Om Hjørnet

I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød tråd eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]

Print Friendly, PDF & Email

Les videre »

Kontakt

Navn (nødvendig):

E-mail (nødvendig):

Emne:

Melding:

Skriv bokstavene i bildet under:

captcha

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Abonnér

Legg igjen e-mail, så får du mail når jeg publiserer nytt innhold.

Ta kontakt i sosiale medier

Du finner meg her:

Mye lest siste 30 dager

Sorry. No data so far.

Søk, og du skal finne (håper jeg)

Personvern også for de vi liker minst

Filmen «Dead man walking» er et sterkt innspill i debatten om dødsstraff i USA. Den handler om en nonne, spilt av Susan Sarandon, og en svært usympatisk dødsdømt mann, spilt av Sean Penn. Det spesielle med filmen er at den dødsdømte ikke er sympatisk eller dømt for en forbrytelse han ikke ar begått. Han er skyldig, og nettopp derfor får vi en lakmustest på vårt syn på dødsstraff. Nettopp de mest usympatiske tester hvor dypt våre synspunkter stikker.

I går sto det om en lignende test i Aftenposten.  Overskriften er: De drepte sine kvinner, nå kan de si nei til innsyn i sakene. Overskriften er spekulativ på mer enn en måte («sine kvinner»? eier menn kvinner?), men la oss la den ligge.

Artikkelen handler om et forskningsprosjekt som er satt i gang for å kartlegge partnerdrap de siste årene.  Oppdragsgiver er Politidirektoratet, og målet med forskningen er å finne tiltak som kan bidra til å redusere vold i nære relasjoner.  Det viser seg imidlertid at materiale som forskerne ønsker er taushetsbelagt etter dom, og dermed må de ha de dømtes tillatelse for å få dokumenter.

De regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK) har godkjent prosjektet under forutsetning av samtykke fra domfelte.  Dermed uttaler Solveig Karin Bø Vatnar, spesialist i klinisk voksenpsykologi ved Kompetansesenetret for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri ved Oslo Universitetssykehus, følgende:

Jeg velger å være optimist. Men realistisk sett kan gjerningspersonene si nei til at vi får innsyn i straffesaksdokumentene i de saker der de er dømt. Dermed kan vi risikere at forskningen skrinlegges eller utsettes.

REK-leder Stein A. Evensen kommenterer følgende:

Jeg er overrasket over deres reaksjoner og forsøk på et visst press. Drap og vold er svært alvorlige forbrytelser, men personer som har sonet eller soner sin straff har akkurat de samme rettighetene som andre borgere i dette landet

Og der mener jeg vi er ved sakens kjerne. Det generelle personvernet kan ikke uten videre gjøres ugyldig fordi personene det gjelder oppfattes som usympatiske, forskningen som samfunnsmessig viktig eller bare forbrytelsen er alvorlig nok.  Personvernet er prinsippielt.

Forskere har også tidligere vist at de (selvsagt) vil ha tilgang til så mye data som overhode mulig.  Med myndighetenes støtte i noen tilfeller.  Myndighetene ved Helsedepartementet har også gitt unntak fra reglene for at det såkalte Olsen-utvalget skal få tilgang på data, i følge Aftenposten. Utvalget ser på sysstemsvikt der drapsdømte har en kjentnpsykiatrisk lidelse.

Inge D. Hansen i Aftenposten påpeker at informasjonen er offentlig under rettsaken og taushetsbelagt etter rettssak, og kommenterer  følgende:

Det er misforstått vern av den dømte. Hensynet til drapsmannen går foran et arbeid som kan medvirke til at færre kvinner blir drept – og at færre menn blir drapsmenn.

Jeg synes ikke det er misforstått i det hele tatt. Jeg synes det viser at man ikke bare kan overse regelverk om personvern bare fordi den som skal fratas sine rettigheter har gjort noe fælt eller de samfunnsmessige interessene tilsier det. Personvernet er for viktig til det.

Be om samtykke. Begrunn det overfor den det gjelder. Sikre at opplysningene behandles på en god måte, en måte som sikrer den det innhentes informasjon om. De det gjelder kan gi samtykke og forskningen kan gå sin gang.  Eller ikke. For alle har rett til personvern. Det er ikke en rett som skrus av og på etter behov.

