Om Hjørnet

I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød tråd eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]

Print Friendly, PDF & Email

Les videre »

Kontakt

Navn (nødvendig):

E-mail (nødvendig):

Emne:

Melding:

Skriv bokstavene i bildet under:

captcha

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Abonnér

Legg igjen e-mail, så får du mail når jeg publiserer nytt innhold.

Ta kontakt i sosiale medier

Du finner meg her:

Mye lest siste 30 dager

Sorry. No data so far.

Søk, og du skal finne (håper jeg)

Det ubegripelige

01.02.07 i Mennesker

Det som skjedde i Stavanger, er heldigvis noe som skjer sjeldent. At et menneske tar livet av hele sin familie og så seg selv.

Da nyheten kom i går, ble jeg ganske satt ut. At noen kan klare å ta livet av sine egne barn, er en så ubegripelig tanke. Det er vanskeligere å forstå enn alle andre mord, for instinktivt vil vi verne vår små, og sørge for at de ikke skades.

Hvordan kan slikt skje? Dette sto i Dagbladet i dag:

«De hadde gode jobber med høy lønn, var i ferd med å bygge nytt hus og hadde skoleflinke barn.»

Det er ikke nok. Det er bare fasaden. Og fasaden skjuler virkeligheten. Vi har alle en fasade, den er mer eller mindre tykk og skjuler virkeligheten i stor eller liten grad. Når desperasjonen tar bolig bak fasaden, er den kanskje så tykk at ingen slipper ut eller inn, og da kan det gå så galt som det gikk i Stavanger i går.

Jeg ser meg rundt i den rike kommunen jeg bor i, ser hekkene foran husene, ser de nymalte fasadene og undres. Jeg hører om barn og unge som sliter, et barnevern som har alt for mye å gjøre. Hus, hytter, biler og status er uendelig viktig. Mennesker som bor ved siden av hverandre, men aldri møtes. Vi bor der bak fasadene våre.

Og det gjør ikke folk lykkelige. Undersøkelser har vist at fattige mennesker i u-land oppfatter seg selv som lykkelige i større grad enn rike mennesker i det norske velstandssamfunnet.

Fasaden er skallet, den er ikke huset, hjemmet, redet eller tilfluktsstedet. Det ligger bak fasaden, i skjul. Hva gjør vi når desperasjonen blir så stor, når tankene blir så destruktive? Slår vi hull på fasaden og roper på hjelp? Eller er den så tykk at desperasjonen ikke høres og ikke slipper ut?

Og slår vi gjennom fasader der vi tror det på baksiden er desperasjon og mørke? Eller går vi bare forbi?

Jeg tror vi mennesker er så redde for sorg, smerte og tap at vi snur oss vekk. Både fra vår egen, og fra andres sorg og smerte. Vi gjør nesten hva som helst for å slippe å kjenne følelsesmessig smerte. Og det gjør, tror jeg, at når livets kriser uvergelig kommer, blir større enn de må bli. Fordi vi ender opp med å måtte ta alt på en gang. Når smerte samles opp og må taes på en gang, kan den bli alt for tung å være.

Ingen vet foreløpig hva som skjedde i Stavanger, eller hvorfor. Men jeg er helt sikker på at Det ubegripelige kunne skjedd overalt.

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

70 kommentarer

Trackback URL | Kommentar-feed

Sider som lenker til dette innlegget

  1. Iskwews hjørne på www » Tabloid dekning av drapssaken i Stavanger | 03.02.07
  1. Elle sier:

    Forferdelig.

    Det viktigste for å hindre slike tragedier må være å bry seg. Hvor mange ville gått bort til en voksen mann eller dame som gråt på bussen?- Hvor mange ville snudd seg bort og tenkt at vedkommende sikkert vil være i fred, eller at det ikke er noe man har noe med?

    Omsorg bør en og ha for ukjente.

  2. Iskwew sier:

    Vi er jo så himla redde for å trenge oss på, Elle. Blande oss. Så dermed ser vi en annen vei, og går videre.

    Og så tror jeg virkelig vi er redde for sorg og smerte, enten det er i oss selv eller i andre.

  3. Det blir så ofte nevnt ordet æresdrap i forbindelse med fremmedkulturelle, jeg tenker at mange av disse familietragediene (som det jo har vært en del av de senere årene) også er en form for æresdrap. Fasade og vellykkethet er så viktig for oss. Hvis noe her ryker enten det er økonomi eller ekteskap/forhold, vil smerten ved å framstå som mindre vellykket (miste ære…) være for mye å bære, og noen få velger da å gjøre det upegripelige…

  4. Morten sier:

    Jeg ble jo litt nervøs da jeg så kartet. Jeg kjenner nemlig noen i den gata (rett ved det aktuelle huset). Det var heldigvis ikke min gamle kollega (og det trodde jeg heller aldri, men… )

    Jeg reagerer litt på hvordan media krafser i tragedien. Min kone reagerte i går på at hun under nyhetene fikk servert bilder av likposene som ble bært ut av huset. Vi trenger ikke detaljene. At hushjelpen fant en lapp er jo en grusomhet i seg selv, men må vi få vite det, samme ettermiddag, at lappen eksisterer og hva det stod på den?
    Det ligger en ufattelig tragedie bak noe slikt uansett hva som har skjedd. Og, som du påpeker, det eneste media beskriver i sine artikler i dag er fasaden til en familie. Fasade er ofte den eneste tryggheten man har. En nabo sier at konen alltid smilte. Hmmm, det er ikke nødvendigvis et positivt tegn. Det vet alle med litt vett i skolten. Hvorfor må vi pådyttes disse detaljene? Det er grafsing.

