I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød trÃ¥d eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
Jeg har et nettsted som heter Iskwew.com. På det nettstedet har jeg to blogger, Iskwew.com/blogg/ og Iskwew.com/MEblogg/. I dem skriver jeg artikler, som jeg så legger ut til debatt. Jeg bruker nick som debattant. Jeg er anonym. Hvilket i følge noe vil si at jeg er useriøs. Slik sees mitt lille nettsted nemlig, for de som synes det er lurt å skjære alle over en kam like greit først som sist.
Det er selvsagt ikke første gangen dette er debattert. Mange bekymrer seg over det anonyme debatt-trollet pÃ¥ internett. Og vi har minsanten sett skremmende utslag av det ogsÃ¥ – for eksempel i Natascha Kampusch-saken i Østerrike. Det er lenge siden jeg sluttet Ã¥ lese nettavisdebatter. NÃ¥ for tiden leser jeg bare blogger. Hvorfor? Fordi det i hver blogg sitter en – om enn anonym – bloggredaktør og forholder seg til det som skrives i bloggens kommentarfelt. Dette er selvsagt helt noe annet enn i nettavisene. Det er sjelden moderering der. Ingen har skapt et nettsted de har et personlig forhold til, det er bare en stor maskin som er ute etter Ã¥ generere sidetreff. Og jo spissere debatter, jo flere slike. SÃ¥ lenge ingen føler noe ansvar for det, sÃ¥ blir det jo slik.
Tidligere i uken sto det en kommentar av Jarle Aabø om nettavisdebatter. Han tok opp mange gode poenger, og jeg skjønner ham godt når han sier at han ikke vil skrive innlegg som legges ut til debatt. Det viktigste poenget hans er at nettavisenenes redaktører har fraskrevet seg ansvar for det som ligger ute i deres egne nettaviser. De toer så og si sine hender, og lar debatt og debattinnlegg bli hvor usaklige som helst.
Så langt er jeg med. Jeg tror at om nettavisdebatten noen gang skal bli fruktbar, så må det modereres og lukes i bedet av mer eller mindre frimodige ytringer. Seriøsiteten i debatten i nettavisene er på et absolutt lavmål. Dagbladet har begynt å kreve e-post verifisering av ikke innleggede debattanter, selv om de fortsatt fremstår som anonyme. Selv hevder Dagbladet at det har bidratt til et mye mer konstruktivt debattklima. Nå vet ikke jeg om det stemmer, for det er en stund siden jeg har lest nettavisdebatter, siden det er så sjelden noe konstruktivt å finne der. Det høres ut som et godt tiltak Dagbladet har gjort.
Der denne debatten bærer avgårde på ville veier, det er ikke når det snakkes om redaktøransvar eller når det snakkes om tiltak for å kvitte seg med nettavistroll. Det er en viktig og nyttig debatt det. Det tar av i feil retning når det eneste poenget man snakker om er det faktum at debatten er anonym. Og den fella går f.eks. Karianne Skovholt, stipendiat på BI, i i dagens utgave av Aftenposten. Hun kommenterer Jarle Aabøs artikkel. Hun sier:
Et viktig poeng teknologioptimistene [de som trodde at det Ã¥pne internett ville likestille dialog og utvikle demokratiet, Red.anm.] imidlertid glemmer, er at i god kommunikasjon er det viktig Ã¥ ha kredibilitet. Det vil si evne til Ã¥ fremstÃ¥ som troverdige samtalepartnere. […] Det store spørsmÃ¥let nÃ¥r det gjelder anonyme nettdebatter er i hvilken grad anonyme skribenter fremstÃ¥r som troverdige og pÃ¥litelige deltagere i den offentlige debatten. Tvert imot fremstÃ¥r de som mobbere. De blir uinteressante for debatten, men kan volde skade for andre involverte.
Hennes oppskrift på å løse dette problemet er to ting: redaktører som stiller krav til innleggene og at skribentene må offentliggjøre sin identitet.
Og da har hun bevist en fraværende evne til å se nyanser, og til å se hva problemene består i.
