I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød trÃ¥d eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
(NB: overskriften henspeiler på meg, ikke den i innlegget nevnte kronikk-forfatter. Det er jeg som skriver lite reflektert og uten empati. Dette for å avklare eventuelle misforståelser)
På bussen i dag tidlig leste jeg en kronikk i Aftenposten skrevet av en pappa som er oppgitt og frustrert over at pappaer overses og overhøres i mange aspekter av svangerskap og barnefødsler. Han skriver at menn behandles som luft, selv om de er med på alt det er mulig å være med på.
Og en annen dag kunne jeg sikkert vært empatisk, jeg kunne huffet meg, og krevd endringer i mentaliteten på helsestasjoner og sykehus. Slipp mennene til som fullverdige deltakere kunne jeg sagt.
Men ikke i dag.
I dag sier jeg at til menn har vært hos gynekolog og fått deler av sitt indre klippet i med tang, så kan de ikke forvente å ses som fullverdige deltakere. Det har jeg gjort i dag, og det har jeg gjort noen ganger før, og det er rett og slett pyton, i tillegg til JÆVLIG vondt. Grunnen er at jeg har lette celledelinger på livmorhalsen, som må sjekkes. Sannsynligvis ingen ting, men det må sjekkes. Dermed var jeg ikke helt i empatisk humør da jeg leste kronikken.
SÃ¥ snakker han om fødselsforberedende kurs og en “skrekkhistorie” noen venner opplevde:
“I deres bydel var det utelukkende mødre som fikk tilbud om fødselsforberedende kurs. Bydelen har en høy andel innvandrere, og bydelens begrunnelse var at menns tilstedeværelse ville gjøre det vanskelig for mange innvandrerkvinner Ã¥ komme.
Resultatet for mine venner var at far opplevde seg stengt ute og mor ble effektivt fratatt noen å dele informasjon og kunnskap med, noe hun hadde ønsket. Er personer i svangerskaps- og spedbarnsomsorgen så redd for å fornærme mødre uten partner, eller skulle tilpasse ulike familiemønstre, at fedre flest blir nedprioritert?
NÃ¥r ca. 95 prosent av barn fødes inn i familier med bÃ¥de en far og en mor, er det i sÃ¥ fall et paradoks.”
Okay, Ole Bredesen, la meg si det høyt og tydelig: Det er INGEN som ter seg som om de er redde for å fornærme mødre uten partnere. Aldri noen gang har jeg følt meg så annerledes og liten som da jeg skulle ha barn. Vi som føder barn alene fornærmes (for et dusteord!) hele tiden i den prosessen. Aldri kjenner du deg så alene, annerledes og mislykket som når du går med stor mage og får lykkelige mor, far, barn konstellasjoner trykt opp i trynet overalt. Selv på fødselsforberedende kurs. Jeg synes du godt kan skru på empati-knappen din der, Ole.
Og om jeg var mann, ville jeg være forsiktig med å mene spesielt mye om smertelindring og fødsel (et av de andre eksemplene Bredesen nevner), annet enn å si at det skal hun som ligger der og skal trykke ut et 3-4 kilos fotball få bestemme. En mann som f.eks. mener at kvinner skal føde naturlig, altså uten smertelindring om hun ønsker det, bør bortvises fra fødestuen, spør du meg.
Og når man er på svangersskapskontroll hadde det tatt seg ut om ikke lege/jordmor først og fremst var opptatt av hvordan mor har det. Selvsagt skal de være det, for hvordan du enn snur og vender på det, så er det inne i mors kropp det meste foregår. Far kan ikke bidra særlig mye til å belyse det. Så om han er med på kontrollene, får han rett og slett finne seg i å være sekundær.
Det er fint at menn vil delta, men de får ikke livmor for det. De får ikke kvalme, høyt blodtrykk. bekkenløsning og sure oppstøt. De må f.eks. ikke oppleve at en idiot av en lege forsøker å bende opp livmorhalsen med tang for å sjekke om den med sannsynlighet kommer til å åpne seg når det er på tide med fødsel. De ligger ikke i et smertehelvete i timesvis, og de hadde sannsynligvis brukt et halvt år på å komme seg etter et keisersnitt.
