Om Hjørnet

I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød tråd eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]

Print Friendly

Les videre »

Kontakt

Navn (nødvendig):

E-mail (nødvendig):

Emne:

Melding:

Skriv bokstavene i bildet under:

captcha

Print Friendly
Del denne posten:

Abonnér

Legg igjen e-mail, så får du mail når jeg publiserer nytt innhold.

Ta kontakt i sosiale medier

Du finner meg her:

Mye lest siste 30 dager

Sorry. No data so far.

Søk, og du skal finne (håper jeg)

Bussbroen mellom universene

Jeg lever i minst to universer. Faktisk lever jeg helt sikkert i flere enn to, men det er to som er spesielt viktige for meg.

De to universene føles noen ganger som lysår fra hverandre. Spesielt når jeg må komme meg raskt og effektivt fra det ene til det andre. Det går en buss mellom dem, og tiden på bussen og ventetiden før den kommer, er den tiden jeg har tilgjengelig til å forflytte meg mentalt fra det ene universet til det andre. Og for å kunne være der i begge disse universene, kan jeg ikke ha hodet i det første om jeg fysisk er i det andre. De to universene krever ganske ulike egenskaper.

Det første universet er det der jeg er Tigerungens mamma, Pondus og Italienerfrøkenens matmor, og den som sørger for mat, rene klær, at regninger blir betalt, at hybelkaninene ikke er store som elefanter, at Tigerungen gjør lekser og at han legger seg så fornøyd som det er mulig for en liten mann på 8 år å være etter mer eller mindre begivenhetsrike dager.

Det andre universet er det der jeg er arbeidstaker. Der jeg tenker strategisk, gjør avanserte beregninger, sitter i krevende møter, finner løsninger, der jeg bruker både fagkunnskap, kreativitet og andre personlige egenskaper for å gi mitt bidrag til at det går godt og vi får leve lenge i landet.

Noen ganger er overgangen stor mellom de to universene. Noen dager, som i dag, synes ikke bussbroen å vare lenge nok. Mens jeg er i bussbroen mellom universene skal jeg tømme hodet for de problemstillingene som regjerer det ene universet, og forberede meg på de problemstillingene som regjerer det andre. Og den refererte bussamtalen fra her om dagen er et unntak. Jeg foretrekker å sitte helt stille uten å snakke med noen på bussen. Bussbroen er et helt nødvendig pusterom. Jeg vil helst ikke en gang ha musikk på øret, selv om det noen ganger er såpass mye støy på bussbroen at det er en fordel. Helst vil jeg ha det stille, synke hen i tanketomme øyeblikk eller lese avisen om det er mindre krevende perioder.

Bussbroen er helt nødvendig. Den tiden den tar, da er jeg bare meg. Da har jeg ikke ansvar for noe annet enn å komme meg på bussen, sette meg ned og la sjåføren bringe meg dit jeg skal. Jeg tror egentlig det er en eneste halve timen i døgnet der jeg ikke har ansvar for noe. Den er min lille lomme i løpet av døgnet med total frihet fra alt.

Dette bloggeuniverset som jeg også er i, kan jeg være i mens jeg er i de andre universene. Den er et slags parallelt univers, om du vil. Det gir også frihetsfølelse – det er noe jeg kan delta i om jeg vil, eller la være om jeg ikke vil eller orker. Undre skrev en fin post om det i går – det er mulighetenes univers. Det er et univers jeg velger å la være stort sett 100% lystbetont. Jeg tvinger ikke meg selv til noe i Blogg-universet. Det universet stiller ingen krav til meg, det tar i mot det jeg produserer uten å kreve noe annet. I hvert fall stilles det ingen krav som er vanskelige å leve med.

Jeg oppholder meg selvsagt i andre universer også, noen er mer krevende enn andre, og på en eller annen måte må jeg finne broen mellom dem. Det trenger ikke alltid være en bussbro, men noe må det være, som tar meg fra det ene til det andre og gjør det mulig for meg å være til stede. Vi mennesker er egentlig veldig flinke til å være i mange universer, om ikke samtidig, så i hvert fall med korte mellomrom.

Men nå må jeg lage middag, vaske klær og gjøre engelsk-lekse sammen med Tigerungen. Bussbroen har tatt meg fra det ene universet til det andre. Så nå er jeg her, og ikke der jeg var for en time siden.

Jeg er glad jeg ikke kjører bil. Den bussbroen er et gode. Det er den tiden av et døgn der jeg ikke har ansvar for noe som helst. Jeg nyter det.

Takk til Sauegjeteren for bro-metaforen.

Print Friendly
Del denne posten:

Tagget med: , , ,

16 kommentarer

Trackback URL | Kommentar-feed

Sider som lenker til dette innlegget

  1. TV-titting mens Excel går varm : Iskwews hjørne på www | 10.03.10
  1. Undre sier:

    Å, nå satt jeg på den bussen sammen med deg, Isk!