NÃ¥r jeg leser debattene her inne, der deltakerene er kvasi-anonyme Iskwew, anonyme Goodwill, Undre, Tiqui, Milton Marx, HÃ¥kon og sÃ¥ videre, og sammenstiller det med ordene “mobbing“, “useriøs“, “manglende troverdighet og kredibilitet“, “uinteressante for debatten” og “til skade for andre“, blir det selvsagt til at jeg ikke kjenner igjen kartet hun tegner i det hele tatt. Det kommer av at hun kun har forholdt seg til de megastore nettstedene. Tilstandene i Blogglandia er pÃ¥ ingen mÃ¥te slik. Om du betrakter Blogglandia som en eneste stor anarkistisk demokratisk nettavis, sÃ¥ er selvsagt den store forskjellen at ved hver artikkel i den avisen sitter det en redaktør og leser alle kommentarene, og deltar i debattene man selv har lagt ut for debatt. Selvsagt finnes det bloggetroll ogsÃ¥, men i de debattene jeg følger, foregÃ¥r det meste sivilisert nok ettersom bloggeier følger opp debatten. Jeg har til gode Ã¥ se at en artikkelskribent eller journalist i noen av nettavisene overhode gÃ¥r inn i debatten.
Jeg mener bestemt at anonymiteten i Blogglandia overhode ikke er noe problem. Det kommer av at du har en bloggeier som ønsker Ã¥ debattere, deltar i debatten og føler det etterlyste redaktøransvaret. Og jeg savner nyanser og en bedre forstÃ¥else for hva som er hva nÃ¥r man debatterer dette. “Nettet” er sÃ¥ mangt. Det er mye mer enn nettaviser og debatter i dem.
Nettavisene blir dessuten mer og mer outrerte når det gjelder å tiltrekke seg lesere. Jo mer sensasjonspregede overskriftene er, jo flere lesere får de. Det neste grepet man gjør i nettavisene er å ta den tabloide og sensasjonspregede overskriften, og gjøre den til et debattinnlegg, gjerne ved å spisse den enda mer. Så åpner man opp debattfunksjonaliteten, og så går man fra debatten. Da er det jo ikke rocket science at du får både troll og andre lyssky vesener som skriver de mest utrolige ting i spaltene. Slik fortsetter det, til en eller annen titter innom og skjønner at her må de modereres eller stenges. Så går de samme avisenes redaktører gjerne ut i kronikkform og uffer, akker og stønner over det forferdelige debattklimaet som er i nettavisene. Vel, som man reder så ligger man, sier nå jeg. De legger opp til det selv.
Med forbehold om at jeg ikke har lest mange Dagbladet.no debatter i det siste, så høres Dagbladets løsning ut som en god mellomløsning for å få litt kontroll. Men det aller viktigste tror jeg er at man selv legger opp til debattklima i det man skriver, og måten man skriver det på. Igjen handler det om redaktøransvar. Når man vinkler spørsmålsstillingene sine ala måten Holmgang vinkler avstemninger på, er det rimelig forutsigbart hva slags respons man får. Spesielt ettersom man ikke følger opp og ikke setter noen grenser for hva som er OK og ikke.
Det har altsÃ¥ ikke kun med anonymitet Ã¥ gjøre, selv ikke i nettavisene. Det har med vinkling, og med Ã¥ følge opp debattene Ã¥ gjøre. Og sÃ¥ har det med segmenter av internett Ã¥ gjøre. Anonymitet er NULL problem i Blogglandia, sÃ¥ lenge bloggeierne følger opp debattene, og det gjør de gjerne. Det gjelder Ã¥ se nyanser og Ã¥ forstÃ¥ det man uttaler seg om. Muligens er det bare nettavisdebatter Skovholt mener, men da burde hun si det, og ikke si “Internett” og tro at hun da har fortsÃ¥tt hva det dreier seg om.
Tvert i mot tror jeg at bloggedebatten for mange er en mulighet til å uttrykke tanker og meninger de ellers ikke ville ha ytret. Både fordi det er et lavterskel-tilbud, det er lett tilgjengelig, og fordi du ikke trenger å fortelle hvem du er. Det positive og demokratiske aspektet ved internett håper jeg vi aldri mister.
Se også denne kommentaren om noe av det samme.
Trackback URL | Comments RSS Feed
Veldig bra, Iskwew. Jeg er langt på vei eing, men jeg tror det er en stor forskjell mellom avisenes debattområder og bloggene, og det er at de aller, aller fleste debattanter i bloggene er andre bloggere. Unntak finnes selvfølgelig, men dette er nok hovedtendensen. Din blogg har nok noen flere ikke-bloggere som kommenterer enn mange andre, men også hos deg er det vel dette omtrent riktig.
