbegjæret er for stort.
Er det ikke slik at nettavisene har redaktøransvar selv for slike kommentarfelt? Jeg leste en stund debattsidene til Aftenposten.. og du verden, det er ikke grenser for hva folk finner på å skrive. Det samme gjelder til dels i kommentarfelter til artikler.
Du kan si hva du vil om ytringsfrihet – dette handler ikke om det. Ytringsfrihet er ikke lik retten til Ã¥ ødelegge andres liv. Og har de redaktøransvar, bør de enten utføre det ansvaret, eller sÃ¥ bør de pÃ¥tales av Pressene Faglige Utvalg eller hvilken instans det nÃ¥ er.
Avisene MÅ skjerpe seg, det mener nå jeg. De har et ansvar som de ikke kan løpe fra. Og om ting skal ligge åpent til debatt, så får de modererer det som skrives, ikke bare la det være fri flyt av alskensk fandenskap. At det kan komme til å kreve menneskelig, det kan du har rett i. Det finnes visst ikke skrupler.
Om de har redaktøransvar for kommentarfelt aner jeg ikke – mest sannsynlig er det slik at man (leserne) kan “anmelde” innlegg som man finner støtende. Redaktøren har jo ikke mulighet til Ã¥ sjekke alt som publiseres pÃ¥ den mÃ¥ten. Uansett blir innleggene liggende der en stund, og det er vel nok til at de lever pÃ¥ nettet “til evig tid”, slik du skrev om i en annen trÃ¥d.
Redaktøransvar i praksis er vel heller å være mer kritiske til hva som legges åpent for debatt. For gribbene tenker ikke selv.
Ja, det tror jeg du har rett i. Alt MÅ rett og slett ikke legges ut til debatt. Diskusjon om personlige skjebner er en av de tingene. Å diskutere politikk og saker er en ting, å diskuterer personer, dertil personer som slett ikke har valgt å være i offentligheten, er noe helt annet.
Jeg er jo ellers opptatt av disse spinnville reality-showene. På sikt tror jeg en slik forvrengning av virkeligheten kan gjøre noe med oss. Så jeg er svært, svært fornøyd med at f.eks. Enstemmig ikke har det forventede antallet seere. Det er den eneste måten å bli kvitt dritten på. IKKE SE PÅ DET.
Takk.
Jeg er glad for at noen skrev det jeg har tenkt så mye bedre enn jeg noensinne kunne ha skrevet det.
Jeg ser ikke på det heller.
Eneste reality jeg ser pÃ¥ er 71’N, og den kunne jeg til gjengjeld tenkt meg Ã¥ vært med pÃ¥ selv. Tror jeg skulle matchet dem pÃ¥ det aller meste. Bortsett fra intrigespillet…sÃ¥ da er det vel uaktuelt, det ogsÃ¥ :-/
Nei, noen ganger er det bedre Ã¥ skru alt helt av, lese en bok eller gÃ¥ en tur i skogen 🙂
Takk, delerium. Jeg har tenkt at jeg skulle skrive om dette en god stund, og i dag måtte jeg bare.
Goodwill, jeg tror selv pÃ¥ 71′ Nord er det intrigespillet som er det viktigste. SÃ¥ selv om du kunne klatret og løpt som de beste av dem, sÃ¥ kan du nok styre deg for det konseptet ogsÃ¥. Og ja, det er bedre Ã¥ skru helt av. Noen ganger har jeg lurt pÃ¥ om jeg skulle skru av PC, TV, Radio og bare lytte til stillheten og mine egne tanker, for Ã¥ se hvor de endte. Kanskje det hadde vært noe… :o)
Jeg tror det er veldig viktig å gjøre det, faktisk. Jeg tror det er den beste terapi.
Og sÃ¥ er jo dine tanker et veldig godt selskap Ã¥ være i 🙂
Jeg sitter ofte og blar i Manual of the Warrior of the Light. Der finner jeg sjeleføde, og der finner jeg ting å spinne videre på. Og jeg nyter stillhet. Det ER god terapi :o)
Iskwew, denne bloggsposten (i en lett redigert versjon) burde du få på trykk! Den er virkelig godt skrevet.
Jeg så bare et glimt av TV-intervjuet som ble sendt på NRK. Det føltes helt feil å se på.
