Om Hjørnet

I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød tråd eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]

Print Friendly, PDF & Email

Les videre »

Kontakt

Navn (nødvendig):

E-mail (nødvendig):

Emne:

Melding:

Skriv bokstavene i bildet under:

captcha

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Abonnér

Legg igjen e-mail, så får du mail når jeg publiserer nytt innhold.

Ta kontakt i sosiale medier

Du finner meg her:

Mye lest siste 30 dager

Sorry. No data so far.

Søk, og du skal finne (håper jeg)

Krimslakt på feil spor

23.05.07 i Litteratur

I dag slaktes krim som litteratursjanger i en kronikk i Aftenposten, skrevet av Per Bjørnar Grande,
førstelektor, Høgskolen i Bergen.

Selv leser jeg mye krim. Og jeg skal være enig i at den litterære kvaliteten ikke alltid er like høy, men samtidig har bøkene ofte så drivende gode plott at de holder leseren fanget, likevel. Det tror jeg betyr at folk rett og slett leser mer, fordi vi har et rikelig tilbud på slik litteratur. Den typen vi kan ta med oss på sengen og lese noen kapitler av før vi legger oss. Samtidig utfordres de små grå.

Sammenligningene han gjør er til Proust og Dostojevskij. Og det er neppe slik at jeg om jeg legger bort Camilla Läckbergs siste, så plukker jeg opp Proust eller Dostojevskij. Langt derifra. Snarere hadde vi lest ingen ting, eller et ukeblad eller en avis. Derfor tror jeg nordmannen leser mer enn han ellers hadde gjort, om han bare ble tilbudt såkalt kvalitetslitteratur.

Kronikøren sier videre:

Og tidsklemma, det daglige stresset, gjør det lett for leseren å ty til krimmen. Å rase gjennom en krimbok tar jo ikke all verdens tid. I tillegg kan man glemme sitt eget liv. I stedet for å bruke litteraturen for å spore opp livet sitt, for å gi det mening og perspektiv, forkaster man den seriøse skjønnlitteraturen i behovet for kjapp og lite krevende underholdning.

Greia er at vi har jo ikke behov for å spore opp livet og gi det mening og perspektiv hele tiden. Jeg har i hvert fall ikke det. Som oftest har jeg bare behov for å lese en god historie, og dem er det mange av i krimlitteraturen. Som også inneholder det magiske som kalles mysterier. Av samme grunn elsker jeg dataspill i samme sjanger. Å løse en gåte er givende. Jeg orker ikke alltid filosofere over meningen med livet, rett og slett. Eller ta fatt på dysindige, men lite tilgjengelige budskap. Jeg vil underholdes, jeg vil besnæres; jeg vil kort sagt ha et mysterium.

Grande mener at interessen for krimsjangeren skyldes at vi ikke lever i nået, men i påvente av en fremtid som ikke kommer.

På samme måten er det når vi leser krim. Vi lever i forhold til noe som skal komme, noe som skal oppspores, avklares, forklares på neste side, og vi bryr oss fint lite om selve beskrivelsene. Det er jaget, transporten, etappene som teller.

Men det er jo godt at noe avsluttes, avklares og oppspores. For livet vårt er jo nettopp ikke slik. Livene våre er fulle av hverdager og en ukjent fremtid. Det han ser som noe negativt med sjangeren, ser jeg som noe positivt. Jeg orker ikke alltid forholde meg til tilværelsene uutholdelige letthet, tenke de store tankene, gå runder med meg selv, gjøre mentale kvantesprang. Derfor er det godt at noe avsluttes og ikke etterlater seg mange åpne spørsmål. Dem er det mange nok av, helt av seg selv.

Det er ikke verken behov eller rom for å være filosof hele tiden. Om det aldri er noe som avsluttes, så blir livet et slitsomt sted.

Krim er logikkens litteratur, ikke filosofiens.