Testen på hvorvidt personvern er en viktig verdi er mest effektiv med de minst sympatiske.

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Tagget med: , ,

30 kommentarer

Trackback URL | Kommentar-feed

Sider som lenker til dette innlegget

  1. Personvern halsende etter teknologisk utvikling : Iskwews hjørne på www | 07.05.10
  1. Selv om du vil la den ligge i denne sammenhengen, var overskriften fryktelig. Ikke minst i sammenheng med temaet, fordi den impliserer at de var mannens «eiendom»

    Men til saken: Viktig poeng du tar opp. Det er så lett å avfeie prinsipper for «den gode saks skyld» så også i denne. Derfor er jeg enig i at vi må utfordre våre holdninger på et prinsipielt grunnlag, slik du gjør.

    Så er det kanskje slik at dette er en «ikke-sak» ved at alle forespurte deltar.

  2. Iskwew sier:

    Ja, det var en helt hårreisende ladet overskrift. På mange måter.

    Dette er et område der det er veldig lett å finne «gode eksempler» på når personvernet ikke skal ha verdi. Desto viktigere å være prinsippiell.

  3. Tamen sier:

    Nå synes jeg dere begge to trekker eiendomsaspektet av order «sin» litt langt her. Det er en helt vanlig bruk av ordet: «Ei enke er varetektsfengslet og siktet for å ha brukt heroin for å ta livet av mannen sin – etter hans eget ønske.» (http://tb.no/nyheter/drepte-ektemannen-med-overdose-1.1782459), «34-åringen som erkjenner å ha drept sin 36 år gamle nabo på Mysen i Akershus…» (http://www.altaposten.no/lokalt/nyheter/article336523.ece). «En Lillehammer-kvinne (26) er under særdeles skjerpede omstendigheter tiltalt for drapet på sin 27 år gamle nabo. » (http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=591052).

    Ellers er det ikke så mye mer å si enn at jeg er helt enig i at man ikke skal skalte å valte med rettigheter som personvern etter «målet helliggjør middelet»-prinsippet.

    • Iskwew sier:

      Tamen, jeg mener det er en vesensforskjell på «sin kvinne» og «sin kone» eller «sin mann».

  4. Et godt innlegg som berører svært vanskelige tema for mange. Det er lett å reagere impulsivt overfor de «minst sympatiske» med å krenke deres rettigheter. Det er i så fall en test på om vi lever i et virkelig sivilisert samfunn.
    Kommentaren som du lar ligge har åpenbart provosert deg. Den provoserer meg også, men på en annen måte.
    Jeg omtaler ofte min kone som «min kone» – på samme måte som hun omtaler meg som «sin mann». I det ligger det overhode ikke noen antydning om «eierforhold».
    For meg er det en beskrivelse av nærhet.
    At overskriften inneholder ordene «sine kvinner» oppfatter jeg derfor annerledes enn hva du gjør. For meg understreker ordene at de tok livet av kvinner som de var i et parforhold med.
    Og for meg gjør det saken om mulig enda verre enn om kvinnene var tilfeldige ofre.
    Og det blir mer krevende å ikke blir «impulsiv» overfor gjerningsmennenes rettigheter.

  5. Håkon sier:

    Frasen «realistisk sett» lyder som et språklig misfoster, og at Bø Vatnar blander sammen Riksadvokatens ønsker og de krav en forskninfsetisk komite stiller er heller ikke bra. Kan ikke noen fortelle henne at hele problemstillingen uansett ikke er særlig interessant før så mange gjerningspersoner sier nei at forskningen ikke kan gjennomføres.

    En person som setter spørsmålstegn ved enkeltmenneskers rettigheter før det i det hele tatt har skapt noen form for hindring i forhold til fellesskapets behov er i det minste et klart vitnesbyrd om at de forkningsetiske komiteene har en viktig funksjon.

  6. Håkon sier:

    Hm, jeg har alltid hatt en mistanke til disse festtalerne: «mine damer og herrer…» 😀

  7. Som saksopplysning: jeg tror tittelen her spiller på saken VG fikk Skup-diplom for i 2007, Kvinner drept av sine menn (eller 81 kvinner drept av sine menn som saken jeg googlet opp heter), bare at de har snudd litt på den. Mulig at det også er den saken som ligger bak/ har motivert forskningsprosjektet.

