I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød tråd eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
Iskwews Hjørne er det Goodwill ville kalle en feelgood-blogg. Altså en blogg om dette, hint og litt av hvert. Alt fra det veldig nære til politiske saker, avhengig av dagsform, tid og det jeg er opptatt av akkurat den dagen. Det er ikke like vel ansett i alle bloggekretser, men jeg har det ikke med å bruke for mye tid på å bekymre meg for slikt.
Feelgood er imidlertid ikke hva Italienerfrøkenen ville karakterisert hendelsen i går kveld som. Snarere ville hun ha mjauet om traumer og sto redsel, vil jeg mene.
I blokka der jeg bor, bor det mange katter. Alle med unntak av en, la oss kalle ham Helveteskatta, er kastrerte og dermed ganske så fredsæle. De freses og krangles litt, men i liten grad. Bortsett altså fra de gangene Helveteskatta er ute. Han er stor, langpelset og grå, og mennesker synes han er veldig pen. Men i de grønne øynene hans lyser det ild som i helvete. Han er kongen på haugen, han er sinna og han skremmer vettet av de andre kattene.
I går var det Italienerfrøkenens tur. Hvor den bolde ridder var, vet jeg ikke, for hun måtte klare seg selv. Normalt passer Pondus på Italienerfrøkenen. Han er ikke redd verken Helveteskatta eller andre katter, spesielt ikke om de er slemme med den knøttlille Italienerfrøkenen (hun veier i underkant av 3 kilo). Hvorom allting er skulle jeg hente henne inn rett før Tigerungen skulle legge seg, ettersom hun da ligger i en sykkelkurv ved siden av Tigerungens hodepute, for ellers får han ikke sove.
Og i det Italienerfrøkenen kom gående da jeg ropte på henne (begge kattene kommer når jeg roper), kom det et grått lyn skytende fra høyre. Det ble et heidundrande lurveleven, og før jeg fikk sukk for meg var Italienerfrøkenen minst 10 meter oppe i et høyt tre. Hun mjauet fortvilet, og under treet sto Helveteskatta så fornøyd som bare det.
Det varte ikke lenge. Uten at jeg skal si så mye, så tror jeg han er redd meg nå. Ord som pelsing, utsetting i ødemarka og kastrering, samt sulteforing, smalt gjennom luften, mens jeg jaget ham dit peppern gror i Bærum. Det var imidlertid ikke nok til å roe den mjauende Italienerfrøkenen høyt oppe i treet. Klokken var 20:30, det var mørkt, Helveteskatta var i nærheten og hun fant det best å bli der hun var.
Og under treet sto jeg, i tre kvarter, og ropte «Komme da, vessssla!» og «Mor har jaget det store grå ukastrerte katta fra Helvete» og «Neste gang han jager deg opp i et tre så tar jeg’n, jeg lover» tilbake til «Komme da, vessssla», akkompagnert av pipete mjauing fra en svært fortvilet Italienerfrøkenen. Det var helt umulig å få en stige opp i treet, og Italienerfrøkenen synes det var helt umulig å klatre ned. Så der sto vi, den lille oppe i treet og jeg under. Jeg lokket, Frøkenen mjauet og situasjonen så fastlåst ut. Forbipasserende folk på kveldstur med hunden så forundret opp i skogen, der det sto et menneske og lokket på noe oppe i et tre som de ikke kunne se hva var, med tiltagende stress i stemmen, og med tiltagende klagende mjauing fra oppe i tretoppene et sted.
Men så på et tidspunkt tror jeg hun ble overbevist om at Helveteskatta var borte. Sakte, og med nennsomme klør begynte hun å klatre ned. Jeg lokket og lovet Tunfiskmousse, samt å holde Helveteskatta unna. Og sakte, veldig sakte, kom hun seg ned. Katter er jo formidable klatrere, og Pondus og Italienerfrøkenen har ikke klipte klør, ettersom de trenger klatre- og forsvarsredskaper. Endelig landet hun trygt i armene mine, og vi kunne gå hjem. Det ble Tunfiskmousse, og så gikk hun og la seg på Tigerungens dyne for resten av kvelden.
I dag tidlig ville Pondus ut da vi gikk. Men ikke Italienerfrøkenen. Hun syntes det var greit å være inne, selv om hun ikke liker å være alene hjemme. Og det er ikke så vanskelig å forstå.
men den store røde bilen med masse lys og lyder – hvorfor kom ikke den da?? 🙂
Det er mye bedre for en liten Italienerfrøken med en trygg og god Tigermamma enn med store røde biler med masse skremmende lys og lyder!
PS, det er mulig det hadde vært kulere, men jeg tror det treet sto slik til at de ville hatt store problemer med å få den røde bilen med lys og lyder inntil treet, altså. På den annen side bruker slike røde biler å være utstyrt med veldig kjekt mannskap, da… som redder både jomfruer (*host*) og andre Frøkner i nød.
