Om Hjørnet

I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød tråd eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]

Print Friendly, PDF & Email

Les videre »

Kontakt

Navn (nødvendig):

E-mail (nødvendig):

Emne:

Melding:

Skriv bokstavene i bildet under:

captcha

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Abonnér

Legg igjen e-mail, så får du mail når jeg publiserer nytt innhold.

Ta kontakt i sosiale medier

Du finner meg her:

Mye lest siste 30 dager

Sorry. No data so far.

Søk, og du skal finne (håper jeg)

Den organiserte generasjonen

Jeg kan like greit advare med en gang: dette er en «Ungdommen nå til dags»-post. Slike poster er blitt skrevet til alle tider, selvsagt. Men det får stå til.

Hvert år omtrent på denne tiden, rundt 17.mai altså, lurer jeg på om jeg bør flytte fra Bærum og til et sted med mindre monetære ressurser. Tankene kommer når jeg ser de megalomane russebussene som begynner å kjøre rundt i området. De leier lydanlegget Metallica bruker, såpass må til for at det skal høres over hele det sentrale Østlandsområdet at akkurat de er ferdig med videregående skole.

Ikke vet jeg hvordan de har finansiert det, men håper det ikke er mor og far som har åpnet lommeboken. Noe sier meg at det fort er det. Foreldre vil det beste for sine barn, og i Bærum har de i gjennomsnitt råd til å la det få sitt uttrykk i form av penger. I hvilken grad det er til det beste for barna i det lange løp, er en helt annen historie.

Det er den organiserte generasjonen som vokser opp nå. Der unger før spilte fotball på plenen, drar de nå på fotballtrening og organiserte fotballkamper. Der de før ble sendt på skolen på sykkel eller til fots, kjøres de. Der ansvaret for lekser og så videre ble overlatt til skolen og elevene, er det nå foreldrenes ansvar. Noen foreldre gjør omtrent leksene for barna. I hvert fall tar vi ansvar for å sørge for at de blir gjort. Det venner barn seg uhyggelig fort til. Jeg hadde en lang samtale med Tigerungen da han ikke hadde gjort leksene fordi jeg hadde glemt å legge egen lapp i sekken om det. Selv om han visste hvilken lekse han skulle gjøre.

I vårt overskuddssamfunn, og jeg vet ikke om det er spesielt for vestkanten, bruker foreldre store mengder energi på å legge livet til rette for avkommet. De er med på organiserte fritidsaktiviteter, med det resultat at det ikke er noen barn som leker ute i hagen om ettermiddagene. Interessant nok ser det ut til at noen har fått det for seg at det er den organiserte idretten som skal løse problemet med at norske barn blir tyngre. Personlig tror jeg det mer er en perspektviendring som må til – flere barn må ha fritid slik at de er ute og leker i stedet for å gå på organiserte aktiviteter, og det gjerne 3-4 dager i uken. Jepp, jeg vet om barn som har organiserte aktiviteter fra mandag til torsdag, og gjerne fotballkamper i helgene også. Jeg skjønner ikke at foreldre eller barn orker det kjøret. I tillegg er det mange barn som kjøres til og fra skolen, selv om de er store nok til å gå selv.

Politiet i Asker og Bærum var ute på lokal-tv i går og foreslo å spre eksamen utover i mai måned, for om mulig å dempe russens festing. Dette forslaget falt selvsagt ikke i god jord hos den oppvoksende slekt – ettersom det bare ville føre til at de strøk til eksamen. Vi snakker her om myndige mennesker, og når du ser på atferden og hører synspunktene er det på tide å spørre seg om vi har for lav myndighetsalder i Norge. De er jo helt åpenbart ikke i stand til å ta ansvar for egne handlinger.

Unge mennesker blir boende hjemme mye lenger enn før. Jeg fant ikke tall på hvor lenge i farten, men lenger enn før. Det har flere årsaker, selvsagt, blant annet høye boligpriser og leiepriser. Men det har helt sikkert med et greit servicenivå hjemme hos mor og far å gjøre også.

Behovet for et organisert liv tar de med seg videre. I en artikkel i DN i dag beskrives det hvordan unge forventer et høyt servicenivå fra arbeidsgivere også:

Direktør for employer branding i Manpower, Anne Herseth, kaller studentene som nå strømmer ut i næringslivet for barnehagegenerasjonen.