    Hva skjer i hodene på folk som har kommet «dit hen»?
    Det fascinerer og skremmer.
    Det kan skje overalt. Overalt!
    Vi er ikke en annet en en organisme, en maskin, som kan bli ganske farlig om noen sikringer går.
    Vis respekt for andre og ikke minst en selv. Vis omsorg. Ikke vær redd for å prate om følelser.
    Dette er enkle regler alt for få vet å følge.
    Dessverre.
    Jeg håper bare barna har det godt nå.

    Morten

  5. Elle sier:

    Men hvordan kan de finne på å tenke st det som er den beste utveien for dem, og må være det for barna (og ektefelle)? Hvordan kan det være bedre å dø som 10-åring enn å leve livet uten foreldrene- i Norge. Tror du ikke litt for godt om dine evner til å sørge for barna dine contra et liv de tross alt vil leve uten deg og?

  6. Når «sikringen går» som Morten over her sier, så slutter man sannsynligvis å tenke logisk…

  7. Iskwew sier:

    Det er jo noe med virkelighetsoppfatningen som klikker fullstendig, Skorpionkvinnen. Så til de grader at han kan ha trodd at det var det rette for å beskytte barna.

    Morten, jeg så en nyhetssending på TV Norge i går, der politimannen sto og vred seg skikkelig fordi han fikk spørsmål han ikke ville eller kunne svare på. Pressen vil selvsagt ha alle detaljer. og nei, jeg trengte ikke å se dem bære ut bårene, mens de omtrent dyttet unna pressefotografer.

    Fasaden er det som beskrives. Og den kan (og må ha vært?) ha vært et skikkelig vrengebilde av realitetene.

    Jeg er livredd skrekken for sorg og smerte, og det at vi snur oss unna og ikke tør å bry oss. Å kunne snakke om følelser er så utrolig viktig.

    Elle, dette handler overhode ikke om logisk tenkning, tror jeg. I hvert fall er logikken helt skrudd. Når du skader og dreper dine barn har du gått over så mange grenser at vi ikke kan forestille oss det.

  8. Morten sier:

    Jeg er enig i absurditeten at det i mannens hode nok var en fornuftig ting å gjøre. Det er jo det som er så sykt. Selve handlingen er ille nok den, grøss og gru, men det som da fascinerer, og skremmer, meg mest i forhold til slikt som dette er hvor på trynet absurd en virkelighet kan bli.
    Hva skjer i et hodet som er blitt så psykt?
    Hvordan kan det skje? Hvilke mekanismer feiler, og slår inn?

    Det er en trist nyhet og mediene trengte visst noe å skrive om, for her går det unna i svingene…

    Morten

  9. Elle sier:

    Ja, det er vanskelig. Har ikke barn enda, men jeg har blitt utrolig beskyttende allerede overfor den lille i magen. Skulle noen finne på å skade ungen min, tror jeg det ville vært lite igjen av vedkommende etter at jeg var ferdig.

    Det i det hele tatt å skade ungene dine- Det å drepe dem- Nei, for ufattelig for meg.

    Men synes og verden blir et kjøligere og kjøligere sted- Lite omsorg overfor andre enn dine nærmeste- og knapt nok det lenger.

  10. Cirkelin sier:

    Ubegripelige ting skjer der man minst aner. Som regel kommer det ikke i avisen.

    Jeg velger å tro at når du dreper dine barn, så er det utfra en overbevisning om at det er den eneste muligheten du ser der og da. Hvor mange sikringer som må ha røket på forhånd vil jeg ikke spekulere i.

    Det virkelig tragiske er at det sannsynligvis sitter igjen en del mennesker som klandrer seg selv for at de ikke så noe. Ikke grep inn. Ikke gjorde noe. Det finnes ingen backup. Ingen undo. Ingen svar.

    Jeg tror ikke det er mulig å se under overflaten på de som ikke vil bli sett. Man kan ikke løse alles problemer, men det man kan gjøre, er å bry seg. Være tilstede. Dele ut en blomst, en klem eller gjøre noen en tjeneste om de ser ut til å ikke ha det så bra, men uten å prøve å grave i hva tilstanden skyldes. Et hardt presset menneske har ofte mer enn nok med å holde hodet over vannet og har gjerne ikke energi til å øse ut betroelser i tillegg.

    En ting er at man kan bli flinkere til å gripe inn, noe annet og egentlig minst like viktig, er at man bør bli flinkere til å slippe andre innpå seg. Droppe fasaden og si fra til omverdnen at «Hei, jeg har det ikke helt bra akkurat nå!» Dess lenger man har gjemt seg bak en «Takk, bare bra»-maske, dess tøffere er det å slippe noen innenfor. Derfor er det nok lurt å øve på det når livet er i oppoverbakke.

    Når livet går utfor, så trenger man alle sine krefter på å bremse. Å holde fasaden krever mye unødige krefter og egentlig er det bortkastet energi. Det vet de av oss som har prøvd både med og uten.

    Når det gjelder avissaken fra Stavanger, så går mine tanker til de etterlatte. Håper det finnes en forklaring de kan finne trøst i.

  11. Goodwill sier:

    Jeg tror det er litt av den samme mekanismen som med æresdrap. Men ikke helt. Jeg tror like mye at det har med angst for mulig konflikt, mulig sorg, mulig noe annet som synes å være for tungt å leve med. Og så vil man ikke utsette ens nærmeste for å leve med vissheten om at noe som tilsynelatende var bra i virkeligheten var forferdelig galt.

