St. Nicholas-ridderne av det Firkantede bord

Dette er en republisering av en post fra 2006.  Forhåpentligvis til glede for nye lesere.

Sannheten om det hemmelige brorskapet St. Nicholas-Ridderne av det Firkantede Bord (S.N.R.F.B.) kom delvis frem i tråden om Julenissen fra finansielt ståsted. Nå skal jeg utdype litt mer om hvem disse ridderne er og hva de faktisk gjør, den dag i dag.

Nicholas var en svært snill og grei kristen biskop, som levde på 300-tallet i det som i dag er Antalya-området i Tyrkia. Det er kanskje ikke så kjent at Julenissen er tyrker, men det er han altså. Nicholas ga bort hele formuen sin (den var ikke ubetydelig) til fattige og trengende og var spesielt opptatt av barn. Så tradisjonen med gaver på bursdagen til Jesus er altså gammel. Nicholas av Myra ble forfulgt på det groveste av den romerske keiseren Deokletian, som fylte fengslene med prester, biskoper og andre kristne, snarere enn mordere, tyver og voldsmenn.

Han ble satt i fengsel og sendt i eksil. Nicholas døde den 6.desember 343, i Myra, og ble begravet i katedralen der.

Og i graven hans ble det formet en unik relikvie, kalt manna. Dette er en væske, strengt tatt er det veldig rent vann, som sies å ha helende kraft. Og da begynte dyrkelsen av Julenissen, som han etterhvert ble hetende. Pilgrimer begynte å komme, og Nicholas ble gjort til en offisiell helgen, St. Nicholas, og dagen hans feires på den 6.desember.

Som kjent er det mange hemmelig sekter i den katolske kirken. Ridderne var opprinnelig satt til å vokte levningene etter St. Nicholas og også den verdifulle mannaen som hadde helende kraft. De møttes i hemmelighet, to ganger i året i en fjellhule i nord-Italia (etter at levningene av St. Nicholas ble flyttet dit i 1087, fra Myra), og rundt et ornamentert firkantet bord med rød duk på (avbildet mellom møtene og dermed uten duk og ornamenter, men med kandelaber), satt Ridderne og la planer for hvordan de skulle beskytte både levningene og rikdommen. De var kledde i den røde bispefargen og hadde høye, spisse røde hatter på hodene. De sverget troskap og de sverget på å hemmeligholde borskapets riter og innhold. Hemmlighold er viktig. For det første er det vanskelig å skattlegge hemmelige brorskap, og for det andre er det morsommere å være ridder i en hemmelig orden. Da blir man omspunnet av myter, og dermed er man særdeles viktig.

Allerede da innså de at for å bevare St. Nicholas ånd, altså det å gi gaver (spesielt til barn), måtte de inngå et forbund med sentrale kommersielle krefter. De visste at om det skulle være mulig å fortsette med gaveutdelingen, så var det nødvendig å sørge for finansiering. Og her var de tidlig ute, før Robin Hood faktisk, med å ville ta fra de rike og gi til de fattige. De inngikk forbund med den mektige Medici-familien (her representert ved Lorenzo, for anledningen i, ja nettopp, røde klær), blant annet. Dette var noe de måtte gjøre i skjul, for den katolske kirken ville grafse til seg all rikdommen selv. Det var en svært grisk og grådig kirke på den tiden (se reformasjonen).
Ettersom den kristen religionen vokste i omfang, ble det klart for Ridderne at det måtte endringer til. Det holdt ikke å skaffe noen kroner her og der, det var rett og slett for mange barn som fortjente gaver. Det var utfordringer på to fronter:

* Finansiering av gaver
* Logistikk

SÃ¥ hvordan finansiere gavene? Jo, man lot en eldre ridder avbilde i den røde uniformen. SÃ¥ tok man litt manna, blandet det med en dash stjernestøv. Mens man viste frem bildet, sørget man for at en drÃ¥pe av mannaen fant frem til pannen til foreldre (eller besteforeldre, onkler, tanter og alle som har en relasjon til barn – de fleste altsÃ¥) som sÃ¥ det, og alle ble fra seg av begeistring, høytidsfølelse og fulle av kjærlighet. Dermed begynte folk Ã¥ etterspørre bilder av St. Nicholas, og for disse mÃ¥tte de betale et tiende. For dette tidendet for bilder av Julenissen (som St. Nicholas nÃ¥ populært ble kalt) kjøpte ridderne inn gaver, fornuftige og gode gaver, gjerne etter Ã¥ ha gitt gaveprodusenter rett til Ã¥ bruke navnet, det at S.N.R.F.B. ble stemplet pÃ¥ gavene.

Ridderne reiste rundt og sjekket produsenter av leker og andre gaver, og fant de ikke stempelet, tok de de røde kappene av. Under hadde de rustninger og fryktinngytende våpen, dessuten en flaske med manna blandet med helvetesild og ormetunger, heksetenner og trollmannsmagi. Etterhvert visste alle at om en, bare EN dråpe av denne miksturen kom på produksjonutstyret, ville det være umulig å selge et eneste produkt. Maskineriet rustet, og barn, selv svært fattige barn, snudde seg bort fra gavene i avsky. Dette kan vi se den dag i dag. Se på Lego, for eksempel, ingen vil ha lekene deres lenger, spesielt siden de bare lager gutteleker. Her er det noen som har glemt en regning, det er helt sikkert.

