Leksehjelp for å løse fremtidens fattigdomsproblem
I Aftenposten 10.juli skrev Lars Svendsen fra Civita om fattigdomsbegrepet, og konkluderer med at fattigdomsproblemet i Norge ikke er stort som mange mener, og at vi skal være forsiktige med å bruke et relativt fattigdomsbegrep. Altså et begrep for hvor mye man har i forhold til andre. I dagens Aftenposten skriver Marrianne Nordli Hansen et kommentar til kronikken hans, og påpeker at fattigdom går i arv, det vil si at risikoen for å havne i vanskelige livssituasjoner er vesentlig større om du kommer fra en fattig familie.
Den sosiale mobiliteten er langt i fra så stor som vi innbiller oss, i velferdsstaten Norge. Nå skyldes det selvsagt ikke bare økonomi alene, det skyldes også at dårlig økonomi kan ha sin årsak i eller være en årsk til andre sosiale problemer.
Regjeringen har uttalt tro på utdanning som virkemiddel. I St.meld.nr. 16 (2006-2007, 8 ) heter det blant annet: “Utdanning, kunnskap og kompetanse bidrar til inkludering i arbeidslivet, til bedre økonomi og bedre helse, større samfunnsdeltakelse og lavere kriminalitet”. Og utdanning er selvsagt viktig. Vi har en offentlig skole og lik rett til utdanning i Norge, nettopp for å gi like muligheter. Men oppnår vi det?
Nei, det viser seg at den sosiale mobiliteten er mye mindre enn vi tror, selv om vi går i den samme skolen, med de samme lærebøkene og de samme lærerne. Det kommer av at foreldrene betyr svært mye for barns utdanning og resultater, tror jeg. De barna som har utdannede, ressurssterke foreldre får den hjelpe de trenger til skolearbeidet. De får leksehjelp, kunnskap og innspill på en annen måte enn barn av mindre ressurssterke foreldre. Og lekser er viktig i den norske skolen. Siden barna er så få timer på skolen, må mye av arbeidet gjøres i form av lekser.
Forskning viser at norske lærere er av de som gir mest lekser, og i tillegg følger de dem ikke opp. Dette hevder høgskolelektor Rakel K. Rohde Næss ved Høgskolen i Vestfold. Hun mener dessuten at skolen er utydelig når det gjelder å fortelle elevene hva de skal lære og hvordan de skal arbeide. Videre sier hun:
“Hvis man ikke forstår hva skolen krever, er det selvfølgelig en ekstra fordel å ha foreldre hjemme som kan hjelpe til med å forstå det/tydeliggjøre intensjonene.”
Og slik forsterkes forskjellene, snarere enn at de utjevnes gjennom den felles skolegangen. Barn har ikke like muligheter. Barn er avhengige av å ha ressurssterke foreldre for å lykkes. Jeg har skrevet om dette før, basert på en undersøkelse fra USA, som viser at barn av høyt utdannede foreldre og foreldre med høy sosioøkonomisk status, gjør det bedre enn andre barn.
Jeg tror at noen av det viktigste man kan gjøre for gi barn og unge ikke bare lik rett til utdanning på papiret, men også like(re) muligheter til å lykkes er å innføre heldagsskolen. Utvide det ordinære timetallet, spesielt i kjernefag som norsk og matematikk, og sette opp systematisk leksehjelp til alle barn. Bare da vil de ha like muligheter. Det vil si, like vil de aldri bli, siden mennesker er ulikt utrustet genetisk og sosialt, men de vil bli vesentlig likere. Og for all del, sørg for at det er klart og forståelig hva som forventes, og still krav.
Rohde Næss sier:
- Elevene må vite hva som forventes av dem. Dersom elevene ikke vet hva som forventes, blir ting løst ut fra hvordan situasjonen leses hos den enkelte.
- Dette fører lettere til en demotivering og mange som melder seg ut. I tillegg er stortingsmeldingen (Nr. 16 2006-2007, Red. anm.) tydelig på at norske lærere har for lave forventninger til elevene sine.
