Om Hjørnet

I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød tråd eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]

Print Friendly, PDF & Email

Les videre »

Kontakt

Navn (nødvendig):

E-mail (nødvendig):

Emne:

Melding:

Skriv bokstavene i bildet under:

captcha

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Abonnér

Legg igjen e-mail, så får du mail når jeg publiserer nytt innhold.

Ta kontakt i sosiale medier

Du finner meg her:

Mye lest siste 30 dager

Sorry. No data so far.

Søk, og du skal finne (håper jeg)

Å være helt alene med ansvar for barn

28.08.06 i Om meg

I går opprettet jeg en gruppe på Blink som jeg kalte «Helt aleneforeldre». Altså; det skal være en gruppe for de av oss som har barn, men ikke har en forelder til som har eller tar ansvar for barnet. Det kan det være mange årsaker til. Den andre forelderen kan være død, eller ikke ville ha noe med barnet å gjøre, eller for all del, ikke være egnet til å ha noe med barnet å gjøre.

Uansett grunn, så er dette en spesiell gruppe aleneforeldre. Og i alle de fora for aleneforeldre som jeg med tiden har vært innom, har jeg ikke funnet et sted der det som er mine spesielle utfordringer har stor nok plass. Så derfor opprettet jeg et selv.

Noen av mine spesielle, og ganske så såre, utfordringer er:

* Du må helt alene ta alle avgjørelser foreldre tar for barn
Det er skremmende nok det. Jeg alene tar avgjørelser som kan ha store konsekvenser for Tigerungen min. Jeg har ingen å dele ansvar med, om det ikke går bra. På den annen side er selvsagt konfliktnivået lavere – men det er slitsomt å skulle ha ansvaret helt alene. Du kan få råd, du kan få innspill, men du må selv beslutte.

* Ingen å dele gleden med
I de fleste av de mirakuløse øyeblikkene i et barns liv, er man alene. Det er ingen du kan snu deg til og si «Så du hva han gjorde?». Nå er det jo mange foreldre med delt omsorg som har et konfliktnivå som gjør at de ikke snakker sammen i det hele tatt, og dermed heller ikke deler gleden. Men jeg håper det er en del som klarer å dempe konfliktnivået såpass at de klarer å glede seg sammen over det lille mirakelet de har skapt.

* Det er ingen andre som med selvfølgelighet tar ansvar for barnet
Du er helt avhengig av velvilje og at folk stiller opp. Og det gjør de ikke alltid, for folk har ofte nok med sine egne liv, naturlig nok. Om et barn har to foreldre, kan du stille krav til den andre. Det kan ikke jeg. Det er ingen å stille krav til, du er avhengig av velvilje.

* Ingen mannlig rollemodell i det daglige
I mitt tilfelle; om den som er alene er mann, er det kvinnelig rollemodell som mangler. Du må derfor fylle begge de rollene i barnets liv, i stor grad. Og det er ikke bare lett. Jeg tror menn ofte er flinkere til å gjøre ting med barn enn kvinner er, de er flinkere til å leke, for eksempel. Og dessuten så kan jeg ikke på samme måte som en mann gi Tigerungen et bilde av hva det vil si å være mann. Og på det praktiske; jeg skulle ønske noen andre kunne bidra til at han lærte seg å sykle og sånne ting. At det var noen som kunne gi ham gleden over fotball, for den finner jo ikke jeg i meg. At noen gjorde guttegreier med ham. Jeg tenker noen ganger at han rett og slett får for få impulser, selv om han er en mangfoldig personlighet, som åpenbart plukker om ting mange steder i hverdagen og det som skjer rundt ham.

* Lite systematisk avlastning
Når du ikke har en samværsforelder, så blir det naturlig nok slik at du stort sett har barnet hele tiden. Ofte blir det da slik at all sosial kontakt du har med andre voksne, er begrenset til kontoret, og ettermiddager med barn til stede. Det er rett og slett veldig lite tid og rom til å være bare deg, bare et voksent menneske. Dine behov forsvinner, for barnets behov må dekkes først. Det blir fort et isolert liv. I mitt tilfelle, om jeg ikke hadde mulighet til nettkontakt, så hadde jeg hatt svært lite sosial voksenkontakt. Så til de som ser på slik online-kommunikasjon som mindreverdig kommunikasjon vil jeg bare si at de ikke har peiling. Det er livlinen for mange i min situasjon.

