Reisebrev fra oktober i fjor

Dette ble nedskrevet om min fantastiske Norges-tur med venner fra Brasil i fjor:

Zé (min beste brasilianske venn som jeg har kjent siden 2002) og moren hans, Rose (som er det varmeste og mest gavmilde vesen jeg vet om) kom hit den 12.oktober i fjor. I en smule gråvær, men imponert allerede på flyplassen på grunn av de vakre høstfargene.

Dagen etter ble tilbrakt på Bygdøy, på vikingskipmuseet, Kon Tiki og Fram-huset. Det visste jeg var de viktigste museene å ta med Zé til, for han er overmåte interessert i alt som har med eventyrere og menneskelige bragder å gjøre. Han vet mer om norske polfarere enn meg. På fredag dro vi til Lillehammer, og var der i to dager. Beså området, OL-anleggene, Storgata i Lillehammer og var oppe på Hafjell-toppen. Det var veldig flott der, og jeg begynte å skjønne hvor eksotisk Norge faktisk er.

Søndag leverte vi Tigerungen til bestefar på Skei, og så kjørte vi Peer Gynt veien over fjellet til Vinstra. Der er det vakkert, og brasilianerne stoppet omtrent hver mil for å ta bilder. Zé filmet, og er ustyrtelig morsom når han leser inn kommentarer mens han filmer. Tegner og forklarer, beskriver alt han ser, husker alle slags morsomheter som at han drakk sin dyreste øl noen gang på Lillehammer, til 59 kroner. Han skulle visst hva den koster på utesteder i Oslo.

Vi kjørte over Sognefjellet fra Lom. Og der har jeg aldri vært jeg heller, så jeg var overhode ikke forberedt på hvor usannsynlig vakkert det var. Det er det mest storslagne jeg har sett; på det høyeste punktet, 1434 meter, står du der, stum, med panoramautsikt til snøkledde fjell, isbreer, innsjøen under, og værbitte steiner med mose på. Det var aldeles spektakulært.

Zé mente han måtte ha kommet feil og egentlig var inne i en film fra National Geographic. Moren sa bare ”Que maravilhoso!!!”, og snakket som en foss da yngstesønnen ringte mens vi var på toppen. Så kjørte vi ned fra fjellet, det går veldig bratt ned, og veien snor seg nedover fjellsiden. Zé, som liker å kjøre bil, syntes det var ustyrtelig morsomt å kjøre bil i Norge. Da vi kom til Luster-fjorden, ble det igjen ganske stille en stund, for vakkert er det der også. Destinasjonen vår var Flåm, og dit arriverte vi klokka 19:30. Etter å ha brukt 8 timer på noe som burde ta 5. Det skyltes at vi stoppet omtrent 30 ganger for å ta bilder. Inklusive utenfor Lærdals-tunnelen, verdens lengste veitunnel, på 24.5 kilometer.

Flåm var base i 3 døgn, og derfra fartet vi hit og dit. Til lille Underdal for å kjøpe Norges beste hvite geitost, som produseres lokalt der. Vi tok Flåmsbanen, verdens bratteste toglinje. Og så daler dypt der nede, Trollstigen-veier oppetter fjellet, store fosser og spektakulære fjell. Så var vi en tur i Aurland, jeg kjøpte med Aurlands-sko og Rose fikk tatt bilde av seg på et reisdyr som står der, det var en frydefull opplevelse for henne. Så tok vi båten fra Flåm til Gudvangen, og det er noe av det flotteste jeg har sett. De som ikke har tatt den turen bare MÅ ta den. Vindunderlig vakkert. Zé trodde ikke ha så det han gjorde, eller at noen ville tro det om han fortalte det, så derfor tok han vel omtrent 45 minutter med film. Han har reist verden rundt, i hvert fall til alle tenkelige steder der det er surfebølger, men mente at Nærøyfjorden inn til Gudvangen er det mest spektakulært vakre han noen gang har sett. Og det kan han minsanten ha rett i. For det var helt RÅTT.

En anekdote; i Gudvangen hadde vi 1 time og 20 minutter for å rekke bussen tilbake til Flåm. Og mistet den nesten. Jeg måtte løpe for å rekke den. Det er slik det er å ha med brasilianere på tur! Alltid litt sent ute. Men vi rakk den da. Og måtte ikke overnatte på viking-fjordtellet i Gudvangen. Selv om det jo kunne ha vært morsomt!

På onsdag dro vi over fjellet til Hallingdal, målet var Nesbyen og Langedrag for å se på ulver, reinsdyr og annen norsk (og meget eksotisk) fauna. På veien stoppet vi i Lærdal, og fant etter mye om og men en åpen kafe. Så fikk vi åpnet Borgund stavkirke. En virkelig vakker kirke er det, vår best bevarte stavkirke.

Fjellovergangen over Hemsedalsfjellet og Hallingdalen blekner jo i forhold til den mellom Lom og Sognefjorden. Men de syntes det var skrekkelig morsomt å se reinsdyr og ulver og rare kuer med lang pels. Reinsdyret med de største hornene likte forresten ikke Zé på noe sett og vis. Han hadde ikke problemer med verken Rose eller meg, men Zé likte han ikke.

