Storebror arbeidsgiver ser deg

I dag slår Dagbladet opp noe jeg har visst lenge, nemlig det faktum at arbeidsgivere bruker Google og andre søkemotorer for å sjekke informasjon om arbeidssøkere. Det hadde vært rart om de ikke gjorde det, når mulighetene ligger der. Og for de av oss som har statistikk på de som besøker oss, har det til tider latt seg observere at man etter et intervju har funnet den man ble intervjuet av i bloggen rett etterpå. Ikke meg, jeg er happy med den jobben jeg har og har derfor ikke søkt på jobber på 10 år, men andre har opplevd det.

Ifølge artikkelen viser en amerikansk undersøkelse av 8 av 10 arbeidsgivere søker opp arbeidssøkere via Google. Og i 1/3 av tilfellene var den informasjonen arbeidsgiver fant, nok til at søkeren ble kastet ut av bunken. Nå snakker vi snerpete USA her, der en kløft eller en vits som er litt på kanten kan være nok til at noen refuseres, men likevel: det er ingen grunn til å lure på om norske arbeidsgivere gjør det samme. Det gjør de helt sikkert. På den tiden da jeg ansatte, ville jeg garantert ha brukt mulighetene til å søke på nett. For det er mye du ikke finner ut av i et intervju.

Mange er ikke klar over hvor mange spor man etterlater seg pÃ¥ nett, nÃ¥r man surfer rundt, kommenterer og skriver blogg, for eksempel. Eller om man har en profil i chatteportaler. Og siden det er slik at man pÃ¥ f.eks. Blink mÃ¥ ha gjenkjennelig bilde for Ã¥ fÃ¥ ha bilde (og det vil man gjerne ha, ellers fÃ¥r man lite besøk pÃ¥ siden sin) sÃ¥ kan (nesten) hele verden se hva du bedriver pÃ¥ fritiden din. Riktignok mÃ¥ du være registrert pÃ¥ Blink, men det er jo en smal sak. Og apropos Blink, sÃ¥ er det ogsÃ¥ slik at all debatt i Ã¥pne grupper kan leses uten Ã¥ være logget inn. En litt kløktig detektiv med sans for Ã¥ lese spor, kan derfor finne ut mangt og mye helt Ã¥pent pÃ¥ nett. Jeg for eksempel, klarer Ã¥ finne ut IP’en til folk som aldri har kommentert bloggen min, og dermed lagt igjen IP’en. Det er bare Ã¥ ha litt evne til Ã¥ lese mønstre og se spor.

Og det er ikke bare potensielle arbeidsgivere, det er selvsagt alle som har interesse for din person. Nå er det ingen grunn til å bli paranoid, som regel kan man i fred og ro leve sitt onlineliv uten å være redd for at storebror er ute etter deg. Det er som regel ingen.

Likevel er det i hvert fall et poeng for meg å forholde meg til at alt jeg skriver, alt jeg legger ut, alt jeg sier i åpne grupper skal noenlunde kunne leses av min mor, min sønn, mine venner, kolleger og arbeidsgiver. Det betyr ikke at jeg trenger å være tannløs, det er fortsatt lov til å mene og stå for noe. Det går an å være personlig, og det er en stor forskjell på personlig og intim eller utleverende.

Men noen ganger skal man ha i bakhodet at spor på nett er søkbare i veldig lang tid. En bloggpost kan slettes, men ligger fortsatt i Googles database. Og om du da har laget en ekstra snasen overskrift og har pikante avsnitt for å trekke lesere, så ligger det der, selv om du sletter den. Har du i tillegg navnet ditt i blogg-tittelen, så er 1+1=2 eller for all del 3, før du vet ordet av det. Og uten at du noen gang får vite hvorfor, så fikk du ikke drømmejobben. Det hjelper ikke med lange diskusjoner om hvorvidt dette er etisk av arbeidsgiverne. Det holder at vi vet at de gjør dette. Og at du, uten å være helt klar over det, frivillig har gitt ut en hel masse informasjon om deg selv.

Dagbladet anbefaler at man jevnlig googler seg selv. Det er i så fall for å være forberedt, da. For å fjerne ting fra databasen til Google vil jeg tro er umulig. Ligger det noe der, du helst skulle sett at ikke lå der, så er det fint lite du kan gjøre med det.
En ting jeg er opprørt over er alle som legger ut bilder av barna sine på nett. Det gjør ikke jeg, og det er av følgende grunner:

* For gale individer er internett et svært egnet sted å finne informasjon. Når du legger ut bilde av barnet ditt, navnet og skolen han går på, tar du en risiko på at noen peiler seg inn på ham og finner ham. Sannsynligheten er kanskje liten. Men det er ikke en sjanse jeg har tenkt å ta, uansett.

* Ã… ha bilder og identifiserbar informasjon om seg selv pÃ¥ nett skal være noe individet selv bestemmer. For som sagt er det søkbart til nesten evig tid. Og et barn kan ikke gi informert samtykke til Ã¥ bli en offentlig person. Det er ikke nødvendig Ã¥ gjøre ham til en “offentlig” person før han selv vet hva det innebærer.

* Selv om jeg ikke skriver under fullt navn, så vil jeg uansett ikke at han om noen år skal finne beskrivelser og bilder av seg selv et eller annet sted på nett, som han ikke ønsker at skal være der. Eller at skolekamerater skal finne det. I denne sammenhengen kan barn med fordel overbeskyttes. Det er mitt personlige behov for å formidle tekst på nett som gjør at jeg skriver blogg. Det er ikke noe som har med ham å gjøre.

Internett er definitivt kommet for Ã¥ bli. Og det er fullt av muligheter som det er veldig bra at vi har fÃ¥tt. Ikke skal vi være paranoide heller. Men vi skal vite at det vi flytter fra tanker, kamera og dokumenter, til for eksempel en blogg, er tilgjengelig informasjon for de som ønsker Ã¥ søke det opp. SÃ¥ det er lurt Ã¥ være bevisst pÃ¥ hva man legger ut. Det er greit Ã¥ tenke at selv bestemor kan lese det du skriver. Om du elsker Ã¥ provosere rundt pikante eller hÃ¥rsÃ¥re ting, kan det være noe Ã¥ tenke pÃ¥ at alle kan se det, og at det ligger der til “evig” tid. Uten at vi skal la det stoppe debatt eller fÃ¥ oss til Ã¥ ikke ville gi uttrykk for meninger og bruke ytringsfriheten.

Men det er lurt å virkelig stå for det vi sier, mener og legger ut. Det er greit å ikke måtte bli flau på et ansettelsesintervju på grunn av noe vi skrev en gang vi var ekstra forbannet på noe. Det er helt klart lurt å ikke komme med æreskjelling av sjefen i bloggen din. For alt du vet kan det hende han leser den. Og hvem vet hvem som skjuler seg bak en bildeløs profil på f.eks. Blink? Kanskje er det ham? Derfor er det dumt å raljere over at han lå under bordene med sekretræen på julebordet også.

For meg er det denne leveregelen som gjelder:

Du skal ta ansvar for egne handlinger.
I visshet om at ethvert ord og enhver handling berører andre, skal du ta ansvar for det du selv gjør. Det er aldri noe som “bare blir slik”. Du er ikke en viljesløs seigdame eller -mann i hendene på en ubegripelig høyere makt.

Har du det i mente – er du rimelig safe. Selv inne i den store databasen til Google.