    Det er helt ufattelig. Men noe må ha vært virkelig ille, siden det kunne gå slik. Og fasaden må ha vært fryktelig tykk.

    Du skriver utrolig godt om dette, Iskwew – en av de beste bloggposter jeg har lest. Du skriver om fasader, og om å bry seg, eller ikke bry seg. Du hadde en tidligere post om hva vi svarer når noen vi møter spør «hvordan går det?» og vi på autopilot svarer «joda, bare bra». Vi vil ikke belemre andre med våre egne problemer, vi vil ikke slippe andre innenfor. Vil ikke gi oss selv en støttespiller som kanskje kan utgjøre den store forskjellen.

    Vi må tørre å bry oss. Kanskje, kanskje kan vi hindre et tilfelle av det ubegripelige?

  12. Elle sier:

    Men ikke bare for å hindre de ekstreme tilfellene- også for å gjøre hverdagen til hverandre bedre. Det koster så lite.

  13. E.R. II sier:

    Det som er trist med sånne saker er at noen som trengte hjelp i en vanskelig situasjon ikke har fått hjelp. Jeg mener ikke at vi kaster ansvaret videre til Samfunnet som «stod der og så på at det skjedde», men det er ofte så mye prestisje forbundet med erkjennelsen at man må be om hjelp.
    Heldigvis en del år siden jeg var gjennom en separasjon. Det er i det minste positivt at det er tvungen megling hos familierådgiver i slike tilfeller.

  14. Goodwill sier:

    Ja Elle, det er akkurat det. Det koster så lite, og de små tingene i hverdagen kan være det som hindrer de vonde tingene å eskalere.

  15. Elle sier:

    Jeg sendt blomster hjem til ei som er sykmeldt her etter noen litt leie episoder på jobben. På kortet og sms har jeg bedt henne ta mest vare på seg selv nå (hun er gravid), og det håper jeg hun gjør. Jeg vet hun gruer seg til å gå tilbake på jobb på tirsdag, så jeg kommer til å være der å gi uttrykk for hvor hyggelig det er å ha henne tilbake.

    Forhåpentligvis hjelper det litt.

  16. Iskwew sier:

    Morten, jeg tror han så det som eneste utvei og den fornuftige løsningen. og det er jo umulig å forstå for de fleste av oss. Det har nok virket helt logisk.

    Elle, vi er jo omtrent genetisk programmerte til å beskytte avkommet. Verden er kjølig sted, på mange måter, og vi lever fryktelig usosialt i dette vinterlandet, der vi kryper sammen under pleddene vårt og venter på at mørke og kulde skal blir borte.

    Enig, Cirkelin. Han har ikke sett noen andre muligheter.

    Og det er så godt som umulig å se under overflaten eller bak fasaden til de som ikke vil sees. Å sitte igjen etter en slik historie som dette, må være helt ubeskrivelig grusomt. Og jeg håper det finnes en forklaring til dem, et brev eller noe.

    Jeg tror mye handler om Å SE. At vi forsøker å være oppmerksomme og få med oss det som skjer rundt oss. Og som du sier, minst like viktig er det å slippe andre inn.

    Goodwill, jeg ble ganske satt ut og veldig tenksom av denne saken. Og kjente at jeg reagerte på alle fasadebeskrivelsene som kom. Folk legger for stor betydning i fasaden, i penger, i fint hus, i status. Bak fasaden må det jo ha vært KAOS.

    Vi må tørre å bry oss, og tørre at det er noen som bryr seg om oss også. Vi må lære å ta nederlag, og vi må tørre å forholde oss til sorg og smerte. Slik at vi tar den i overkommelige doser.

    E.R. II, dette handler ikke om at entiteten «samfunnet» har ansvaret, det handler om oss som mennesker, alle oss, og ikke bare i store, store kriser. Jeg tror også ting som tvungen megling er av det gode. Det er bra at det nå også gjelder samboere med felles barn.

  17. Iskwew sier:

    Klart det gjør det Elle. Det er nettopp slike ting som betyr noe.

  18. Goodwill sier:

    Det er helt nødt til å ha vært kaos, og det er nødt til å ha vært en eller annet form for ære i bildet, siden det ble den løsningen. At fallhøyden med andre løsninger ble for stor. Det er skremmende, for jeg tror ikke dette er et unikt tilfelle. Jeg tror det kan skje igjen.

  19. Iskwew sier:

    Det trenger ikke ha vært bare ære… det kan ha vært et ønske om å beskytte. En manglende tro på at de kunne klarer seg uten far, uten far og mor. Eller at de kunne leve med skammen. Det kan ha kjentes som det omsorgsfulle å gjøre.

    Logikken er jo skrudd. Men den er der, selv om den er opp ned.

  20. Morten sier:

    Elle,
    Jeg var sykmeldt i en lengre periode i fjor vår grunnet noe lungebetennelsegreier som aldri ga seg. Jeg var i ny jobb (ansatt i 6mnd) og var i det hele tatt usikker i forhold til det meste da jeg var uvant med å jobbe sammen med folk «av universitetsnivå». Jeg følte meg liten og usikker. Naturlig nok var det veldig tungt å være sykmeldt så lenge, det var en tung psykisk smell å bære.
    Men; en av de litt mer perifere kollegaene (den gangen, vi jobber mye sammen nå) sendte meg en mail innimellom og lurte på hvordan det gikk med meg. Det varmet veldig at han lurte, og at han spurte.