Når også enkelte norske fagfolk innenfor psykiatri stiller opp og diskuterer diagnoser og traumer Natascha kan slite med etter å ha opplevd det hun har opplevd, uten noen videre refleksjon og forbehold, da er det grunn til bekymring på vegne av personvernet.
Takk, Undre. Den måtte i så fall redigeres ja. Jeg skal tenke på det. Jeg kan jo ta med noen av kommentarene og skrive litt mer. Dette med hva det sier om oss kunne godt utdypes litt, og litt mer om mediene også. Det gikk fort i dag tidlig da jeg skrev, etter å ha lest Aftenposten på bussen.
Det jeg virkelig lurer på er hvor disse psykiaterne har den faglige integriteten sin hen. Ble den borte på veien? En ting er å snakke generelt, noe helt annet er å snakke om en spesiell sak på den måte som det gjøres her. Personvernet er ikke-eksisterende.
Min eneste kommentar er at det beste vil være å legge saken død. Tar du sparket, Iskwew?
Nei, Milton. Det gjør jeg ikke. For denne saken kommer ikke til å bli lagt død i mediene i dette århundredet, og det er helt betimelig å diskutere aspekter av dette. Medienes rolle for eksempel. Hva det er i oss som gjør at vi er kikkere.
Ja, dette er en viktig sak, ikke i den forstand at man skal forfølge Natascha-saken, men å forfølge mediepraksis og ikke minst kjøperne og kikkerene som driver mediepraksisen.
Det er et alvorlig paradoks at nyhets-tjenesten er blitt tabloid i all dens gru. Det gjelder både kikker-sakene, kjendissakene (som forsåvidt også er kikkersaker, men på en annen måte) og stereotypi-sakene hvor man nører opp under fordommer og negative holdninger til grupper av mennesker.
Jeg ser virkelig ikke de norske avisene og tv lenger som nyhetsformidlere, de har blitt tabloide saueflokker som utelukkende prøver å tekkes fordomsfulle opioner i stedet for å bidra med nyansert kunnskap og bakgrunn..
Tiqui *grøsser*
Det er en viss høne og egget problematikk her tror jeg. Altså, hva kommer først? Skaper mediene kikkerbehovet i oss, eller har vi det i oss slik at de bare gir oss det vi vil ha? Jeg tror det minst er en kombinasjon. Det farlige er jo den mentale forflatningen det leder til. Vi aksepterer uten å blunke at det grafses i andre menneskers liv. Vi skjønner ikke lenger hva virkelige mennesker er utsatt for. Kanskje mister vi evnen til empati?
Jeg ser heller ikke hovedtyngden av norske aviser og tv-kanaler som nyhetsformidlere. Et hederlig unntak er Aftenposten, av de store avisene, den er et godt forum for debatt og har et noenlunde sanlighetsnovå. Enn så lenge, i hvert fall.
“Faglig integritet” der var frasen jeg ikke greide Ã¥ komme pÃ¥ i farten.
(Og det er nok en del som mister den på vegen.)
Ja, bruk kommentarene til å utdype temaet.
Ja, det må det være. Enhver psykolog/psykiater vet jo at man ikke kan fjerndiagnostisere.
Høna-og-egget poenget er veldig viktig her. Ingen næringsaktører er mer bevisste pÃ¥ hva kundene vil ha enn media, sÃ¥ nÃ¥r de forer oss med denne slags “underholdning” sÃ¥ er det fordi det er det “vi” vil ha. Mental forflatning, i aller høyeste grad. Vi tenker ikke pÃ¥ hvordan det oppleves for den som er i søkelyset, vi tenker knapt pÃ¥ hvordan det hadde vært om vi var der selv. Og om vi gjør det sÃ¥ dytter vi straks tanken unna igjen, og kikker videre.
Skremmende.
Jeg tror vi generelt er lite opptatte av verdier i det store og hele. Anything goes, er tidens parole. Grenser flyttes og vi får så mange inntrykk tett innpå oss gjennom relativt påtrengende medier, at vi til slutt ikke ser noen ting. Hvem tenker lenger på barn som sulter i Afrika? De bildene har vi sett så mange ganger at vi ikke ser dem lenger.
Det var litt det som skjedde med meg i Brasil. I begynnelsen var jeg i daglig opprør over alle gatebarna. Etter en stund la jeg ikke lenger merke til dem. DET var skremmende.
Apropos kikkermentalitet, legger jeg inn en link til en Undreverset-bloggpost her:
Google, personvernet og pupper til besvær @ Undreverset