I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød trÃ¥d eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
I går hadde DN en lang artikkel om det de mener er et nytt samfunnsfenomen:
Vinnermødrene. Kvinner tar saken i egne hender nÃ¥r de skal stifte familie – eller fÃ¥ den til Ã¥ fungere. En ny gruppe voksne alenemødre som heller velger familieliv uten en mann enn med feil mann, har vokst frem de siste Ã¥rene.
De er ressurssterke. De har høy utdannelse, god økonomi, men ikke tid til en mann. De er de nye kvinnefamiliene. Birthe Linddal Hansen, dansk sosiolog og fremtidsforsker, sier det slik:
Der tidligere tiders alenemødre ofte måtte avfinne seg med situasjonen, tar den moderne alenemoren rollen som alenemor på seg, og nyter muligheten som følger med tilværelsen på godt og vondt.
– Dette er ikke kvinner som ikke kan fÃ¥ en mann pÃ¥ markedet, det er kvinner som stiller høye kravtil tilværelsen og ikke ønsker Ã¥ gÃ¥ pÃ¥ kompromiss med drømmen bare fordi de ikke har funnet den rette mannen, sier hun.
Dette er kvalitetsbevisste kvinner som ikke gir opp ønsket om barn fordi de ikke finner en egnet mann, altsÃ¥. Og de gjør det pÃ¥ den reale mÃ¥ten. Det er i følge en av de intervjuede vinnermødrene denne varianten: “For meg er det en mye mer real mÃ¥te Ã¥ gjøre det pÃ¥ enn Ã¥ bli sammen med noen og tilfeldigvis bli gravid”. Aha.
Artikkelen beskriver en samling lykkelige mødre som ser ut til å fikse det meste. Krevende jobber, barn alene og blir det litt ensomt, så kan man flytte i kollektiv med andre mødre i samme situasjon. En av mødrene som bor i bofellesskap sier det slikt, når hun anbefaler familieliv i bofellesskap:
– Som enslig ville jeg tenkt at man bare skulle gjøre det. Hvis det ikke gÃ¥r, kan man jo bare flytte fra hverandre. Det gjør menn og damer hele tiden, uten at det behøver Ã¥ bli full krise.
Så enkelt er det, altså. Det er bare å sette i gang, og går det ikke, så er det bare å flytte fra hverandre. Det går da helt sikkert greit for barna, eller? Akkurat det tror jeg vi får avvente med å konkludere om. Fremtidens statistikker vil kunne si noe om det. Selv om noe forskning viser at det er en drømmesituasjon å vokse opp med en alenemor:
En forskningsrapport fra Centre for family reseach ved Cambridge-universitetet som kom tidligere i år viste at barn av frivillige alenemødrene klarte seg bedre som unge voksne, og hadde et bedre forhold til familien enn barn av to foreldre, kanskje fordi alenemødrene var så dedikerte og godt forberedt på morskapet. Noen bytter jobb, andre flytter av hensyn til det nye barnet.
Jeg tror ikke det er så enkelt, gitt. Eller, det vil si, jeg vet at det ikke er så enkelt. Å være aleneforelder er faktisk ganske slitsomt, men det kan jo komme av at jeg ikke er noen vinnermor? Selv om jeg har høy utdannelse, god økonomi og barn alene. Kanskje er det bare jeg som ikke er vellykket nok, i tillegg til at jeg fikk barn uten å gjøre det med en anonym donor i Danmark. Det var ikke like nitidig planlagt.
Når du har tilbragt 11 år med en liten mann i huset, så skjønner du at savnet etter en pappa er der. Det merkes, og det er jeg ganske sikker på at det gjør for andre barn i samme situasjon også, uansett i hvilken Vinnermor barna har. Jeg synes det er alt for tidlig å avvikle pappa som institusjon, rett og slett. For som mor kan du ikke være både far og mor. Du kan bare være mor. Det kan godt være godt nok, men ikke tro at du kan fylle alle roller. Det er mer enn nok å være mor når man er alene. Jeg håper de som tenker på en slik løsning som noen av mødrene i artikkelen, tenker over noe av dette også, i tillegg til ønsket sitt om barn:
Dette er bare noen av tingene du alene må gjøre. Det er mange flere. Om det er ensomt? Jepp. Det å ta alle de beslutningene er en veldig ensom jobb. Og hvordan du enn snur og vender på det, så blir du fort ganske isolert. Det er nemlig mye du må si nei takk til å delta på. Alt det praktiske er krevende. Jeg skulle noen ganger ønske at døgnet hadde flere timer.