    Så det er lite som skal til.

    Morten

  21. Morten sier:

    Jeg er enig med Iskwew at dette med ære ikke nødvendigvis er forklaringen. I mannens hode kan tanken han har tenkt ha vært så tindrende klar som den kan få blitt. Det kan også være ren egoisme.
    (Jeg drar, vil ha de med) etc.

    Det som jo er så sykt er jo det helt klare tegnet på at noe i vedkommende visste at dette var galt. Hvorfor skulle han ellers skrive en slik lapp?

    Morten

  22. Goodwill sier:

    Én klar tanke i et ellers skrudd sinn, Morten. Ufattelig.

  23. Elle sier:

    Morten- Jeg ble langtidssyk i en jobb hvor jeg kun hadde vært ansatt litt over ett år. Det var fryktelig tungt å komme tilbake, og ved lønnsforhandlinger fikk jeg høre at jeg var ustabil arbeidskraft og ikke ville få like mye som de andre i tilsvarende stillinger pga sykemeldingen- men de var veldig fornøyd arbeidet jeg gjorde!

    De har heldigvis tatt graviditeten min bedre.

  24. Goodwill sier:

    Aftenposten skriver nå om at det handler om faren var under sterkt arbeidspress, ansvar for milliardprosjekt, forsinkelser, onsdag kveld hadde han skrevet mail om at han ikke orket mer, og han hadde skrevet om det som skulle skje med ham og familien.

    Det betyr at det er en forklaring, mer eller mindre logisk, men det forteller også om noe umenneskelig i arbeidslivet, at en person alene sitter med slikt ansvar uten å ha noe sikkerhetsnett.

    http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1625367.ece

  25. Iskwew sier:

    Ajjjjj. Den skal jeg lese. Og jeg vil tror at det i så fall er en arbeidsgiver som bør gå seg selv grundig etter i sømmene.

  26. Morten sier:

    Oi, Elle.
    Den var stygg syns jeg.
    Heldigvis hadde jeg ikke noe problem i forhold til arbeidsgiver sånn sett og mitt fravær har vel egentlig bare styrket behovet de har for meg, men det var grusomt ensomt å være syk og føle seg utenfor samfunnet.
    Jeg slapp altså den sure meldingen du fikk.
    Uff&Uff. Hva er det du jobber med?

    Morten

  27. Iskwew sier:

    Fra Stavanger Aftenblad:

    » Ifølge rettspsykiater Kjell Noreik har denne typen gjerningsmenn en forestilling om at hans nederlag også vil ramme familiemedlemmer så hardt at livet ikke er levelig for dem heller. Det er blitt funnet brev på slike åsteder tidligere.

    – Gjerningsmannen gjør det av medlidenhet og omsorg. Han opplever situasjonen som ulevelig også for de andre i familien. Han gjør en «god handling», slik at familien unngår vansker videre. Men han har jo ikke tenkt rasjonelt, sier Noreik.

    Psykiater Cato A. Guldberg er enig i at gjerningsmannen trolig begrunner drapene med at han vil skåne dem.

    – Han vil spare også dem for noe pinefullt. Han har følt at han var inne i en blindgate, hvor det ikke var noen vei ut, mener Guldberg. «

  28. Goodwill sier:

    HMS er ikke bare et honnørord, det er faktisk noe som krever innsats fra alle parter. Ikke bare denne arbeidsgiveren, alle arbeidsgivere bør tenke etter. Hva er det vi gjør med arbeidlivet vårt?

    Leve for å jobbe eller jobbe for å leve?

    Jeg holder på den siste.

  29. Iskwew sier:

    Og ledere er veldig lite beskyttet – arbeidsmiljøloven gjelder jo ikke en gang. Å jobbe 60-70 timers uke over tid er jo alt for mye.

    Ofte er det slik at ledere får veldig stort ansvar, og forsvinnende lite hjelp og veiledning til å løse det. Og der sitter det en ingeniør, økonom eller jurist, som ikke akkurat hadde fokus på det da han studerte. Som gjerne har jobbet som fagperson. Legger du da til et stort behov for å holde på fasaden… så kan det gå galt.

    Du skrev jo om det i tråden din om ledelse, Goodwill.

  30. Milton Marx sier:

    Jeg bemerker at dagbladets ekspert rettspsykiater Kjell Noreik sier at det er sjeldent at slike ting begås av mennesker som er sinnsyke i gjerningsøyeblikket. Jeg skulle gjerne vite hva som han mener med det…

    Jeg tror generelt at dette handler like mye om å ta vare på oss selv som om å ta vare på andre. Det handler om å se hva som er viktig, og at jobben ikke er det viktigste. Man bør tørre å peke nese til sjefen.

  31. fr.martinsen sier:

    Slike handlinger trenger ikke springe ut av et ønske om å beskytte barna mot noe. Det kan også være en handling sprunget ut av aggresjon, ære, hevn, sjalusi.

  32. Cirkelin sier:

    Milton, om man ikke akkurat peker nese til sjefen så er jeg enig med deg i at dette faktisk er vel så mye arbeidstakers ansvar som arbeidsgivers. Man bør faktisk ha evnen til å innse når man må gire ned og ikke la jobben gå ut over resten av livet.

    Man bør ha både rett og plikt til å si fra og sette foten ned når jobben krever 60-70 timer i uken, men selvsagt bør også en god arbeidsgiver ha såpass oversikt at de ikke presser sine ansatte til siste dråpe.