Så var det logistikken. Her tok Ridderne kontakt med et svært spesielt medlem av ordenen. Leonardo da Vinci. Leonardo hadde, i tillegg til å male noen spektakulære bilder, klart å løse blant annet alkymiens gåte. Han ble forelagt det logistiske problemet, og forsvant inn i atelieret sitt i flere måneder. En dag kom han løpende ut, mens han ropte Eureka for full hals, og viftet med en tegning. Han hadde funnet frem til et dyr fra det fjerntlignende nord, som kunne påmonteres jetmotor.

Dyret så egentlig ganske unnseelig ut i utgangspunktet (selv om det hadde horn), men det var en god ting. For det var bare noen folk kalt samer som ville savne dem, om de forsvant. Slike hedninger var det jo bare å overse, og dermed oppsto Det Flygende Reinsdyr, DFR. Med en blanding av manna i drikkevannet, stjernestøv i mosen og en biologisk jetmotor klarte Leonardo å få dyrene fra nord til å fly. I tillegg lagde Leonardo alkymiske varmeskjold av noe skrapjern, og det beskyttet den under den høye hastigheten de beveget seg med. Bildet til venstre representerer en av de første prototypene, og som illustrert måtte det jobbes en del på den. Det er ikke ulikt andre beta-versjoner av diverse programvare og andre varer.

For å ordne med innpakking av gaver og andre oppgaver, så Ridderne seg rundt etter egnet arbeidskraft. Arbeidet måtte foregå i huler (dette var før utflaggingen til Nordpolen grunnet kostnadsnivået) og det var trangt. Dessuten var det press i arbeidsmarkedet på den tiden, europeisk økonomi boomet, og man måtte se i de arbeidslediges rekker. I en avsidesliggende dal fant Ridderne en stor befolkning av gnomer, som levde i sult og elendighet siden ingen ville ansette dem. I Julenissens ånd (siden småtassene faktisk var på størrelse med barn, selv som voksne) ble disse hyret inn. Siden har ingen ellers i verden sett dem, man trodde de var utdødd, men det er de altså ikke. De levde videre i beste velgående i pene små hus med halmtak inne i Ridder-hulene. Nå som de er bosatt på Nordpolen, lever de i mye varmere hus enn det, kalt iglooer. Det har dere vel allerede forstått, tenker jeg.

Og hvert år på Jesu fødselsdag (da feiret man uansett, selv protestanter som syntes at helgener var noe stort tull) reiste Den Eldste Ridder rundt i verden med gaver til alle snille barn. Reinsdyrene med jetmotor og alkymisk varmeskjold fungerte svært bra, og det ble igangsatt avl på avsidesliggende strøk på noe som het Finnmarksvidda og til dels i Sibir og noen i Canada. Den kristne befolkningens bruk av Julenissen i ord og bilder økte kraftig, spesielt ettersom det ut av jetmotoren sprutet manna med stjernestøv i passelige doser hvert år. De aller, aller fleste betalte regningene sine. De som ikke gjorde det, gikk ikke inn i historiebøkene på noe vis, de gikk heller konkurs og endte opp i gjeldsfengsel der de mumlet noe om hemmelige brorskap, magiske eleksirer med destruktiv kraft, og slikt som man kan sperres inn på asyl for alltid for.

Derfor er det, som nevnt i kommentarfeltet i finanstråden, slik at St. Nicholas-Ridderne av det Firkantede Bord fortsetter sitt virke, til snille barns beste. Ingen ser dem, ingen vet hvem de er. Men alle som bruker navnet i kommersiell sammenheng får regningen. Og av ordlyden på den, vet de også at det er best å betale den. Det er ikke mange som har kommet godt fra å ikke gjøre det, for å si det slik. All deres virksomhet har gått den veien høna sparker, og siden dette dokumenteres grundig i vedlegg til regningen (med bilder av falittanter på asyl, opp gjennom tidene). Regningen er dessuten ikke ublu, det ville ikke vært i St. Nicholas ånd, og derfor er det slik at regningene stort sett betales. På forfallsdato, og uten ugrunnet opphold.

Julenissen er altså en kombinasjon av magi (i form av eleksirer) og glade, snille barn (på grunn av eleksirer) og som alle vet gir glade snille barn, glade snille foreldre, og dermed blir alle litt lykkeligere på grunn av Julenissen. Selvsagt helt i St. Nicholas ånd.

Og de rike og vi andre betaler, gladelig. Da en overdose manna med stjernestøv en dag ble sluppet i hodet til en gründer som fant på så mye lurt at han tjente mer penger enn noen andre i hele verden, ved en feiltakelse, endte det med at mannen nå skal gi bort 430 milliarder kroner. Og han smiler fra øre til øre over det, samtidig som han vaksinerer verdens barn og skal finne en kur mot HIV. Det hadde faktisk vært en skikkelig julegave til mange barn. Selv er jeg for flere lignende arbeidsuhell med eleksiren, når Ridderne nå engang allerede reiser land og strad rundt for å forberede julen.

Og til alle, i førjulstiden: Om du ser noe støv på jakkeslaget, og tror det er flass, så er det helt feil. Det er St. Nicholas-Ridderne av det Firkantede Bord som har vært ute for å skape den riktig gode julestemningen. Du så dem ikke, du hørte dem ikke, i hvert fall visste du ikke at han som dumpet borti deg på bussen var en av Ridderne.

Men du trenger ikke løpe ut for å kjøpe flass-shampoo. Ikke i førjulstiden. Da er det stjernestøv du har på jakkeslaget. Tro meg!