Noe av holdningene til krav og ansvar ser jeg i den beskrevne innkallingen til foreldresamtale der Tigerungens skole finner det for godt å si at foreldrene har ansvar for barnas skolegang, mens skolen skal hjelpe til. Slik kan det ikke være, og skal det ikke være, som Drusilla påpekte i en kommentar. For da blir det som Rohde Næss sier:
“Enhetsskolen har sviktet. I stedet for å gi alle barn og unge like muligheter, er den med på å sementere og øke forskjellene i samfunnet.”
Ja. Den gjør det. Derfor ønsker jeg meg:
- Flere undervisningetimer
- Flere godt kvalifiserte lærere
- Leksehjelp til alle
Og det før, snarere enn senere. Når man snakker om å løse fremtidens fattigdomsproblemer, så er det ikke tvil i min sjel om at i kunnskapssamfunnet er utdanning nøkkelen til det. Vi lever i kunnskapssamfunnet, og det betyr at kunnskap er det viktigste kriteriet for suksess.
Copyright©2008 Iskwew
Luka | 20.07.2008 klokken 16.17.12 | Svar
Hva menes med “norske lærere er av de som gir mest lekser”? Nå var det for bare et par dager siden en lærer fortalte meg at dagens skoleungdommer ikke lenger har lekser – ihvertfall ikke tradisjonelle hjemmelekser slik som da vi gikk på skolen.
Iskwew | 20.07.2008 klokken 16.32.14 | Svar
Jeg leste en undersøkelse en gang (som jeg ikke fant igjen) som viste at norske lærere gir mest lekser, og bruker minst tid på å følge dem opp. Lekser er definert som foreldrenes ansvar, visstnok.
Iskwew | 20.07.2008 klokken 16.52.52 | Svar
Den norske skoledagen er jo veldig kort.
Undre | 20.07.2008 klokken 18.06.24 | Svar
Bifalles, Isk!
Iskwew | 20.07.2008 klokken 19.34.03 | Svar
Godt, Undre
Viktor Viktorsen | 20.07.2008 klokken 23.06.14 | Svar
Mulig at fattigdom går i arv. Den teorien er bekreftet mange ganger. Men den gjelder ikke i mitt tilfelle. Dessuten betviler jeg at god/høy utdannelse forhindrer fattigdom.
Er du skikkelig uheldig og legene ikke forstår symptomene, samtidig som du i tillegg betaler din skatt fra fattigdomsfremmende enkeltmannsforetak der du nektes arbeidsledighetstrygd og bare får 65 prosent i sykepenger som likevel skal dekke faste driftsutgifter og personlige forpliktelser som mat og klær til voksne og barn, husleie, strøm og lån mens du er syk, ja da kan du ikke skylde på mor og far når du står på sosialkontoret med lua i hånden.
Alt som ikke gikk slik det skulle kan også bidra til fattigdom. Følelseslivet er individuelt. Noen tåler den ene knekken etter den andre, mens andre bukker under.
Iskwew | 20.07.2008 klokken 23.13.45 | Svar
Nei, det har du så klart rett i, Viktor. Men likevel mener jeg det å gi barn like muligheter til læring er veldig viktig. Det får ikke barn i dag, fordi så mye er avhengig av den støtten de får hjemme.
Uansett, voksne mennesker har ansvar for egne liv, det nytter ikke å skylde på en vanskelig bakgrunn resten av livet.
Undre | 20.07.2008 klokken 23.22.09 | Svar
Kunnskap er utrolig viktig.
Men det er en annen ting som også er med på å opprettholde fattigdom er jeg redd, og det er det at det gjennom nittitallet og 2000-tallet skjedde en stor grad av teoretisering av skolen. I dag er man pokker så nødt til å skaffe seg et fagbrev eller studiekompetanse som minstekrav for å få jobb, og det er ganske mange videregåendeelever som faller ut av den videregående skolen pga at de ikke greier å henge med på det teoretiske og dermed faller de i stor grad ut av arbeidsmarkedet også. Dette problemet løses ikke bare av flere timer i skolen (kanskje det ikke løses av det i det hele tatt), timene må ha et innhold som passer og appellerer til de elevene som ikke mestrer store mengder teori eller som kanskje trenger enn annen måte å lære teorien på.
Disse ungdommene finner du jo for øvrig heller ikke bare i lavt utdannete hjem.
Så det jeg tror jeg prøver å si er at det finnes en balansegang her.
