Til alle som elsker å hate Paulo Coelho

Det er mange av dere. Og dere har det til felles at dere ikke kan la være å si det. Dere har som regel også det til felles at dere mangler respekt for at andre inspireres av det han skrives. Så om jeg kommer med en tanke som har sitt utspring i noe jeg har lest i en av hans bøker, så er de tankene ikke verdt noe. Om jeg hadde skrevet det samme uten referanse, så hadde de vært mye mer verdt, og dere kunne sikkert nikket og vært enige også. Men jeg er redelig nok til å fortelle hvor jeg har hentet inspirasjonen, og jeg er ikke det minste flau for at jeg har hentet det der jeg har hentet det.

Det som er viktig for meg, er å ha respekt for andre mennesker, deres tanker og dermed det de inspireres av. Om du inspireres av noe jeg synes er det reneste nonsens, men utleder av det noen tanker som er interessante eller viktige for deg, så er det for meg det som betyr noe. Altså ikke det at jeg ikke får noe ut av det, men hva du får ut av det. Hva du finner, som setter i gang tanker hos deg er det interessante, ikke at jeg ikke finner det samme. Og jeg vil umiddelbart bli nysgjerrig på hva du fant, som ikke jeg fant. Hvordan du tenker og resonnerer med utgangspunkt i noe som slo meg som det reneste nonsens.

Det er hevet over tvil, er at jeg har fått mye ut av de fleste bøkene Coelho har skrevet. Spesielt Manual of the Warrior of the Light. Da jeg bodde i Brasil oversatte jeg den fra portugisisk til engelsk. Først og fremst for å lære språket bedre. Dette er en liten bok, sammensatt av noe som opprinnelig var en ukentlig spalte han hadde i den brasilianske avisen Folha de São Paulo. Grunnen til at jeg, med min ikke helt patente portugisisk kunne oversette den, er at den er skrevet på et såpass enkelt språk at jeg ved hjelp av stahet, ordbok og portugisisk-læreren min greide det. Og i tillegg til at jeg brått fikk dybde i språket, så satte den boken i gang en dominoeffekt av indre prosesser i meg. Prosesser som gjorde at jeg mentalt fikk ryddet opp i mangt og mye i meg selv, og kom hjem til Norge med større forståelse av meg selv og hva som får meg til å tikke. Deler av den prosessen har jeg skrevet om i en tråd som heter Livsmønstre.

At jeg leste i Brasil, gjorde kanskje opplevelsen til noe annet. At jeg leste på originalspråket gjorde definitivt det. Jeg har sett en del dårlige oversettelser, der nyansene som ligger der på portugisisk blir borte i et mye plattere språk. At jeg leste sakte, og sammen med en jeg kunne deler tankene mine med, diskutere med, betydde definitivt svært mye også.

Om du ikke kan fordra Warrior of the Light, om du synes den er platt og et regelrett makkverk, betyr det ikke at du med rette kan si at min opplevelse med den samme boken er et makkverk. Men mange kommer farlig nær å si det, og i det øyeblikket har de levert en karakteristikk av MIN personlige opplevelse, de har levert en nedvurdering av den, og de har ikke forstått at jeg faktisk brukte det som står i den boken i en svært personlig og for meg betydningsfull prosess. Det er godt for meg at jeg ikke lar andre definere meg. Så slike nedvurderinger preller av som vann på gåsa.

Coelho skriver metaforisk og i bilder. Det som er det morsomme med metaforer er at man kan ta dem videre til å gjelde noe annet. De innebærer tolkning, og rom for assosiasjon og nye tanker. Jeg elsker metaforer og billedlig språk. Det er akkurat det jeg bruker når jeg skriver dikt også. Bilder. Jeg tegner bilder med ord. Det er det Coelho gjør også. Han er en mataforiker.

Og han kan med fordel sees i en kulturell kontekst. Han er brasilianer, og skriver pÃ¥ porgutisisk for et brasiliansk publikum først og fremst. Det slo meg da jeg leste “Elleve minutter”. Mot slutten av boken, som er en beretning om en prostituert kvinne, skriver han helt plutselig leksikal opplysning om kvinnelig anatomi, som ved første øyekast slo meg som fullstendig irrelevant. Til jeg kom pÃ¥ at boken er skrevet av en brasilianer til et brasiliansk publikum, først og fremst. For kunnskap som er en selvfølge for oss, er ikke det for en vanlig brasilianer.

Den intellektuelle eliten i Brasil hater ham også. Han skriver for enkelt, må vite. Han ødelegger det høyverdige portugisiske språk. Den jevne mann kan jo lese det. Milde himmel, det den vanlige mann kan lese, har vel ikke verdi? I tillegg er han ikke populær blant mange katolikker i Brasil, for han henter jo inspirasjon fra mange religioner og retninger, og det kan vi ikke ha noe av. Og Janteloven gjelder like mye i Brasil som andre steder i verden. Så det faktum at han selger masse bøker brukes så klart mot ham. Det som er verdifullt er smale, kryptiske bøker av store berømte filosofer og nobelprisvinnere i litteratur, som ingen har hørt om eller lest. Det er intellektuell snobbisme og elitisme, spør du meg. Alt som mange liker er per definisjon ikke verdt noe.

Det første jeg lærte meg utenat pÃ¥ portugisisk er dette: “Para ter fé em seu próprio caminho, não preciso provar que o caminho do outro está errado”. Det er mitt motto. “For Ã¥ ha tro pÃ¥ din egen vei, trenger du ikke bevise at andres vei er feil.” Om flere hadde tatt det inn over seg, og dermed ikke ha samme ubendige trang til Ã¥ høvle ned andres tanker, opplevelser og veivalg, hadde verden blitt et bedre sted.

Alle skal få mene nøyaktig hva de vil både om mine tanker og om Paulo Coelhos bøker. Jeg lar det uansett ikke definere meg eller hvem jeg er. Jeg kjenner mine egne verdier, og det er i grunnen det som teller. Og de rokkes ikke av at andre gjør andre valg eller lever på andre måter.

Jeg blir glad om noen spør meg hvorfor jeg ble inspirert, og av hva. De som kun ønsker å slå fast at det jeg inspireres av er verdiløst, kan jo gjøre det andre steder. For jeg gidder ikke å ta den diskusjonen for gang nr. 100. Verken her eller i gjestebok eller gruppediskusjoner. Det er min personlige opplevelse det handler om, den er subjektiv og dessuten er det bare jeg som kan beskrive den. Det er bare jeg som kjenner min personlige opplevelse og min personlige historie.

Og dypest sett handler det om respekt for andres opplevelser. Noe intellektuelle snobber gjerne har lite av. Dem om det, man må selv få velge med hvilke briller man skal se andre.

Iskwew

PS. Jeg kommer neppe til å ta noen grundig diskusjon om dette i kommentarfeltet. Etter en etterhvert meningsløs diskusjon (om enn svært gjenkjennelig) om dette i gjesteboken på Blink, så har jeg fått dosen med negativitet for denne uken.

PS2. Faktisk er jeg så ekstremt politisk ukorrekt at jeg ikke elsker å hate Amerika heller.