I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød trÃ¥d eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
Etter å ha debattert utroskap i bloggen til Mefisto i dag, fant jeg ut at det var like greit at jeg oppsummerte tankene mine om det emnet i min egen blogg. Dette er ikke en kommentar til Mefistos blogg spesielt, men generelle tanker om utroskap. Mine personlige tanker. Selv om det som fikk meg til å skrive var Mefistos blogg.
Hvorfor er troskap viktig for meg?
Jeg hadde en gang en interessant diskusjon med en venn om dette. Han spurte meg hvorfor utroskap er uakseptabelt. Og det krevde mer en et enkelt svar. Det krevde en god del tankevirksomhet. Det er for enkelt å bare si Å huffameg.
Om jeg er i en forpliktende relasjon med en mann, så er det fordi han og jeg sammen skaper noe helt unikt. Dette unike kommer til uttrykk i at vi finner noe i hverandre, som det ikke er mulig å duplisere. Slike unike relasjoner kan man selvsagt ha flere enn en av, men alle er de noe spesielt. Det er en egen dynamikk i relasjonen som gjør at 1+1>2 om du vil. Det gjelder kommunikasjon, trygghet, vennskap, kjærlighet, begjær og det gjelder det seksuelle. Bare i en slik unik relasjon tror jeg at det for meg er mulig å slippe helt taket i meg selv og ha virkelig glede av seksualiteten. Jeg sier ikke at jeg ikke kan ha glede av den i andre settinger også, men bare i en unik kjærlighetsrelasjon vil jeg slippe helt taket. For basisen i en slik relasjon er den tryggheten som skapes, i kommunikasjonen uten ord, i vissheten om at man vil hverandre godt og at man ser en fremtid sammen.
I en slik relasjon er jeg unik. Han er unik. Det er bare han og jeg som kan skape den unike relasjonen. Og den følelsen av unikhet forsvinner som dugg for sol, dersom han er utro, eller jeg er utro. For meg er det ikke plass til en til i intimsfæren i en slik relasjon. I det øyeblikket det skjer, faller fundamentet sammen. Og det kan kanskje repareres en gang. Men mange ganger tror jeg ikke det lar seg reparere.
Jeg ville aldri være i en relasjon av bekvemmelighet. Da er jeg heller alene.
Kjærlighetsavtalen
I en slik relasjon vil jeg si: Jeg skal være trofast, og jeg forventer at du er det samme.
Om jeg får ja til svar på det, anser jeg at vi har en avtale om gjensidig troskap. Og det betyr ikke at man trenger å gifte seg, eller sette det på et stykke papir på en annen måte. Det er utvekslet løfter om troskap, og det vil gjøre at jeg ikke vil gå rundt å bekymre meg, for jeg ville ikke være i en relasjon der jeg ikke var sikker på at jeg kunne stole på et løfte som ble gitt.
Dette er altså min forutsetning i den videre diskusjonen. At det er inngått en avtale om troskap. Det betyr ikke at jeg retter noen pekefinger mot mennesker som gjøre andre valg. Om man er enige om at det er ok å ha intime relasjoner med andre, så er det det som er avtalen. Da er det ikke utroskap en gang. Om folk finner glede i å være swingers, er det deres valg, selv om jeg ikke forstår det eller ville velge det. Eller tror at det er en sunn måte å leve livet på, for den sakens skyld. Voksne mennesker skal få gjøre de valgene de vil i livet sitt. Andre kan velge helt andre kjærlighetsavtaler enn meg, og det at jeg velger noe, betyr ikke at det er riktig for alle andre.
Men avtalen må være slik at begge parter er enige om innholdet. Om den ene vil ha troskap, og den andre ikke, så har vi rett og slett ingen avtale.
Vi velger selv
Den mest effektive mÃ¥ten Ã¥ fÃ¥ noe til Ã¥ skje pÃ¥ er Ã¥ si: “Det vil ALDRI jeg gjøre”. Ã… si til seg selv at om man er i en relasjon sÃ¥ vil det bety at man aldri vil tiltrekkes av andre, det er Ã¥ be om trøbbel. For der er vi utsatt for rene kjemiske prosesser. Den tiltrekningen VIL vi føle overfor et annet menneske, før eller senere, uansett hvor glad vi er i den vi er sammen med. Tvert imot, vi skal være forberedte pÃ¥ at det vil skje. Og vi skal ha tenkt gjennom det, tenkt igjennom hva vÃ¥rt troskapsløfte betyr.
Og vi har ALLTID et valg. Vi er ikke viljesløse seigmenn som ting bare skjer med. Hvordan vi agerer i en gitt situasjon er vÃ¥rt ansvar, for det er et resultat av vÃ¥re egne valg, og ikke noe som bare skjer. SÃ¥ tiltrekkes du av noen, velger du Ã¥ bryte ditt troskapsløfte og ha en intim relasjon til det mennesket, sÃ¥ er det ditt valg og ditt ansvar. Det skyldes ikke at du bare ikke kan styre deg, eller at du var full, eller at du ble overmannet av “følelser”. Du gjorde et valg, og det er ditt ansvar.