I nettavisene leser man sakene, for deretter Ã¥ bestemme seg for Ã¥ kommentere. I bloggene er det vel slik at man mer vet hva man kommer til, og sÃ¥ledes ikke “provoseres” til Ã¥ mene noe? Og da slipes mange av kantene bort.
Du har jo for lengst passert 10.000 kommentarer. Hvor mange har du blitt nødt til Ã¥ slette? 3? 7? 11? Jeg har totalt fÃ¥tt cirka 1.700 i mine to blogger, og har bare slettet en – 1. Bloggtrollene er i stor grad fraværende fra bloggpolis, tror jeg, slik at sikkerhetsnett beregnet pÃ¥ nettavisene ikke passer her.
Men det er jo mulig jeg bare ikke har vært oppmerksom på dette som et problem?
Klart det er forskjell, radiohode. Men likevel, det er mange innom pÃ¥ søk, de er ikke bloggere, og selv de som søker pÃ¥ “hore i Oslo” og finner noe helt annet, lager ikke kvalm.
Jeg har vel slettet 1 kommentar. Men jeg har hatt noen trollete som aldri er sluppet gjennom. Det er dermed mye som ikke synes.
Mye av det skyldes at det sitter bloggeiere og passer på alle debattene også, tror jeg.
Jeg tror du har rett i at folk tyr til nettavisene for Ã¥ bli provosert – og det gjør de jo. Det betyr ikke at anonymitet pÃ¥ nett i seg selv er et problem, det er noe med kontekst og oppfølging som er fraværende som lager problemer.
Nettavisene blir noe helt annet enn vår lille bloggerlandsby. Vi kjenner jo hverandre om vi ikke kjenner navn, adresse og alder. Ikke er jeg interessert i å vite alt om bloggernes privatliv heller.
Nei, og jeg skjønner ikke hvorfor du eller noe ander skulle se meg annerledes om du visste hva jeg het.
Jeg tror dette med form og innhold pÃ¥ debattene i nettavisene er litt trend, jeg. At det har satt seg en debattform som trekker til seg “debattanter” som er ute etter Ã¥ provosere og spissformulere i ekstrem grad. SÃ¥ er det naturligvis slik at krake søker make, kranglefantene finner hverandre, og sÃ¥ har man det gÃ¥ende i debatt etter debatt.
Og kanskje er det like greit at de bruker de foraene der? Jeg tror ikke det særlig mange seriøse aktører som leser de debattene og som tar dem pÃ¥ alvor. Derimot tror jeg det er en og annen kvalitetsdebatt i Blogglandia som nÃ¥r ut over “rikets” grenser.
Tygger litt på anonymitetsbegrepet her, jeg. Visst er vi anonyme de fleste av oss, selv om noen av oss opererer med bilder i bloggen. Men vi viser mange av kortene våre gjennom de postene vi legger ut og debattene vi deltar i. Vi viser ganske tydelig hvem vi er og hva vi står for, og jeg mener det gir debattene og argumentene en helt annen tyngde enn dem man finner i nettavisene.
Trend er det ja, og så har de jo sett at det trekker lesere. Ergo spisser de det enda mer.
Det er lenge siden jeg sluttet å lese nettavisdebatter, og er enig i at det er i noen blogger man finner virkelig gode debatter på nett.
Du har et godt poeng når det gjelder anonymiteten. Vi viser mye av oss selv, og jeg vil tro leserne mine vet mer om meg og kjenner mer mitt ståsted enn de kjenner en hvilken som helst journalist. Det handler ikke om hva vi heter, egentlig.
Jeg er tidvis litt kynisk og mener at man fÃ¥r de kommentatorene man fortjener. F.eks er VGs ekstreme tabloidisering av “nyheter” som i utgangspunktet aldri burde gÃ¥tt i trykken et eksempel. Store aviser bør vise seg sitt redaktøransvar bevisst og tilrettelegge for en konstruktiv debatt. SÃ¥ kan de som pÃ¥ død og liv mÃ¥ spy ut eder og galle opprette et eget forum for det.
Men i bloggerbyen sÃ¥ er “vi” pÃ¥ en mÃ¥te anonyme samtidig som vi ikke er det. Et fast kallenavn, som gjerne har en bakhistorie, gir en gjennkjennbarhet som de tabloide nickene (f.eks “kalle kanin”) ikke gir.
Ja, det er jeg sÃ¥ enig i, Nessie – de har redd opp sengen selv, de nettavisene. De spisser det til og med enda mer nÃ¥r de legger ting ut i debattforum enn de gjør ellers.