    Men så er det vel også sånn at om man har kommet inn i en negativ spiral hvor alt dreier seg om tidsfrister og levering, så er det vanskelig å komme ut igjen. Noe av det rasjonelle synet på hva man kn kreve av seg selv går nok tapt i kampen mot klokka og økende søvnløshet og andre stressrelaterte symptomer…og da er det bare å løpe til man er sprengt.

    Jeg velger som Goodwill å jobbe for livet. Det motsatte ville blitt for tomt og meningsløst i lengden.

  33. Iskwew sier:

    Milton, jeg tror han mener at han ikke var psykotisk. Han planla, organsierte, sendte mail, la lapp til vaskehjelpen. Han visste hva han gjorde. Men jeg skjønner heller ikke at det går an å bli mer sinnsyk enn han jo må ha vært. Menneskesinnet er et mysterium.

    Det handler om å ta vare på oss selv. Men noen ganger klarer vi det ikke, og er avhengige av at andre ser, hører og gjør noe.

    Jobben er aldri det viktigste. Men mange tror det. Dessverre.

    Fr. Martinsen, det kan handle om veldig mye, og alt er egentlig spekulasjoner. Ingen vet hva det handlet om, for ingen var i hans hode.

    Cirkelin, man har ansvar selv. Arbeidsgiver har ansvar for at det skal være lov å ta ansvar selv og sette grenser. Det skal være takhøyde for det. Og for mange ledere er det kanskje ikke det. De skal tåle presset.

    Men for noen går det jo så langt at man mister selvinnsikten. Denne mannen må jo å gått over grense etter grense i seg selv. Jeg tror vel ikke det kan ha kommet over natten.

  34. Beate sier:

    En mann dreper ungene sine og kona si.

    Så dreper han seg selv.

    Det er faktisk den vanligste for for drap i Norge, og det er også vanlig at drapsmannen etterpå dreper seg selv, eller forsøker å drepe seg selv, eller planlegger å drepe seg selv.

    Men jeg skjønner ikke at man kaller det familietragedie.

    Om mannen bare hadde tatt sitt eget liv hadde det vært en familietragedie.

    Nå er det drap.

    Jeg forstår ikke hvorfor man skal bruke formildende ord på det.

    Det er drap, og det er en drap av den typen vi har hatt i Norge til alle tider, som er en del av vår kultur, nemlig at en mann dreper partneren sin, og av og til også barna sine.

    Drapsmenns psyke kan man gjerne forsøke å forstå.

    Det er viktig. Men det viktigste her er offrene.

    To barn og en kvinne er drept av henholdsvis faren sin og mannen sin. Det er grusomt.

    Det er ikke en tragedie. Det er grusomt.

    Han fortjener verken mer eller mindre sympati enn en som dreper søstrene sine eller datteren sin.

  35. Iskwew sier:

    Det er jeg enig i, Beate. Det sto en artikkel om det i Aftenposten nå:

    «Wik er lite glad for begrepet «familietragedie», som noen ganger brukes.

    – Det bidrar til å uskyldiggjøre gjerningsmannen. Det er viktig å formidle at her har det skjedd et drap, det er offer, og det er gjerningsmann. Det er ikke noe man bør legge lokk på, sier han.»

    Det er viktig å forsøke å forstå, for om mulig å klare å hindre slike drap. For om mulig å fange det opp før det er for sent. Dessuten er det slik med det vi finner uforståelig. Vi prøver etter beste evne å forstå.

    Og mitt anliggende i dag, var mest av alt å si noe hvordan vi relaterer til hverandre, hvordan vi lever livene våre. Selv om svært få dreper hele familien.

  36. E.R. II sier:

    Du snakker om fasade. Iskwew. Jeg tror det er et nøkkelord. Det må ha vært mye prestisje.
    I likhet med Beate er jeg ikke villlig til å se noe særlig formildene i å drepe familien fordi han hadde opplevd et personlig nederlag. Det gjelder i jobb såvel som i familieliv. Møter du uoverstigelige hindringer i det du holder på med så MÅ du involvere andre. Noen utenfor prosjektet eller utenfor familien som kan gi råd eller ta beslutninger som er større en de «innenfor» kan gjøre.
    Jeg tror at i utgangspunktet er den største feilen å ikke tørre å kommunisere et problem.
    Et prosjekt gjennomføres vanligvis med et mandat, og dette mandatet er bygget på forutsetninger. Hvis disse ikke lenger er tilstede er det et tungt ansvar å si ifra. Det er absurd hvis prosjektmålet er blitt større enn livet. Hvis nå dette er tilfellet er det uansett en ufattelig og utilgivelig egoistisk handling å ta andre menneskers skjebne i egen hånd «på grunn av følelsen han nærer for dem». Eller å drepe i «kjærlighet». Det byr meg egentlig mot å skrive en kommentar som denne. Hadde jeg vært journalist og skrevet dette hadde jeg sikkert møtt massiv fordømmelse. Det er så ufattelig.

  37. Milton Marx sier:

    Cirkelin: Du må faktisk kunne peke nese til sjefen. Du må kunne be han eller henne om å dra til helvete offentlig. Tør du ikke det, er det ikke din feil om du overlever, men tilfeldigheter – så som at omstendighetene og selve sjefen taler til din fordel. Setter du ikke selv foten ned, er du solgt den dagen da omstendighetene og din sjef sammen danner en uheldig kombinasjon.