    Vi har alle flere univers vi skal passe inn i, og da er ofte reisen mellom dem både fysisk og mentalt virkelig nødvendig, ja.

  2. Iskwew sier:

    Så hyggelig, Undre :o)

    Jeg tenker ofte at den mentale reisen er vel så nødvendig som den den fysiske. Det er den som gjør oss i stand til å være til stede når vi kommer frem.

  3. Shoaib sier:

    Joda, tenker ofte at jeg aldri ville kjørt bil til jobb istedenfor å ta buss. For min del er det imidlertid ikke så mye en overgang som en halvtime jeg kan få brukt til å gjøre alt jeg «må» gjøre. Altså ringe og avtale det ene og det andre, eller bare få lest meg opp på det som jeg må få gjort i løpet av dagen 🙂

  4. Iskwew sier:

    Men du bestemmer helt selv over akkurat den tiden, Shoaib :o) Ingen bryr seg med hva du bruker den til, og deri ligger frihetsfølelsen.

  5. Sauegjeteren sier:

    Nåh, tror vel egentlig det er Tarjej Vesaas du skal takke for metaforen. Hvertfall en betydelig mer kjent dikter enn meg.

    For min del bruker jeg bussbroa mellom to steder, null til to timer i uka, til å fordype meg i ei god bok, og etterhvert sove.

  6. Iskwew sier:

    Nå hadde jeg ikke funnet frem til det uten deg, Sauegjeteren, så dermed er det du som skal ha takken :o)

  7. Flopsy sier:

    Jeg kjører til vanlig veldig mye buss (1 time hver vei til jobb), så jeg kjenner godt igjen den følelsen der. Men det jeg egentlig ville si, er at jeg får den samme følelsen i bilen, faktisk. Det å kjøre er ganske automatisert, så det går fint an å tømme hodet litt der også. Dessuten er det vesentlig mindre støy der. Skoleruta kan være voldsom å følge, der er det mye lyd.

  8. Håkon sier:

    [quote comment=»36632″]Det å kjøre er ganske automatisert, så det går fint an å tømme hodet litt der også.[/quote]
    Joda, men for min egen del føler jeg meg ikke helt komfortabel når jeg ikke kan huske noen ting etter å ha kjørt bil med tomt hode liksom. 😐 Mulig det bare er meg som er en pingle…

  9. tiqui sier:

    Den bussbroen er utrolig viktig, tror jeg. Tempoet i dag går så fort fra det ene til det andre, og det forventes at vi skal hamle opp med så mange ulike roller og krav samtidig eller parallellt. Med forventninger om å være tilgjengelige hele døgnet og krav om svar på rekordtid er det et under at sjelen rekker å følge med på hvor kroppen drar.

    Jeg tror også det er viktig å ha et skille mellom universene, iallfall de universene hvor vi har ansvar. Derfor vet jeg ikke om det alltid er av det gode å ha hjemmekontor hvis det forlanges at man skal flytte hodet ut av «hjemme-universet» uten bussbroen over til «jobb-universet» på sekunders varsel om telefonen ringer. Og så skal man i neste sekund etter en krevende jobbsamtale være forståelsesfull når den lille har vondt i magen. Er det rart vi blir stresset i dagens samfunn?

    Selv sverget jeg til sykkelbroen i min norske hverdag. Da får jeg, utenom min halvtime uten tilstedeværelse i «universene» også vinden som blåser tankene ut av hodet – og klargjør det for neste runde.

  10. Iskwew sier:

    Flopsy, siden jeg ikke kjører selv, vet jeg ikke hva det vil si, men du har sikkert rett i at det er ganske automatisert (selv om jeg lurer når jeg ser hvor grinete folk blir i trafikken). Når det gjelder støy, har jeg alltid med iPod i perioder der jeg er veldig stresset, for da kan jeg finne på å få fnatt av buss-støy. Spesielt andres mobiltelefonsamtaler.

    Håkon, du beskriver det mer som jeg forestiller meg det :o)

    Tiqui, en eller annen bro er livsviktig, tror jeg. Grunnen til at jeg foretrekker buss, bane eller tog fremfor å gå eller sykle eller hva som helst, er at jeg ikke har ansvar for noe som helst akkurat i den tiden.

    Jeg har jo jobbet hjemmefra med sykt barn noen ganger, og det er ikke lett i det hele tatt. Syke barn bør få oppmerksomhet når de ber om det, og da hjelper det ikke å si at du snakker med sjefen akkurat da. Jeg har noen ganger drømt om hjemmekontor, men jeg er neimen ikke sikker på at det er en så god ide i lengden.

    Jeg nyter den lille tiden i løpet av en dag da jeg er helt fri fra ansvar.