Jeg tror mange vet mye om meg. Jeg vet at jeg vet mye om blogger jeg leser ofte, og om de som kommenterer ofte.
Selvsagt har noe av det med å gjøre at antallet som titter innom selv store blogger som Vampus er lite i forhold til nettavisene. Men det er ikke bare derfor at det er mer sivilisert i Blogglandia.
Denne nettanonymiteten er ganske så relativ. Eg kan jo ikkje skrive Avil under allslags sprøyt, eg vil jo ikkje kompromittere meg sjølv, og mitt gode NETT-nav og rykte.
Det er jo slik at eg er meg, og kan gjenkejnnast kvar gong eg skriv under med Avil, og eg legg alltid att lenka til eigen blågg når eg debatterar. Det er faktisk fordi eg IKKJE vil vere anonym, eg vil stå fram som Avil.
Og for alle som kjenner meg på nett ville det vore likegyldig om eg ein dag kom og sa at RL-namnet mitt er Jenny Hansen, for kven er det då? Berre eit namn! Ein person er meir enn nokre bokstavar. Eg er ein person som fins her, og som deltek med meg sjølv, som legg same sporet overalt og kan finnast på eigen blågg. Om eg oppførte meg heilt på ein styr ville folk behandle meg deretter.
Eg er blitt kasta ut av ein blågg allereie for det blåggeigaren opplevde som sårande og plump oppførsel, og veit at eg må stå for den eg er og det eg seier.
Eg trur derimot at dei som alltid underskriv med “anonym” lettare kan verte freista til Ã¥ vere mindre høfleg. Kva veit eg.
Nettopp, Avil. Jeg flytter ikke ut av dette domenet med det først, og selv om jeg kaller meg Iskwew, så er jeg lett å finne.
Jeg skjønner heller ikke hvorfor jeg skulle ha så mye sterkere utsagnskraft om jeg brukte døpenavnet mitt. Jeg ville ikke sagt noe annet. Jeg ville ikke vært lettere å finne. Jeg ville ikke vært annerledes.
Ordet “anonym” blir dessverre litt for ofte brukt feil. De fleste er ikke anonyme, de bruker derimot et psevdonym. Mange har en e-postadresse de kan kontaktes pÃ¥, og bloggere har som regel et offentlig nettsted der andre kan legge inn kommentarer.
I en del nettbaserte fora hvor deltagere bruker psevdonym er det noen som kjenner hverandre IRL. Det gir også litt ryggdekning og kan hende et ryddigere miljø.
Jeg er ikke anonym på nettet, men når jeg kommenterer bruker jeg fornavn. De som driver bloggene der jeg kommenterer finner raskt ut hvem jeg er om de har behov for det. Det er ikke 100 prosent sikkert at en kommentar som bruker mitt navn faktisk er skrevet av meg, men det er en annen diskusjon.
Mange gode tilleggspoenger i kommentarene her. Navnet er ikke så viktig. Vi forteller mer om oss selv gjennom det vi skriver enn hva vi heter.
Men fra nÃ¥ av vil jeg døpe om Avil overalt hvor jeg kan. Hennes navn skal fra nÃ¥ av være “Jenny Hansen” og intet annet.
Om du har en blogg så har du gjerne en mulighet til å sjekke IP, Håkon. Ergo om det kommer noen tilte-kommentarer fra Håkon uten at jeg gjenkjenner IP ser jeg ikke bort fra at jeg ville mistenke at det ikke var deg :o) Etter en stund er dessuten kommentarstilen gjenkjennlig.
Det handler om pseudonym ja, ikke om å være anonym. Selv om man ikke bruker navn, adresse og telefonnummer så kan man kontaktes, og om du har domene så kan du i hvert fall finnes.
Akk, jeg gikk tom for strøm på toget og fikk ikke tid til å taste inn avslutningen på forrige kommentar: Iskwews hjørne vil ikke bli noe bedre (eller dårligere) om det skrives under et annet navn.
Det tror ikke jeg heller, Håkon. Jeg tror det ville vært omtrent som før :o)
Milton Marx er liksom mitt varemerke. Jeg bruker dette pseudonymet for at alle som følger debattene etter hvert lærer meg Ã¥ kjenne. De vil f.eks. vite at jeg ikke liker enkelte ting, og kan vel – vil jeg tro – til en viss grad forutsi hva det er jeg vil si. Akkurat pÃ¥ samme mÃ¥te som rundt kjøkkenbordet.
