Om Hjørnet

I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød tråd eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]

Print Friendly, PDF & Email

Les videre »

Abonnér

Legg igjen e-mail, så får du mail når jeg publiserer nytt innhold.

Ta kontakt i sosiale medier

Du finner meg her:

Mye lest siste 30 dager

Sorry. No data so far.

Søk, og du skal finne (håper jeg)

Nå ble jeg fornærmet!

23.02.07 i Språk

Hvilken tilstand tror du jeg er i når du leser den overskriften? Hvordan ser du meg for deg? Du ser kanskje en furten og forurettet person som ikke har fått det som hun vil? Med underleppen ut og trass i blikket?

Ja, det tror jeg. Derfor skal jeg utdype min reaksjon på Ole Bredesens bruk av begrepet fornærmet i sitt innlegg i Aftenposten. Han sier (uten å dokumentere forøvrig) at menn lukkes ute fra fødselsforberedende kurs fordi man er redd for å fornærme mødre uten partner.

Litt på siden av den diskusjonen kan jeg berette at Dyrlegen også brukte dette begrepet om Italienerfrøkenen. Hun sa at hun «sikkert kom til å være fornærmet noen dager». På meg virket begrepet fornærmet i denne sammenhengen rimelig malplassert. Dyr blir ikke fornærmet. Frøkenen var skremt, hadde vondt, hadde på seg ubehaglig nettingstrømpe og var forvirret. Fornærmet derimot, altså med underleppen ut og furten, det var hun dog ikke. Hun var en redd liten pus som våknet en morgen og var aktiv og nysgjerring om morgenen, for så å gå gjennom narkose, operasjon, oppvåkning og generelt skremmende ting. Ikke rart hun helst ville ligge under sengen.

Minst like malplassert virker begrepet når det gjelder å bli mor uten partner.

Ifølge ordnett.no har fornærmet følgende betydning:

* krenke; støte: han fornærmet henne / opptre fornærmende overfor en; bli, være fornærmet på en for (el. over) noe / spille fornærmet
* Etym.: se for II; eg. ‘gå en for nær’
*Synonymer: 2. forulempe, infamere, injuriere, insultere, pikere, såre, touchere, tråkke på tærne, ærekrenke

Altså mener ordnett at ordet har en annen betydning enn den jeg intuitivt bruker. Men andre kan bruke det på en annen måte. Uansett, fortsatt synes jeg ikke begrepet er dekkende for hvordan en mor som skal få barn alene har det.

Når man skal få barn alene (i følge Bredesen er det altså 5%) så står man overfor en stor endring i livet, og det gjør man helt alene. Man er alene med tanker, avgjørelser, redsler og ensomhetsfølelsen blir fort veldig sterk. Du møter et system som er tilpasset normen for vellykkethet, som er mor og far som skal få barn sammen, mens lykken svulmer. Du får ingen spesiell hjelp eller noen råd når det gjelder å takle det faktum at du skal gå gjennom noe av det mest skjellsettende i et menneskes liv; nemlig å få barn. Du har ingen som ligger ved siden av deg om kvelden og filosoferer om det, og som Bredesen sier: deler kunnskapen. Alene ligger du der med tankene dine. Redslene. Følelsen av å være mislykket. Hvordan skal jeg klare alt dette alene, tenker du, hvordan kan jeg tørre å ta dette ansvaret alene? Og savnet av en å dele det med, som er like opptatt av det som du selv er, er stort.

Og da kan du ønske at det hadde vært mulig å gå på fødselsforberedende kurs uten menn. Det betyr ikke at du er fornærmet, misunnelig, bitchy eller noe sånt. Det er gjerne fordi du er liten, redd og sårbar, og dermed synes det er lettere å være sammen med bare kvinner. Ikke fordi du er furten, føler deg krenket eller støtt av at de har forventningsfulle menn ved sin side. Det er fordi du kjenner deg så utrolig ensom selv. Strengt tatt kan jeg ikke huske noen periode i livet der jeg har følt meg så alene og liten.

Som regel tror jeg ikke det er mulig. Inntil det dokumenteres at det i stor grad er slik at menn skyves ut for at man ikke skal fornærme slike som meg, så tror jeg ikke noe på det. Og det var som sagt ikke min opplevelse av det å bli mor alene. Jeg fikk overhode ingen spesialbehandling. Ikke var det silkehansker i ettertid heller, da jeg sto skolerett på trygdekontoret ettersom jeg av ulike grunner ikke har oppgitt far (dere får bare tro meg på at grunnene for det er gode).

Jeg er normalt et empatisk menneske, som synes at alle skal ha lov til å forholde seg til det de oppfatter som sine problemstillinger. Bredesen og andre menn skal få lov til å føle at det er vanskelig å bli oversett i en situasjon som er følelsesmessig så sterk som det er å bli forelder. Men at han uten protester skal få lov til å snu seg rundt og snakke om fornærmethet hos mennesker i samme situasjon, men med betydelig større problemer, det synes jeg ikke. For empatien hans bør kunne strekke seg litt lenger. Akkurat som jeg ikke alltid klarer å være empatisk når foreldre med partner synes det er så fryktelig slitsomt når den ene er borte en uke. Det er sååå vanskelig å klare alt og å få tiden til å strekke til. Da får jeg noen ganger store problemer med å være tålmodig lyttende. Dette er jo min virkelighet 365 dager i året.