Det nytter ikke å skylde på en skrantende relasjon heller. Fortsatt er det ditt valg, og ditt ansvar. Begge har ansvaret om relasjonen ikke fungerer, men det var ikke din partner som valgte at du skulle være utro. Det valgte du selv. Å rasjonaliesere eget løftebrudd med at man ikke er happy med det man har, holder ikke mål. Jeg skjønner at ting kan skje i livet, men jeg skjønner ikke at man ikke elv kan ta ansvar for resultatet av egne valg.
Har troskapsløfter mening i det hele tatt?
Det er meningsløst å gi slike løfter, sier noen. For du vet ikke om du kan holde dem. Nei, det gjør du ikke. Og et løfte om troskap er selvsagt ikke en garanti. Mye skjer i livet, og ingen av oss vet hvor det tar oss. Derfor har vi da altså lovlig rett til skilsmisse, om vi er gift, og til å bryte en relasjon om vi ikke er det. Så et troskapsløfte er ingen garanti. Men om du er utro, så er det DITT valg. Å skylde på sin partner, er mer patetisk enn jeg kan beskrive. Det er feigt, ynkelig og gjerne en rasjonalisering fra en som må finne forsvar i noe h*n egentlig ikke kan forsvare, utifra sine egne normer en gang. Derfor forårsaker det ofte (om ikke alltid) stor smerte også hos den som bedrar. Ikke bare den bedratte.
Har man lovet noe, skal man holde det løftet. Kommer man til at det ikke er mulig å gjøre det, så får man rydde opp i det. Gjøre et valg og ta konsekvensene av det, selv når de er smertelige, både for oss selv og andre. Det er ikke noen vei utenom. Man kan velge å bli, for å slåss for å bygge opp forholdet igjen. Men man kan ikke velge å bli og samtidig ha en intim relasjon til en tredjeperson, om man har lovet å være trofast. Jeg ville aldri klart å leve et liv i løgn. For hvem ville jeg da se i speilet hver morgen? En fremmed person. En person uten evne og vilje til å ta ansvar for egne handlinger. En person jeg ikke kunne leve med.
Inne i kommentarfeltet til Mefisto ble det hevdet at utroskap kan være til stede side ved side av en velfungerende relasjon. Det tror ikke jeg. For det første fordi den som er utro, da gjerne ikke er mentalt til stede, h*n er mentalt hos den han er utro med – om det foregÃ¥r over tid. For det andre fordi partneren vil merke det, først som en murrende uro, og sÃ¥ med intuitiv visshet. Det tror jeg i hvert fall jeg hadde gjort.
Er utroskap mulig å tilgi?
Ja, det tror jeg. Om man er glad nok i en person, er alt mulig. Og med vilje fra begge parter, kan man finne tilbake til det unike. Men jeg har vanskelig for Ã¥ tro at det gÃ¥r mer enn en gang. For noe skjer ugjenkallelig med tilliten. Den brytes ned. Og det er utrolig vanskelig Ã¥ bygge tillit som er brutt ned, opp igjen. Der er kanskje jeg spesielt vanskelig Ã¥ ha med Ã¥ gjøre. For i utgangspunktet stoler jeg pÃ¥ løfter. Om han har sett meg i øynene og sagt at “Jeg skal være trofast og ikke slippe andre inn i intimsfæren og det unike” sÃ¥ tror jeg pÃ¥ det. Uten Ã¥ tvile. Uten Ã¥ bekymre meg for at han kanskje ikke er det likevel. Er det revet ned, er det vanskelig Ã¥ bygge opp igjen. En gang gÃ¥r det kanskje. Men flere? Det vil jo i sÃ¥ fall si at jeg skulle klare Ã¥ elske en løgner og en som ikke holder de løftene han gir. Og det tror jeg ikke jeg fÃ¥r til. Selv om han, jeg og alle andre er feilbarlige.
For vi har valg, og vi har ansvar for våre egne handlinger. Egentlig er det veldig enkelt, om man ser det slik.
Trackback URL | Comments RSS Feed
Sånn tenker jeg også, Iskwew.
Et godt forhold bygger på tillit, og utroskap ødelegger tilliten, og med det kan man skade et annet menneske mer enn man aner.
Og jeg mener akkurat som du at i de forholdene der folk avtaler å ha seksuelle relasjoner utenfor forholdet kan ikke det sammenlignes med utroskap.
Dessuten synes jeg du har et kjempepoeng i at man ikke kan være så naiv å tro at om man går inn i et seriøst forhold så vil man aldri tiltrekkes av andre og derfor heller ikke risikere å være utro. Å skylde på den andre parten i forholdet er virkelig bare tåpelig, ja!