Men det er vel med meg som med de fleste andre også at jeg av og til sier noe som gir en ny dimensjon til diskusjonen.
Det hender at jeg legger igjen en kommentar under et annet navn, men aldri i en diskusjon hvor Milton Marx også er med. Dette kan f.eks. skje hvis jeg skulle finne på å uttale meg om noe jeg ærlig talt ikke er sikker på. Men de direkte personangrepene styrer jeg uansett unna. Jeg har egentlig ikke deltatt i noen diskusjon under annen navn enn Milton Marx, men kun lagt igjen en enkeltmelding.
Hvorfor bruker jeg ikke eget navn? Blant annet fordi jeg bruker mitt eget navn i næringsvirksomhet. Jeg ønsker ikke at folk som ønsker Ã¥ vite noe om meg, og googler meg, skal svømme rundt i kommentarer om hva jeg mÃ¥tte mene om homofile prester. Og kanskje litt fordi jeg har stor fornøyelse av Ã¥ være litt “bygdeoriginal” pÃ¥ nettet, uten Ã¥ mÃ¥tte hefte for det pÃ¥ fritiden.
Er det noe jeg ikke liker, er det når noen avslører identiteten til en blogger. Kanskje finnes det enda mer tungtveiende grunner til anonymitet, så som at man har en jobb som ikke er forenelig med det man sier som blogger.
For meg er f.eks. VamPus VamPus. Ã… tenke pÃ¥ VamPus som Heidi blir bare tull. Heidi var bare en feil under dÃ¥pen eller noe. VamPus er VamPus. Og Iskwew er for meg Iskvev – ettersom det er det jeg uttaler inne i hodet mitt nÃ¥r jeg leser navnet hennes.
Jeg tror faktisk at mange bloggdebatter er bedre med pseudonymer enn med reelle navn. Ville det være mulig for Mette-Marit å blogge under eget navn? Eller Røkke?
Det meste er blitt sagt før (utrolig hvor mye som skjer på ti timer), men jeg gjentar det gjerne.
Nick har jo ofte mer kraft enn navn også. Om noen kaller seg Per Pålsbror sier ikke det mer om dem, mens det ligger ei historie bak nickene Sauegjeteren og Iskwew. Om det er positivt eller negativt vites ikke, men man bygger etterhvert opp et navn og rykte innen de enkelte kretser også. Vil forresten tro at folk flest er positivt innstilt til Goodwill.
Og de små kretsene inne i Blogglandia gjør vel hele greia mer seriøs også. Noen få spammere finnes selvsagt (føler meg slik selv her, når jeg ser seriøsiteten til enkelte andre). Parentesen min oppsummerer forresten mye av grunnen. Man legger ei list, og de fleste følger den.
Ei anonym og kjedelig overskrift som “Anonymitet og nettdebatt” gir ikke samme reaksjon som “Anonyme kommentatorer er slasker”!
Det meste har jo blitt sagt og jeg synes det er riktig det du (og andre her) skriver. Dessuten er vi flere som legger ut bilder av oss selv – hvordan kan man pÃ¥stÃ¥ at vi fremstÃ¥r anonyme? Dersom jeg ser deg pÃ¥ gata ville jeg trolig kjent deg igjen. Og da spiller det liten rolle om jeg ikke vet ditt virkelige navn. Et navn kjenner man ikke igjen pÃ¥ gata, men det gjør man med et ansikt.
Jeg uttaler Milton Marx med amerikansk aksent… dunno why. Det er liksom noe amerikansk over Milton Marx.
Du uttaler deg bare som Milton Marx om du er helt sikker på noe? Da burde jeg bruket et annet alias stadig vekk!
Jeg kan jo lett finnes, men kan ikke skjønne annet enn at det jeg skriver og kommenterer er noe jeg kan leve med Ã¥ bli konfrontert med. Det handler ikke om det. Men det handler litt om Ã¥ presentere en helhet – ord, bilde, design og ogsÃ¥ navn er det den helheten er bygget av, eller image om du vil. Og det liker jeg ganske godt.
Bloggedebattene er ikke problemet, enten folk er anonyme eller bruker fullt navn. For det sitter virkelig en moderator og følger kommenteringen i enhver artikkel. Men det er jo ikke nødvendig å moderere. Det var jeg redd for da besøkstallene vokste rundt nyttår. Men det har gått helt fint.