Det er ikke synd på meg. Jeg trenger ikke medfølelse. Jeg er til og med priviligert siden jeg har utdannelse, jobb, god inntekt og helse. Jeg er ikke fornærmet, furten eller krenket av at menn vil være en del av sine barns liv, selv om Tigerungens far ikke ville det. Men jeg trenger et snev av forståelse for at det faktisk er en reelt sett vanskelig situasjon, sammenlignet med der man er to. Altså at jeg som alenefødende hadde det langt vanskeligere enn en mann som blir oversett av helsesøster.

Jeg har sympati for Italienerfrøkenen. Hun er ikke fornærmet, men redd. Og som henne ville jeg også helst krype sammen under dynen den gangen. Uten at jeg var det minste fornærmet. Jeg følte meg bare fullstendig på siden og utrolig ensom.

Og det kan det mye heldigere flertallet på 95% godt tenke litt på.

Print Friendly, PDF & Email

Tagget med:

14 kommentarer

Trackback URL | Kommentar-feed

  1. abre sier:

    Det er mulig at det er bare meg, men jeg legger en helt annen betydning i verbet «å fornærme», og tilstanden «fornærmet». Jeg er enig med deg i at det siste ofte kan fortolkes som «furten», etc. Men hvis noen snakker om å fornærme noen, får jeg ikke assosiasjoner til slikt i det hele tatt.

    Jeg tenkte det kunne være greit å nevne det, siden jeg stusset over at du ble provosert av Bredesens bemerkning.

  2. Iskwew sier:

    Det er vel i grunn derfor jeg følte for å utdype også, Abre. Det gir meg veldig dårlige vibber, begrepet fornærmet. Selv altså når det gjelder katten.

    Men jeg skjønner at kanskje ikke alle ser det slik. Men hva legger du i det? Det sa du ikke.

  3. Sexy Sadie sier:

    Jeg har lest meg opp på de der artiklene i Aftenposten nå i formiddag og det snakkes mye skit. Jeg lurer på hvilken virkelighet enkelte småbarnforeldre lever i.

  4. Iskwew sier:

    Du tenker på den til Bredesen og den om mamma-boken? Hvordan snakkes det mye skit mener du, Sexy Sadie?

  5. Sexy Sadie sier:

    Jeg har på en måte inntrykket av at småbarnsforeldre kan foreta seg det utroligste fordi de er småbarnsforeldre.

  6. Iskwew sier:

    Javel… uten at jeg skjønner hva du mener :o)

  7. abre sier:

    Å fornærme? Jeg er enig med ordboken: såre, krenke, forulempe. Men altså ikke «å gjøre furten».

  8. Iskwew sier:

    Okay, da kjennes det ordet annerledes ut for deg enn for meg. Og uansett… så er jeg og Bredesen uenige på dette punktet :o)

  9. Hold T. Forfall sier:

    Katter blir fornærmet. Det er jeg helt sikker på 😉

  10. Iskwew sier:

    I hvert fall er Italienerfrøkenen veldig fornøyd akkurat nå, for nettingstrømpen er av. Hun fikk brått en helt annen kroppsholdning og Pondus likte henne igjen.

  11. Avil sier:

    SS: Det å være småbarnsforeldre er så utruleg krevande og jævleg og merkeleg og fint at det er sånn at eg ikkje eingong gidd forklare kvifor ein tek seg tilrette. Og dermed skjønar eg også korleis barnfrie syns me er heilt på styr.

  12. Kristine sier:

    Etter å ha vært «aleneforelder» i usle to uker kan jeg ikke begynne å tenke på hvordan det må føles å være alene om ansvaret fra før fødselen slk du har vært.
    Men… bare så det er sagt, jeg har utrolig stor respekt for aleneforeldre uansett kjønn.
    Helledussen, du aner ikke i hvor stor grad vi «normale» toforeldrefamilier beundrer dere!
    Jeg vil anta at hvis jeg måtte, så hadde jeg sannsynligvis overlevd – ikke bare overlevd, men sikkert også satt like stor pris på den lille, men jeg vet ikk helt hvordan.
    Du er en hverdagshelt, du og alle de andre som ikke bare klarer å oppdra barn alene, men som gjør en aldeles fremragende jobb helt på egen hånd.
    … men jeg er veldig, veldig glad for at vi er to om lillejenta, det gjør ansvaret mye lettere å bære.

  13. Kristine sier:

    Beklager alle skrivefeilene… det er utrolig hvor mye skade «litt» chablis og et nytt tastatur kan påføre en enkel sjel en fredagskveld.

  14. Iskwew sier:

    Jeg medsignerer på det, Avil :o)

    Kristine, du hadde garantert klart det :o) Det gjør du bare, når du har ansvar for et lite menneske. Egentlig tenker jeg ikke så ofte over at det er slitsomt, det blir det bare mer slitsomt av, om du skjønner. Men du skal være glad for at dere er to om det, ikke minst for den lille. Jo flere et barn har som er glade i dem, jo bedre er det. Og det er garantert godt å ikke måtte ta alle avgjørelser selv, det er godt å ha noen å dele gledene med og det er godt å ha muligheten til å ha pusterom.

    Jeg synes du skrev veldig godt jeg, med Chablis og nytt tastatur. Takk skal du ha!

Top