Jeg tror, som du, at man mÃ¥ ha tatt diskusjonen med seg selv, slik at “autopiloten” har fÃ¥tt noen helt klare spilleregler nÃ¥r man fÃ¥r bruk for den. Det handler til syvende og sist om hvilket menneske man selv vil være.
Og en siste ting til slutt; nÃ¥r folk sier at “Jo, men det betydde ingenting”, da kan jeg ikke la være Ã¥ tenke at om det ikke betydde noen ting, da hadde du greid Ã¥ la være …
Å! Det siste du sa der er veldig viktig. Hvorfor gjøre noe som ikke betyr noe, og som i tillegg kan såre veldig.
Å kjenne seg selv og sine grenser er utrolig viktig i enhver relasjon. Og i tillegg fortelle hvor de grensene går. Og ja, ikke være så naiv at man tror at man aldri kan komme i situasjoner der man får stilt sine prinsipper på prøve. For det gjør man, garantert.
Ja, man vil alltid kunne komme i situasjoner som kan gÃ¥ for langt (… rus og hormoner kan fÃ¥ selv det stødigste menneske til Ã¥ gÃ¥ i spinn).
Og skummelt mange jeg har snakket med (menn uten unntak) har klokketro pÃ¥ at om de bare finner den “rette” (dama), vil det ikke være noe problem (noen jobb) Ã¥ ikke være utro.
For meg er det ufattelig at så mange ikke greier å se at til syvende og sist handler utroskap om tillitsbrudd.
Og, og her kommer fordommene mine fullt tilsyne, jeg tror at nÃ¥r noen “tilgir” partnerens utroskap fordi man elsker noen, da handler det egentlig om frykten for Ã¥ være alene, for hvordan kan man egentlig ønske Ã¥ være sammen med noen som ikke respekterer en og som derfor har brutt tilliten sÃ¥ til de grader?
Harde ord, men jeg mener det like fullt.
Jeg tror det kan tilgis. En gang. To ganger, kanskje. Men ikke gang etter gang. Da er det nok et avhengighetsforhold, manglende selvtillit eller manglende selvrespekt. Og noe av det kan jo skyldes at den som er utro ikke tar ansvar, men peker på sin partner og sier at DU er ikke bra nok, du gir ikke nok, er ikke nok. Og da er det på tide og ta sin hatt og gå.
Hmm … jeg er ikke overbevist.
For den parten som er utro kan aldri være så dum at h*n tror at det h*n gjør er ok for den andre parten. Og satser h*n på å bli tilgitt om utroskapen skulle bli oppdaget, så synes jeg ikke saken blir bedre av det.
Nei, det er jeg enig i. Samtidig som jeg tar høyde for at jeg ikke vet hvordan jeg ville reagere.
Det som går igjen i alle debatter jeg har sett til forsvar for utroskap er en utrolig evne til rasjonalisering og ansvarsfraskrivelse. Og det gjør meg ærlig talt ganske frustrert og rett og slett ganske harm.
I dag var du god. Velskrevet og velfundert. Tiltredes!
Takk, iapetus :o) Noen ganger er jeg mer inspirert og mener ting sterkere og noe ganger går det dypere.
Veldig gjennomtenkt, og veldig godt skrevet. Det var god lesning på morgenen, dette.
Jeg er absolutt enig med deg, i alt du skriver, egentlig. Det handler om tillit, det handler om ansvar, og ikke minst handler det om respekt. Respekt både for sin partner og seg selv.
Noe du ikke berører her er hva som er utroskap. Jeg oppfatter vel at du sikter mest til det seksuelle, og tenker da på at man ofte hører om en annen form for utroskap, nemlig det å bli følelsesmessig inolvert i en annen.
Du skriver om tiltrekningen man før eller senere vil føle overfor et annet menneske, uansett hvor glad vi er i den man er sammen med. At man skal være forberedt på at det vil skje, og ha tenkt igjennom hva troskapsløftet betyr i den sammenhengen.
Det er riktig og viktig, men lettere sagt enn gjort. Hva vet man om slikt hvis man gifter seg ung? De aller fleste vil før eller senere oppleve at forholdet skranter i større eller mindre grad, og å håndtere det er en utfordring. Men i forhold til fysisk utroskap handler det likevel om det enkle, å sette sine egne grenser.
Ã… kunne se seg selv i speilet, rakrygget. Og det tror jeg er vanskelig dersom man har gÃ¥tt inn i det mest intime med en annen. Og jeg er helt enig med Undre, hvis det “ikke betydde noe” sÃ¥ skulle det ikke være sÃ¥ vanskelig Ã¥ la være heller.