I tillegg handler en god del fattigdom i Norge om psykiske lidelser. Her er også skolen den viktigste arenaen der vi kan nå og hjelpe barn og unge som sliter. Noe av det verste er jo også at skolen selv skaper folk som faller utenfor på grunn av mobbeproblematikk som ingen greier å ordne opp i, noe som i alle fall ikke kan løses ved å holde elevene flere timer på skolen pr dag (skrekk og gru!).
Med nye foreldregenerasjoner der foreldre jobber fulltid, så vil jo en heldagsskole være et ganske naturlig tilbud. Det skulle på sett og vis ikke være noe verre at en 6-åring går full dag på skole enn at enn 4-åring går full dag i barnehage - det er jo opplegget det kommer an på.
På mange måter tror jeg vi kan si at vi i dag (fremdeles) har en skole der de teoretisk sterke elevene blir holdt nede og de teoretisk svake elevene for fort faller av.
Jeg stemmer veldig for en stor reform innenfor skoleverket. Og da vil jeg ikke ha femåringene på skolebenken, men jeg vil ha flere yrkesgrupper inn i skolen (bl.a. barnevernspedagoger), jeg vil ha inn fler spesialiserte lærere (allmennlærerutdanninga er etter min mening ganske utdatert), jeg vil ha større valgfrihet for ungene i forhold til å fordype seg i fagområder de er gode på og skoledagen bør kunne utvides (selv om heller ikke det er uproblematisk).
Sånn.
Undre 4 prezident!
(Nå blogger jeg visst i kommentarfeltet ditt, Isk.
)
Undre | 20.07.2008 klokken 23.28.06 | Svar
Der er jeg ikke enig, Isk. Bakgrunnen man har har veldig mye å si for voksenlivet. Har du vokst opp i et hjem som har gitt deg psykiske problemer så er det ikke noe du bare kan trylle vekk. Psykiske lidelser er sykdom og sykdom er ikke noe man kan “ville vekk” sånn uten videre - man kan ta ansvar og jobbe med seg selv, men for mange så finnes det jo helt reelle begrensninger i forhold til hvor mye man faktisk kan få gjort.
Milton Marx | 21.07.2008 klokken 08.27.39 | Svar
Jeg tror det er enkelte andre momenter som også må nevnes - så som at den drahjelpen foreldre kan gi ikke alltid handler om uttdannelse, men forbindelser. Sånn er det, og sånn vil det fortsette å være.
Et annet moment er, som Undre nevner, den voldsomme teoretiseringen av utdannelsen. Er vi tjent med en undervisningssektor som eser ut og eser ut? Det må i alle fall ikke være slik at det blir skoleverket som isolert fastsetter hva man skal lære. Da blir gjerne utdanningssektoren en stat i staten, med egne behov som stilles foran de oppgavene som skal løses. Hvem har ikke hatt en veileder som ikke hadde tid til noe som helst, fordi vedkommende skulle forske?
Snarere tror jeg kanskje at forutsetningene for problemstillingen burde gås etter i sømmene. Er problemet at Norge ikke får større fart i verdiskapningen pga. manglende kompetanse, eller er det at folk som vitterlig kunne bidra, faktisk ekskluderes av “systemet”?
Er det slik at befolkningen generelt ikke ønsker en fullstendig økonomisk likhet? I så tilfelle er jo “fattigdommen” en villet politikk. Da oppnår man ikke noe ved å tvinge alle gjennom mange flere timer på skolebenken.
Hva ville jeg gjerne endret på for å hjelpe “de fattige”? Jeg ville gjøre det enklere for folk som faller litt utenom å livnære seg selv uten offentlig støtte. Den gang da jeg bodde i Norge, eller var regelmessig innom, var det vel en holdning i mange offentlige etater at små selvstendige som sleit, kunne hute seg på trygd - som andre skikkelige folk (dog med en behørig reduksjon av beregningsgrunnlaget) - mens de små selvstendige som fikk businessen til å funke, burde “tas”, for de drev jo med “skatteplanlegging og avskrivninger og sånt”.
Jeg tror ikke man kan avskaffe “fattigdommen” - og spesielt ikke dersom det er et politisk ønske om at den skal være der. Men jeg tror at vi kan gjøre verden lettere for de som virkelig vil ut av fattigdommen, og gi dem en sjanse til å jobbe livet av seg med å skape verdier - i stedet for å slåss med papirmølla.