– De er vant til å kreve og at ting blir lagt til rette for dem som mor og far gjorde under oppveksten. Til nå har det vært vanlig at arbeidsgiver spør om å få cv-en til søkere. I dag spør de unge etter cv-en til sjefen. De vil velge både arbeidsgiver og sjef, sier Herseth til avisen.

På spørsmål fra DN om de er bortskjemte svarer hun: På mange måter er de det. De har ikke opplevd mye negativt. Den generasjonen har bare opplevd oppgang.

Vi er flinke til å legge til rette for barna våre. Vi setter dem i sentrum i livene våre, og en bieffekt av det er at de blir mindre selvstendige. Det er ganske logisk. Vi gjeter dem som kongens harer fra den ene aktiviteten til den andre. Vi hjelper dem med lekser, kjører dem hit og dit, vasker klærne deres og lager middag til dem. Jeg synder selvsagt selv også, ikke i form av overdrivelser med organiserte aktiviteter, men med servicenivået i heimen. Ofte fordi det jo går fortere å gjøre ting selv. Men på andre områder er jeg flink. Litt fordi jeg ikke har bil, men i hvert fall har Tigerungen nå begynt å ta bussen selv over korte avstander. Det går veldig bra, og han er så kry fordi han klarer det selv.

Une Amundsen i Superoffice sier til DN at han av prinsipp ikke ansetter unge fra Oslo 3. De er fulle av glasur, sier han. Og videre:

De er løftet frem av foreldrene og har et sinnsykt opphøyet selvbilde. «Nei så flink du er. Tenk at du skal begynne på skolen. Å så fint «, sier de.

De blir gjerne kjørt på jobb av foreldrene klokka ni – for de liker ikke å stå opp tidlig.

Dette virker jo som en kraftig overgeneralisering basert på bosted. Men kanskje er det noe der? Jeg kan i hvert fall observere tendensene i Bærum.

Jeg har alltid tenkt at som foreldre har vi først og fremst ansvar for å oppdra selvstendige mennesker som klarer seg selv i stor grad, omtrent når de er ferdige med videregående. Da har vi en jobb å gjøre. Livet er ikke fullt av minste motstands vei, høyt servicenivå, gode karakterer uten strev, drømmejobben på første forsøk og penger som vokser på trær. Det kreves egen innsats. Det kreves at man tar ansvar for sitt eget liv, og det lærer man ikke over natten når man blir myndig.

I hvert fall ser det ikke ut til at en del av russen i mitt område har lært det.

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Tagget med: , ,

16 kommentarer

Trackback URL | Kommentar-feed

Sider som lenker til dette innlegget

  1. #Puls om den organiserte generasjonen : Iskwews hjørne på www | 20.09.10
  1. Weinberg sier:

    Curligforeldre kalles det. Jeg synes det er et av verdens beste ord.
    Jeg tenkte for meg selv da jeg leste avisen i dag tidlig at her finnes det muligheter om man bare kan oppføre seg. På den andre siden vil vel de som likevel får de mest attraktive jobbene likevel oppføre seg. De beste forblir de beste og holder nivået selv om bunnen faller ut av markedet.

    Når det er sagt, er spørsmålet om hva som er best i det lange løp interessant. Det er ikke overraskende at når de voksne blir rikere så blir barna mer bortskjemte. Og det er gjerne ikke et stort problem i seg selv, problemet er vel om det medfører manglende grensesetting og respekt? Og da tenker jeg ikke som på den sunne delen av det (det går kanskje an å undersøke hvem sjefen er uten å direkte be ham fremlegge CV).

    Og dette med Oslo 3 har vel vært oppe før? Eller var det kanskje Oslo 4 dengang? Jeg er såpass ung at jeg ikke husker akkurat hvordan denne inndelingen var.

    PS: Du som har interesse for datingtjenester har vel fått med deg denne?