Vi er ikke bare hormoner pÃ¥ to bein heller 🙂
Goodwill: Jeg tenkte pÃ¥ det med “hva er utroskap” og kom til at det ble for langt Ã¥ ta med. Ã… bli følelsesmessig involvert i en annen er en like stor, om ikke større, trussel mot et forhold enn seksuell utroskap. Men det problematiske der er at det kanskje ikke er noe valg? AltsÃ¥: vi bestemmer oss ikke for Ã¥ bli følelsemessig involvert. Vi har ikke sÃ¥ god kontroll pÃ¥ følelsene vÃ¥re at vi kan si at det er noe vi velger. Om vi har sex med en annen, er det et soleklart valg. Men Ã¥ bli følelsesmessig involvert er vel ikke noe vi styrer?
Likevel er det en minst like stor trussel. Og hva gjør vi sÃ¥? Det er ikke slik at vi lett fÃ¥r det ut av systemet. Vi kan ikke ta en beslutning, og sÃ¥ er det over. Jeg tror uansett vi mÃ¥ velge; i det at vi mÃ¥ si at dette vil jeg ikke leve ut. Og sÃ¥ kanskje sørge for at vi ikke setter oss selv i situasjoner der vi “fristes”?
Det jeg er helt sikker på, er at den gangen man begynner å få skyldfølelse for følelser, da er man fort ille ute å kjøre. Kanskje er det en hjelp å ha det perspektivet på det at dette er noe som kan skje med alle, og at det som er avgjørende er om vi agerer på det, eller ikke. Kanskje man på den måten kan ufarliggjøre de følelsene, slik at de dermed blir mindre skumle? For oss selv og for forholdet? For det er helt normalt å få slike følelser for andre enn partneren vår. Ser vi det slik blir vi kanskje ikke like vettskremte og fulle av skyldfølelse?
Og så kan det selvsagt være et tegn på at noe er alvorlig galt med det forholdet man er i. Da bør man kanskje gjøre noe med det.  Uansett er det en mulighet til å se på seg selv og det forholdet man er i, en mulighet til å bekrefte for seg selv en gang til at man er der man vil være.
Dette er vanskelig. Og en veldig interessant del av denne diskusjonen. Det hadde vært interessant om flere hadde tanker om dette.
Alltid en fryd å lese når du skriver om vanskelige temaer som har med sterke følelser å gjøre. Dette stykket ditt burde vært gjennomlest av alle som går inn i et forhold med ønske om troskap til hverandre.
Jeg la merke til flere fine kommentarer over her, deriblant “Det betydde ingenting”… Utroskap betyr alltid noe, alltid! Og de som lever i slike forhold, pÃ¥ den ene eller andre siden, har det ikke godt…
Takk juliet :o)
Ja, det betyr ALLTID noe. Og det er det viktige bakteppet til denne diskusjonen. Å si at det ikke betyr noe viser mangel på respekt, synes jeg. Har man gitt et løfte, så har man.
En liten kommentar til, Goodwill. Ofte sier folk som har vært seksuelt utro at det er mye verre å være følelsesmessig utro. Det er interessant. For hvorfor sier de det? Jo, for det første så rasjonaliserer de og gjør sin egen utroskap mindre. For det andre sier de at de kan skille mellom kropp og sjel, og at seksualiteten ikke har noe med følelser å gjøre. Og det tror altså ikke jeg noe på. Vi skrur ikke av hjerte og hjerne og blir bare kropp, når vi har sex. Og for det trede handler det selvsagt om ansvarsfraskrivelse. Og det gjør det svært, svært ofte.
Tidspunkt for utroskap er ogsÃ¥ et tema…
Om en partner er utro etter at man har vært sammen i 3 mÃ¥neder er det vel “over og ut” for de fleste… Men: Om en part er utro en gang etter 20 Ã¥r i et forhold er jo det noe helt annet…! Da har man et helt liv sammen og det er mye mer som stÃ¥r pÃ¥ spill…
Etter tre måneder hadde det nok vært game over ja. Jeg tror både tidspunkt og frekvens er viktig. Gjentatt utroskap er uansett grunn til finne på noe annet. Å tro at en som er notorisk utro som ved et mirakel skal endre atferd er helt utopisk.
At det stÃ¥r mye pÃ¥ spill burde den som er utro ha tenkt pÃ¥ før h*n var det…
En venninne fra langt tilbake pleide alltid å si: Det er innstillingen det kommer an på. Altså, hvis man har gitt et løfte, så følger det et ansvar for å holde det, og man skal gjøre alt i sin makt for å holde det, evt. rydde opp i det før man bryter det. Av respekt for løftet, av respekt for partneren og av respekt for seg selv.
Som du sier kan man ikke styre om man blir følelsesmessig involvert i andre mennesker, men man kan styre hva man gjør med det. Det aller viktigste man rent praktisk kan gjøre i en slik situasjon er å sørge for at man ikke ekskluderer partneren fra den delen av livet som man deler med den andre personen man har en spesiell relasjon til.