Torsdag tilbake til Oslo, og fredagen ruslet vi rundt i Oslo sentrum. Men Oslo er ikke all verden, må jeg si. Det er jo en liten by uten særlig sjarmerende bygninger og gater, med mindre du har tid til å dra til Grünerløkka og slike steder. Det hadde ikke vi. Og i dag bar det av gårde til flyplassen, og nå er de på vei fra Paris til São Paulo.

Vi har spist det meste av hva det norske kjøkken kan frembringe av gode saker på denne tiden av året. Jeg bestemte meg før de kom for at jeg ikke skulle servere et eneste lite norsk kjøttstykke, ettersom det vil få enhver brasilianer til å rynke på nesen. De er ualminnelig godt vant i kjøttveien. Men vi har MYE annet som er fantastisk godt:

Bachalão, helstekt lammelår med kantareller og mandelpoteter, ovnsbakt ørret, bergensk fiskesuppe, finnebiff med mandelpoteter og kantareller, eplepai med vaniljekrem. Tilberedt av undertegnede, som liker veldig godt å lage god mat av gode råvarer.

Og en usannsynlig mengde PØLSER. For de syntes pølsene våre var SÅÅÅ gode. Det var definitivt ikke mitt valg, altså. Spesielt imponert ble de over pølse-termosen min. Den hadde vi med på tur en dag. Nytt på pølsemenyen var pølse i lompe med ruccola, paprika, sennep og ost, men de syntes det passet strålende. Og norsk brød og ost var de mega-imponert over. Noe jeg skjønner veldig godt, tatt i betraktning det pytonbrødet de har i Brasil.

Og så drakk vi masse god vin, inklusive en italiensk jeg hadde i kjelleren fra 1983, som ikke hadde blitt eddik, og en Sauterne fra 1995, som Rose hadde fått i Frankrike (de var der først). Og så drakk vi oss igjennom andre italienske, franske, sør-afrikanske, australske, chilenske og argentinske. Ergo er jeg på vannvogna nå, etter å ha drukket hver dag i ti dager. Men bare akkurat passe.

Kveldene ble tilbrakt med skravling, matlaging og rummy, brettspill. Ualminnelig hyggelig. Og så så vi på stjernene og fullmånen der den steg opp fra bak fjellet på Flåm. Aldeles magisk var den opplevelsen. Og fjorden var blikkstille, vi våknet til ville fjell som speilet høstfargene sine i fjorden. Rett og slett VAKKERT.

Faren til Zé døde i fjor sommer, og Rose hadde sovet dårlig og spist lite helt siden da. Hun så sliten ut da hun kom. Men i fjell- og fjord-Norge både spiste og sov hun veldig godt, og fikk tilbake farge i kinnene og var så lykkelig for alle de store opplevelsene. Dette var hennes første tur til Europa noen gang. Og jeg er så glad for at Zé overtalte henne til å komme. Hun hadde veldig godt av en rolig ferie i Norge. Det sa hun også, mange ganger. Og grudde seg til å reise hjem, for da kommer hun til å være alene. Men som hun sier ”é a vida” – slik er livet.

Zé sa at han ikke hadde forventet at Norge var så spektakulært og strålende vilt og vakkert. Jeg hadde virket så imponert over naturen i Brasil, og fremstilt Norge som bare et lite land av stein, sa han. Så ha trodde ikke vi hadde så mye å vise frem. Men det har vi, det er sikkert og visst. Det er vilt og vakkert og tar pusten fra deg, dette fjell- og fjordlandet vårt. Men jeg hadde ikke tenkt slik på det, jeg måtte se det med deres øyne tror jeg, for å forstå hvor flott det er her. Og det er rent, organisert, godt skiltet, ryddig og folk er veldig vennlige og imøtekommende. Hvorfor vi har fått rykte på oss for å være sure og sære, vet ikke jeg. For slik er det ikke på turne i landet i hvert fall.

Og så er det vel bare å takke gudene for det vakre været. Det hadde blitt helt annerledes og mye kaldere med regn og tåke hele tiden. Men at de også lot oss få litt snø på avreisedagen, var veldig flott. For Rose har bare sett snø en gang før i livet.

En liten anekdote til slutt: De har et uttrykk i Brasil som beskriver noe som er så sjeldent at det er vanskelig å tro at det finnes. Det er som å se et torskehode (”cabeça do bachalão”), sier de. Så derfor var vi på fredag innom den lokale fiskebutikken for å filme torskehoder. Og fiskehandleren gikk i kjelleren og hentet de største han hadde, og det ble filmet og kommentert i det lange og det brede. De har ikke fersk torsk i Brasil, noen gang. Bare klippfisk, og den arriverer jo som kjent uten hode. Og det første Zé sa da han kom, var at han ville se et torskehode. Han tok bilde av det og filmet det med. Morsomt, spør du meg.

Os meus amigos me deixaram com lembranças de dias cheio de experiencias e mais cheio de amor.

(Mine venner forlot meg med minner om dager fulle av opplevelser og enda fullere av kjærlighet.)