En historie som ikke fortelles

I lengere tid har jeg lest en blogg skrevet av en mann. Mefisto. Denne mannen har vært utro, og han har skrevet en blogg, som jeg har lest, uten fordommer eller moralisme (håper jeg), og jeg har vært fascinert av den innsikten han gir i sine tanker. Jeg fascineres veldig av mennesker som gir meg innsikt i hvem de er.

Nå er han blitt oppdaget. Av en ganske uskyldig kommentar, men det er ofte det som skal til for at intuisjonen får den siste brikken i et puslespill. Og denne intuisjonen eller magefølelsen er en utrolig spennende del av menneskesinnet. Så mens jeg satt på verandaen begynte jeg å se for meg hvordan hun hadde oppdaget det; hvordan den intuitive prosessen hadde vært. Og skrev ned dette scenariet:

DEN UFORTALTE HISTORIEN

En plutselig vibrasjon gir beskjed om at noe er endret. Umerkelig, men likevel helt sikker i sitt budskap. Den kan verken beskrives eller forklares, den bare er der, og forteller en ufortalt historie. Historiens eier er ikke klar over at den blir fortalt, siden han tror det er det motsatte av å fortelle han gjør. Men, jo mer bevisst han er på å ikke fortelle, jo mer forteller han umerkelig historien sin.

Hun vet lenge ikke hvilken historie det er hun blir fortalt. Først overser hun den fullstendig. Hun forholder seg absolutt ikke til at det strammer et sted helt bak i hodet eller den merkelige følelsen av NOE. Av en historie som ikke fortelles. Alt er da helt som det var i går? Ikke noe er endret. Han er som han pleier. Gjør som han pleier. Alt er da som i går?

Likevel brer det seg en stigende uro i kroppen hennes, den påvirker magen, skuldrene og hodet. Musklene over brystet strammer seg uforklarlig. Hun forstår ikke denne følelsen, og hun er urolig i kropp og sjel. Tankene hennes hviler ikke, de kan ikke hvile, uansett hva hun forsøker å tenke på klarer hun ikke å fange en tanke. Hennes tanker arbeider frenetisk med å forstå, med å fange historien, men de når ikke målet.

Så plutselig ser hun den, hun leser hele historien så klart som om den skulle være skrevet med blekk på papir. En liten uskyldig kommentar, et blikk som viker, skuldre som umerkelig strammer og kuer ham. Den siste brikken i puslespillet. Klikk. Brikken smekker på plass. Og i det øyeblikket står ikke lenger historien skrevet i kode. Hun har fått brikken som knekker koden og gjør at hun kan lese historien i klartekst.

Men hun vil ikke lese den! Vil ikke, vil ikke! Den inneholder det hun frykter aller mest.

Skjelvende går hun fra bordet. Hun må bort. Hun må klarne tankene, fatte realitetene, og lese hvert eneste ord i denne historien som hun vet kommer til å forandre livet for alltid. Ta inn at hun har tapt. Mistet ham. Ta inn at han har sveket henne på det mest ubegripelige. Hun må samle seg, stoppe skjelvingen i hele kroppen, og på en eller annen måte finne en indre ro og balanse. Uten at hun aner verken hvor eller hvordan. Der hun går, bort fra bordet og fra ham, begynner tårene å renne sakte ned over hennes bleke kinn. All farge har forlatt ansiktet hennes, tårene kjennes varme nedover kinnene, og hun vil bare bort. Hadde han kommet etter, ville hun ha løpt bort fra ham.

Han ser etter henne der hun går bort fra bordet. Ser de spente skuldrene, hånden som legger seg over øynene, og forstår. Han forstår i brøkdelen av et sekund at den historien han ikke ville fortelle, på en eller annen måte utenfor hans kontroll og vilje, er blitt fortalt. Hun vet. Han behøver ikke spørre en gang. Alt han trenger å gjøre er å se henne gå bort.

Og som henne vet han at noe er endret for alltid.

—

Jeg har selv veldig god intuisjon. Det er ikke mange historier som går meg hus forbi. Som regel går historier meg bare hus forbi de gangene jeg velger bevisst eller ubevisst å ikke ta imot den siste brikken i puslespillet. Det tok det meg lang tid å forstå.

Og nå lurer jeg på hva som skjer videre. Jeg håper du fortsatt kommer til å oppdatere bloggen din, M.