Dette var kanskje litt kryptisk, men det er ingenting som lettere produserer smerte og sjalusi enn følelsen av å være tilsidesatt. Hvis partneren føler at h*n bare får del i hverdagsgjøremål og ærend, mens andre får opplevelsesdelen av livet. Selvsagt trenger man ikke dele alt med partneren, men å gjøre en innsats for å inkludere partneren ved å gi dem et reellt valg er nyttig.
Dessuten er det ogsÃ¥ svært nyttig Ã¥ la partneren bli like godt kjent med den personen man mÃ¥tte føle en spesiell relasjon til – slik at det kan bli en positiv spesiell relasjon for paret, ikke bare den ene parten. Mennesker man kjenner godt stoler man ogsÃ¥ bedre pÃ¥. Dersom man aldri fÃ¥r hilse pÃ¥ eller bli kjent med denne eksterne relasjonen er det ogsÃ¥ lett Ã¥ bli mistenksom til om det skulle foregÃ¥ mer enn bare et spesielt godt vennskap.
SÃ¥ ansvar, valg, respekt og inkludering synes jeg er ekstremt viktige begrep i denne debatten.
Tiqui: Man gjør det som står i sin makt for å holde løftet ja. Det er som sagt ingen garantier, men et slikt løfte innebærer at man gjør så godt man kan.
Det som uvergelig skjer om man er følelsesmessig involvert i en annen, er at man har store deler av bevisstheten et annet sted. Og ja, det er viktig å involvere, gjør man det, tror jeg det vil virke mindre truende. Så det handler om å finne en balanse mellom JEG og OSS, som gjør at man får lov til å være sitt eget menneske, samtidig som man sikrer levevilkårene for OSS.
Ja, det er en viktig og krevende side ved temaet, dette med følelsesmessig involvering. Og jeg tror som du sier at man ikke uten videre kan styre følelser som måtte oppstå for et annet menneske. Vi omgås på så mange vis idag, både privat og på jobb, og vi er i relasjon til mange mennesker. Vi må rett og slett være det for å fungere. Og faren er der, at en relasjon umerkelig går over i noe man ikke kontrollerer.
Likevel handler det om å velge. Det handler om å ha en basis i sitt eget liv, være bevisst på hva som er viktig for seg selv, først og fremst. Og det handler om erfaring. Jeg tror at hvis man har kjent dette på kroppen, og klart å komme igjennom det på en god måte, enn så vanskelig det måtte være, så står man på tryggere grunn senere.
Jeg går tilbake til levereglene dine, jeg. De treffer presist her også. Gjøre egne valg, ta ansvar for egne handlinger, ikke leke med følelser.
Som det meste i livet handler det om å kjenne seg selv, og vite hva man vil.
Det handler om å velge det varige fremfor det flyktige også. Jeg fatter ikke at noen setter et langvarig forhold på spill for 11 minutters nytelse (11 minutter er ifølge Paulo Coelho gjennomsnittslengen på et samleie). Jeg fatter det ikke!
Følelsesmessig involvering er vanskeligere… det er som du sier, noe du ikke kan unngÃ¥, fordi du mÃ¥ ha mer eller mindre tette relasjoner til menensker rundt deg. Men det handler igjen om Ã¥ ha klart for seg hvem man er, og hva som er varige verdier. Uansett vil tette relasjoner mellom menn og kvinner innebære risiko. Og jeg sier ikke at man dermed skal unngÃ¥ dem, men at man skal være bevisst pÃ¥ at man kan bevege seg inn i et minefelt.
De levereglene passer i grunnen veldig bra på denne problemstillingen.
Det som er sÃ¥ skremmende – fra mitt stÃ¥sted som singel kvinne – er at det er ufattelig mange som mangler den rette innstillingen til dette. Derfor blir det ogsÃ¥ skremmende Ã¥ skulle starte en ny relasjon med noen nÃ¥r man fÃ¥r inntrykk av at flertallet ikke tar ansvar og “lar dette skje” pÃ¥ tross av risikoen for Ã¥ spolere hele forholdet.
Jeg synes det er skremmende, og det gjør meg bare mer opptatt av å verne om mitt liv og enda mer skeptisk til en relasjon til en mann. Dessverre.
Det kan jeg skjønne, tiqui. Jeg fikk meg nok et solid skudd for baugen da den siste jeg var interessert i viste seg å stå i med to til samtidig. Han løy jo så det rant av ham.
Men… vi mÃ¥ rett og slett tørre Ã¥ tro pÃ¥ at det finnes de som ikke er slik. Kvalitetskontroll er imidlertid viktig. Men pÃ¥ et eller annet tidspunkt handler det vel om Ã¥ velge Ã¥ tro.
Ingen har rett til å lure et annet menneske til å investere i et forhold (økonomi, følelser, liv, familie, etc) for deretter å ikke ta forholdet alvorlig nok ved å være utro.