Alt dette skrev jeg om i 2006. Det er like gyldig i 2010.
Jeg håper virkelig ikke det å være mor alene blir et nytt kvinneideal. Det er veldig bra at det ikke er knyttet stigma til å være alenemor, men det er så langt fra en idealsituasjon. Verken for mor eller barn.
Dessuten: det er slitsomt nok å være alenemor om du ikke skal få krav på deg til å synes det er helt greit også.
Jeg synes det er så befriende at du ikke rosemaler morsrollen, Isk!
Synes ikke det er noen grunn til Ã¥ rosemale den 🙂 Det er som med resten av livet; glimt av lykke og resten hverdager.
Da jeg så forsiden til DN tenkte jeg at det var én vinkling: at de nye kvinnene ikke har tid til en mann. Jeg vil tro det er like interessant å spørre om det er menn som ikke har tid til likestilling her. Menn som ikke har tid til likestilling er sannsynligvis de samme menn en kvinne ikke har tid til. Stort vanskeligere tror jeg ikke den teorien er.
En helt annen sak er at artikkelen omtaler en ganske smalt definert gruppe. Det er ikke alenemødre generelt, men frivillige alenemødrene, og i tillegg til at det er et frivillig og nøye planlagt valg sÃ¥ har de tilsynelatende rikelige ressurser til Ã¥ gjennomføre planen. Jeg har en mistanke om at dette ikke er den typiske aleneforelder. 😉
Det er mulig det er en god teori, ja, HÃ¥kon.
At gruppen er smalt definert er vel sikkert. N̴r det gjelder frivillig, s̴ gjelder jo det mange fler Рdet er som kjent fri abort i Norge. Men det som er spesielt med disse er at de planlegger det.
Jeg tror vi skal holde oss til den planlagte frivilligheten her, ja. 🙂
Livet som separert forelder er også en dans på roser sammenlignet med heltaleneforeldrelivet, det skjønner jeg virkelig.
Det er det kanskje, men tror det avhenger av konfliktnivÃ¥. Noen fordeler har vi jo. Det er lite krangling. Vanskelig Ã¥ krangle med seg selv 🙂
Jeg syns det du sier om barn som savner en far er et veldig viktig poeng. Det er ikke lett Ã¥ være mammaen som mÃ¥ forklare hvorfor ungen ikke har en pappa som “alle” andre. Det er heller ikke lett Ã¥ prøve Ã¥ gi trøst nÃ¥r savnet er som verst. PÃ¥ noen omrÃ¥der i livet kommer man rett og slett til kort som kvinne, man kan ikke være bÃ¥de mamma og pappa, selv om man kan dekke alle materielle behov.
Personlig syns jeg noe av det verste med å være helt alene med ungen er å ikke ha noen å dele alle gledene og milepælene med.
Det er jeg veldig enig med deg i, Kaffedamen. Det er et stort savn, og ikke noe slekt og venner kan kompensere helt for.
Hei!
Jeg synes HÃ¥kon hadde et svært interessant poeng om menn som ikke har tid til likestilling. Betyr det utdannede menn med karriere som – i likhet med godt utdannede kvinner med karriere – ikke har tid til Ã¥ gjøre sin 50% innsats hjemme? Eller er det andre sider ved likestillingen som kan tenkes Ã¥ være det tidkrevende? Jeg spør, fordi nÃ¥r jeg smakte pÃ¥ formuleringen gav den en eim av en innsikt som jeg gjerne skulle visst mer om hva innebær. Det er kanskje en helt annen bloggpost, dog.