Sauegjeteren, det er klart en fordel med de relativt små kretsene som er her i Blogglandia. Og du er da virkelig ingen spammer :o) En gang har jeg hatt et bloggetroll innom, forøvrig, men det var jo bare å la være å slippe fandenskapet gjennom. Og det er ikke veldig mye krutt i overskriften min, nei :o)
Lothiane, jeg tror det viktige er det Håkon sier lenger oppe. Vi er ikke anonyme, vi bruker pseudonym. Det er jo et hav av referanser overalt til våre egentlige personer.
Et navn kjenner man ikke igjen på gaten, nei. Og hva i himmelens navn skulle gjøre om navn og telefonnummer sto i bloggen? Troppe opp på døra og skjelle meg ut?
Iskwew: det var kanskje galt formulert. Jeg poster kanskje under et annet nick hvis det jeg slipper, er en prøvestein. En sånn sak som jeg har på følelsen at jeg evt. ikke vil like å bli konfrontert med i ettertid. Kanskje kan man si at jeg bruker et annet nick dersom jeg på død og liv må uttale meg, selv om jeg vet jeg burde holde kjeft. Men noe webtroll er jeg aldeles ikke.
Kanskje handler det om å verne om integriteten til kommentatoren Milton Marx?
Skjønner! Men bloggeier vet jo at det er deg? DU har jo ikke verdens mest anonyme IP i norske blogger :o)
Jeg kommenterer aldri som noe annet – men jeg skjønner logikken, i og for seg. Selv om jeg er hÃ¥rsÃ¥r pÃ¥ “lureri”, det har jo imidlertid helt andre Ã¥rsaker, og har mer med meg Ã¥ gjøre enn andre.
Hva om navn og nummer sto i bloggen?
Jeg tror nok svaret blir individuelt, og kanskje litt tilfeldig. Jeg har skrevet en del i tradisjonelle medier, både på papir og nett, og det har har hendt at vanlige lesere ringer både for å diskutere det jeg har skrevet og for å tipse om noe de mener har interesse. Det er helt greit når det å skrive er en del av jobben min. Det hender oftere at journalister ringer. Noen for å intervjue, men oftest for å få bakgrunnsstoff eller en forklaring på et spørsmål innen mitt fag. Det er som regel også helt greit. Nå dreier dette seg stort sett om fag for meg, og jeg hadde sikkert ment noe helt annet om fokus hadde vært på person og privatliv.
Et annet spørsmål som kan ha stor betydning for bloggere er forholdet til arbeidsgivere eller oppdragsgivere og kunder. Å bruke psevdonym kan være en veldig enkel måte å skape et skille mellom jobb og fritid, og for noen kan dette være et viktig skille.
Nei, Iskwew. Jeg er hamrende godt klar over at det heller ikke ville være smart av meg å være for slem under et annet nick, i og med at gud og hvermann i bloggsfæren stort sett vet hvem som har panamansk IP-adresse. Men samtidig er det jo slik at det bare er en og en bloggeier som evt. ville vite at jeg hadde brukt et annet nick. Du ville f.eks. ikke vite det om jeg hadde postet under annet nick hos Drusilla.
Håkon, for meg handler det mest om et image. En totalpakke av ord, bilde, farge, navn og så videre. Selv om det i begynnelsen var mer av et frenetisk ønske om å være anonym, så er jeg jo i praksis ikke det lenger. Men det har ikke endret noe særlig at jeg ikke er anonym lenger.
Milton, du har den minst kamuflerbare IP’en jeg vet om, ja :o)
Jeg tror flere enn Isk ville hatt en mistanke dersom Milton la inn en kommentar under et annet navn på denne bloggen uten å bruke noen tekniske omveier :o)
Ja, dette var nok et strÃ¥lende innlegg og enda en god debatt (!) i det pseudonyme blogglandia. Det som frustrerer mest er at de oppgitte aviskronikkene og forskerne skjærer alle internett-sfærer over en kam, og stadig kaller de anonyme nett-trollene for “bloggere”. Som alt som ikke er skrevet av en journalist nødvendigvis mÃ¥ være en blogger, selv om vedkommende aldri har hatt en blogg.