Ja, man kan bli skremt nok til Ã¥ velge Ã¥ ikke gÃ¥ inn i forhold nÃ¥r man hører hvordan enkelte har veldig “løse” holdninger til det hele…
Det er jeg helt enig i, juliet. Når det gjelder å bli skremt, så tror jeg rett og slett man bare må velge å tro. Og så tror jeg man skal snakket åpent om hva man forventer i et forhold. Si klart at man forventer troskap, og vil gi det samme. Så det ikke er noen tvil eller muligheter for ansvarsfraskrivelse.
Iswkew: Det er et veldig bra innlegg du har skrevet, synes jeg. Som du vet har jeg jo et litt annet syn på noe av denne tematikken,men vi er enig om mye også.
Uten Ã¥ være for utroskap som sÃ¥dan, mener jeg at man fortsatt kan være unik i en par-relasjon selv om den andre parten innleder et forhold til en tredje person. Det behøver ikke rokke ved den opprinnelige relasjonen, nÃ¥r den utro fortsatt elsker sin partner og ikke har noen intensjon om Ã¥ gÃ¥ fra han eller henne. Det forutsetter i noen tilfeller at den “bedratte” holder det nye forholdet hemmelig, men det kan ogsÃ¥ fungere med full Ã¥penhet mellom alle parter, mener jeg, selv nÃ¥r det ikke foreligger en eksplisitt avtale om et sÃ¥kalt Ã¥pent forhold pÃ¥ forhÃ¥nd.
Om det er full åpenhet, da snakker vi om en helt annen slags avtale, mener jeg. Og om den ene parten lyver og bedrar, da er avtale brutt. Jeg tror det skjer noe med en person som lever med slike løgner i livet sitt. At det skjer noe som ikke er bra med den personens selvbilde, og det vil påvirke relasjonen. Men selvsagt kan det i enkelttilfeller gå bra. Det tror jeg imidlertid er mer flaks enn hva jeg ville basert mitt forhold på.
Det er alltid nyanser mellom svart og hvit, og så lenge det ikke finnes en fasit (og det gjør det ikke på menneskelige relasjoner) så vil det være uenighet. Og dette har vært en diskusjon som har vært svært givende, Iselin. Det er viktig å få tankene sine utfordret. Om alle var helt enige om alt, ville vi til slutt ikke forstå noe mer.
Iskwew: Enig! ser frem til andre diskusjoner med deg. Jeg har ikke lest bloggen din særlig lenge, men den virker kjempebra. Du er veldig reflektert og flink til Ã¥ formulere deg. Keep up the good work 🙂
Takk skal du ha, Iselin :o) HÃ¥per du leser og kommenterer mer her inne :o)
Her var det plutselig mange kommentarer.
Hele dette “tilgivelses”-begrepet har jeg et heller anstrengt forhold til.
Til syvende og sist vil spørsmålet om man vil fortsette et forhold til tross for utroskap bunne i om man føler at man føler at forholdet ikke tar uforholdsmessig mer enn det gir, og også når/hvor/hvordan utroskapen har foregått.
Men, jeg holde fast ved mitt, at jeg tror tilgivelsen for utroskap kommer oftere fordi man frykter å bli forlatt enn av at man elsker noen.
Det er noe med følelsene bak følelsene.
Det kan selvsagt være en ærlig sak og et godt argument for Ã¥ fortsette et forhold at man har/føler sÃ¥pass mange goder ved Ã¥ være en del av to at man kan “tilgi” den andre parten. Men dette med Ã¥ tilgi fordi man “elsker” det kjøper jeg ikke uten videre.
Jeg snakker om at jeg tror det er mulig å tilgi fordi a) jeg ikke vet hvordan jeg ville reagert og b) fordi jeg har sett at det er mulig for andre og c) fordi det kommer an på. En one-night stand ville lettere kunne tilgis enn et langvarig forhold, for eksempel.
Men det betyr på ingen måte AT det vil tilgis. Det er ikke noe jeg ville gamblet på, det er helt sikkert. I utgangspunktet er et løfte et løfte.
Jeg er uansett veldig forskiktig med absolutter. Er jeg for absolutt når det gjelder hvordan jeg tror jeg ville reagere i en gitt situasjon, så betyr det at jeg ikke tar høyde for at i en gitt situasjon kan veiene gå både til høyre og venstre.
Argh … dette tilgivelsesbegrepet er en skikkelig kamel for meg, men sÃ¥ er jeg langsint av meg ogsÃ¥, da!
Undre :o)) Jeg tror det kan være greit at den tilgivelsen sitter ganske langt inne, altså. Den skal ikke være det minste enkel verken for den som gir eller den som får den.
Ja, det har du nok meget rett i.
En tilgivelse bør være solid fundamentert om den skal være verdt det den bør være.