  2. Søt jente sier:

    Bra skrevet!
    Merker at jeg syns det er en ansvarsfull oppgave å skulle oppdra barna mine til å bli selvstendige. Jeg vet jo hvor fort årene går, og om fem år er eldstemann myndig… Har litt å jobbe med ser jeg.. 😕

    Samtidig er jeg stolt av meg selv for at begge gutta mine spiller fotball på plenen, og kommer seg til organisert trening og skole ved bruk av sykkel eller bena. Leksene blir fulgt opp av meg, men de har værsågod å GJØRE dem selv. Matbordet blir dekket på og av av oss alle tre, og skitne klær må de selv legge i skittentøykurven. Rommene er akkurat så (lite) ryddige som de selv gjør det til, men med en mor som er litt rotete kan man vel ikke forvente annet. 😉

    Det blir nok fornuftige, voksne mennesker av dem også, håper jeg.
    *klapper meg selv på skulderen*

  3. Iskwew sier:

    Ja, dette tenker jeg ganske mye på jeg også.. Vi har nok litt å jobbe med noen og enhver 😉

    Jeg merker at jeg skule ha begynt litt før når det gjelder rot, skittentøy i skittentøykurven, og så videre. Han ser ut til å tro at det hopper opp i kurven helt av seg selv.

    Det går nok bra, Søt Jente – og jeg tror det hjelper bare å være litt bevisst på at målet er å bidra til et samfunnsindivid som tar ansvar for seg selv og livet sitt.

  4. Håkon sier:

    Sist jeg bodde en periode i Storbritannia var jeg med på å organisere fritidsaktiviteter for ungdom, og det var et kultursjokk å oppdage hvor organsisert dette var i et annet land. Her var det lite fri, og stort sett programmerte aktiviteter. Bare å snakke om slike radikale metoder som å gi ellers grei ungdom på 15-16 år ansvar for noe som helst skapte en del oppstandelse (såpass at jeg klokelig holdt kjeft om hva jeg allerede hadde praktisert). Slik jeg ser det er vi rimelig liberale i dette landet i forhold til en del andre land.

    En annen vinkling er at noen ungdommer (eller er det kanskje foreldrenes ønsker) har organisert seg ut av heimen – det klarer man lett dersom man driver med 3-4 organiserte aktiviteter.

    Å spørre om (eller bare sjekke) sjefens CV skulle da bare mangle. I allefall toppledelsens CV-lignende merittliste er gjerne offentlig informasjon. Mellomledere kan det være litt verre med, men det er ikke så dumt å erkjenne at det er en gjensidig relasjon som skal fungere. Jeg tviler på verdien av å få se CVen til nærmeste leder. Om forholdet til nærmeste leder og de andre menneskene i virksomheten fungerer er vel en av de tingene man skal bruke prøvetiden til å finne ut av, og det er ingen ting i veien for at det er arbeidstageren som sier opp i prøvetiden.

  5. Martin K sier:

    Veldig bra skrevet.

    Som gammel blitzer er det av og til som å få flashbacks til 80-tallet når man ser hvordan kidsene (med pen ending) på vestkanten har lagt seg til en breial, brauten stil. Jeg har gamle minner av å bli spyttet på av Poco-Loco kledde sosser som ikke likte punkere, for å si det på den måten.

    Da jeg jobbet i barnehage, hadde vi et pedagoisk triks vi pleide å bruke: Når barna kom og krevde/ville ha, spurte vi: «Og hvorfor skulle jeg gidde å hjelpe deg med det? Gi meg en grunn?». Med hyggelig stemme, selvfølgelig, mens man spratt dem opp og ned, etc. Det å stille utfordringer for barna der de får bestemme selv er nøkkelen til å bygge voksne mennesker istedefor evige pubertets-personer, tror jeg.

  6. Iskwew sier:

    Da er det verre andre steder skjønner jeg, Håkon. Vi er kanskje liberale, men vi er på vei til den greia med organisering av alt vi også.

    Jepp, det er mange som har organisert seg ut av heimen.

    Og jeg er enig i at det er lurt å sjekke sjefens CV. Men det er vel ikke så lurt å tro du kan sette agendaen til enhver tid.

    Jeg vet ikke om det er veldig mye verre her i vest, Martin, men det kan jo se slik ut. I hvert fall er det mer penger og det er visst viktig.

    En interessant kommentar på nyhetene her i sted, fra en forsker som har jobbet med gjengmiljøer, var at russetiden ligner veldig på gjenatferd. Det høres riktig ut.