Strengt tatt kan dere overse dette innlegget, for jeg er egentlig mer empatisk og balansert i synspunktene mine. Men ikke i dag. I dag synes jeg menn får innse at de ikke har livmor, at de ikke bærer frem barn, og at det er kvinnen som er i fokus når det gjelder fødsel. Så om helsesøster fokuserer mer på mor enn på deg, mann, så er det faktisk som det skal være.
Med mindre du altså går med på å bli klippet i dine indre gemakker med tang. Uten bedøvelse.
Hrmmmf.
Noen ganger er det godt å blåse litt ut, gitt.
En ting til: Drusilla har skrevet om et svensk nettverk av kvinneklinikker som har bestemt at kvinner ikke skal kunne velge gynekolog etter kjønn. Fordi mannlige gynekologer føler seg diskriminert. Til det er det bare å si at den dagen jeg ikke får bestemme hvilken gynekolog jeg skal gå til (ja, jeg har valgt å gå til en kvinnelig sådan), det er den dagen jeg enten slutter å gå til gynekolog, eller emigrerer.
Haha! Herlig med en liten utblÃ¥sning, Iskwew! Det tang-greiene høres helt for j…. ut, grøss!
🙂
Yesss, en utblÃ¥sning gjør godt, Skorpionkvinnen 😀 Timingen pÃ¥ den kronikken var mildt sagt ikke optimal i forhold til meg, altsÃ¥. Jeg satt pÃ¥ bussen og kjente dette innlegget vokse frem i hodet ;o)
De tanggreiene er ikke morsomme, det er sikkert. Men heldigvis er det gjort.
Morsomt og lesverdig. Du burde skrive mer når du er i det humøret!!
Mvh Bluebird (som egentlig og innerst inne er glad for at han ikke rakk å være med fødselen av sin sønn, og som har dyp respekt for kvinner som frivillig utsetter seg for sånne ting som fødsler)
Jeg håper det blir en stund til jeg er i det humøret igjen, Bluebird! :o)
Jeg var egentlig ikke helt til stede heller, under fødselen. Det ble jo akutt keisersnitt og narkose. Derimot var jeg tilstede da jeg vÃ¥knet, og de ikke hadde rukket og gi meg morfin… veldig til stede.
Det virker som om kvinner har en glemselsknapp når det gjelder svangerskap og fødsler. Noen gjør det om igjen og om igjen.
Eg syns det er fint at menn får vere med på fødselsførebuing, det er klårt. men det er då for faen ikkje dei som før, uansett korleis ein vrir på det.
Eg har hatt menn pÃ¥ kontoret mitt som har sagt etter Ã¥ ha vore emd pÃ¥ fødsel at “det var ikkje sÃ¥ vondt som eg trudde”.
Du har det ja, Avil 😀 Nei, det var nok ikke sååå vondt, sÃ¥ neste gang kan han jo med tyngde gi rÃ¥d om f.eks. naturlig fødsel og ingen smertelindring.
Det er altså ikke menn som er gravide og føder. Muligens har de fått inntrykk av at det forventes av dem, men det gjør det ikke. Gjerne være til stede, men finne seg i at menn i den situasjonen IKKE er hovedperson.
Og det å furte over navning på sykehus blir litt patetisk. Det er tross alt mor som er pasient, ikke mannen.
Det er lov Ã¥ være sur! All mulig sympati til deg i dag 🙂 Men jeg føler for Ã¥ trÃ¥ litt støttende til for Bredesen. Han skriver selv at han forstÃ¥r at ikke mannen skal være noe annet enn en støttespiller, men at han forventer Ã¥ bli tatt i mot uten fiendtlighet (eller no sÃ¥nt). Jeg ser heller ingen motsetning mellom Ã¥ ha empati og forstÃ¥else bÃ¥de for en mor som ikke har noen barnefar ved sin side *og* for en far som gjerne vil delta. Det høres ut som om dette er to sider av samme sak: At kanskje jordmødre og helsepersonell er tunet inn pÃ¥ *en* bestemt ideal-fødsel som verken inkluderer enestÃ¥ende mødre eller over gjennomsnittet engasjerte fedre.