Hvis du virkelig vil jobbe for å sikre deg selv og familien din, men ellers starter på null, er Norge neppe det landet som det er gunstigst på starte i. Fattigdommen er sånn sett sjarmerende nok den, hvis den bare ikke er varig. For den som har kommet seg ut av det, gjør det bare godt å tenke på hine hårde dager…. dengang da det ikke var hver dag det kom mat på bordet etc. Problemet i Norge er vel at man har en hel del mennesker som relativt sett er fattige, og som ikke har håp om å kunne komme seg ut av den situasjonen.
Jeg savner noe i Norge, og det er at det må være lettere å starte opp i fra scratch - slik at du ikke er så avhengig av at businessen skal ta totalt av for å kunne greie deg - og så synes jeg, sett i lys av den smellen som later til å komme, at det skulle bli lettere å slippe all gjeld via personlig konkurs. I USA er det f.eks. slik at banken henger på huset dersom du ikke greier med det. Du bare leverer nøklene og går - fri for gjeld. På mange måter er du nok ganske låst, vil jeg tro, dersom du først havner i uføret i Norge. Det er ikke noe land som “liker deg” hvis du ikke er A4.
Jeg tror kort og godt ikke at leksehjelp løser noe som helst - bortsett fra de “fattiges” rettskrivning i deres evindelige korrespondanse med det offentlige. Litt færre kommafeil i trygdesøknadene. Men kanskje er det verdt det?
Iskwew | 21.07.2008 klokken 10.05.41 | Svar
Undre, jeg er enig i at det har skjedd en teoretisering av skolen. Men vi lever i stor grad i et kunnskapssamfunn nå, der antallet jobber du kan få uten utdanning blir færre og færre. Og det er faktisk et ganske stort problem, for som du sier, det er mange som ikke fikser det teoretiske.
Skolen er ikke tilpasset den virkeligheten som de fleste foreldre lever i - nemlig at det er to som jobber. Verken skoledagen eller skolens ferier.
Jeg fatter ikke den greia med å sette 5-åringer på skolebenken. Det er jammen mer enn nok å ordne opp i for dem som allerede går på skolen. Det med spesialisering tror jeg er et poeng, men det må ikke gå på bekostning av grunnleggende ferdigheter i basisfagene.
Jepp til utvidelse av skoledagen! Tigerungen er ferdig på skolen 12:30 - 13:00 hver dag. Det er ikke mange timene, og gudene skal vite at det forsvinner mye i skidager og utedager og alskens andre dager.
Når det gjelder kommentar 2, som er det selvsagt de som har med seg en vanskelig bakgrunn. Men uansett, folk må på et eller annet tidspunkt ta ansvar for eget liv. Det er nemlig ingen andre som gjør det.
Milton, det er selvsagt ikke alt som løses med en bedre skole, men jeg mener bestemt at noe gjør det. Det handler om å gi barn lik(ere) muligheter. I dag har ikke barn det, selv om vi innbiller oss det. Det er her leksehjelpen kommer inn. I dag er det slik at de som får god hjelp hjemme, har en veldig stor fordel.
Jeg er enig med deg i at det er vanskelig å begynne med to tomme hender i Norge, og at mye handler om nettverk. Vi har faktisk mangt og mye å lære av USA der. Der har man bedre muligheter til å komme seg opp enn andre steder. Havner du i konkursfella i Norge, er det fryktelig vanskelig å komme seg ut av det ja.
Norge har en ganske stor ressurs i gruppen av trygdede, men det er som du sier, vanskelig for dem å komme seg ut av den “fella”. Der kan også mye gjøres. Men utdanning er og blir viktig, og det å sette inn ressurser i skolen tror jeg derfor er helt nødvendig.
Undre | 21.07.2008 klokken 13.26.24 | Svar
Selv om vi er en nasjon som blir mer og mer avhengig av kunnskap så trenger ikke _alle_ like mye kunnskap og heller ikke den samme kunnskapen. Problemet med skolen da jeg var i den på 90-tallet var at man ikke greide å tilby de skoleflinkeelevene noen mulighet til å utnytte evnene sine, og jeg regner med at dette ikke har forandret seg.