* Redsel for at noe skal skje
For hvordan skal det gå med Tigerungen om noe skjer med meg? Det er jo ingen backup. Joda, han har folk han kan lite på, men bare en han har ett skikkelig tett forhold til. Jeg har forsøkt å sørge for at han ikke skal være for avhengig av meg, men det blir han jo, for det er ingen andre som er der i hverdagen hans. Vi er en liten og sårbar enhet.

Og så skal jeg komme med en innrømmelse. Jeg er så møkkalei av å høre om foreldre som krangler, slåss og bruker barn for å hevne seg, eller i pur bitterhet over at livet ikke ble som de hadde håpet. Ja, det er sikkert ikke lett å måtte forholde seg til et menneske som har såret en, men det er utrolig verdifullt for et barn å ha to foreldre. Og det bør få presedens over ens egen bitterhet. Spis noen kameler! Gjør ditt for at det skal fungere. Sett pris på at barnet ditt har en annen voksen som med selvfølgelighet er opptatt av barnet, og tar ansvar for det. Ikke saboter det forholdet, eller bruk barnet i en voksenkonflikt.

Og en liten innrømmelse til.. jeg blir litt oppgitt over de som synes det er sååå vanskelig å få ting til å gå opp, når mannen er borte en uke. De skulle prøve det 365 dager i året.

Dette ble vel hakket mer personlig enn denne bloggen bruker å være, men noen ganger må det bare settes ord på ting, og noen ord kan med fordel stå i offentligheten også. Og det er ikke ment som sutring, mer en beskrivelse av hvordan livet som «Helt aleneforelder» er. Denne gangen uten en munter tone, som da jeg skrev om «Ting du ikke trenger å si til en enslig forelder med lite avlastning.» Men heldigvis klarer jeg som regel å finne humor i det meste.

Uten humor og selvironi, vet jeg ikke helt hvor jeg hadde vært. Men det hadde helt sikkert vært et mye vanskeligere sted å være.

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Tagget med:

18 kommentarer

Trackback URL | Kommentar-feed

Sider som lenker til dette innlegget

  1. Iskwews hjørne på www » Nå ble jeg fornærmet! | 23.02.07
  2. Vinnermødrene? : Iskwews hjørne på www | 24.10.10
  1. Goodwill sier:

    Dette var veldig personlig skrevet, og veldig sterkt å lese. Selv om både dette med avlastning og kanskje spesielt redsel for at noe skal skje også delvis gjelder oss – jeg kjenner en barneflokk som mistet begge foreldrene i ulykke – så er disse områdene du skriver om slikt som vi som er to ikke kan sette oss inn i. Bare ane. Og du beskriver det godt, og det beveger meg.

    Men sånn er det nå engang, og du har egentlig ikke noe annet valg enn å gjøre de tingene du gjør som best du kan. Og som rollemodell kan du bare være deg selv, du kan ikke prøve å gi ham noe som en annen kunne ha gjort, du må bare være deg selv. Det er ikke så rent lite bare det, skal jeg si deg!

    Jeg tror gutten din blir en sterk og oppegående person. Du gir ham sterke og gode verdier å bygge på, som vil kombineres fint med den stimulansen han får gjennom skole, venner og aktiviteter. Han vil finne de nødvendige rollemodellene selv, når tiden kommer.

    Og du vil være stolt av ham.

  2. Undre sier:

    Dette var sterkt å lese, Iskwew.

  3. Iskwew sier:

    *snufs*

    Takk for gode ord, Goodwill. Du har selvsagt rett, en får bare være den man er, og ikke forsøke å være noe man ikke er. Og krysse alt man har for at det er godt nok. For det må det jo være!

    Og så tror jeg det er viktig å sette ord på ting, både for en selv, og for andre. I hvert fall hjelper det alltid meg.

    Undre: Det er de som har det mye tøffere. Jeg er så heldig at jeg f.eks. ikke sliter med økonomien. Det på toppen, hadde vært skikkelig vanskelig.

    Og i tillegg: takk for at dere sørget for at man ikke lenger kan høre en knappenål falle i denne tråden :o)  Det skjer fort med slike tråder, og selv om jeg vet det, så er det godt at det ikke ble heeeelt stille her.  Men blogg er egentlig laget for det litt mer overfladiske.  Noen ganger får det imidlertid bare stå sin prøve!

  4. klypa sier:

    Du har et godt poeng angående knappenåler som faller i veldig personlige og vanskelige poster. Man har bare så forbasket lite å si når det kommer noe nært, ekte og personlig. Det betyr på ingen måte at vi ikke leser, og at vi ikke vil ha mer.

    For dette var fint. Virkelig fint.

  5. Iskwew sier:

    Takk, klypa! Og det kommer nok mer.