Så klynker kronikøren om at krim er det som selger, og dermed det forlagene prioriterer. Ja, det er det jo, men da er det spørsmål om å stikke fingeren i jorda og spørre hvorfor. Jo, fordi folk vil ha det. Derfor tjener Staalesen masse penger på Varg Veum-bøkene. Han forteller gode historier. Han underholder. Folk sier Jippi! når det kommer en ny bok om Varg Veum. Eller de mumler misfornøyd fordi den siste av bøkene Stieg Larsson skrev ikke kommer på norsk før påsken neste år.

Og der har såkalte kvalitetsforfattere noe å lære: Det handler om de gode historiene, ikke om hvor godt de er brodert ut, om personene er to- eller tredimensjonale. De grepene en krimforfatter bruker for å bygge opp historien, kan brukes til å fortelle andre historier. Og en forfatter som klarer å tegne personene bedre og mer troverdig enn en del krimforfattere, vil da ha en suksessoppskrift.

Om du ikke skriver det folk liker å lese, så hjelper det ikke å sutre. Et budskap som ikke formidles på en måte folk forstår, er ikke et godt nok budskap, i hvert fall spiller det ingen rolle hvor godt det er siden ingen bryr seg. Slik litteratur vil støve ned i Statens innkjøpsordning. Kvalitetslitteratur eller ikke.

Et interessant innlegg skrevet av Henrik H. Langeland.  Hakket mer dybde enn i det jeg skrev.

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

29 kommentarer

Trackback URL | Kommentar-feed

  1. Goodwill sier:

    Dette kan man vel også si om all annen kunst? Om opera, film, teater, og musikk? Jeg mener man ser den samme kommersialiseringen der. Man leverer det som selger, resten faller i skyggen, og faller ut?

  2. bluebird sier:

    He-he, jeg har alltid litt vanskelig for å ta alvorlig mennesker som Grande som sorterer oss i kvalitetskategorier som mennesker basert på vår smak (litteratur, film, musikk, design, arkitektur osv)

    Og, selv om jeg leser krim (f.eks. James Lee Burke og George Pelecanos) så tror jeg nok at jeg kan berolige Grande med at jeg fremdeles er i stand til å «leve i nået» he-he og ikke flykte inn i «intet».

    Tipper Grande overvurderer betydningen av litteratur for hvordan vi lever noe så ganske grassat, og forsøker å prakke på oss et klassisk borgerlig dannelsesideal, noe som kanskje ikke er sååå nyttig i internettets tidsalder ?

  3. DRM sier:

    I motsetning til Goodwill tror jeg ikke nødvendigvis det er kommersialisering som ligger bak her, mer et ønske om å «kaste bort tid» på noe enkelt, forståelig og lettfordøyelig. Noe man kan bli bedre humør av. Selv kan jeg ha stor glede av enkel popmusikk når jeg vil «tømme hodet», da passer det liksom ikke med vanskelig tilgjengelig polsk frijazz.

    Dype filosofiske verker tror jeg dessverre er lite kompatibelt med et moderne menneskes hverdag. Det er sjelden jeg finner tid til å ta på røykejakke, sette meg i Chesterfielden med en god sigar, og prøve å forstå meningen med livet over en god konjakk, mens den eneste lyden jeg hører er regnskogstømmeret som knitrer friskt på marmorpeisen.

  4. Iskwew sier:

    Goodwill, han stiller spørsmålet feil, med utgangspunkt i at han åpenbart tror det er krimforfatterne som stjeler lesere. Det er det jo ikke, for jeg tror det finnes lesere som ikke hadde lest, om det ikke var fengende som krim kan være. Dessuten finnes det definitivt kvalitetskrim! Han burde spørre HVA det er disse krimforfatterne gjør. Jo – de forteller historier.

    Bluebird, jeg mener også at jeg klarer å være tilstede i nuet selv om jeg leser krim fordi det fenger. Og jeg tror du har rett i at han overdriver Proust og Dostojevskis evne til å fange oss, ja. Og jeg skjønner ikke at det skal være så skummelt at noe avsluttes.