    Ellers veldig bra bloggpost, men det må vel være mulig å lage god forskning på dette temaet selv om man fjerner personsensitiv informasjon? Ikke det at jeg forventer at du skal svare på akkurat det, men det er en problemstilling vi også ser ofte med såkalt datastøttet journalistikk hvor man f.eks systematisere data fra databaser for å si noe om hvordan samfunnet utvikler seg. I forhold til skatteoppgjøret f.eks synes jeg det ville vært mye mer interessant å se på inntekstutvikling i geografiske områder, alderssegmenter etc, for å si noe om hvordan inntektsnivået i forskjellige grupper utvikler seg, enn hvem navngitt person som tjener hva.

    Ellers ble det jo også gjort et ganske stort arbeid med den VG-saken for å sikre samtykket til de som ble omtalt i saken, så i den forstand er det jo en slags paralell til jobben forskerne står overfor.

  8. Iskwew sier:

    Jepp, Håkon, jeg reagerte også på at dette fremlegges som et stort problem før man vet om det er det. Kan være de det gjelder gir samtykke, og da er det en ikke-sak.

    Det er veldig bra at det finnes forskningsetiske komiteer, det er helt sikkert.

  9. Iskwew sier:

    Ja, du har sikkert rett i at det er derfra, Kristine. Jeg tror også du har rett i at det er VG-saken (veldig god journalistikk!) som trigget denne forskningen i utgangspunktet.

    Som Håkon påpeker reiser forskerne problemstillingen lenge før det er avklart om det er et problem en gang.

    Kanskje litt god journalistisk metode kunne være noe for en del forskere?

  10. «Hva forskere kan lære av journalister?» Jeg aner en sprek bloggpost der;-) Dessverre vet jeg ikke nok om forskning til at jeg føler meg kvalifisert til å skrive den. Jeg har to mellomfag i akademiske fag og en master i journalistikk, men det ligger noen år tilbake. Om ikke annet har journalister og forskere absolutt mange av de samme utfordringene når det gjelder kildekritikk, etikk, hvem vi siterer som eksperter og hvor presist vi anvender statistikk. Her er det absolutt på sin plass å gå begge yrkesgrupper nærmere i sømmene.

  11. Håkon sier:

    Hva forskere kan lære av journalister? Nå oppfatter jeg ikke Bø Vatnar som forsker i denne saken. Uansett, dersom forskere har behov for å lære metode av journalister er universitetenes forskerutdanning mildt sagt mangelfull.

  12. Iskwew sier:

    Det forskere og journalister har til felles er at de vil ha mest mulig detaljert informasjon om det meste. Journalister vet imidlertid at de nektes informasjon, og dermed må finne andre vinklinger. Forskerne ser ut til å forutsette at de bør få informasjon på bekostning av personvernet.

    Det med statistikk er interessant – der er det også mangler hos begge grupper, mener jeg. Statistisk metode er i for stor grad mangelvare hos veldig mange brukere av statistikk.

    Hvorfor oppfatter du ikke Bø Vatnar som forsker, Håkon?

  13. Håkon sier:

    Hun går etter min mening ut med nærmest et politisk utspill som har lite med forskning å gjøre. Ok, jeg er kanskje litt # i dag.

    • Iskwew sier:

      Jeg tror forskere i mange sammenhenger ønsker mer data enn det er etisk forsvarlig å få sånn uten videre. Hun er ikke noe unntak, og benytter den muligheten det er at de som skal vernes ikke er verdens mest sympatiske.

  14. Personvern gjelder for alle ja. Jeg kjenner at jeg får litt assosiasjoner til Obiora-saken, der ble jo en av de involverte outet, og til stor applaus også, imens jeg satt og furtet og lurte på hva de egentlig trodde de hadde gjort.

    Hvordan kan vi ha noen form for tillit til systemet om det ikke fungerer allment og konsekvent? Og hvordan strukturene i systemet holde seg stabile over tid om enkeltsaker kan dytte prinsippene til side?