    Jeg vet at det ikke er så lett å si noe på personlige innlegg, og jeg sliter med det like mye som andre. Og noen ganger er det aller viktigste å sette ord på ting, men det er rett og slett hyggelig når noen sier noen ord. Så takk for det :o)

  6. alliene sier:

    Jeg tror ikke det går en eneste dag der jeg ikke priser meg lykkelig for at faktisk jeg har noen å dele gledene, sorgene og ansvaret med. Jeg er full av beundring for dere som er i denne situasjonen.

    Er ganske fersk på denne bloggen, men liker det jeg leser! 🙂

  7. Iskwew sier:

    Takk skal du ha, alliene :o) Jeg håper du forsetter å lese.

    Det er godt at du vet å sette pris på det, for det virker noen ganger på meg som om folk ikke helt evner å gjøre det. Ikke det at man ikke skal få lov til å ha sitt å slite med, det har alle lov til, men det er veldig godt for både barn og foreldre å ha noen å dele hverdagen med. Ansvaret. Og ikke minst alle gledene. Noen som kan hjelpe deg med å huske, små detaljer som du ikke husker selv.

  8. Cathrine sier:

    Hei! Jeg leser bloggen din hver dag, selv om jeg ikke blogger selv. Du har så mye fornuftig å si, humor og varme. Dette var en veldig fin post, som også kan være lærerik for den som ikke har barn.

    Takk for at du deler av deg selv, og er så flink til å skrive.

  9. Iskwew sier:

    Takk, Catrine :o) Hyggelig at du leser, det er jo derfor jeg skriver. Om ingen leste, hadde det hatt mye mindre mening.

    Å sende tanker til bloggen via tastaturet og se at folk leser, og kommer tilbake, det er utrolig givende. Så takk til deg :o)

  10. Undre sier:

    Jeg synes ikke bloggen din er det minste overfladisk, Iskwew. 😉 Den er bare ikke intim-utleverende (og ikke noe galt med det …).

  11. Iskwew sier:

    Nei, og intim-utleverende kommer den aldri til å bli heller :o) Noe bør forbeholdes mindre fora og ikke evige spor på internett, synes jeg.

    Det er godt å høre at den ikke er overfladisk – vi bruker jo oss selv når vi skriver, våre opplevelser, tanker og meninger. Det er det jeg ser i mange av de bloggene jeg leser fast. Det er gjerne ikke de bloggene som står høyest oppe på ratinglistene. Men de som legger litt av seg selv i det. Der jeg kan se personligheten.

  12. juliet sier:

    Du er utrolig flink i alt du gjør. Du holder ut og du finner glede i de små ting. Alle de praktiske problemene gjør deg innimellom rasende. Sånn som i morgen, da jeg skulle passe tigerungen fordi du skulle på foreldremøte. Så viser det seg at også jeg må i foreldremøte samme kveld og på samme tid.

    Hva gjør de som er alene som har barn begge steder…? Det er lite gjennomtenkt i dette samfunnet at noen faktisk er alene!

    Du er en trygg omsorgsperson. Du gjør alltid det som du mener er til det beste for deg og ham. Mer enn det kan du ikke gjøre. Jeg vet bare at den dagen den tigerungen er voksen vil han forstå at han hadde en mor som stilte opp i et og alt så langt hun kunne og hun strakk seg enda langt utover det igjen.

    Det er tøft, men man skal lete lenger etter en bedre mor enn deg. Hvis den perfekte mor finnes så er du uten tvil en av dem!

  13. Iskwew sier:

    *snufs*

    Takk, juliet. Men noen perfekt mor er jeg langt ifra. Det er heldigvis ikke nødvendig heller. Jeg tror jo at barn godt kan lære av sine foreldre at ingen er perfekte, at ingen klarer alt, og at noen dager er vanskelige.

    Og du er jo en av Norges største kamelspisere. Du er forbilledlig når det gjelder å sette dine egne greier til side, spise kameler, fordi vet at det er det beste for barna dine. Noen ganger har jeg vært glad for å slippe å svelge slike kameler, noen ganger har jeg tenkt at den kamelen er jammen for stor for juliet å svelge, men så klarer du det likevel. Mange av de foreldrene som krangler, slåss og bruker barn i voksne konflikter kunne gått på kurs hos deg! For du har skjønt hvor verdifullt det er for barn å ha to foreldre. Og at det også er verdifullt for deg.

  14. Tiqui sier:

    Helt aleneforeldre har alltid imponert meg. Selv har jeg ikke barn og har knapt tid og overskudd til å ta meg av mine egne ting. Hvordan skulle jeg da kunne ta vare på et menneske som er helt avhengig av meg – helt alene?