    Det er bare det at de aller fleste skal ha seg en riktig smell før de når den nødvendige erkjennelsen. Det er som det gamle ordet om at brent barn skyr ilden. Vet du ikke at kokeplata er varm, frykter du den heller ikke. Og vet du ikke hva som er på den andre sida, hvis du ikke har hatt et ørlite glimt av hva som finnes der, i landet bak fornuften, så frykter du det heller ikke. Men har du en idé om hva som finnes; har du først hatt et ben eller to på den andre siden av din egen YTTERSTE grense, så er du temmelig fryktløs overfor enhver som prøver å tvinge deg tilbake.
    Da har du ingen sperrer i forsvaret av deg selv – og du setter deg glatt ned og driter på teppet på sjefens kontor, før du tørker deg bak med gardinene hans, hvis du ellers føler at det er nødvendig for at budskapet skal gå hjem.

    Beate: Jeg leser deg som om du mener at det finnes et element av ondskap i det som har skjedd, og at vi derfor ikke skal forkle det med begrepet tragedie. Om ondskapen er der, vet jeg ikke, men den var i tilfelle ikke å finne hos noen av de døde.

    De som er å klandre her, er toppledelsen som stilte slike krav. Men kanskje snakker vi heller ikke om ondskap her. Kanskje snakker vi bare om vanlig uvitenhet.

    Kanskje har de visst mye om rentekostnader, tilbakebetalingstider, internrente og nåverdi, kanskje vet de alt om petroleumsdestilater, betongkonstruksjoner og rørledninger, men Gud hvor lite de har visst om grensene for hvor mye et menneske kan yte.

    Ett eller annet sier meg at Arbeidstilsynet aldri kommer til å reise noen sak – eller innlede undersøkelser. Tro meg: det finnes noen pene mennesker med slips som i dag har det dårlig, for de vet hva som har skjedd.

    Generelt: Jeg tror faktisk at det er på tide at vi begynner å innføre generelle bøllekurs i skolen, ikke bare mot mobbing på skolen men opplæring i mentalt selvforsvar. Jeg tror det er på tide at vi alle lærer hvordan vi skal sette foten ned.

  38. Iskwew sier:

    E.R., det er jo nettopp fordi det er så utforståelig vi blir så satt ut av det, tror jeg. Det er derfor vi forsøker å forstå.

    Og vi kan ikke gjøre noe med det. Han fjernet seg selv fra straffen. Og da hjelper ikke fordømmelse heller. Ikke noe hjelper denne familien.

    Det eneste vi kan få ut av det er å tenke i våre egne vinklinger. Jeg assosierte meg frem til fasadene. Uten å si eller mene noe om denne spesielle saken, egentlig. Men det var de tankene som rant ut av tastaturet mitt. Fasadene. Masken.

    Jeg tror ikke vi skal tro at dette – eller mindre alvorlige, men dramatiske ting – ikke kan ramme oss. Ramme mennesker i vår nærhet. Eller oss. Det er det viktig å tenke på, der vi skuer inn i hverandres hekker og fasader.

    Vi må tørre å tenke på ting som dette, og tørre å ta på vonde ting. Vi kan ikke egentlig forberede oss, men om vi tenker høyt og snakker så er vi i hvert fall bedre forberedt.

  39. Iskwew sier:

    Det jeg tror, Milton, er at de grensene du ikke setter selv, de blir ikke satt. Setter du ikke ned foten, passer du ikke på din egen integritet, lar du deg presse for mye, så går du før eller siden på en smell.

    Og når det gjelder ledere og press, så bør det opp på bordet, og diskuteres. Men vi har jo den tro at penger er lik lykke, og så lenge h*n tjener så bra, har h*n alt et menneske trenger. Fasaden ser flott ut, og vi er misunnelig på det nye huset og den nye bilen.

    At fattige mennesker i Afrika ser seg selv som lykkelige i større grad enn vi gjør, det sier mye om oss.

    Neste assosiasjon er til dansen rundt gullkalven. Men det får bli en annen gang. For nå er det kveld her. Jeg skal pakke dynen rundt Tigerungen, og så rundt meg. Og vite hva som virkelig betyr noe.

  40. Milton Marx sier:

    God natt – søvn er faktisk viktig! Sov godt!

  41. blues4u sier:

    En aktuell og dritgod post Isk!
    Så at den kom ut, tidlig i dag, men har hatt vansker med å forholde meg til greia!
    Ble satt ut!
    Av saken,….kjente dem ikke!
    En ting er at resultatet av mulig feil disposisjon av » noen mill(iarder)» gir en flau smak i munn, men å (som jeg ble fortalt i aften;) kvele, for hånd (sic)
    kone og to unger etter ei blemme i arb.livet, blir for sterkt!

    Er sagt mye bra, kunne sagt det meste selv!
    Ha meg derfor tilgitt at jeg vinkler anderledes her nå! 🙂

    Goodwill: jobbe for å leve er best av de to,
    allikevel holder jeg en knapp på arv fra rik onkel i Amerika (tipper ALDRI!)!!
    Har heller ingen av nær eller kjent slekt på den siden av dammen, men ethvert håp er bedre enn ingenting! 🙂

    (

    Enig Beate! Dette trenger ikke unnskyldes som noen tragedie! Det ER det, for mange, men drapsmannen hadde utført en overveid handling (virker det ihvertfall som, m.f.o.)!

    Isk! I tillegg til de opplysningene, som viser planlegging og overlegg, så er det ikke fort gjort å ta livet av noen med henda, det tar tid, det er faktisk så utenkelig og uforståelig jævlig, rett og slett!

