Det ubegripelige
Iskwew | 01.02.07 | 70 kommentarer | 
Det som skjedde i Stavanger, er heldigvis noe som skjer sjeldent. At et menneske tar livet av hele sin familie og så seg selv.
Da nyheten kom i går, ble jeg ganske satt ut. At noen kan klare å ta livet av sine egne barn, er en så ubegripelig tanke. Det er vanskeligere å forstå enn alle andre mord, for instinktivt vil vi verne vår små, og sørge for at de ikke skades.
Hvordan kan slikt skje? Dette sto i Dagbladet i dag:
“De hadde gode jobber med høy lønn, var i ferd med å bygge nytt hus og hadde skoleflinke barn.”
Det er ikke nok. Det er bare fasaden. Og fasaden skjuler virkeligheten. Vi har alle en fasade, den er mer eller mindre tykk og skjuler virkeligheten i stor eller liten grad. Når desperasjonen tar bolig bak fasaden, er den kanskje så tykk at ingen slipper ut eller inn, og da kan det gå så galt som det gikk i Stavanger i går.
Jeg ser meg rundt i den rike kommunen jeg bor i, ser hekkene foran husene, ser de nymalte fasadene og undres. Jeg hører om barn og unge som sliter, et barnevern som har alt for mye å gjøre. Hus, hytter, biler og status er uendelig viktig. Mennesker som bor ved siden av hverandre, men aldri møtes. Vi bor der bak fasadene våre.
Og det gjør ikke folk lykkelige. Undersøkelser har vist at fattige mennesker i u-land oppfatter seg selv som lykkelige i større grad enn rike mennesker i det norske velstandssamfunnet.
Fasaden er skallet, den er ikke huset, hjemmet, redet eller tilfluktsstedet. Det ligger bak fasaden, i skjul. Hva gjør vi når desperasjonen blir så stor, når tankene blir så destruktive? Slår vi hull på fasaden og roper på hjelp? Eller er den så tykk at desperasjonen ikke høres og ikke slipper ut?
Og slår vi gjennom fasader der vi tror det på baksiden er desperasjon og mørke? Eller går vi bare forbi?
Jeg tror vi mennesker er så redde for sorg, smerte og tap at vi snur oss vekk. Både fra vår egen, og fra andres sorg og smerte. Vi gjør nesten hva som helst for å slippe å kjenne følelsesmessig smerte. Og det gjør, tror jeg, at når livets kriser uvergelig kommer, blir større enn de må bli. Fordi vi ender opp med å måtte ta alt på en gang. Når smerte samles opp og må taes på en gang, kan den bli alt for tung å være.
Ingen vet foreløpig hva som skjedde i Stavanger, eller hvorfor. Men jeg er helt sikker på at Det ubegripelige kunne skjedd overalt.
Relaterte poster
Arkivert som: Mennesker
Kommentarer (70)
Legg inn en kommentar | Trackback URL
Nei, det er virkelig ikke.
Denne saken og tråden her og hos deg har virkelig fått meg til å tenke, Goodwill. Og da kommer det jo i hvert fall noe godt ut av det. Om flere tenker litt over hvordan vi lever livene våre.
Jeg kan tydeligvis bruke dette til å argumentere med min kjære om at jo, jeg jobber heeelt normalt.
*dukker unna kjevlet*
Her er det nok snakk om hva man mener med normal!
Jeg håper det er greit at jeg linket til denne posten i min egen blogg.
Selvsagt er det greit, Alliene
)
Jeg har sendt en e-post til nettredaktøren i dagbladet der jeg gir uttrykk for mine følelser om hvordan de har dekket denne tragedien. De har blant annet publisert bilder av de avdøde barna på sin nettside. Jeg har bedt de vurdere nyhetsverdien av dette, og om hensynet til de pårørende er tilstrekkelig ivaretatt. Håper at dere andre som reagerer på mediadekningen vil gjøre det samme.
Jeg så også det, og da orket jeg ikke lese mer. Det er totalt unødvendig. Godt at du skrev til Dagbladet, Kristin. For om ingen sier noe, endrer de ikke på hvordan de vinkler slike saker.
Vi har i grunn fått med oss at dette er fryktelig. Vi trenger ikke flere detaljer nå. Eller bilder. Eller overskrifter.
Jeg er sterkt uenig med dem som prøver å sette likhetstegn mellom denne typen drap og æresdrap (i en “æreskultur”). Den vesentlige forskjellen er SAMFUNNETS (hele veien fra familien -klanen -landsbyen -”kulturen) holdninger til, og RETTFERDIGGJØRING av handlingen.