    DRM, det tror jeg du har helt rett i. Jeg kan ikke lese tungfordøyelige saker i hvert fall, etter en travel dag, og med en halv time før jeg må sove.

    Men det scenariet du beskriver i siste avsnitt høres jo litt besnærende ut :o)

  5. Marina sier:

    Jeg tror du er inne på noe når du nevner ‘etter en travel dag’. Hvis jeg har lite å gjøre for noen dager kan jeg gjerne lese mer ‘alvorlig’ litteratur, men hvis jeg bare vil ha noe å lese på for en times tid før jeg går til sengs er krim nettopp tingen. Og hvis jeg ikke greier å finne noe passende lettfordøyelig leser jeg absolutt ikke et tilfeldig kapittel fra «Brødrene Karamasov».

  6. Iskwew sier:

    Nei, det gjør virkelig ikke jeg heller, Marina :o)

  7. abre sier:

    Det er greit nok å skille mellom ren underholdning og litteratur som går dypere. Man kan også ha meninger om at noen bøker er bedre skrevet enn andre (selv om det stort sett bare er enighet om det som er aller dårligst).

    Men jeg synes det er mer interessant å peke på det som er felles enn det som skiller. Og det er at litteratur skaper mening. Noen ganger er det de dype, store spørsmålene man vil utforske, andre ganger er det «bare en historie», men uansett dreier det seg om et behov – tror jeg – for å se sammenhenger; at det ene fører til det andre, at noe har hode og hale, at det er et mønster. «Plott», om du vil.

    For virkeligheten er jo ikke slik. Ting skjer tilfeldig, hulter til bulter, ofte uten synlige grunner, og det meste er blodig urettferdig. Vår evne til å påvirke hendelsene er ofte illusorisk. Og i den grad noe ser ut til å virke meningsfylt, skyldes det at hjernen og sansene virker selektivt; vi dikter inn mønstre. For egentlig finnes det ingen annen mening enn den vi skaper selv. Og det er nettopp det vi gjør når vi forteller hverandre historier, slik vi har gjort i tusener av år.

    Noen velger å kalle det eskapisme. Greit det. Jeg kaller det å skape mening.

  8. Iskwew sier:

    Veldig godt poengtert, Abre!

    Det som dessuten er viktig, og helt i tråd med det du sier, er jo at ulike ting skaper mening for ulike mennesker.

  9. Elle sier:

    Hvorfor i all verden må vi på død og liv alltid reflektere over livet? Det er da nok å ta stilling til av konflikter og livslærdommer hver dag rundt oss om vi ikke måtte fordype oss i det hver bidige time av døgnet. Hva er galt med litt livsflukt innimellom, så lenge vi er klar over at det nettopp er det vi driver med?

  10. Iskwew sier:

    Ja, det mener nå jeg også, Elle – og om jeg ikke har «hodet med meg» altså om jeg har mye annet som surrer der, leser jeg noe jeg lett kan få meg meg, uten for stor anstrengelse. Det får være grenser for å gjøre en fritidsbeskeftigele til jobb.

  11. Spectatia sier:

    Og så jeg som synes Grandes kronikk var så god… For meg er det underholdning å lese bøker som utfordrer og gir nye perspektiv. Å finne ut ”hvem som gjorde det” engasjerer meg ikke det minste.

  12. Iskwew sier:

    :o)

    Alt til sin tid, sier nå jeg.

  13. Spectatia sier:

    Ja, og man kan jo ha forskjellig smak med hensyn til hvilken fritidsbeskjeftigelse man vil gjøre til jobb. 😉

  14. Iskwew sier:

    Jepp – og det som har mening varierer fra person til person, og over tid.

  15. Jeg er også veldig glad i god krim, og reagerer når jeg hører om det Grande har skrevet (har ikke lest kronikken selv ennå…). Det ene behøver heller ikke utelukke det andre, men jeg tror det er riktig at en del faktisk ville latt være å lese om de ikke hadde krim. Selv har jeg i vanskelige perioder i livet brukt krimmen som avkobling nettopp for å komme litt bort fra tunge, eksistensielle tanker.