Jeg skulle ønske det ble lov til å utvikle teoretiske talenter på lik linje med sportstalenter. Om en 12 år gammel gutt viser tegn til å bli den nye Solskjær er det mange som står klare til å hjelpe ham fram, men om den samme 12-åringen viser seg å ha et stort mattetalent så blir han avspist med et pensum som passer medium-eleven. De fleste unger med teoretiske talent får ikke sjansen til å bryne seg før tidligst på videregående, og det mener jeg er “for gæli”.
Så ja, det er på sin plass å øke det generelle kunnskapsnivået i skolen, men jeg mener at man må gjøre det lovlig å være flink og ta vare på talentene. Det er ingen grunn til å holde dem nede til de er 16 (minimum) og kanskje så lenge som til de er 19-20.
For å kunne tilby de elevene som er skolesterke den undervisningen de behøver trenger man lærere som har spesialisert seg innenfor fag også i barne- og ungdomsskolen.
Det er disse elevene som har størst potensial til å gi Norge kunnskapsverdi og da må Norge finne dem og la dem utvikle seg.
Så er det de ungene som detter av lasset. De trenger ikke å være teoretisk svake (godt utdannede hjem kan også ha store problemer), men om du er teoretisk svak så havner du ofte i en ekstra utsatt posisjon. Mye av det som skaper folk som detter utenfor handler nettopp om det sosiale (er du “skolelys” så er jo sjansene gode for at den sosiale hevnen fra medelever er stor), og der er ikke læreren den beste til å ordne opp. En allmennlærer har faktisk bare 30 studiepoeng med pedagogikk i utdanninga si med mindre han eller hun selv har valgt å fordype seg videre. Og det er derfor jeg vil ha inn andre yrkesgrupper i skolen og blant dem som kan jobbe sosialt i skoler er barnevernspedagoger (dette er allerede ordningen på enkelte skoler). For å lære trengs det gode læringsmiljøer og en barneverspedagog eller fler kan være med på å lage gode læringsmiljøer sammen med lærerne slik at lærerne får gjort jobben sin, nemlig det å være kunnskapsformidler og veileder.
Jeg er helt enig i at heldagsskolen må bli et tilbud til alle. Men det kan tenkes at heldagsskolen ikke skal være obligatorisk for elevene, slik at de elevene som har foreldre som ikke jobber fullt eller som har besteforeldre eller andre som de kan tilbringe tid med på ettermiddagen ikke blir fratatt den muligheten (noen elever har også veldig lang skoleveg). Om man strekker det obligatoriske timetallet til kl 15:00 og lar resten av ettermiddagen være frivillig skoletid (f.eks. leksehjelp eller andre aktiviteter), så har man jo også kommet langt. Men som poenget i bloggposten din var, Isk, så bør man sørge for at det blir mindre hjemmelekser fordi det skaper forskjeller. Jeg husker jeg jo gjorde veldig mye lekser, så om man legger inn timene man bør bruker på lekser så har vel strengt tatt elevene allerede i dag “heldagsskole”. Å ikke ha lekser å bekymre seg over, men ha vært ferdig med dagens arbeid når man forlot skolen hadde rett og slett vært godt.
Men tilbake til de elevene som ikke er teoretisk sterke. Kunnskap kan være så mangt, det trenger ikke bare handle om trykte bokstaver og tall. Og det må komme inn en bit hvor elever kan velge å få kunnskapen på en mer praktisk måte. Det er selvsagt minst kostbart å la elever jobbe teoretisk i stedet for med hendene, men på lang sikt tror jeg det vil lønne seg. Og her er det kanskje man skal styrke alternative skoletilbud. Det finnes jo en del private skoletiltak i dette landet som jobber mot unger og elever som trenger en annerledes hverdag. Blant annet finnes det en del “gårdsskoler”. Og det finnes mange engasjerte folk og pedagoger her i landet som går og ruger på slike planer fordi de gjerne skulle vært lærere på en litt annerledes måte. Slike opplegg kan duge veldig godt til å supplere den vanlige skolen og kanskje om en elev får mulighet til å tilbringe noen dager i måneden i et slikt opplegg så vil det kunne være til stor hjelp. Problemet for en del av “yrkesfaggutta og -jentene” er at de ikke ser nytten av det de skal lære og ikke har glede av å lære. Et praktisk tilbud vil kanskje kunne gi dem motivasjonen de trenger for å ta til seg den kunnskapen vi vil de skal ha og som de trenger.