    Selv om jeg ikke alltid er like overbevist om fengslenes rehabiliterende funksjon, så mener jeg at det har sin definitivt positive funksjon å behandle de som går ut av fengsel som om de har gjort opp for seg. Ofte er det jo opplevelsen av å ha gjort opp for seg som gjør at det er mulig for mennesker å komme seg tilbake i en mer eller mindre normal og produktiv hverdag.

    Hvis disse menneskene ikke hadde noe håp om å kunne bli tatt tilbake i fellesskapet i samfunnet etter sonet straff så ville de jo bli nødt til å finne andre fellesskap for å overleve. Og slikt risikerer vi også om vi begynner å behandle dem som b-mennesker og frata dem ellers vanlige rettigheter.

    Om vi behandler dem som en del av vårt fellesskap er vel også sjansene bedre for at de er villige til og våger å hjelpe med mer enn bare sakspapirer.

  15. Milton Marx sier:

    Jeg er enig i det du skriver, men tenker også litt på hva saksdokumentene kan inneholde. Hadde alle saksdokumenter vært objektive kilder, ville det heller ikke være behov for forsvarsadvokater.Hvor godt er egentlig dette materialet, og hvordan skal det brukes?

    Opp gjennom årene har også politiet levert tvilsomt arbeid. Domfelte vet hva som ligger i papirene, og han vet hva som er sant. Er det ikke først og fremst i slike saker at domfelte ville motsette seg innsyn, og hvor man ville finne en overrepresentasjon av dårlig politiarbeid? Eller for å se saken motsatt. Er det grunn til å tro at saksdokumentene i saker hvor domfelte nekter innsyn ville være noen gullgruve? Hvorfor? Og hva er det som kunne være interessante opplysninger som man ikke kunne skaffe seg andre steder?

  16. Iskwew sier:

    Martine, vi må ha noen allmenne prinsipper som gjelder alle, ja. Har vi ikke det, så er vi snart i en situasjon der vi sier «tar du den, så tar du vel den».

    Et straffesystem der du ikke kan gjøre opp for deg virker ganske meningsløst. Og du har rett i at dersom du ikke slippes tilbake i fellesskapet, så vil du finne andre fellesskap.

    Milton, det du sier er veldig interessant. og viktig. Det de gjerne vil ha tak i er f.eks. rettspsykiatriske rapporter. Det er faglig begrunnede, men ikke objektive uttalelser. Vi har jo til og med sett at slike er blitt kjøpt og betalt. I tillegg har du selvsagt dårlig politiarbeide.

    Jeg tror det vil være vanskelig å generalisere begrunnelser for å nekte innsyn også. Det kan være at man har noe å skjule, at man mener det som står er feil. Eller rett og slett at man ikke ønsker å gi nåtidige forsker tilgang til materiale som er så personlig. I tillegg kan de det gjelder mene at data ikke vil lagrets forsvarlig.

  17. Milton Marx sier:

    Det som skremmer meg, er særlig de rettspsykiatriske sidene av saken. Vi har hatt en del tvilsom rettspsykiatri i forbindelse med overgrepssaker etc.

    Jeg er litt redd for at man ønsker å gjøre subjektivt sludder om til objektive sannheter – som i neste instans legges til grunn for praktisk handling.

    Var man søkende og åpen, kunne man jo like gjerne intervjue de som har laget rapportene om hva disse mener og tror. Det man trenger de faktiske rapportene til, frykter jeg er kvantifisering. Omdanning av subjektive vurderinger til objektive fakta, i stil med at:

    Fagmiljøene har lenge ment at……… bla, bla, bla, og nå er det også objektivt dokumentert.

    Sludder og pølsevev blir jo ikke til skarpskodd vitenskap bare fordi man kan telle det.

  18. Iskwew sier:

    Ja, det skal du ikke se bort fra at er det man vil ha dem til.

    Jeg noterte meg ellers at rettspsykiatrisk sakkyndige har veldig ulike oppfatninger av «lommemannen» – det viser at det kan være nesten tilfeldig hvilke uttalelser du får.

    I USA bruker man jo generalisert statistikk for å si noe om individers gjentakelsessannsynlighet. Det er skummel praksis.

  19. Milton Marx sier:

    Lommemannen, Thomas Quick, Bjugnsaken, sakene med tolkning av staveplater, bruk av dukker for å avdekke misbruk av barn etc.

