eller noe bare skjedde, eller noen gjorde noe, eller i hvert fall var det en eller annen god grunn til at det ikke var mitt ansvar.
Dette er et syn på livet og sin egen rolle i det som preger ganske mange, slår det meg. Det preger voltektsforbryteren som skylder på offerets påkledning, det preger den som er utro fordi noe veldig fristende dukket opp, og det var ikke mulig å styre seg. Det preger folk som kommer konsekvent for sent, fordi det bare alltid skjer noe, som er umulig å forutse, selv om det ser ut til å skje hver gang. Det preger alkoholikeren som hadde en vanskelig barndom og derfor er det ikke rart at det har gått ille. Og det er urettferdig og ja, slemt, at barnevernet har tatt ansvar for barnet, selv har h*n ikke noe ansvar for det. Det preger den jevne brasilianer, som legger ansvaret for alt som er galt i Brasil på enten USA, eller IMF eller Portugal. Listen kan gjøres lang som et vondt år.
Ut i den andre enden kommer det sukkende oppgitthet, og en visshet om at dette kan ingen gjøre noe med, det bare er slik. På mine inkvisitoriske spørsmål til brasilianere om hvorfor ingen gjør noe med situasjonen, hvorfor ingen står på barrikadene og slåss for forandring, var det bare et svar å få, som regel: Det nytter ikke. USA, IMF og Portugal styrer livene våre, og det er det ikke noe å gjøre noe med. Og i sum betyr det, mener jeg, at forandringene kommer til å ta uendelig lang tid.
Selvsagt er livet fullt av omstendigheter som gjør at vi ikke har styring. Selvsagt skjer det ting som gjør at vi kommer i en tvangssituasjon. Selvsagt har vi dermed ikke alltid muligheten til å gjøre frie valg. Men ofte har vi det. Og uansett er det som regel flere veier ut av eller inn i en gitt situasjon også. Stilt overfor en situasjon, kan vi agere på forskjellige vis, så selv i det som påføres oss utenfra, ligger det valg vi selv kan og må gjøre.
Selv synes jeg det kjennes mye bedre å sitte i førersetet, enn å være som et løv i vinden, der hvor jeg lander er avhengig av hvor vinden blåser. Det er sjelden jeg ser det som at ting bare skjer, utenfor min kontroll. Og den mest positive effekten av det, er at det blir mye vanskeligere å hegne om bitterhet for ting som har skjedd. Snarere fokuserer man da på de valg man gjorde i situasjonen, og ved det gir man seg selv kontrollen tilbake.
Dette perspektivet har jeg formulert i to av levereglene mine:
Du skal gjøre egne valg,
selv om de har vanskelige konsekvenser. Handlingslammelse leder ikke til noe. Kanskje velger du feil, men VELG!, så du ikke ender opp med at andre velger for deg.
Du skal ta ansvar for egne handlinger.
I visshet om at ethvert ord og enhver handling berører andre, skal du ta ansvar for det du selv gjør. Det er aldri noe som “bare blir slikâ€. Du er ikke en viljesløs seigdame eller -mann i hendene pÃ¥ en ubegripelig høyere makt.
Valg gjøres, uansett. Gjør vi dem ikke selv, sÃ¥ gjør andre dem for oss. SÃ¥ selv om vi sÃ¥ klart pÃ¥virkes av andre, kan vi pÃ¥ ethvert tidspunkt ta kontrollen i vÃ¥re egne liv, selv om de valgene vi kan gjøre er begrensede. Og det Ã¥ si at ting “bare blir slik” er ikke noe annet enn en gigantisk ansvarsbeskrivelse. Mennesker som ofte bruker dette, har etter min mening et selvbilde som de bør gjøre noe med. Ã… se seg selv som et løv i vinden er Ã¥ nedvurdere sine egne evner og muligheter. Er man et løv i vinden, er man hjelpesløs. Og tar man ikke ansvar for sine egne handlinger og sitt eget liv, mister man til slutt troen pÃ¥ seg selv.
Kanskje jeg lurer meg selv der jeg går rundt og tror at jeg har styringen i livet mitt. Kanskje er det bare en fatalistisk rekke med forutbestemte hendelser. Det vet jeg ikke. Det eneste jeg vet, er at om jeg ser det som valg jeg kan gjøre og noe jeg har ansvar for, så kjennes det mye bedre for meg. En sunn selvfølelse bygges ikke av å se seg selv som et hjelpeløst offer for omstendigheter, men av å se seg selv som den som har makten og bestemmelsesretten i sitt eget liv.