I vår kultur reagerer vi alle med forferdelse, fortvilelse og evt fordømmelse på slike drap. Æresdrap er derimot BEVISST VALGT og SANKSJONERT av familien inklusive folk utenfor de direkte impliserte, OG SAMFUNNET RUNDT. Det forventes at de(n) som tradisjonen har utpekt gjennomfører sitt forsett.
Hvorvidt motivene har elementer av sjalusi, tap av stolthet (”ære”) og eller fortvilelse mener jeg er mindre vesentlig i denne sammenheng
Jeg vil også peke på det voldsomme inntrykket slike hendelser gjør på oss. Det henger blant annet sammen med at det er UVANLIG. -Som også skiller det fra tilsvarende handlinger i æreskulturer.
Cassanders
In Cod we trust
Dette var et veldig godt poeng eller tre, Cassanders. Det er jo ikke et drap som levner morderen mye ære.
Takk for det iskwew
Og for øvrig synes jeg det var flott at Kristin avleverte den nøvendige feed-backen til Dagbla’.
Cassanders
In Cod we trust
Ja, det synes jeg også, Cassanders. Flere skulle si fra om slikt, oftere.
Jeg er så glad for at det finnes intelligente mennesker som klarer å diskutere et så forferdelig tema på en gjennomtenkt, reflektert og respektfull måte.
Tragedier – de skjer. Dessverre. Vi får håpe denne grusomme tragedien fører med seg noe positivt. At vi stiller spørsmål ved hvilket samfunn vi er i ferd med å få. At vi slutter å se på nettopp prestisje og ytre fasade som det som definerer identitetene våre her i Norge. At ingen av de fire døde forgjeves…
Om vi ikke stopper opp litt og tenker når slike ting skjer, da vet jeg ikke når vi skulle stoppe. Og stiller spørmål både ved samfunnet og oss selv. For det er livsfarlig å tro at vonde ting ikke kan ramme rett rundt hjørnet.
Cassanders: Jeg vil ikke si noe om hvorvidt dette kan sammenlignes med det man kaller æresdrap eller ikke, til det vet jeg for lite både om denne saken og om fenomenet generelt.
Det jeg imidlertid vet, er at drap eller drap-selvdrap i nære relasjoner, er vanlig. Det er faktisk normalen for norske drap.
En oppsummering av drapssakene som fikk mest medieoppmerksomhet i 2006:
November – en mann fra Vestfold dreper sin far, sin samboer, sin sønn og seg selv.
Oktober – tre søstre funnet drept i Oslo, deres eldre bror er siktet for drapene.
August – en mann i Rogaland dreper sin kone.
April – en mann i Halden dreper ekskona si. Og en kvinne tar livet av sin datter, og så av seg selv.
Dette er ni drap, av totalt 33 drap som skjedde i fjor. Og to selvmord av omtrent 500.
Beate har nok ikke rett i at det at barn som drepes av foreldrene er den vanligste formen for drap i Norge, sett over noen år. Men at man drepes av sin tidligere eller nåværende partner, dét er det typiske norske drapet, i følge statistikken.
Drap i nære relasjoner er den vanligste typen drap, ja. Skremmende nok.
Strekker,
Jeg står ved min distinksjon mellom nær-relasjon drap i Europa ++ og æresdrap i æreskulturer.
Jeg er ikke uenig med deg at en betydelig del av drapene som foregår i Europa ++ er nær-relasjonsdrap. Former for sjalusi / avvisning er et utbredt motiv, og det er vanligst at menn dreper kvinner.
Jeg tror likevel at unge menn som dreper andre unge menn er den største gruppen drap over store deler av verden.
Uansett, drap er heldigvis skjeldne hendelser har på berget. nokså nær 1 pr 100 000 inbyggere pr år. Hvis du har lyst til å se hvor heldige vi er kan du se her: http://www.nationmaster.com/graph/cri_mur_percap-crime-murders-per-capita
Cassanders
In Cod we trust
Kjønnsfordeling når det gjelder drap i Norge:
Totalt for perioden var ofrene omtrent 60% menn og 40% kvinner.
(Kilde: SSB)
Hmmm, det var noe slikt jeg trodde det så ut, ja.
Og jeg tror for øvrig fordelingen er omtrent som på grafen enten vi ser på Island (hvor drap / 100 000 innb. er ca 1/10 del av forekomst i Norge), og Jamaica eller Sør Afrika, hvor det begås ca 50 ganger så mange drap pr 100 000 innb som i Norge.
Akk ja, det testosteronet, det testosteronet
Cassanders
In Cod we trust
Og om du snur ligningen og ser på hvem som dreper… så ser du virkelig testosteron in motion. Det er ikke mange kvinner som dreper.
[...] som heter Kristin skrev følgende i tråden om Det ubegripelige: “Jeg har sendt en e-post til nettredaktøren i [...]