    Jeg har en venninne som også alltid har vært alene med sin sønn. Det er tøft i seg selv, men foruten å være alene var sønnen plaget med atopisk eksem og allergier som krevde ekstra påpass og stell utover hva vanlige barn trenger. De har møtt skikkelige tøffe tak i løpet av hans oppvekst og det har nesten knekt henne. Men likevel har hun klart å få til ting i livet for seg selv, tatt ham med hvorenn hun skulle. Jeg kjenner ingen som mer helhjertet kjemper for sitt barn og for hans ve og vel. Så inderlig imponerende er det.

  15. juliet sier:

    Jeg har alltid visst at jeg må få det til å fungere på et eller annet vis. Alternativet at ungene skulle være bare hos meg hele tiden er jeg ganske så sikker på at jeg ikke hadde taklet. Jeg prøvde det jo en gang i fire måneder. Da var jeg «finito»…

    Da svelger jeg heller kameler og får noen pusterom innimellom:-) Men jeg har det valget, det har ikke du… Fedre er ikke perfekte, foreldre er ikke perfekte, mødre er ikke perfekte, jeg er ikke perfekt… Men det funker…

    Måtte dette samfunnet (skoler/barnehager) en dag forstå at det er foreldre som er alene med barn og legge foreldremøter/avslutninger/arrangementer til ulike dager slik at vi kan hjelpe hverandre med å ta ansvaret for barna. Det er nesten umulig å løpe mellom flere ulike foreldremøter og avslutninger på ulike skoler/barnehager på en og samme ettermiddag…

    Det er ikke bare verdifullt for barna at de har kontakt med far. Det er også kjempeviktig for mødrene. Innrøm det, og prøv å få det til å funke alle dere som har muligheten… Fordelene er større for alle parter ved å samarbeide enn å motarbeide hverandre. Det er barna som lider under foreldrenes kamp for å gjøre livet surt for den andre, og sist men ikke minst en selv…

    Lett er det ikke alltid, men hva gjør man ikke for barna, for seg selv og mulighetene for at alt skal ordne seg til det beste for alle.

    Til alle de som er helt alene, hvor den andre omsorgspersonen enten er død eller av andre grunner er borte for alltid: Jeg bøyer meg rett og slett i støvet i dyp beundring, fordi jeg tror at det er enda tøffere. Dere er alltid alene om absolutt alt. Uten noe annet valg… Man skal være sterk som en tiger for å takle alt. Og noen ganger blir man bare rett og slett lei av å være sterk…

  16. Iskwew sier:

    Tiqui, det skjer noe merkelig med deg når du får barn. En metamorfose, nesten. Av en eller annen grunn er det som om du aldri har levd et annet liv, du vet nøyaktig hva du skal gjøre, og du tar vare på det lille vesenet som den naturligste ting i verden.

    Både Tigerungen og jeg er jo velsignet med verdens beste helse, vi er omtrent ikke syke. Jeg kan ikke huske sist han eller jeg var syke. Hvordan den venninne har det, kan jeg bare forsøke å forestille meg. Det må være beintøft.

    Jeg husker noen en gang sa at det sikkert ville bli utviklende for Tigerungen å bo i Brasil. Og det var det nok. Men det var ikke for hans del vi flyttet til Brasil, det var for min del. Han var jo bare med på flyttelasset som den naturligste ting i verden. Sannsynligvis hadde han hatt det minst like utviklende hjemme. Det er viktig å gjøre valg ikke bare for barnet, men også for en selv.

    Juliet, det er så innmari irriterende at det skal være så vanskelig å forstå at alle tjener på at man spiser de nødvendige kamelene. Men det har du skjønt. Selv om de andre i dette regnestykket IKKE har skjønt det, og sjelden spiser kameler, det er stort sett du som sluker dem. Men det er bra for deg, og det er bra for ungene dine. Og fedrene burde skjønne at det har vætr jævlig bra for dem også. Det er jeg ikke sikker på at de gjør.

    At de gjør noe så dumt som å arrangere foreldremøte på ungdomsskolen og barneskolen samme kveld, det skjønner jeg ikke. Hadde din minste vært et år eldre, måtte du ha droppet et foreldremøte. Det skulle være heeeelt unødvendig.

    Noen ganger blir man sååå lei av å være sterk, at du vil ikke tro det. Men det nytter jo ikke, du må være sterk, og sånn er det bare. Du tar deg sammen. Trikset er å tenke minst mulig på at det er slitsomt ¨å være sterk bestandig. Tenker du på det, blir det ofte alt for vanskelig.

Top