Kan hende har jeg rent faktisk null kontroll. Det spiller ingen rolle. Det viktige er at jeg ser det som at jeg har kontroll. Det er det viktige perspektivet på livet og meg selv.
Jeg har alltid vært veldig opptatt av å ta ansvar om jeg driter meg ut, for eksempel skylder jeg ikke på andre enn meg selv for at jeg har to ganske mislykka år ved UiO på baken. Jeg forklarer det riktignok med motivasjonsmangel og ikkeeksisterende studievaner, men passer alltid på å understreke at det er min egen feil.
Dette er forresten det første seriøse innlegget jeg har kommentert hos deg, tror jeg, så da er det jaggu bra at jeg fikk kommentaren til å handle om meg selv. :p
Hehe! Du er vel ikke sjefskommentatoren pÃ¥ seriøse bloggeleringer, sÃ¥ jeg vil tro du kjeder deg nÃ¥ 😀
Så lenge du tar ansvaret og ikke skylder på andre, så er mislykkede år på UiO vel til å leve med? Og det gå¨r jo faktisk an å gjøre noe med også.
– et godt innlegg Iskwew!
Det er en eller annen som har sagt at det gjelder å leve helt og ikke stykkevis og delt. Tar en hensyn til de to levereglene som du nevner, tror jeg at en er et stykke på vei til å leve helt.
Til Iversen: Tenk godt igjennom hva du vil med livet ditt. Jeg har vært igjennom noe lignende som deg, og det var først da jeg tenkte godt igjennom livet mitt og hva jeg ville at jeg fikk motivasjon til Ã¥ fullføre utdannelsen min. Kanskje skal du se at de to “mislykkede” Ã¥rene pÃ¥ UiO kommer til nytte likevel?
Elisabeth: Ja, og så gjelder det jo først og fremst å leve med seg selv, og det man gjør.
Au, sÃ¥ dype vi var i dag da…
Nå fikk jeg noe å tenke på.
Hehe Undre, her blir det brådypt før du vet ordet av det :o) Men du er nok svømmedyktig, så jeg tipper det går helt fint.
“SÃ¥ selv om vi sÃ¥ klart pÃ¥virkes av andre, kan vi pÃ¥ ethvert tidspunkt ta kontrollen i vÃ¥re egne liv, selv om de valgene vi kan gjøre er begrensede.”
Denne setningen traff meg.
Du har helt (ubehagelig) rett.
Jeg vet med meg selv at jeg er “flink” til Ã¥ lage meg unnskyldninger for Ã¥ slippe Ã¥ ta valg, det blir det bli vanskeligere for meg Ã¥ gjøre etter Ã¥ ha lest denne blogposten.
(Au, sÃ¥ dype vi var i dag da…)
Undre, jeg er ikke frekk nok til å påstå at det er lett. Eller at jeg til enhver tid klarer dette selv. Men, det er slik at valg tas uansett, og da kan vi velge om vi vil være som et løv i vinden, og avhengige av hvor den til enhver til blåser, eller om vi vil ta kontrollen. Jeg tror mye skyldes en indre redsel for å gjøre feil valg, for vi vet jo aldri konsekvensene i det vi tar gjør et valg, men faktisk er det å IKKE velge i like stor grad et valg.
(I morgen får vi finne på noe mer lettbent!)
Lett, nei. Det er det ikke (og det ville vel heller ingen “in their right mind” finne pÃ¥ Ã¥ si).
Og å ikke velge er helt klart også et valg.
(Ja, i morgen er det pÃ¥ tide med noe skikkelig lettbent no’! 😉 )
Noen er jo mer eplekjekke enn andre, og synes det meste både er enkelt og selvfølgelig. Dem om det!
NÃ¥ er du inne pÃ¥ noe viktig, tiqui. Ubehaget forsvinner nÃ¥r en beslutning er tatt. MEN bare om vi ikke fylles av anger og tenker “om jeg bare hadde valgt annerledes”. Da er vi like langt, om ikke kortere. Det er viktig Ã¥ leve med de beslutningene man tar, og innse at anger ikke leder noe sted.
Enkelt er det ikke nÃ¥r alternativene synes like ille uansett hva vi velger. Men det verste er likevel Ã¥ velge Ã¥ ikke velge. Fordi da skyver man ansvaret og ubehaget over pÃ¥ andre, samtidig som man fÃ¥r det ubehagelig selv. Ingen vits i at bÃ¥de andre og en selv skal mÃ¥tte dele det ubehagelige – dessuten forsvinner ubehaget sÃ¥ snart man har tatt et valg og vet hva man skal forholde seg til.