Joa, han sier det, Drusilla, men i mitt hjørne i dag er jeg ikke heeeelt sikker på at jeg tror ham :o) Kanskje jeg gjør det i morgen, det ser jeg ikke bort fra. Men ikke i dag.
I mitt hjørne i dag kunne han ogsÃ¥ ha spart seg for den “fornærme mødre uten partner”. Det er det neimen ikke mange som bekymrer seg for om de gjør. Verken her eller der.
*starter med en varm smertelindrende klem*
Noen ganger er det virkelig behov for å blåse ut, og da skal man gjøre det. Og hva er vel da bedre enn å gjøre det i egen blogg? Her er det dine regler som gjelder!
Men helt ærlig sÃ¥ syns jeg han peker ting av betydning. Kvinnen skal selsagt være i sentrum, men denne formen for frastøting av far som en ressursperson syns jeg ikke noe om. Noe av hensikten med Ã¥ innvolvere far sterkere bÃ¥de i svangerskap og fødsel er vel Ã¥ styrke mor – hvordan oppleves det da for mor at den man deler det hele med, og som sÃ¥ gjerne vil delta, blir plassert pÃ¥ sidelinjen og fratatt denne rollen?
Men jeg tror ikke dette er regelen. Jeg har i hvertfall ikke opplevd noe slikt, med mine to fødsler som bakgrunn. Jeg opplevde å bli tatt på alvor som ressurs for mor, og jeg tror det var bra for oss alle.
…og jeg er hjerten enig i at han kunne spart seg for den setningen om mødre uten partner. Den var stygg.
Jepp, det var en særs ureflektert påstand. Noen burde gjort ham oppmerksom på det, i folkeopplysningsånd. Jeg er også enig i at det er krise dersom dominerende menn tar styringa over smertelindring og denslags. Da er vi inne i Runar Døving-territorium (jf. at mannen skal kunne nekte en kvinne abort). Jeg kan godt se for meg at en type maktsjuke menn gjerne ønsker velkomment et nytt domene der de kan undertrykke partneren sin. Da er det ikke likestilling som er greia, men makt. Og det finnes jo menn som bruker likestillingsretorikk for å kunne herske over kvinner. Som man har sett i en del av disse pappagruppene der mennene er beskyldt/dømt for overgrep. (Dette er selvsagt et lite mindretall, men like fullt en risiko).
Takk, Goodwill!
Han peker helt sikkert på ting som er viktige. Ingen liker å bli oversett og marginalisert i en så viktig livshendelse som det å få barn. Men han fikk meg totalt i vranglås med den kommentaren om fornærmede mødre uten partnere. Om slike var lettfornærmelige, så hadde vi jævlig mye å være fornærmet for. Og dessuten var jo ikke begrunnelsen til den bydelen det gjaldt fornærmede enslige mødre, men innvandrerkvinner som ikke hadde møtt opp om det var menn til stede. Så hvorfor han syntes det passet å trekke inn å fornærme mødre uten partner, det skjønner ikke jeg.
Drusilla, jeg lurer jammen på om jeg skal skrive en mail til ham om den kommentaren. Og jeg fikk litt Døving-vibber av kronikken, og det er sannsynligvis ikke hans mening i det hele tatt. Uansett traff man meg på helt feil dag med denne kronikken, derav overskriften på innlegget.
Smertelindringen får virkelig være opp til hun som kjenner smerten.
Bortsett fra replikken om smertelindring, ser jeg ikke at Bredesen sier noe provoserende. Det er da vel fullt mulig at man noen steder er redd for å fornærme enslige mødre, selv om (og nettopp fordi) man mange andre steder fornærmer enslige mødre? Og at dette også kan føre til at fedre føler seg utestengt? Jeg synes det må være helt legitimt å påpeke et problem selv om det finnes andre problemer som er større.