  16. Iskwew sier:

    Det gjør jeg også, Skorpionkvinnen, og det er godt når en god historie riktig fanger tankene og holder dem fast. Som bøkene til Henning Mankell eller Stieg Larsson. Eller Dan Brown for den sakens skyld.

  17. abre sier:

    Iskwew:
    Bare en ekstrakommentar til det siste du skriver. Jeg er ikke helt enig.

    Litteratur handler ikke nødvendigvis om «de gode historiene». Jeg vil påstå at det finnes glimrende litteratur der historien som sådan er helt underordnet.

    Så skriver du: «Et budskap som ikke formidles på en måte folk forstår, er ikke et godt nok budskap».

    Jeg er veldig skeptisk til slike formuleringer, da de kan gi inntrykk av at det er antallet som liker/skjønner ei bok (eller andre kunstneriske/kulturelle uttrykk) som er det vesentlige. Da havner vi fort i den grøfta at kvalitet = popularitet, og vi mister helt av syne hva slags opplevelse det er snakk om. For hva er mest verdifullt: at ei bok virker «helt grei» og «fornøyelig» for hele Norges befolkning, eller at den snur opp-ned på livet til noen få? Jeg tror nemlig det er snakk om enten-eller: jo flere man henvender seg til, jo mer overflatisk blir opplevelsen for hver enkelt av dem.

    Den eneste måte å tegne romanpersoner på som virker troverdig for «alle», er å begrense seg til å beskrive det utvendige. Det selvsagte og trivielle. For inni er vi faktisk ikke like.

    Men jeg er enig i at det er tull å syte over at man selger dårlig, når man skriver smalt.

  18. Spectatia sier:

    I full fart: I store trekk er abres kommentar # 17 det hva jeg ville ha sagt selv hvis jeg hadde hatt bedre tid.

  19. Iskwew sier:

    Jeg er faktisk enig jeg også :o) Jeg formulerte meg litt fort og gæli i går. Jeg mener heller ikke at det er slik at det er noe mål at alle skal like eller forstå. Selvsagt er det alltid slik at noen verker treffer noe, og andre treffer helt andre strenger hos helt andre mennesker.

    MEN det nytter ikke å klage på salgstallene om det ikke er slik at alle forstår og er interessert.

    Imidlertid tror jeg ikke det nødvendigvis er slik at jo flere man henvender seg til, jo mer overfladisk blir opplevelsen for dem – den store fordelen med det alle leser, er at det kan diskuteres, utdypes og deles. En bok bare du har lest, blir hos deg. Og noen forfattere treffer bare folk hjemme på en annen måte enn andre, enten på grunn av problemstillingene, beskrivelsene eller den gode historien.

    Det er ikke slik at litteratur som selger bra er overfladisk.

  20. Goodwill sier:

    Og det er ikke bare krim som selger heller. Det er ikke bare spenning som teller, det handler like mye om å gi leseren en reise, en opplevelse.

    Paulo Coelho selger jo som hakka møkk nettopp fordi han gir leseren opplevelser.

  21. Iskwew sier:

    Jepp – men jeg tipper folk som Grande setter PC i samme kategori som krim… og synet på Paulo Coelho har jeg jo skrevet en hel post om før. Han får jo pepper fordi han selger så mye og bruker enkelt språk.

    Forøvrig har jeg hans siste, The witch of Portobello, på vei inn fra Amazon.uk – gleder meg!

  22. Tiqui sier:

    Jeg tror hovedinnsikten her er den ensomme setningen om at krim er logikkens og ikke filosofiens litteratur. Fokuset er på gåten, mysterieløsningen, ikke på de filosofiske spørsmål. Og det er nyttig og viktig å kunne holde hjernens logiske og resonnerende funksjoner vedlike like mye som de reflekterende og undrende. Variasjon og bredde i den enkeltes leseropplevelser vil til slutt gi mer enn snevert utvalg av bare en type litteratur.

