Julen 2004 reiste Tigerungen og jeg til Brasil den 21.desember. Da hadde vi ikke vært der siden vi flyttet hjem sommeren 2003, og ikke har vi vært der siden heller.
Det var ganske kaldt i Norge i desember 2004 så vidt jeg husker, og jeg husker det var slik en deilig følelse å skulle forlate kalde og mørke Norge. Jeg er ikke så begeistret for julemas og -kjas heller, og det var en befrielse å skulle reise bort. Jeg var litt bekymret for at vi så ut til å ha litt dårlig tid på mellomlanding i Frankfurt, men det gikk bra. Til vi skulle taxe ut. Da gikk det ikke bra lenger. Plutselig var det 25 brannbiler og ditto brannmenn i fullt katastrofe-verneutstyr rundt flyet vårt. Som måtte evakueres, og siden vi fløy med Varig, måtte det flys inn en ny maskin fra São Paulo. Dermed overnattet vi på Sheraton på flyplassen den natten, og så fløy vi videre ettermiddagen etter. En ny overnatting for deler av natten i São Paulo (vi ankom 03:00 og serviceinnstilte brasilianere hadde ordnet hotell til oss), og så ankom vi Curitiba et døgn forsinket, på lille julaften.
Og det var aldeles fantastisk å være tilbake! Luktene, lydene, synsinntrykkene, smakene (jeg kjøpte et lass med Pão de queijo på flyplassen i SP med en gang jeg landet). Vennene og varmen, både den klimatiske og den følelsesmessige. Det kjentes som å komme hjem igjen, eller kanskje som å være på besøk hos den delen av sjelen som var blitt igjen i Brasil da resten flyttet hjem.
PÃ¥ julaften skulle vi være sammen med venner, de som var her i Norge i fjor høst. Siden bachalão er en super-delikatesse for brasilianere, og de sjelden ser sÃ¥ god kvalitet fisk som vi har, sÃ¥ hadde jeg med norsk klippfisk og laget bachalão ala min farmors bacalao. Det var mitt tilskudd til “julebordet”. De gjorde det nemlig slik at de laget noe mat selv, og sÃ¥ hadde gjestene med seg noe. Hovedretten pÃ¥ julebordet var kalkun, og i tillegg var det mange smÃ¥retter av forskjellige slag.
Det jeg likte aller, aller best med julaften i Brasil, i tillegg til at jeg var sammen med venner jeg hadde savnet, var at hele feiringen var så uformell. Det var ikke voldsom pynting, det var ikke voldsomme mengder gaver, og huset var ikke overpyntet det heller. Folk kledde seg pent, men ikke pyntet. Og hele storfamilien var samlet. Gamle og unge, barn og voksne. Vi spiste og hygget oss, og utover kvelden kom venner og kjente innom for å si god jul og ta en øl. Hvor mange som var innom i løpet av kvelden, vet jeg ikke, men det var mange.
Selvsagt gjør klimaet noe med folk. Det at du kan sitte ute i kortermet bluse på julaften og drikke øl, bidrar til at det meste bli mer uformelt. Og brasilianerne er uformelle, man er på fornavn med alle, og siden det ikke er så mye styr med ting som her, er det helt naturlig å stikke innom hverandre på julaften.
Dagen etter reiste vi til stranden, og det var en spesiell følelse å være på en nydelig sandstrand på første juledag. Jeg savnet (nærmest selvsagt) ikke snø og kulde i det hele tatt, ei heller en 1.juledag som er så stille at du kan høre en knappenål falle, og alle barn kjeder livet av seg.
Og nÃ¥, møte! Ergo kommer det mer om Brasil-jul og -nyttÃ¥r senere i julen. Vi var tross alt der i 3 uker – og det virket mye lenger.
Det minner litt om den stemningen og samværsformen man kan oppleve i Hellas, og – hvis man er heldig – til en viss grad i Norge om sommeren. SÃ¥nt som gir virkelig feelgood langt inn i ryggmargen, følelsen av at det er godt Ã¥ være menneske. Jeg skjønner godt at det var en god mÃ¥te Ã¥ feire jul pÃ¥. Mennesker tettere sammen, det er kjernen i det , ikke sant?
Gleder meg til fortsettelsen :-))
Milton har blant annet feiret jul på karaokebar i Bolivia. Det var spesielt.
Jepp, Goodwill, feelgood og tudo tranqüilo til lang inn i ryggmargen :o) Jeg tror at om det er et land i Europa en brasilianer vil føle seg hjemme i, så er det Hellas. Det er litt den samme kulturen. Mennesker tettere sammen, og ikke så mye kjas og mas som vi lager det til her hjemme.
Jul i karaokebar i Bolivia, Milton? Du må da fortelle mer enn som så. Vil høre mer om det :o))
Tja. Jeg fikk faktisk sansen for karaoke i det landet. Ut på bar og feste, og så avslutte med skikkelig fyllesang på karaokebar. Er langt mer gøy enn den norske varianten med et trøtt nach spiel. Det mest spesielle var egentlig kontrasten. Det totale fraværet av julestemning. Ikke en juleduk, ikke en nisse, ikke julemusikk og ikke andre dekorasjoner enn man så ellers i året.
En annen jul tilbrakte jeg sammen med et par tanter og onkler av min daværende i Quito i Ecuador. Det var ikke rike mennesker, men de hadde da mat på bordet hver eneste dag. Kylling og ris. Noen ganger med stekte bananer, andre ganger med linser eller bønner, men alltid kylling og ris. Hver eneste dag.