Skal vi skrive bok om dette emnet, Iskwew?
😉
Egentlig har jeg tenkt å foreslå at du i hvert fall skriver litt i din egen blogg :o)) For dette er et særdeles interessant og krevende tema.
Undre og Isk: Tilgivelsen skal sitte laaaaangt inne.
Den kommer til å selge, tenker jeg!
Tilgivelse sitter som regel langt inne. Men er alltid mulig. SpørsmÃ¥let er om det alltid skal tilgis. Innebærer tilgivelsen at man mÃ¥ utslette seg selv og sine egne følelser, sine egne behov og Ã¥ legge seg flat for andre menneskers innfall; ja da skal det kanskje ikke skje. Tilgivelse skal ikke være en pris man skal betale. Den som tilgis skal heller ikke betale for tilgivelsen; den skal være betingelsesløs eller sÃ¥ er den noe annet. Den som tilgis skal slippe Ã¥revis med anger og botsøvelser. Og den som tilgir skal slippe Ã¥ betale med smerte. Det koker da ned til om det er verd det…eller? jeg tenker litt slik; innebærer tilgivelse at begge parter holder inne med noe i Ã¥revis og føler at man mÃ¥ gÃ¥ pÃ¥ nÃ¥ler – ja da fÃ¥r det heller være.
Forøvrig er det en god refleksjon du har rundt utroskap. Jeg tror jeg skal la meg inspirere av den og gjøre noe tilsvarende. Godt skrevet, selv om jeg ikke nødvendigvis deler alle holdningene dine.
Det er jeg enig i, tilgivelsen skal være uten betingelser. Og veldig godt det du sa med at den heller ikke skal være en pris man skal betale. Da skal man gå videre, for det er det tilgivelse innebærer.
La deg inspirere og skriv. Dette har vært en givende og tankevekkende debatt. Og jeg har endelig på en strukturert måte fått satt opp mitt syn på det. Noe jeg har tenkt mye på, uten helt å få formulert det. Men her om kvelden ble det formulert.
Jeg husker godt da min venn spurte meg hvorfor utroskap er ødeleggende. Jeg måtte virkelig tenke over hvorfor jeg mener det er det. Det er for lett å si at sånn er det bare.
Dette er en problemstilling som inneholder verdier, følelser og jeg tror menneskesyn. Hvordan ser vi oss selv og andre – og relasjonene mellom oss selv og andre?
Siterer Iskwew:
“Jeg er uansett veldig forskiktig med absolutter. Er jeg for absolutt nÃ¥r det gjelder hvordan jeg tror jeg ville reagere i en gitt situasjon, sÃ¥ betyr det at jeg ikke tar høyde for at i en gitt situasjon kan veiene gÃ¥ bÃ¥de til høyre og venstre.”
Denne synes jeg er veldig fin, og veldig almengyldig. Man kan aldri være sikker på hvordan man reagerer i en gitt situasjon før man er der, kan aldri si sikkert på forhånd hva som er riktig å gjøre. Man må ta valget der og da. Og det kan godt være et annet valg enn man i utgangspunktet hadde tenkt seg.
Jeg er yrkesskadet, vet du, Goodwill :o) Jeg har jo styrt med risiko hele livet. Så jeg vet at vi aldri kan forutse alt. Og at vi dermed bør bruke litt energi på å forberede oss på det meste.
Fra Warrior of the Light:
A Warrior of the Light studies the position he intends to conquer very carefully.
As difficult as reaching his objective may be, there always exists a way to overcome the obstacles. He verifies alternative paths, sharpens his sword, and seeks to fill his heart with the necessary perseverance to face the challenge.
But, while advancing, the warrior accounts for the existence of difficulties, which are yet to be seen.
He waits for the ideal moment, never leaving the place he is in; a little madness is necessary to reveal the next step.
The warrior uses a little madness. Because – in war and in love – it is not possible to foresee everything.
“A litte madness…” …denne skal jeg ta med meg nÃ¥r jeg skal ut og møte løypeleggerens utfordringer i de Stockholmske skoger i helgen!
*Nattaklem*
…tilgi meg for denne, som var helt utenfor temaet :-))
Det er heeeelt i orden! :o)) Jeg simpelthen elsker assosiasjoner :o) Da antar jeg at ryggen er bra? Elgdrakten pakket og så videre?
Si forresten fra om du vil ha Warrior of the Light av meg. Jeg har jo oversatt den, og har den derfor i pent format i Word.
*nattaklem*
Åja, det vil jeg gjerne *du er snill, altså!*
Ryggen er bra nok, elgdrakten er IKKE pakket, det er derimot det meste annet jeg har av varme og tørre klær. NÃ¥ drar vi – ha en strÃ¥lende helg!