Og apropos “manglende empati”: Bredesen var nok rett og slett ikke klar over at du hadde vært hos gynekologen denne dagen. 🙂
Du ser ikke noe uheldig i “fornærme mødre uten partner”? Ikke en gang siden det ikke var nevt som begrunnelse i det tilfellet han beskriver? Begrunnelsen var innvandrerkvinner, ikke fornærmede enslige mødre.
Mitt møte med vesenet som har med svangerskap og fødsel Ã¥ gjøre er IKKE at noen er synderlig opptatt av Ã¥ ikke fornærme mørdre uten partner, Abre. Snarere tvert imot – du passer ikke inn i kverna, og det er dumt for deg.
Der er jeg helt enig med deg, mødre uten partner trenger alt annet enn spydige kommentarer, verken før, under eller etter fødsel.
Akkurat det med innvandrerkvinner som ikke møter opp om det er menn til stede syns jeg forøvrig er en viktig sak i seg selv. Det er kanskje riktig at ikke mennene slippes til på de kursene, men det trenger ikke nødvendigvis bety at man gjør det på samme måten for alle? Hva med litt differensiering?
Jeg har mailet ham jeg, Goodwill :o)
Jeg er enig i at dette med innvandrerkvinner er en sak for seg selv. Ofte vil du vel ha behov for tolk også, for at det skal være et godt tilbud for dem. Og nei, man trenger ikke gjøre det på samme måte for alle. Det er viktig å huske på at alle ikke passer inn i samme mal.
Smiler…spent pÃ¥ reaksjonen hans! :-))
Ja, me lyt sjå om han svarar :o)
Iskwew:
Han nevner en bydel som oppgir en bestemt begrunnelse for Ã¥ utestenge fedre. Og sÃ¥ foreslÃ¥r han, sÃ¥vidt jeg oppfatter det, en annen mulig grunn til at “fedre flest” kan føle seg utestengt. For disse vennene i den bestemte bydelen var vel ment som et eksempel?
Men selvsagt kan man kritisere at han generaliserer og spekulerer med utgangspunkt i egne erfaringer. Dine erfaringer viser jo at hans antakelser ihvertfall ikke gjelder generelt. Det finnes sikkert mange forskjellige møter med “systemet” som gjør folk sinte og maktesløse.
Du skriver “Det er INGEN som ter seg som om de er redde for Ã¥ fornærme mødre uten partnere.” Hvordan vet du det? Har du belegg for at dine erfaringer er mer almengyldige enn Bredesens?
Selvsagt har jeg ikke det, abre. Jeg har egne erfaringer, og erfaringene til noen andre i bakhodet. Jeg har ikke gjort statistiske analyser. Det er jeg og ikke Bredesen som er lite reflekterte og uten empati. Det trodde jeg de fleste som pleier å lese her skjønte, men for å være på den sikre siden har jeg skrevet det i selve innlegget.
Jeg hadde altså et behov for å være usaklig og blåse ut, ikke for å bli tatt gravalvorlig på raljeringene mine.
Ja, har du sett! Du har skrevet det i overskriften, til og med. Det var som pokker…
Nei, spøk til side: så tungnem er jeg da ikke. Men jeg trodde altså at det gikk an å mene alvor samtidig, og at jeg hadde skjønt hva som var hva.
My bad.
Selvsagt gÃ¥r det an. Selvsagt kjøpte jeg ikke hele kronikken. Selvsagt ble jeg provosert av “fornærmede” mødre uten partner. Det synes jeg var en ytterst uheldig beskrivelse av relativt sÃ¥rbare mennesker i en relativt vrien situasjon (ja, alt er relativt). Fornærmet betyr jo noe ala furtne smÃ¥unger som ikke fÃ¥r det som de vil.
Jeg var altså ikke sikker på om du tok meg helt alvorlig eller om du skjønte at det var mye ironi ute og gikk. Derav avklaring i toppen av innlegget.
Jeg tolket fyrens innlegg og det siste der med “mødre uten partner”-setningen med at innvandrerkvinnene som kom alene kunne bli fornærmet fordi det var fyrer der. Jeg tolket ham ikke slik at han pukket pÃ¥ single gravide kvinner overhodet.