    God natt til deg
    og til alle andre!

  42. blues4u sier:

    M.M: Din Kommentar kl 00.38 var bare såå bra! 10 tommler opp (er ingen håndverker)!!! 😀

  43. Iskwew sier:

    Dette er ingen lett sak å forholde seg til nei, Blues4u. Og jeg tror jeg snart skal slutte å spekulere i hva som går rundt i hodet på noen som gjør slikt noe :o/

    Jeg tror nok ikke lykken ligger i den arven fra Amerika. Penger er ikke lykke. Hvorfor skulle ellers fattige afrikanere se seg selv som lykkeligere enn oss?

  44. alliene sier:

    Iskwew, du skriver veldig fint og respektfult om en grusom sak som har gått inn på meg også. Fin vinkling.

  45. Goodwill sier:

    Idag tenker jeg på hva det er i bedriftskulturen som gjør at det å misse på frister og budsjett er forbundet med så stor prestisje, så stor ære, at det kan gå så langt som i dette tilfellet. Hva om det var rammene som var for optimistiske?

    Veldig mange framdrifts- og budsjettmål settes uten tilstrekkelig kunnskap, fordi den nødvendige kunnskapen erverves gjennom prosjektet. Kanskje denne mannen i virkeligheten hadde gjort en glitrende jobb, selv om han ikke nådde målene?

    …og så ser jeg bildene av de tomme skolepultene med tente lys og barnetegninger, og da gråter jeg…

  46. Iskwew sier:

    Jeg blir mer satt ut jo mer informasjon som kommer jeg, Alliene. Og tror jeg skal fokusere på det jeg kan forstå og det jeg kan gjøre noe med. Som er hvordan jeg ser verden og hvordan jeg er.

    For det er så ubegripelig.

  47. Iskwew sier:

    Ja, det har jeg også tenkt, Goodwill. Jeg vet at det er voldsomt press i oljebransjen, men det får da være måte på.

    Men selvsagt er det slik at det er i bare veldig få tilfeller at det får folk til å tilte så til de grader som dette her. For å bryte så mange barrierer er det mye som har gått galt.

    På meg virker en forsinkelse på 1-1 1/2 måned ganske normalt.

    Jeg orker nesten ikke tenke på de to som er borte fra skolen for alltid.

  48. Goodwill sier:

    Dette er naturligvis et ekstremt utslag, men jeg tror dette presset fører med seg mindre dramatiske, men likevel alvorlige virkninger for dem det gjelder, i form av stress, utbrenthet osv. Denne hendelsen kan sees på som toppen av et isfjell?

    Hos oss har vi også fokus på rammer og frister, men vi er veldig klar over at de settes ut fra forutsetninger om at det alt går på skinner. Men det gjør det jo ikke alltid, og da har vi kultur for å håndtere hendelser og legge dem inn i tidsplanen. Det fører ofte til forsinkelser, men som regel også til bedre prosjekt enn om man hadde styrt stramt etter opprinnelig framdrift. Og det samme med økonomi. Det er ikke alltid sikkert at den rammen som gjaldt var realistisk.

  49. Iskwew sier:

    Jeg vet at det er voldsomt press i oljebransjen, og dessuten er det jo noen ganger slik at en liten feil kan være ganske fatal. Og det legger et stort ansvar på de det gjelder.

    Jeg leste at man på Lysaker nå jobber natten, fordi man skal pense over togene på nye skinner i juli. Neste mulighet var visstnok januar året etter. En frist man MÅ nå altså. Jeg håper de har snøring de som styrer med prosjektet.

    Det er uansett bare materielle verdier.

    :o/

  50. Goodwill sier:

    Ja, det er det, og hvis det skjer noe som gjør at man må gå på akkord med helse og sikkerhet for å nå den fristen i juli er det bedre å styre mot den i januar. Selv om det medfører mer ubehag for de reisende. Så viktig er det ikke.

  51. Iskwew sier:

    Nei, det er virkelig ikke.

    Denne saken og tråden her og hos deg har virkelig fått meg til å tenke, Goodwill. Og da kommer det jo i hvert fall noe godt ut av det. Om flere tenker litt over hvordan vi lever livene våre.

  52. Hold T. Forfall sier:

    Jeg kan tydeligvis bruke dette til å argumentere med min kjære om at jo, jeg jobber heeelt normalt.

    *dukker unna kjevlet*

  53. Iskwew sier:

    Her er det nok snakk om hva man mener med normal!

  54. alliene sier:

    Jeg håper det er greit at jeg linket til denne posten i min egen blogg.

  55. Iskwew sier:

    Selvsagt er det greit, Alliene :o)

  56. Kristin sier:

    Jeg har sendt en e-post til nettredaktøren i dagbladet der jeg gir uttrykk for mine følelser om hvordan de har dekket denne tragedien. De har blant annet publisert bilder av de avdøde barna på sin nettside. Jeg har bedt de vurdere nyhetsverdien av dette, og om hensynet til de pårørende er tilstrekkelig ivaretatt. Håper at dere andre som reagerer på mediadekningen vil gjøre det samme.

  57. Iskwew sier:

    Jeg så også det, og da orket jeg ikke lese mer. Det er totalt unødvendig. Godt at du skrev til Dagbladet, Kristin. For om ingen sier noe, endrer de ikke på hvordan de vinkler slike saker.

    Vi har i grunn fått med oss at dette er fryktelig. Vi trenger ikke flere detaljer nå. Eller bilder. Eller overskrifter.