Forøvrig tror jeg det er smart Ã¥ være realistiske og edruelige i evalueringen av monoforelder-familien – enten det er alenemødre eller -fedre, sÃ¥ vi ikke her ogsÃ¥ fÃ¥r prestasjonsangst fra det sekundet vi slÃ¥r opp øynene om morgenen til man vrir seg for Ã¥ fÃ¥ sove med _all_ dÃ¥rlig samvittighet tyngende som hindrer søvnen.
Ellers har slektskapslæren et pent ord for kvinnefamilie: Matrifokale familier. Tradisjonelt har det vært brukt om familier der opprinnelig far er fraværende av ulike årsaker. Samtlige familier som jeg gjorde feltarbeid blant i Bolivia var matrifokale, men av helt andre grunner enn disse selvvalgte ressurssterke i artikkelen.
Mulig jeg krangler litt nå,
(og jeg tror nok jeg skal si meg ganske enig med HÃ¥kon),
🙂 men du skriver “De har høy utdannelse, god økonomi, men ikke tid til en mann”.
Si meg, har de ikke “tid til” en mann, sÃ¥ har de da vel for f… ikke tid til smÃ¥ barn! Hva er det de tror at de gjør? Kjøper kosedyr???
😀
IvarE: Kanskje de har tid til en mann hvis han er den rette mannen. En feil mann kan lett bli et stort barn til – og _det_ har man da ikke tid til om man skal ta seg av virkelige barn… *tralala*
@Tiqui:
Jada, 😉
BÃ¥de voksne kvinner og voksne menn kan være store barn… tralala..
Med det finnes faktisk også de som tror at det å ha barn er en dans på roser, og får alvorlige problemer når de oppdager hvor slitsomt det er.
@Tiqui: Jeg har ikke reflektert over hvilke deler av hverdagen disse ektefellene ikke gjør sin del av innsatsen. Det er bare en logisk følge av utsagnet pÃ¥ forsiden av DN. At feil mann lett kan oppleves som et stort og krevende barn for en samlivspartner har jeg en mistanke om at kan komme ganske høyt pÃ¥ lista, ja. 😉 Og, jeg vet fra sikre kilder at det finnes høyt utdannede menn som ikke er motivert til Ã¥ gjøre sin del av innsatsen i hjemmet finnes.
For ordens skyld, observasjonen er i forhold til den svært begrensede research DNs journalist må ha gjort på temaet kvinnefamilier.
Vi bør heller ikke glemme at en ganske vesentlig del av denne problemstillingen gjelder slike tilfeldigheter og følelser som gjerne kommer forut for de valgene artikkelen skriver om.
@IvarE: Barn krever tid. Et voksent par bør være i stand til å dele på eller fordele oppgaver slik at de sammen skaper tid.
”Vinnermødre”- Det smaker beskt av hele ordet!
Tiqui, slike matrifokale (godt ord!) familier har vært der til alle tider og i alle samfunn, ja. Det er planleggingen som skiller dette fra andre slike familier.
Realistiske forventninger tror jeg er veldig, veldig viktig. Det er utrolig fort gjort å bli veldig skuffet.
IvarE, det er viktig at barn er de som er barn, i hvert fall 🙂
Håkon, jeg tror nok DN hadde funnet en vinkling, og så brukte de det meste av energien på å underbygge den, ja,
Elle, jeg synes det ordet smaker veldig beskt også. Tvi, rett og slett.
Saken er at DN faktisk har rett ut i fra det jeg selv har observert. De aller beste foreldrene/mødrene er de ressursterke utdannede kvinnene i gode jobber som selv valgte å bli aleneforeldre.
Ikke bare fordi de har kronene, men også fordi de i motsetning til alenemødre på overgangsstønad snakker det offentliges språk og blir mødt av det offentlige (les nav) på en mer respektfull måte.
Mange grunner til det, men først og fremst; de her er ikke kvinner som er avhengige av nav for kroner eller annet.
De argumentene du lister opp i forhold til å være alene om omsorg for barn er de samme argumentene noen av venninnene mine også har. Forskjellen er bare at de er gift eller samboer med barnas fedre.
Uffda. Det må være skikkelig kjipt. For der har du vel et solid irritasjonsmoment.