Selvsagt er det en mulig tolkning, Men innvandrerkvinnene har jo gjerne partner. De har bare kulturelle dogmer mot å ha dem til stede i en slik sammenheng. Dermed tolket jeg ham som jeg gjorde.
Jeg forstår den, men det at innvandrerkvinner kan bli støtt fordi det er en fyr ved graviditetsgreiene er ikke noe det norske helsevesen kan ta hensyn til. Vårt samfunn er lagt opp sånn at mann og kvinne deltar i samfunnet på lik linje og det må våre nye landsmenn bare godta.
Det der med tang høres fullstendig redselsfullt ut, gjør man virkelig slik? Høres ut som noe en gjorde på1800-tallet. Og er dette en vanlig prosedyre ved en gynekologundersøkelse?
hilsen nessie, som enda ikke har vært hos gynekolog i sitt liv og er veldig klar for å utsette det litt til.
Nessie, den tangen jeg snakker om er en de bruker til å klippe vevsprøver med fra livmorhalsen. Det er jo kun om man har celledeling at det gjøres. Og normalt tar man prøver med en vanlig bomullspinne.
Og du MÅ gå til gynekolog. Det er den viktigste måten å unngå livmorhalskreft. Oppdage den tidlig fordi man går til jevnlige kontroller. Så det må du gjøre. Det er langt fra like skremmende som jeg har fremstilt det :o)
Her får du en virtuell (empatisk) trøsteklem, Iskwew. Vel blåst, spør du meg:-)
Takk, Rockette! Vel blåst ja :o) Nå er det bare å vente på brev en tre ukers tid :o)
Det går helt sikkert kjempefint!
Jepp, det tror jeg også. Jeg har hatt slike falskt positive prøver før.
Då eg budde i DK var det ein aldeles utmerka artikkelserie som gjekk i den like utmerka Weekendavisen, der ein skildra måten innvandrarkvinnene vart dei mislykka fødande, på grunn av mennene deira (som sat og las avis medan kvinna fødte, til stor forargelse for helsepersonalet).
Ein kan meine mykje att og fram om inkludering, integrering og ekskludering og assimilering og stigmatisering og Ottar og det eine og hitt.
Poenget mitt er enkelt: Det er kvinna som føder og tilbodet før og under fødsel må vere laga for at det skal skje greiat og sikrast mogeleg.
Ein før med livet som innsats, både sitt eige og babyen sitt. Det er faktisk dette som er dei store tinga. Liv og død og slikt. Og det er vanskeleg å fatte.
Fantastisk underholdende innlegg, Isk! 🙂
Takk for link til det furtne innlegget til “den fornærmede” far. Tenk Ã¥ henge seg opp i at ungen fÃ¥r en merkelapp der det stÃ¥r at det er [morens navn] sitt barn! Hvem er innlagt pÃ¥ sykehuset, tro?
Jeg var fortsatt gift den gang jeg fikk poden min. Faren var med på alle jordmorbesøk, sykehusbesøk, han var med under fødselen og på det meste etterpå. Vi merka aldri noe til at han ble holdt utenfor eller behandlet dårlig. Tvert imot virka de glade for at han var der, og det var jeg og.
(derimot har han visst funnet ut at han er overflødig i sin sønns liv i etterkant, men det er en annen historie…)
Kanskje Bredesen bare har vært ekstra uheldig, eller muligens velger han å ta alt i verste mening?
Føler forresten innmari med deg med det du har vært igjennom nÃ¥… Det høres grusomt vondt ut. I sÃ¥dane stunder har man minimalt igjen pÃ¥ empatikvota si…
HÃ¥per svaret kommer snart og at det er negativ!