    Som en tangolærer sa da et forsøk på et trinn resulterte i noe som ikke lignet det instruktøren gjorde: Det er ikke feil, det er bare noe annet…

  23. Goodwill sier:

    Det har vel alltid vært slik at kultureliten ikke syns at de som lykkes kommersielt er bra nok for dem. Jeg mistenker at det ligger i et ønske om å være bedre enn andre, samt en forestilling om at det de selv leser eller hører er noe eksklusivt som den store gemene hop ikke helt forstår.

    Jeg tror det handler like mye om misunnelse.

    Heksehistorie? Høres spennende ut! :-))

  24. Iskwew sier:

    Jepp, Tiqui – fokuset er ikke på mordet, men på etterforskningen og løsningen av gåten. Logikken. I tillegg, når de som skriver er gode forfattere, dybdeinnsikt i spesielt den kriminelles resonneringer.

    Du har en fornuftig tangolærer :o)

    Selvsagt, Goodwill, om du skal vinne ære og berømmelse er det best om det bare er de få som vil ha det du skriver.

    Heksehistorie, ja – litt som Brida, kanskje. Den handler jo om Wicca :o)

  25. Sexy Sadie sier:

    Jeg trodde forfattere skrev krim fordi de likte sjangeren,….

  26. Iskwew sier:

    Det tror jeg de gjør også, Sadie, og jeg tror leserne leser det fordi de liker sjangeren også.

  27. Hjorthen sier:

    Tiqster: «Som en tangolærer sa da et forsøk på et trinn resulterte i noe som ikke lignet det instruktøren gjorde: Det er ikke feil, det er bare noe annet…»

    Dette minner meg på noe som en eller annen musiker sa, (og siden jeg verken husker hvem, eller kan sitatet ordrett så burde jeg vel helst latt denne avsporingen ligge?)

    Han sa noe sånt som at det alltid er neste tone som avgjør om den forrige var feil. Noe jeg i grunnen synes er en fin læresetning også på andre områder enn musikk. Det går an å ta et feilgrep og forvandle det til noe positivt.

    Når det gjelder denne krimdebatten så er den jo selvfølgelig helt på trynet. Det blir omtrent som å si at jeg liker all musikk unntatt country og opera. Man kan ikke avfeie sjangere på den måten og forvente å bli tatt seriøst.

    Ja, det skrives og leses mye krim, og mye av det som leses og skrives er ikke nødvendigvis veldig bra. Men det finnes mye bra kriminallitteratur som holder godt mål uansett hvilke kriterier man måler dem etter.

    Og er ikke Forbrytelse og straff på sett og vis en kriminalroman?

  28. Svein Kåre sier:

    Vel, sjølv om eg føretrekk sf, fantasy og krim sjølv når eg les, så er det ikkje genren men kvaliteten og det boka gir som er det viktige. Synest eg. Ei lettlest underhaldningsbok som flettar inn filosofi i bakgrunnen, som eit bakteppe for å gjera handlinga og personane truverdige, kan gjerne vera meir tankjevekkjande enn ei såkalla seriøs bok som tek for seg den same filosofien.

    Å kritisere litteratur i ein bestemt genre fordi det er skrive i den genren, det er berre uvitande snobberi. Eg meinar, fantasy er ein annan genre som kultursnobbar rynkar på nasa av, men vår kjære Henrik Ibsen skreiv då eit svært populært stykke innan denne genren. Rett nok lid det vel same skjebne som annan god fantasy (eller «ikkje-seriøs» litteratur): Det vert omtala som noko anna. Likevel, det står fast at det er god litteratur, tankjevekkjande og viktig er det blitt sagt, populær verda over — og eigentleg lett underhaldningslitteratur. 🙂

  29. Iskwew sier:

    Dette er jeg veldig enig i, Svein Kåre. Og det er litt det som står i en kronikk i Aftenposten også, den er det nå lenket til i selve innlegget.

Top