Okay Рom du ikke har brukt en juksemail for ̴ skrive her, s̴ ligger den i innboksen din n̴r du er tilbake :o)
Ha en fortreffelig tur, og eventuelle morsomheter kan selvsagt blogges her når du kommer hjem!
På vegne av det sterke/svake kjønn vil jeg gjerne få benytte anledningen til å påpeke at ikke alle menn er multimane. Selv er jeg veeeeldig monoman og fullstendig mot enhver form for utroskap. Det løser ingen problemer, men skaper bare nye. (I tillegg til det du allerede har skrevet, og som jeg vel ikke finner noe problem med å være enig i.)
Jeg vet det er flere som deg, Radiohode, og jeg er enig i at det ikke løser et eneste problem. I den berømmelige undersøkelsen pÃ¥ nrk.no var et av spørsmÃ¥lene hvorvidt man ville vært utro om man trodde den andre var det. Til det er det bare Ã¥ si “Helt uenig”, for ser du verden slik, da skjønner jeg ikke hva du har i et forhold Ã¥ gjøre.
Nettopp, Iskwew. Hvor lite romantisk det enn er, sÃ¥ er det noe kontraktuelt innblandet i et forhold. Noe om at det er “oss to”, og ikke “oss to og noen andre ogsÃ¥”.
Ja, slik ser jeg det også. Det er ikke plass til mer enn to. Andre kan selvsagt føle det annerledes, men det er et valg de skal få ha i fred for meg. Og ja, det handler om valg.
vi
tre tunger møtes
i et kyss
*
Hvis jeg kan være tro mot en,
hva hindrer meg i å være tro mot flere?
*
Hei, jeg heter daniel og er 17-blir 18 om 1 mnd.
kjæresten min var på jente tur i bulgaria får 1 uke sia.. Når hun kom hjem sa hun at det var noe hun ville snakke med meg om, og da sa hun:
Jeg føler at du setter treningen foran meg å ikke stoler på meg.
Jeg skjønte ikke det, fordi jeg har aldri trent isteden får å dra til henne, også har jeg vært urolig får henne når hun var i bulgaria å festet hele uka. I tilegg så fant de 4 gutter der de gikk sammen med, de sov over i SENGENE deres fordi de klarte å låse seg ute 2 netter!
Og etter dette, nÃ¥r jeg trudde jeg var problemet, ringte hun og sa at hun hadde vært utro, hun hadde kysset han ene fyren etter noen shots tequila. Men nÃ¥r han sa han ville mer sa hun at hun ikke ville det fordi hun hadde meg. Men… hun kyssa/klina med han.
Hun sa ogsÃ¥ at den siste mnd hadde hun ikke hatt like sterke følelser fÃ¥r meg, altsÃ¥ ikke nyforelsket lenger. Jeg har ogsÃ¥ hatt opp og ned med følelser, men jeg har aldri tenkt pÃ¥ Ã¥ vært utro eller slÃ¥ opp. NÃ¥ er spørsmÃ¥let, hva skal jeg gjøre? har snakket og sagt jeg vil jobbe med det fordi jeg vill jo ikke miste henne – men er jo redd fÃ¥r Ã¥ bli aleine ogsÃ¥. Hun er “den første”.
OgsÃ¥ har hun tydeligvis juget en del, men sagt det nÃ¥ til slutt da. – hva synes dere jeg skal gjøre? er meget usikker.
Legg meg til på msn å svar er dere snill, eller send mail på Seljeseth9@hotmail.com
Sendte mail jeg :o)
Hei..
Jeg er en jente på 18 år. Jeg hadde vært sammen med kjæresten min i litt over 1 år da han gjorde det slutt. vi fortsatte og være sammen i helger og sånn, men en måned etter at det var slutt dro han på ferie. da var jeg på byen sammen med en kompis av han og hadde sex med han.
Når eksen min kom hjem fortalte han meg at han ville prøve å bli sammen med meg igjen og da måtte jo jeg fortelle han hva som hadde skjedd.
Han ble kjempe sinna og vi pratet mye sammen og han ville vite akkurat hvordan det var. og jeg fortalte det.
Han fortalte meg at han elsket meg og bare trengte tid, og jeg ville gi han tid. men så fant jeg ut at han hadde dratt til oslo og sovet hos en annen jente en hel helg. da jeg konfronterte han med det sa han at det ikke hadde skjedd noenting mellom dem, men han elsket ikke meg mer og ville aldri prate med meg igjen.
Kan du gi meg noen tips om hvordan jeg kan få han tilbake? så hadde det vært veldig fint.
Ødelagt, det er jeg redd jeg ikke kan, men det jeg tror er at kjærligheten ikke kan tvinges, og har han den ikke, så er det lite å gjøre.
de nøyaktige ordene hans var vel: jeg kan ikke tillate meg å elske deg.. men det er vel akkurat det samme..
Hva mente han med det da? At han ikke stolte på deg?
ja.. var nok det