Ser gjerne hvordan du ser innlegget hans “dagen derpÃ¥” 😀
Avil, den artikkelserien hadde vært interessant og lese. At innvandrerkvinner ikke passer inn i malen, og derfor ikke er spesielt vellykkede fødende, det tror jeg på. Og kjenner igjen den følelsen som fornærmet *sic* kvinne uten partner. Jeg var ikke fornærmet, men jeg var utrolig sår og liten og ensom. Spesielt ettersom det ble så komplisert som det ble, med krise og keisersnitt på rappen og veldig syk etterpå. Og at det handler om liv og død, det ble i hvert fall krystallklart for meg da ungen sluttet å røre på seg og feberen min galloperte. Noe du forøvrig ikke forberedes på i det hele tatt.
Det er kvinnen som føder, og derfor skal hennes behov komme først og veie tyngst. Og det betyr ikke at far ikke har en rolle, men han har ikke hovedrollen. Rett og slett. Kanskje menn er så vant til å ha hovedrollen at de ikke fikser å involvere seg i noe der de faktisk har en birolle?
Lothiane, kanskje menn burde legges inn de også? Men først bør de utsettes for litt klipping og deretter kraftige og vedvarende smerte i en del timer. For ikke bare er barnet den innlagte mors datter eller sønn, mor ligger også på mor/barn avdeling. Ikke på mor/far/barn avdeling. Far er ikke innlagt der heller.
Det er dessverre en del menn som definerer seg ut av barns liv, men dem er det ikke populært å debattere for tiden. Snakker du om det er du sur og vrang og medlem i Ottar.
Jeg tror Bredesen forsøker å få i gang en debatt, i tillegg til å være litt fornærmet :o) På grensen til furten.
Takk for sympatien, Lothiane. Og det var faktisk godt å skrive det ut i bloggen i dag. Si det høyt og dessuten få ut litt aggresjon :o) Der skal Bredesen ha takk for å ha gitt meg muligheten.
Shoaib, x antall timer etterpå vil jeg nok si at jeg kanskje hadde formulert meg litt rundere. Men jeg hadde nok reagert på nøyaktig de samme tingene.
Er man medlem av Ottar hvis man kritiserer fedre som definerer seg ut av sine barns liv ? Du verden… Jeg mÃ¥ ha gÃ¥tt glipp av noen debatter, he he. Er sÃ¥ grinete i kroppen min i dag (overbelastning i forhold til helsa) at jeg tror jeg kunne skrevet minst like lite empatisk som deg i dag. 😉
Vi skal jo liksom være veldig empatiske og vinkle alt fra flere sider etc. Prøver det selv nÃ¥r jeg skriver (stort sett). Men de bloggene jeg synes er mest underholdende Ã¥ lese er de som greier engasjere meg. PÃ¥ den ene eller andre mÃ¥ten… 🙂
Det virker som du leser velsignet lite i nettaviser og sånt, Lothiane. Ottar-stempel får du veldig fort i slike debatter. Nå for tiden skal debatten, med Karitas velsignelse, handle om mammaer som saboterer samvær, det skal ikke nevnes at det motsatte skjer i minst like stor grad. Og nevner du bidragsgjeld og sånt, da kommer stempelputen frem med en gang.
Jeg er som regel alt for balansert, tror jeg. Noen ganger mÃ¥ man bare si “BØH”.
Så om den grinete kroppen din blir litt mindre grinete av at du bjeffer litt skikkelig, så synes jeg du skal gjøre det.
Ah, det ser virkelig ut som jeg kan fÃ¥ ut litt bjeffing här och nu! 😉
Dersom du mener kommentarene under mange artikler her pÃ¥ nettet – sÃ¥ jo, jeg har sett… men som oftest blir jeg sÃ¥ irritert at jeg mÃ¥ stoppe. Etter at denne hersens sykdommen fikk taket pÃ¥ meg tÃ¥ler jeg innmari lite sÃ¥nn før jeg kjenner det i kroppen. Synd, i grunn. Tidligere elsket jeg Ã¥ diskutere pÃ¥ nett. Men nÃ¥ prøver jeg Ã¥ fokusere mer pÃ¥ ting som er litt “lettere” og mindre irritasjonsskapende. 🙂
Men dette med at de ikke skal nevne menn som saboterer samvær fÃ¥r meg til Ã¥ se rødt! Jeg kjenner ikke til et eneste tilfelle der kvinner saboterer, jeg… men saker der menn gir blaffen… ja, der kan jeg nevne i fleng.