Kanskje disse kommentarene forstÃ¥r “blogging” i internett-verden slik man forstÃ¥r “tagging” pÃ¥ offentlige bygninger? AltsÃ¥ en misforstÃ¥else der man forstÃ¥r det Ã¥ skrive noe og stikke av før noen sÃ¥ deg som blogging i stedet for Ã¥ drive en nettside for tekstpublikasjoner? Og hvis vi _egentlige_ bloggere som utgir “gratisaviser” (for Ã¥ dra metaforen videre) blir sammenlignet med taggere som forsøpler omgivelsene, ja sÃ¥ er det jo ikke rart vi reagerer.
Ingen vil jo bli satt i bås med stereotyper man ikke har noe til overs for.
Jeg føler meg iallfall ikke anonym. Faktisk sÃ¥ lite anonym at det er tekster jeg ikke har turd Ã¥ publisere i bloggen, fordi dem det gjelder ville kunne kjenne seg igjen i situasjonene…
Du er ikke anonym for meg 😉 Jeg vet jo hvem du er 😉 Det er bÃ¥de fordeler og ulemper ved Ã¥ blogge anonymt / ikke anonymt. Alle mÃ¥ velge det som er best for dem selv. Ã… blogge under fullt navn er ikek synonymt med kvalitet bestandig. Alle stemmene er viktig. De anonyme og de med fullt navn.
HÃ¥kon, det har du nok rett i :o)
Tiqui, det er mange som uttaler seg som ikke vet hva de snakker om, eller som ikke ønsker å nyansere. De skriver jo om nettavisenes debatter. Så har du de som skriver om blogger som om de er nettaviser.
Jeg tror en del journalister ikke liker bloggere fordi de tråkker i deres bed. Vi skriver og leses og skriver det vi vil. Kanskje det dermed ses som tagging av det som er deres rom? Interessant bilde!
Frida, man er selvsagt ikke anonym for de man kjenner :o) Jeg ser for de fleste blogger ikke at det ville vært noen stort forskjell om de hadde blogget under fullt navn.
Avisene og media er bare redd for å miste totalt sitt monopol på nyhetsformidling. De tviholder på det og sier hva som helst for å støtte oppunder det. La dem steke seg i sitt eget stivnete fett.
Det tror jeg du har helt rett i, Grenseløs. Samt at jeg tror de er misunnelige på friheten vår til å skrive hva vi vil.
SÃ¥ mange interessante poenger, bÃ¥de i innlegget ditt og i kommentarene. Jeg har fundert endel pÃ¥ akkurat dette og jeg mÃ¥ innrømme at jeg av og til har angret pÃ¥ at jeg “er her som meg selv” med fullt navn. Ikke fordi jeg ville vært noe troll som skjelte ut folk om sÃ¥ ikke var tilfellet, men rett og slett fordi jeg føler det er endel ting jeg ikke bør si noe om nettopp fordi jeg er her ved fullt navn OG fordi mitt yrke sÃ¥pass nær tilknytning til det jeg har pÃ¥ bloggen; faktisk var da yrket mitt ogsÃ¥ selve Ã¥rsaken til at jeg opprettet bloggen (Jeg rakk ikke Ã¥ gjøre ferdig en hjemmeside jeg holdt pÃ¥ med og jeg trengte et sted Ã¥ vise endel arbeider. Siden jeg ikke engang hadde tenkt Ã¥ bruke bloggen som blogg da jeg oppprettet den, tenkte jeg heller ikke pÃ¥ muligheten av ikke Ã¥ sette inn mitt eget navn.)
Du skriver at du tror det ikke ville utgjort noen stor forskjell om bloggere var her ved fullt navn. For min del utgjør det nok en forskjell. Jeg skygger f.eks unna det meste av politikk og egentlig det meste som kan oppfattes som kontroversielt, bÃ¥de pÃ¥ bloggen min og i kommentarfelt rundt omkring. Vi som jobber med kultur, blir nok ofte avhengige av ikke Ã¥ støte for mange bort fra det vi driver med. Det skulle ikke forundre meg om det kunne ha ringvirkninger i forhold til Ã¥ fÃ¥ jobber i tillegg, idet de fleste f.eks illustrasjonsoppdrag gis pÃ¥ bakgrunn av hva man finner pÃ¥ nettet. Som en medillustratør sa: “Det er produktet man lager som skal være interessant, ikke jeg som person.” Det kommer helt sikkert an pÃ¥ hva man driver med nÃ¥r man ikke blogger, men for min del utgjør det altsÃ¥ en relativt stor forskjell. Jeg skulle nok ofte ønsket at jeg hadde hatt et pseudonym, sÃ¥ jeg skjønner veldig godt at de fleste velger seg en annen identitet pÃ¥ nettet enn den man bærer rundt pÃ¥ til daglig.