  11. Lothiane sier:

    Åh, så flott bilde du laget om dette! Det er deilig å slippe vekk fra alt ansvar en liten stund, og jammen er det innimellom ganske så slitsomt å være i to så ulike universer.

  12. CyberGhost sier:

    Hvis vi holder oss til univers-metaforen litt og anvender den på et forhold, det være seg ekteskap eller samboerforhold. Dette forholdet viser seg etter hvert ikke å gå som man ønsker. Etter lang tid viser det seg at den andre beboeren i dette universet blottlegger karaktertrekk som man ikke har sett før. Disse karaktertrekkene er noe langt verre enn bare usympatisk adferd.

    Man kommer til erkjennelse av at dette er et problem. Solen har gått ned og det er mørketid. Det viser seg imidlertid at man ikke finner noen bro eller busstopp som fører vekk fra dette universet. Årsaken til det kan være at det siden etableringen i dette universet har kommet til nye, små beboere som man er blitt knyttet til. Eller det kan være at solen kommer opp litt, slik at tilværelsen i dette universet ikke fortoner seg så ille.

    Etter hvert lærer man seg å leve med dette. Over lang tid, 10 – 20 år eller lenger, tilegner man seg overlevelsesstrategier for å gjøre oppholdet i dette universet levelig. Disse strategiene kan være at man tilpasser sin egen adferd i tilstrekkelig grad til å unngå konfrontasjoner. Eller i det mest ekstreme tilfelle en total underkastelse. Energien brukes opp på å overleve.

    Så plutselig en dag våkner man opp og oppdager at de beboerne som var små er blitt store og har funnet en buss som går til et annet univers. Man oppdager også at det har begynt å gå andre busser fra dette universet og setter seg på en av dem. Dette busselskapet har imidlertid ikke så hyppige stopp og man blir sittende lenge på denne bussen. Når man så omsider passerer et univers hvor denne bussen stopper går man av.

    Nå viser det seg at man ikke passer inn i dette universet. Grunnen er den ballasten man har tatt med seg fra det forrige universet. Overlevelsesstrategiene man tilegnet seg der man kom fra er ikke så enkle å kvitte seg med selv om de er overflødige i det nye universet. De er blitt en del av ens eget tankesett. Resultatet er at man blir satt på bussen, og så er man igang igjen på en ny busstur.

    Jeg stopper der. Jeg er sikker på at noen kjenner seg igjen. Kjenner igjen frykten som sitter igjen og som gjør at man ikke så lett går inn i et nytt forhold. Og frykten som fortsatt sitter igjen etter at man har funnet seg en ny kjæreste og gjør at man ikke greier å være så tillitsfull som man burde.

  13. Iskwew sier:

    Lothiane, det har du helt rett i. Det er slitsomt noen ganger, og jeg er helt avhengig av bussbroen for å klare å omstille meg.

    CG, jeg kan relatere til metaforen brukt på denne måten også. Vi har alle med oss bagasje av et eller annet slag, og den preger oss. Men for å dempe i hvilken grad den preger oss, er det første skrittet å innse at den gjør det. Den selvinnsikten kommer ofte etter lang tid, og for noen gjør den ikke det i det hele tatt.

    Når vi møter nye mennesker må vi ha i bakhodet at vi har med oss en hel masse som gjør det å bli kjent med nye mennesker vanskelig for oss. Og dessuten må vi tenke på at det som skjedde i fortiden og de vi møtte i fortiden, ikke er de nye menneskene vi møter.

    Om det er lett? Nei, så langt i fra.

  14. Goodwill sier:

    Utrolig godt skrevet, dette. Om bussbroen, og ikke minst om den enorme kontrasten mellom de to universene. Jeg tror ikke man kan forestille seg avstanden mellom jobb-universet og barne-universet uten å være der selv.

    I tillegg til bussbroen, som for min del like gjerne kan være en sykkelbro, men ikke i like stor grad en bilbro, så tror jeg at det å være helt og fullt i de to respektive universene er et absolutt gode for alt og alle. Det vil si, at når man er i hjemmeuniverset så er man der og ikke samtidig i jobbuniverset. Å skille mellom jobb, familie og fritid tror jeg er uhyre viktig. Tar man med seg jobben hjem og mikser den med barn og familiesituasjonen er det fare på ferde, tror jeg – utbrenthet osv…

  15. Iskwew sier:

    Ja, det er stor kontrast, Goodwill, og du må være til stede fullt og helt, ellers går det ikke. Og spesielt små mennesker – i større grad enn sjefer – merker det med en gang du ikke er helt til stede.

    Jeg tenker som deg når det gjelder jobb og hjemme. Og om jeg må jobbe hjemme, så er det etter at Tigerungen har lagt seg. Men det har det til gjengjeld vært en del av opp gjennom årene.

Top