  58. Cassanders sier:

    Jeg er sterkt uenig med dem som prøver å sette likhetstegn mellom denne typen drap og æresdrap (i en «æreskultur»). Den vesentlige forskjellen er SAMFUNNETS (hele veien fra familien -klanen -landsbyen -«kulturen) holdninger til, og RETTFERDIGGJØRING av handlingen.

    I vår kultur reagerer vi alle med forferdelse, fortvilelse og evt fordømmelse på slike drap. Æresdrap er derimot BEVISST VALGT og SANKSJONERT av familien inklusive folk utenfor de direkte impliserte, OG SAMFUNNET RUNDT. Det forventes at de(n) som tradisjonen har utpekt gjennomfører sitt forsett.
    Hvorvidt motivene har elementer av sjalusi, tap av stolthet («ære») og eller fortvilelse mener jeg er mindre vesentlig i denne sammenheng

    Jeg vil også peke på det voldsomme inntrykket slike hendelser gjør på oss. Det henger blant annet sammen med at det er UVANLIG. -Som også skiller det fra tilsvarende handlinger i æreskulturer.

    Cassanders
    In Cod we trust

  59. Iskwew sier:

    Dette var et veldig godt poeng eller tre, Cassanders. Det er jo ikke et drap som levner morderen mye ære.

  60. Cassanders sier:

    Takk for det iskwew 🙂
    Og for øvrig synes jeg det var flott at Kristin avleverte den nøvendige feed-backen til Dagbla’.

    Cassanders
    In Cod we trust

  61. Iskwew sier:

    Ja, det synes jeg også, Cassanders. Flere skulle si fra om slikt, oftere.

  62. Elisabeth sier:

    Jeg er så glad for at det finnes intelligente mennesker som klarer å diskutere et så forferdelig tema på en gjennomtenkt, reflektert og respektfull måte.
    Tragedier – de skjer. Dessverre. Vi får håpe denne grusomme tragedien fører med seg noe positivt. At vi stiller spørsmål ved hvilket samfunn vi er i ferd med å få. At vi slutter å se på nettopp prestisje og ytre fasade som det som definerer identitetene våre her i Norge. At ingen av de fire døde forgjeves…

  63. Iskwew sier:

    Om vi ikke stopper opp litt og tenker når slike ting skjer, da vet jeg ikke når vi skulle stoppe. Og stiller spørmål både ved samfunnet og oss selv. For det er livsfarlig å tro at vonde ting ikke kan ramme rett rundt hjørnet.

  64. Strekker sier:

    Cassanders: Jeg vil ikke si noe om hvorvidt dette kan sammenlignes med det man kaller æresdrap eller ikke, til det vet jeg for lite både om denne saken og om fenomenet generelt.

    Det jeg imidlertid vet, er at drap eller drap-selvdrap i nære relasjoner, er vanlig. Det er faktisk normalen for norske drap.

    En oppsummering av drapssakene som fikk mest medieoppmerksomhet i 2006:

    November – en mann fra Vestfold dreper sin far, sin samboer, sin sønn og seg selv.

    Oktober – tre søstre funnet drept i Oslo, deres eldre bror er siktet for drapene.

    August – en mann i Rogaland dreper sin kone.

    April – en mann i Halden dreper ekskona si. Og en kvinne tar livet av sin datter, og så av seg selv.

    Dette er ni drap, av totalt 33 drap som skjedde i fjor. Og to selvmord av omtrent 500.

    Beate har nok ikke rett i at det at barn som drepes av foreldrene er den vanligste formen for drap i Norge, sett over noen år. Men at man drepes av sin tidligere eller nåværende partner, dét er det typiske norske drapet, i følge statistikken.

  65. Iskwew sier:

    Drap i nære relasjoner er den vanligste typen drap, ja. Skremmende nok.

  66. Cassanders sier:

    Strekker,
    Jeg står ved min distinksjon mellom nær-relasjon drap i Europa ++ og æresdrap i æreskulturer.
    Jeg er ikke uenig med deg at en betydelig del av drapene som foregår i Europa ++ er nær-relasjonsdrap. Former for sjalusi / avvisning er et utbredt motiv, og det er vanligst at menn dreper kvinner.
    Jeg tror likevel at unge menn som dreper andre unge menn er den største gruppen drap over store deler av verden.

    Uansett, drap er heldigvis skjeldne hendelser har på berget. nokså nær 1 pr 100 000 inbyggere pr år. Hvis du har lyst til å se hvor heldige vi er kan du se her: http://www.nationmaster.com/graph/cri_mur_percap-crime-murders-per-capita

    Cassanders
    In Cod we trust

  67. Iskwew sier:

    Kjønnsfordeling når det gjelder drap i Norge:

    Drap etter kjønn 1991-2004

    Totalt for perioden var ofrene omtrent 60% menn og 40% kvinner.
    (Kilde: SSB)

  68. Cassanders sier:

    Hmmm, det var noe slikt jeg trodde det så ut, ja.

    Og jeg tror for øvrig fordelingen er omtrent som på grafen enten vi ser på Island (hvor drap / 100 000 innb. er ca 1/10 del av forekomst i Norge), og Jamaica eller Sør Afrika, hvor det begås ca 50 ganger så mange drap pr 100 000 innb som i Norge.

    Akk ja, det testosteronet, det testosteronet 🙁

    Cassanders
    In Cod we trust

  69. Iskwew sier:

    Og om du snur ligningen og ser på hvem som dreper… så ser du virkelig testosteron in motion. Det er ikke mange kvinner som dreper.

Top