Så kom julekvelden, og det første var at tradisjonen med å gi gaver egentlig ikke var der. Derfor ble den lille gutten i huset veldig glad og overrasket over å få en julegave (byggeklosser). Det lå an til at julekvelden skulle bli veldig festlig og spesiell. Det var hyrt inn kokk som skulle stå for matlaginga, og alt av familie skulle komme.
Folkene kom, og etter en stund var det tid for å spise. I og med at det uansett ikke var plass til alle ved bordet, ble det mer eller mindre å sitte der man kunne finne en plass. Sittende i sofaen, i trappa eller hvor det ellers var plass. Og menyen? Kylling og ris! Riktignok i en fløtesaus, men fortsatt kylling og ris. Jeg tror faktisk de spiser kylling og ris 366 dager i året når det er skuddår.
Men det var hyggelig. Mindre høytid. Mer dans. Mer øl og sprit. Salsa og merengue er egenlig ikke noe å bygge opp julestemning på.
Jeg har vært pÃ¥ noen slike nachspiel-karaoke’r pÃ¥ Sinatra, og det er i grunn bare sÃ¥nn passe morsomt ja. Din høres bedre ut. Du minner meg litt om 17.mai i Brasil. Jeg bryr meg egentlig ikke om 17. mai, men det ble veldig snÃ¥lt at det var en helt vanlig dag.
Kylling og ris er jo godt da – selv pÃ¥ julaften :o) Spesielt om den er tilberedt av en kokk og i fløtesaus :o)
Brasiliansk jul var også mer fest og moro enn høytid, selv om juleevangeliet ble lest opp.
Milton: Hvilken jul feiret du pÃ¥ karaokebar i Bolivia? Vi var ikke der samtidig, vel? Min jul i Bolivia 2002 feiret jeg hos en av mine tre familier i Cochabamba og nyttÃ¥r med venner og deres familie i Potosi. Kanskje jeg skulle skrive mer om den? Har skrevet bittelitt om gavetradisjonen – som egentlig tilhører Reyes (helligtrekongers aften 6. januar), men det er jo mer Ã¥ fortelle! Men det virker ikke som responsen er like overdøvende pÃ¥ Bolivia-postene mine.
Jeg var innom karaokebarene i Bolivia, men ikke på julaften. Jeg husker min bolivianske kjæreste svært inderlig gjerne ville at jeg skulle synge en sang (helst en som kunne tilegnes ham), men på den tiden kunne jeg jo ikke en eneste sangtekst på noen latinopoplåt. Så da ble det drikking og Cacho i stedet.
Og Iskwew: jeg skjønner sÃ¥ godt at det var en deilig følelse Ã¥ feire med venner og varme, jeg skulle gjerne byttet ut norsk jul med boliviansk jul en gang til, slik du sikkert gjerne gjør med brasiliansk jul 🙂
Det er mange poster folk kan ha utbytte av, selv om det ikke kommenteres så mye, Tiqui. Så skriv i vei!
Jeg bytter det nok gjerne bort ja :o) Men jeg husker også følelsen av å komme hjem til Norge da jeg bodde i Brasil. Den knitrende snøen. Den krystallklare luften. Sånn er det å føle seg hjemme på to steder.
Kan ha vært samtidig. Var i Tarija, Deretter slengte jeg meg en vintrailer (Kohlberg) til Santa Cruz. Sov i lasten 😀 😀 😀 😀 Milton og 32.000 flasker vin ei hel uke.
Veiene var sÃ¥ jævlige at traileren hadde lyskastere bakover, slik at vi kunne se om vi greide Ã¥ dra hjulene gjennom svingene. Traileren var 17,5 meter lang. Markeringspinnene forrest pÃ¥ snuten skrapte bergveggene. Og vi tygde Coca-blader og pratet om kvinnfolk og alt mellom himmel og jord – sÃ¥ som den stammen som lever pÃ¥ grensa mot Paraguay. De er ukjente for de aller fleste, og man ser dem aldri. Høyst pÃ¥ 2-300 meters avstand. Det spesielle med dem, er at de har knærne bak frem, som en struts. Derfor løper de raskere enn en hvilken som helst hest. De er rÃ¥sterke, og legger glatt ei ku i bakken dersom de vil ha melk. SÃ¥nt snakket vi om, og inka-gull. Gjemte inka-skatter. Skatter man kan finne, slik at man blir steinrik. Hvor herlig er det ikke Ã¥ stanse traileren, og sitte og drikke vin mens man snakker om disse tingene pÃ¥ fullt alvor med folk hvor vi stanset pÃ¥ veien – uten forakt bare fordi jeg vet hva en PC er.
EVENTYR!!! Vi løp rundt og solgte vin på veien for å raske i hop penger til diesel.
Fra Santa Cruz bar det til Sucre, sÃ¥ Potosi og Uyuni, før jeg krysset over til Chile. Guds død! Karnevalet i Santa Cruz… Det verste griseriet pÃ¥ jorden. Folk kaster smøreolje, blekk og vann i en salig blanding – og de verste pisser i tanken pÃ¥ vanngeværet og sprayer folk. Jeg var purpurfarget i panna ei uke, hadde fiolette hender nesten en mÃ¥ned, og hÃ¥ret var og ble pink til det ble klippet av.
Potosi sier du? Da kan du sprenge dynamitt! Bra Tiqui!
For en reise, Milton! Solgte vin for å raske sammen penger til diesel. Ukjente folk med knærne bakover. Inka-skatter.
Jeg har levd et kjedelig liv 😀