Holder faktisk pÃ¥ Ã¥ prøve Ã¥ rydde opp i en bidragssak selv. Det er søren ikke lett. Eks betaler minstebidrag, men skal trolig betale mer. Ingenting blir gjort uten at jeg mÃ¥ inn og betale nesten en tusenlapp i avgift. Fy f… jeg har ikke ord for hvor teit jeg synes den ordningen er. Jeg forstÃ¥r virkelig ikke menn som kan svikte sÃ¥ totalt at de faktisk ikke gidder bidra med hverken sin egen tilstedeværelse eller penger i sine barns liv, og samtidig gÃ¥ med hodet høyt hevet. Og sÃ¥ rakker de ned pÃ¥ mødrene som forteller om dette? Men det hører jo egentlig ikke til i denne diskusjonen. Sorry. 😉
(Hadde jeg hatt det minste tro på at et medlemsskap i Ottar hadde hjulpet i mitt tilfelle hadde jeg gladelig meldt meg inn. Je je, skyt meg.)
Her er bidragsgjelden, Lothiane (og siden omtrent 90% av de bidragspliktige er menn, sÃ¥…):
Bidragsgjeld i Norge
Innenlands:
Samlet bidragsgjeld 2005: 2,177 milliarder kroner.
Samlet bidragsgjeld 2004: 2,099 milliarder kroner.
Antall bidragsbetalere 2005: 93.607 personer.
Antall bidragsbetalere 2004: 97.971 personer.
Norden foruten Norge:
Samlet bidragsgjeld 2005: 206,7 millioner kroner.
Samlet bidragsgjeld 2004: 207,3 millioner kroner.
Antall bidragsbetalere 2005: 3242 personer.
Antall bidragsbetalere 2004: 3291 personer.
Verden utenom Norden:
Samlet bidragsgjeld 2005: 380,4 millioner kroner.
Samlet bidragsgjeld 2004: 394,4 millioner kroner.
Antall bidragsbetalere 2005: 3289 personer.
Antall bidragsbetalere 2004: 3313 personer
Dette er ikke in i tiden å snakke om, for nå blåser det en vind for mannssaken, men siden det er sent og vi ellers er litt grinete, så lar vi det stå til.
*stiller pannen klar for stempling sammen med Lothiane*
Det er veldig sunt selv for friske mennesker å unngå nettdebatter i den grad det er mulig, tror jeg. Så at du gjør det høres veldig lurt ut. Jeg blir i hvert fall fort så grinete at jeg ikke en gang orker og klippe/lime godbiter i bloggen.
… og sÃ¥ grinete vil vi helst ikke at du skal bli, Isk! 🙂 Jeg liker Ã¥ lese bloggen din, nemlig.
NÃ¥ har jeg roet ned litt her. Blogget litt og fÃ¥tt tankene over pÃ¥ noe annet. SÃ¥ fÃ¥r jeg heller jobbe videre med bidragssaker og evt. Ottarmedlemsskap imorra. 😉
Jeg ønsker deg en riktig god natt! 🙂
Så grinene blir jeg nok ikke :o) Det skal mer til altså. Dessuten unngår jeg som sagt problemet.
Litt på siden: Menn kan faktisk delta i større grad enn man hadde trodd før. Da kona til en mann døde mens barnet fortsatt ammende, la mannen barnet inn til sin egen pupp som trøst, og etter noen dager fikke han melk i de. En amerikaner testet ut det samme, og han fikk og melk.
Kvalitet og mengde vet jeg lite om. Dette er relativt nytt i forskningssammenheng. Men man har jo tidligere spekulert i hvorfor menn har brystvorter.
Det der tror jeg vel er et unntak, Elle. Selv om alt er mulig, ser det ut til.
Og jeg tror ikke menn behøver å bli kvinner altså. Og livmor har de i hvert fall ikke, så bære frem barn det går ikke :o)