Som jeg har sagt før, en dag skulle jeg gjerne hatt utdanningsministerjobben.
Iskwew | 21.07.2008 klokken 14.00.18 | Svar
Ahh, Undrevisningsministeren
Du har alldeles helt rett i at man ikke har noe å tilby de skoleflinke elevene. Som du sier, det å være skoleflink skulle være på linje med å ha sportstalent i status, men det er det ikke. En venninne fortalte at hennes sønn, som hadde løst alle matteoppgavene lenge før de andre, ble premiert med flere øvingsoppgaver i det samme stoffet som han allerede kunne. Det er skikkelig demotiverende. Og da kan motivasjonen være forsvunnet som dugg for sol, lenge før de blir 16. Dessverre.
En av poengene til Rhode Næss er jo nettopp at lærerne må ha større fokus på pedagogikk. I tillegg må de faktisk være gode i de fagene de underviser i, faglig sett. At barnevernsopedagoger ville kunnet spille en viktig rolle, det tror jeg du har rett i.
I praksis har de heldagsskole, ja. Leksemengdene øker, og alle lekser skal altså gjøres etter middagen, når alle i heimen er slitne. I tillegg kommer aktiviteter og så videre. Tiden strekker rett og slett ikke til, i tillegg til at det er veldig varierende hva barna får hjemme.
Sexy Sadie | 21.07.2008 klokken 14.10.42 | Svar
Nå hjelper det ikke hvor gode lærerne er til å følge opp sine elever hvis det ikke er klima hjemmefra om at skolen er viktig.
Når det kommer til teoretiseringen av skolen, så synes jeg faktisk at vi bør ha et minste felles multiplum av hva man kan forvente av voksne mennesker skal kunne her i Norge.
Flopsy | 21.07.2008 klokken 17.45.12 | Svar
Fin post! Og ja, det er definitivt på tide å innføre heldagsskole nå. Lekser er i stor grad med på å sementere klasseforskjellene.
Milton Marx | 21.07.2008 klokken 18.23.53 | Svar
Bare en liten tilføyelse til forrige kommentar. Ser man prestisjestudier som NHH og diverse andre vanskelig tilgjengelige høyere økonomiske & administrative utdannelser, viser det seg vel at selv om elevene er silt i den grad at bare de med aller best karakterer kommer inn, så er foreldrenes stilling veldig viktig. Er du født inn i et miljø hvor karrieren ligger åpen for deg, er utdannelsen mye mindre viktig. Og det er vel heller ikke sagt at det er de med beste avgangskarakterer fra slike steder som gjør det best i samfunnet.
Men det er jo ikke bare der. UD-folk får UD-barn. Politikere får politikerbarn. Det finnes imidlertid trolig ingen statistikk som gir et fair bilde hvor viktig foreldrenes nettverk egentlig er, så vi narres til å tro det overveiende flertallet av samfunnets støtter har kommet dit de er i dag for egen maskin.
Goodwill | 21.07.2008 klokken 19.59.14 | Svar
Skoledagen hans kommer til å bli lenger, det er i hvertfall helt sikkert. Og leksene mange, store og krevende. Min 16-åring, som er både ressurssterk og effektiv har brukt svært mye tid på lekser de siste årene.
Det aller beste syns jeg er at hun ser at innsatsen gir resultater. Men hun har fått om ikke direkte hjelp så i hvertfall veldig mye backing og forhåpentligvis inspirasjon hjemme.
Derfor er jeg enig med deg i kjernepunktet ditt, om heldagsskole og leksehjelp. Det er altfor mange evnerike ungdommer som ikke utnytter ressursene sine.
For Tigerungen derimot ville jeg ikke bekymre meg. Han har den beste support man kan tenke seg
Håkon | 21.07.2008 klokken 22.52.15 | Svar
Jeg har en mistanke om at det er presisjonsnivået i den politiske debatten som har forsårsaket litt trøbbel. En ang kamp for lik rett til utdanning ble av en eller annen grunn til A4-skolen hvor alle får lik utdanning. Folk er forskjellige, de har forskjellige evner, forskjellige interesser og bør få bedre muligheter ved at utdanningen blir bedre tilpasset forskjellige behov.