Det tror jeg du har rett i, Goodwill. Det virket ikke som hun var mye i tvil om hvor hun ville, og det var ikke ned en stige på en rød bil med lys og lyd :o)
hmmm. store røde biler ER morsomme. Så kan jomfuer i nød få hjelp (*selskap*), mens vi andre boltrer oss med stiger og vannslanger..
Ser jo at Goodwill har et godt poeng…sukk. Vel, om lydene blir skrudd av, kan vi da leke med vannslangene? *hopper opp og ned i spent forventning*
Selvsagt er store røde biler morsomme, PS, det skjønner jeg jo. Så det du sier er at det er bare å ringe deg om det skaffes stor rød bil, og så kan mannskapene få kvelden fri?
Jeg tror lydene hadde vært det verste for Italienerfrøkenen – så om de er skrudd av.. vil jeg tro hun kunne leve med det. Men jeg tror at om hun dusjes med vannslange, er det krise, altså.
;-D
[quote comment=»37035″]hmmm. store røde biler ER morsomme. Så kan jomfuer i nød få hjelp (*selskap*), mens vi andre boltrer oss med stiger og vannslanger.[/quote]
Jeg tror ikke det er så populært å spyle katter ned fra trær. Hva blir det neste? Hugge ned treet?
Katter har det nok best når de kan komme ned fra treet helt av seg selv. Kjente stemmer som lokker med løfter om mat er nok det beste hjelpemiddelet. 😉
Hi-hi:)
Godt det hele endte bra til slutt:) Dakar lillepusen:)
PS, jeg tror vi forstår hverandre 😀
Håkon, jeg tror muligens jeg kan anbefale at Helveteskatta spyles, men utover det tror jeg ikke det kommer til å fungere så godt.
Når det gjelder løfter om mat, kan det få Italienerfrøkenen til å gjøre hvasomhelst. Jeg er helt sikker på at hun kunne trenes til å snakke og gjøre kunster om hun bare fikk tunfiskmousse som belønning :o)
Dakar lillepusen, ja, Juliet – men det gikk bra til slutt, heldigvis :o)
Det kom ivertfall en god del underholdende sms ila seansen:)
Hehe – og den ølen etter seansen var god, kan du tro :o)
Aha!!
Iskwew planlegger å tilkalle stor rød bil OG programsekretariatet til å håndtere den, så hun kan «håndtere» de kjekke brannmannskapene!
Aha!!
Du er lynrask i oppfattelsen, altså, Goodwill 😀
We have a cunning plan, som Baldrick ville sagt det.
Uhm… Nuvel.
*flirer*
Kjapp, ja! Det tok meg under to timer å skjønne tegninga! 😀
Goodwill, du er jo mann, vi venter ikke at du skjønner sånt kjappere enn det 😀
Hrrrmmmpf!! Jeg jobber jo! 😉
Å. Du jobber i arbeidstiden, Goodwill? Makan!
:o)
Ja, er det ikke skrekkelig!
Her er det mer «I pretend to work, like they pretend to pay me».
:o)
*smiler*
Jeg tipper de ser hvordan du jobber og kjenner verdien din, og håper de betaler deg deretter, sånn bortimot! 🙂
Joa, men denne uken har jeg vært daff :o) Derfor blir det jammen kjekt med høstferie resten av uken, også.
*ser ut på det nydelige høstværet*
Og helst uten redningsaksjoner, med mindre PS og jeg kan realisere planen ;o)
Og når den likevel kommer, kanskje den store røde bilen med masse lys og lyder tilfeldigvis kjører over Helveteskatta? Han høres ikke ut som en hyggelig lodott å ha i nabolaget…
Ahh. Det var en henrivende tanke, ja. Han bør skjønne at han lever litt utrygt.
Kan ikke menneskene til Helveteskatta hjelpe ham til et bedre liv? «Snipp, snipp – og så falt roen over ham»
hilsen matmor til Fofo som viste seg å være av hunnkjønn
Jo Tonita, det ville vært det aller beste for alle parter. Jeg har nevnt det for henne også, men hun blir defensiv med en gang og sier at «han er så snill». Noe han definitivt ikke er.
snip snip, så faller det i alle fall litt ro over ham, ja. Vi gjorde det man bør med vår hankatt, da han nådde den alderen, og kjønnsdriften ble jo borte (med derav følgende litt lavere omstreifer-trang, det må sies). Men hvis vi trodde at det skulle bli slutt på slåssing og skader og dritt, så tok vi feil. Pusen kommer stadig heim med revet skinn, for å si det slik. For selv om kjønnsdriften forsvinner, så er katter fortsatt territorielle dyr, og forsvar av territorium overfor alle fiender og inntrengere (og alle andre katter er en potensiell inntrenger og fiende! omtrent som på nettet/i bloggland ;-)) utøves fortsatt; med tann og klør og fres og skrik, og påfølgende revet skinn…
Ahh. Det gjør heldigvis ikke mine, selv om Pondus kom hjem med blått øye en gang. Og han vil gjerne være litt konge på haugen han også, tror jeg. Men så langt er det gått bra.