I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød trÃ¥d eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
Dagens Puls var veldig interessant. Det handlet om den organiserte generasjonen, og hva vi foreldre bidrar til for at den oppvoksende slekt tilbringer store deler av livet i organiserte aktiviteter. Det er jo nesten så det ikke er mulig for barn å bare leke lenger.
Jeg har skrevet om den organiserte generasjonen tidligere.
Det meste ble egentlig sagt i programmet. Om du ikke så det, kan du se det her:
Barn og ambisjonsnivå er den godt formulerte tittelen på dagens program. Med følgende treffende undertekst:
Er barndommen i ferd med å bli en 24 timers pedagogisk treningsleir?
Det er vel det vi kan spørre oss om. Når vi har svart i hvert fall Tja på det, kan vi spørre oss om det er det vi vil at barndommen skal være. Dessuten kan vi spørre oss hva som skjer når dagens barn oppdager at hele livet ikke er tilrettelagt. Det vil for mange bli en sjokkerende opplevelse, er jeg redd. Curlingforeldre kalles vi, der vi løper foran og koster isen for barna våre. Jesper Juul, som jeg var overraskende enig med gjennom et helt halvtimes program, sa det slik:
Barn får mindre fleksibilitet, mindre plass, mindre voksenfrie soner.
Vi foreldre får dårlig samvittighet for det meste. Vi forsøker å strekke til på alle fronter, og ter oss som om vi er seigdamer eller -menn. Programmets legeforeldrepar med fem barn somalle måtte være med på noen med musikk og noe med idrett og dessuten gjøre lekser, de er tidens ideal, og det at noen klarer alt, blir målestokken for oss alle, uansett hva slags barn vi har og hvem vi selv er.
Når jeg forteller at Tigerungen ikke fikser å ha så mange organiserte aktiviteter, fordi hanhar behov for både frilek og hvile, møtes jeg ofte med bekymrede rynker i pannen av andre. De fleste barn klarer vel 2 aktiviteter. Men Tigerungen blir stresset av tofotballtreninger+kamp og f.eks. judo i tillegg, samtidig som han skal gjøre masse lekser og dessuten leke og slappe av litt.Vi prøvde en periode med judo mandag og onsdag, og fotball tirsdag/torsdag, men til slutt var Tigerungen så slite av det at han begynte å grine og spurte om han måtte holde på med så mye. Selvfølgelig må han ikke det.
Et slikt aktivitetsnvå er visst noe de fleste andre barn fikser lett som bare det1, men altså ikke han. Noe som selvsagt trigger min følelse av dårlig foreldresamvittighet; for det er sikkert jeg som ikke strekker til.
Om det hadde Jesper Juul et veldig godt poeng:
Hvis jeg skal være litt rÃ¥, sÃ¥ vil jeg si at nÃ¥r man fÃ¥r barn, er det en god idé Ã¥ begynne Ã¥ prøve ¨å bli voksen. Til det Ã¥ være voksen hører at man selv sorterer i omgivelsenes forventninger: “Disse har jeg tenkt Ã¥ leve opp til, disse har jeg ikke tenkt Ã¥ leve opp til.” Den retten synes jeg foreldre skal ta til seg. Det er jo ikke skolens, samfunnets eller barnehagens barn. Det er vÃ¥re barn.
Takk. Den skal jeg ta med meg, Jesper.
Vera Mikalsen deltok i programmet, og viste til en flyanalogi. På fly er det slik at dersom det blir behov for oksygen, så skal man ta på sin egen maske, før man hjelper andre. Om jeg ikke selv får puste, så er jeg ikke til hjelp for verken Tigerungen eller noe andre. Selv foreldre skal tenke på egne behov. Vera snakket befriende herlig om å ikke ville stå på fotballbanen klokka 09:00 annenhver søndag. Hun svarer på nettmøte hos NRK nå. Mange interessante spørsmål og svar i det nettmøtet.
Barn er først og fremst individer. Og det er vårt ansvar som foreldre og sette grenser både rundt deres og våre liv. Sannelig er vi individer vi voksne også. Med ansvar for å styre våre egne liv.
For en haug år siden var jeg involvert i et prosjekt hvor vi fant en gruppe barn/ungdom som hadde så godt som fullt program med organiserte aktiviteter. Årsaken til at prosjektet kom i kontakt med dem var at de ikke var hjemme de få dagene det ikke var trening/øving/kamp/spilling. Med andre ord, de var nesten ikke hjemme.
Om dette var ungdom som var blitt organisert ut av familiens sosiale liv eller selv søkte seg bort er vanskelig å si (og det var langt utenfor mandatet til nevnte prosjekt å svare på dette spørsmålet). Det var uansett et tankevekkende funn.
Med hensyn til antall aktiviteter: jeg vil tro det dreier seg om antall dager. Noen aktiviteter tar en ettermiddag i uka, andre tar to ettermiddager i kua pluss en haug med helger. For min egen del var to aktiviteter som tok en ettermiddag hver noksÃ¥ uproblematisk. To aktiviteter som tok to ettermiddager hver ble for masete og begrenset kontakt med andre venner. tror ike verden har endret seg, nei. 😉
Dette kan ha med at demografien der jeg bor har endret seg, men jeg nevner det likevel. Når jeg var en liten pjokk (fra jeg var 6-7 til jeg var 12-13 omtrent) på 90-tallet så var vi ute hele tiden. Sprang i skogen, lekte gjemsel, syklet rundt, lekte på lekeplassen, slo dødball også videre. Gata var full av liv og røre på ettermiddagen og utover kvelden. I dag så er det nesten helt dødt. Er det fordi alle ungene er opptatt med organiserte aktiviteter? Eller sitter de alle inne og spiller playstation? Vi hadde spillmaskiner vi også, men om foreldrene våre syntes vi hadde spillt nok så ble vi kastet ut og fikk ikke komme inn igjen før det var middag/kvelds. Er mine observasjoner helt feil, eller er det noe i det?
Jeg vet om en del barn som er vanskelige å treffe noe særlig i løpet av uken og på lørdag ettermiddag, Håkon. Interessant spørsmål om det handler om at de er organisert ut av familiens sosiale liv eller har søkt seg bort.
Det dreier seg nok om antall dager, ja. Og jeg bekymrer meg for at det kan bli mye av det samme, altså i vårt tilfelle fotball, fotball, fotball.
Thlom, jeg tror det er en kombinasjon, men jeg tror mye har å gjøre med mange organiserte aktiviteter. Tipper de nok spiller mer og ser mer på tv også, men likevel er det unger som har organiserte aktiviteter hver ettermiddag/kveld untatt fredag. Da sier det seg selv at de ikke fysisk kan være i gata og leke.
Jeg synes synd på de barna i dag som har aktiviteter hele tiden, at det ikke finnes rom for fritid, bare være sammen, at ikke all tiden er planlagt.
Det må være utrolig stressende å leve sånn, både for foreldre og barn.
Javisst er det det, og det er viktig å begrense det. Når barn på 10 får stresslidelser er det fare på ferde!
I helgen var vi på hyttetur med våre små (3 år og snart 2 år), og da ville ungene gå på rommet sitt og leke. Jeg synes det er veldig alright at de har begynt å ville leke uten voksne til stede. Men jeg fikk grei beskjed av en av de andre voksne på hytta (barnehageansatt) om at barna mine var alene, og at hun ikke turte gå fra dem.
ER det ikke det her som kalles produktutvikling?