    Det er noe sånn middelaldersk over det, med pinlig nøyaktig vitenskap om heksekunst og avsløring av sådan, samt nøyaktige kalkyler over hvor mange smådjevler det er i verden.

  20. IvarE sier:

    Litt sent, men bedre sent enn aldri.

    For det første: Du har helt rett, både mhp. tendensiøs overskrift, det at det lages en sak ut av noe som muligens er en ikke-sak og ikke minst forholdet til personvern.

    Men jeg reagerer også på uttalelsene «Formålet med forskningen er å identifisere risikofaktorer og utvikle forebyggende tiltak» og «Vi har i utgangspunktet 8–12 drapssaker vi ønsker å studere,».

    Hvordan i hule h* skal de kunne «identifisere risikofaktorer» og «utvikle forbyggende tiltak» (ihvertfall treffsikre tiltak as opposed to velmente fullstendige skivebomer) på grunnlag av 8-12 saker???

    Resultatet blir *i beste fall* ukvalifisert synsing som høyst sannsynlig kun gjør adskillig mere skade enn gavn.
    Var det forskning de kalte det?

    Det blir, som Milton sier det, subjektivt sludder. Det kan faktisk ikke bli noe annet.

  21. Iskwew sier:

    Det er mange som har en forkjærlighet for kvalitativ analyse, vet du. Preben Z. Møller baserte jo en hel bok på en kvalitativ analyse av folk han kjenner.

    Men det er nok grunn til å tvile på hvor god kvalitet det faktisk gir.

  22. Sebastian sier:

    «Sine kvinner» impliserer tilhørighet, ikke eiendom. Jeg vil også anta forholdene ikke er begrenset til ektefeller, men også gjelder samboere og kjærester. «Sine koner» er derfor utelukket.

  23. Iskwew sier:

    Språk er interessant. Det er slik at «kvinne» og «mann» er betegnelsen på kjønn. For å beskrive relasjon brukes fortsatt «mann» dersom det er en mann, men «kone» dersom det er en kvinne for å beskrive ekteskaps-relasjonen. Om en samboer bruker man samboer for begge kjønn, eller partner for begge kjønn.

    Der ligger forskjellen. «Sin kvinne» henspeiler på kjønn, «Sin kone», «Sin samboer» på relasjon.

    Det er bruken av kjønnsbetegnelsen kvinne som gjør dette problematisk.

  24. Milton Marx sier:

    Jeg ville neppe laget en slik overskrift – eller kanskje ville jeg, bare på ert – men jeg tror ofte at mange diskusjoner handler om at man overdriver presisjonsnivået hos forfatter eller lesere. Man tillegger dem sonderinger som de kanskje ikke har gjort. Jeg tror at mange personer – selv innen sitt eget fagfelt – er så lite presise at det f.eks. kan gi problemer ved en oversettelse. Da tvinges man nemlig ofte til å kutte bort flertydighet som eksisterer på ett språk når man skal oversette teksten til et annet.

    Derfor tror jeg det er klokt, som du gjorde, å la akkurat den diskusjonen passere.

    Ellers vil jeg benytte anledningen til å ønske en riktig god helg til deg og dine.

  25. Sebastian sier:

    Så nå er problemet kjønn og ikke henvisningsordet?

    Bruken av kjønnsbetegnelsen er essensiell. Samboere og partnere er derfor uegnet med mindre kvinnelige settes foran.

    Språk har manglende logisk validitet, med ulike tolkninger som en naturlig konsekvens. Likevel, å implisere den aktuelle ordbruken som kvinneundertrykkende, er en spekulativ feminisering av språket.

    Mange mødre omtaler tidvis sønnen sin som «gutten min». Også problematisk?

    En upresis og spekulativ overskrift? Ja. Kvinneundertrykkende? Nei.

  26. Iskwew sier:

    Milton, det er ikke nødvendigvis bevisst, nei. I mediene handler det selvsagt mest om overskrifter som slår. Det handler dessuten definitivt om tolkninger av budskap, og de er som alle vet forskjellige.

    Riktig god helg til deg også 🙂

    Jeg tror vi noterer at vi ser dette ulikt, Sebastian, og så avslutter jeg den delen av debatten. Det var som sagt ikke hovedpoenget i posten min. Det er personvern.

Top