Bedre tilpasset utdanning ville antagelig motivere en del foreldre også.
Så er det dette litt kjedelige faktum at nettverk ofte er viktigere enn formell kompetanse, og her er foreldrenes nettverk ofte like viktig som eget nettverk.
Iskwew | 21.07.2008 klokken 23.05.28 | Svar
Jepp, Sadie, et minste felles multiplum må vi ha.
Ja, det synes jeg også, Flopsy.
Du har selvsagt rett i det, Milton. Nettverk, tradisjon og kultur er veldig viktig. Så klart det er.
Å få støtte hjemme, er selvsagt alltid verdifullt, Goodwill, og det gir fordeler, uansett hvordan vi organiserer skolen. Det er det slett ikke noe galt med. Men for de som ikke er like heldige, kan leksehjelp være et gode.
Jepp, Håkon, alle skal presses inn i samme gjennomsnittsmal, og det gjør at mange ikke får utnyttet evnene sine. Retten til tilpasset undervisning er mer en floskel enn en realitet.
IvarE | 22.07.2008 klokken 14.16.10 | Svar
Er også for heldagsskole og leksehjelp, samt tilpasset undervisning.
Dette er imidlertid kostbare politiske spørsmål, som alt for mange politiker-kokker sauser sammen med egne kjepphester og diverse vikarierende argumenter når skole diskuteres. Det er grunn til å være engstelig for at en heldagsskole, dersom dens innhold ikke både klart defineres OG måles samtidig som det gjøres attraktivt å være lærer og vi dermed får mange flere gode lærere, kun vil fungere som oppbevaringsplass for mange barn. Slik at politikere igjen kan skryte av økt skatteinngang, kvinner i arbeid, likestilling, osv.
Som Sadie kommenterer må det være et minste felles multiplum som man forventer at alle lærer. Det største problemet (tror jeg) har vært at man i iveren etter å tilpasse skolen til de svakeste elevene for at alle skal komme igjennom har ventet *for lenge* med å stille krav til ungene. Det er for lite lekser, og man kommer for sent i gang med karakterer. Resultatet er at de svakeste elevene ikke får indikasjoner på hva som trengs før det er for sent, samtidig som de sterkeste faller av fordi de ikke har noe å strekke seg etter.
Marina | 24.07.2008 klokken 02.32.22 | Svar
Synes jeg blir nødt til å nevne at det er atskillig lavere sosial mobilitet i USA enn der er i Norge, til tross for sterke tro på det motsatte.
Her er det nemlig ikke bare foreldrene som gjør en forskjell, hvor man bor avgjør hvor gode skolene er, og de er mye bedre i velstående strøk enn i fattige. I tillegg er det sterkt sosialt press til å bli hvor man er. Advokater legger press på ungene sine til å studere jus, og mange dårlig utdannede mennesker legger press på ungene til å ikke ta skolen alvorlig. Og ettersom foreldrene har relativt stor makt i amerikanske skoler, blir krav om at det ikke skal stilles forventninger til ungene ofte fulgt opp. I mange stater er studieplanene gjennom high school helt latterlige; femtenåringer har ikke mer å bryne hjernen sin på enn gangetabeller og rettskrivning, og det finnes ikke noe krav om at de skal få til selv det.
Hvis man er rik nok kan man betale for å sende ungene til bedre skoler, eller man kan betale for å sende dem til privatskoler uten seksualundervisning, hvis der er prioriteten. Denslags skaper verken likhet eller gode muligheter for de fattige, som stort sett ikke har noen valg når det gjelder hvilke skoler ungene deres skal gå på.
På den andre siden er det utrolig mange utmerkede muligheter for å skaffe seg høyere utdannelse her borte, selv om det begynner å bli veldig dyrt nå som statstøtten er i ferd med å forsvinne. Men det er kanskje ikke så veldig viktig for dem som ikke engang lærte å lese og skrive skikkelig i grunnskolen?
Iskwew | 24.07.2008 klokken 11.04.42 | Svar
Sosial mobilitet er vel vanskelig i de fleste samfunn, ja, Marina. Og du har sikkert rett i at vårt bilde av USA som mulighetenes land ikke stemmer helt med virkeligheten.