Det skjønner jeg at er et problem, Jill. Det er nok ogsÃ¥ et større problem enn at alle som skriver under pseudonym skulle tilte i ly av “anonymitet” og være til skade for andre.
Jeg skjønner godt at du er forsiktig på en side hvor du også presenterer arbeidene dine.
Jeg er av de som tviholder på anonymiteten min, men nicket mitt bruker jeg mange steder, og for den som er iherdig er det mulig å gjenfinne meg. Men uansett er jeg alltid obs på å ikke legge ut noe annet enn det jeg faktisk kunne ha gjort under fullt navn, det man skriver må man kunne stå for.
Debattverdenen pÃ¥ internett er veldig segmentert som Iskwew helt riktig pÃ¥peker. Og de som kommenterer pÃ¥ bloggene er ofte gjengangere, man finner seg sin “krets” og sÃ¥ holder man seg der sammen med de som er like en selv. AltsÃ¥ som holder det nivÃ¥et man ønsker Ã¥ ligge pÃ¥. Men dette er altsÃ¥ ikke representativt for den norske beholkning. Det de store nettavisene som VG gjør er Ã¥ legge seg pÃ¥ et nivÃ¥ som gjør terskelen for den “alminnelige almennhet” Ã¥ kaste seg i debatten. Grandiosa og FrP-segmentet vil noen kalle det, og leser man gjennom noen av trÃ¥dene (som jeg har gjort) kan man miste troen pÃ¥ menneskeheten. Men man har altsÃ¥ fÃ¥tt et forum som er sÃ¥pass lavtersklet at ogsÃ¥ de som har meninger jeg hater slipper til. Er det bra eller dÃ¥rlig ? Jeg mener det er bra. Ytringer er viktige, og mange flere enn før kaster seg inn i debatter, sÃ¥ kan jeg mene hva jeg vil om hvor mye kvalitet det er i disse ytringene. Det viktige er at folk gjør seg opp en mening, og er med pÃ¥ Ã¥ diskutere. Bør man sÃ¥ tillate anonyme ytringer pÃ¥ debattfora hvor ærekrenkelser hagler ? Jeg syns det er et stort problem at det nÃ¥ har blitt altfor enkelt Ã¥ spre rykter, ærekrenke mennesker og begÃ¥ lovbrudd anonymot. SÃ¥ en eller annen form for verifisering for Ã¥ legge inn innlegg pÃ¥ de store nettavisene tror jeg vi alle er tjent med. Jeg tror man sitter med systemer som gjør at verifisering kan gjøres enkelt, og at man ergo ikke gjør dette til et for stort hinder for ytringer. Men da bør nok de store nettavisene gjøre felles sak og gjøre dette samtidig.
Forøvrig vil jeg igjen, som alltid, slÃ¥ et slag for VG. Avisen alle elsker Ã¥ hate, men som altsÃ¥ er landets sterkeste nyhetsavis. VG har de beste kildene, og er etter min mening definitivt mest etterettelig. De har valgt en harry profil ja, men det er fordi de ønsker Ã¥ nÃ¥ ut til den brede almennhet. Andre mer “comme il faut” aviser er ikke sÃ¥ etterettelige, selv om de kanskje tar seg bedre ut pÃ¥ kafèbordet ved siden av latten…
Hvor konstruktiv debatten er kan jo diskuteres, men at det er bra at det er enkelt å ytre seg, det kan jeg være enig i. Et system ala det Dagbladet har lagt seg på har noe for seg. I hvert fall hevder de selv at det har hjulpet.
Forøvrig elsker jeg å hate Dagbladet :o) De skuffer hele tiden. Og jeg er enig i at vinklingene og etterretteligheten i VG er bedre. Selv om det er Aftenposten jeg leser mest.
Jeg er ogsÃ¥ veldig glad i Aftenposten, A-magasinet f. eks er et stort høydepunkt. Men har hele tiden i bakhodet at A-posten av journalister fikk det interne kallenavnet “trykkeriet”. Ã…rsaken er at de var kjent for Ã¥ trykke pressemeldinger ordrett…. De forskjellige avisene fyller ulike formÃ¥l, men VG sitter med den største makten og innflytelsen. Og er raskest.
men har sett mange skrive at de kan skjekke hvem de anonyme er, hvet du hvordan man kan skjekke hvem han/hun er? 🙂