  7. Iskwew sier:

    Spam-monsteret hadde spist opp kommentaren din, Weinberg. Men heldigvis får jeg ikke så mye spam for tiden at jeg ikke fant den 🙂

    (Det kommer av at jeg stengte en tråd for kommentarer, etter at jeg oppdaget at det var spammernes favorittpost. Ikke skriv bloggposter om p1ller og sånt.)

    Jeg tror du har helt rett i at barn blir mer bortskjemte når foreldrene blir rikere. Det er helt naturlig. Det er ikke nødvendigvis noe problem i seg selv, men det blir et problem dersom de ikke har normale grenser, og vokser opp i den tro at det meste kan kjøpes for penger. Eller har foreldre som i stedet for å være dét, kjøper aktiviteter og ting.

    Jeg tror barn mer enn noe ønsker å delta i det vanlige livet. De små tingene. De liker jo knapt nok ferie, før de er ganske store.

    Det er vel Oslo 3 og Bærum som er spesielt fremhevet som det Martin rimelig treffende kaller kidsene.

    Og ja, det finnes alltid muligheter for flinke folk som kan te seg 🙂

    Nå har jeg forresten rus(s)en kjørende rundt i området med bilene sine. Yay! 😯

  8. Goodwill sier:

    Skremmende treffende, Iskwew. Du høres nesten ut som min gamle far her forresten, men jeg må si meg hjertens enig.

    Det interessante er at det er ikke så vanskelig å vri på det hvis man vil. Datteren min har vært selvstendig og full av energi og initiativ hele tiden, så der har det aldri vært noe problem. Men guttungen har vist tydelige tegn på talent i å være curlingstein. Men også han har tatt det når vi har gitt ham utfordringer og oppgaver. Derfor tror jeg det handler mset om bevissthet fra foreldrene sin side. For vi vil ikke at ungene våre skal bli slik.

    Jeg syns det er litt motbydelig…

  9. Lothiane sier:

    Ikke så greit. Følger man opp i forhold til organisert idrett etc er man en bra forelder. Sånn føltes det i hvert fall den gangen poden deltok i fotballen. (Han slutta da det ble altfor alvorlig i en alder av 10. Plenspilling er nok mer hans greie nå.)

    Og russen vil sikkert bare ha den samme festemuligheten som tidligere årganger har hatt? Kan forstå dem, men det vitner ikke særlig til deres fordel når de kommer med argumenter av det slaget du forteller om. Jeg er i hvert fall møkklei de digre bussene som passerer her om natta. Ørepropper hjelper litt.

  10. Iskwew sier:

    Jeg visste nok at du hadde en klok far, Goodwill 😀

    Det er ikke alle unger som er laget for å ta alle utfordringer på strak arm. Det må lirkes og lures litt, men de liker det, de fleste av dem. Å kunne mestre noe er en så god følelse. Å klare noe selv.

    Jeg synes også det er ganske motbydelig. Jeg vil utruste Tigerungen for livet, ikke bære ham gjennom det.

    Jepp, fotball er viktig, Lothiane. Men Tigerungen vil ikke, han vil heller gå på judo. Og jeg er slett ikke lei meg for det.

    Russen ser ut til å ha som mål å toppe fjoråret, og da kan vi jo spørre oss hvor det vil ende.

  11. Sexy Sadie sier:

    Du har så rett så rett Iskwew. Man kan virkelig lure på dagens foreldre om de er seg sitt ansvar bevisst.

  12. Kristoball sier:

    Hehe husker en gang på 90-tallet jeg som speiderleder skulle ta med vestkantunger på tur i Østmarka. Oppmøte på Ris stasjon. «Men hvordan kommer dere fra Ris til Ulsrud?» Lurte foreldrene på. «Vi tar banen» , var svaret. «Men hvordan kommer dere fra Stortinget og østover?» – Vi blir sittende på banen. T-banen hadde knyttet øst og vest sammen i noen år på den tiden, men det visste de rett og slett ikke.

    Og forøvrig må jeg tillate meg å slå et slag for speiderbevegelsen i denne sammenheng. På tur med speidern er det ingen som står på pinne for deg!

  13. Håkon sier:

    Etter å ha drevet noen år med fritidsaktiviteter for ungdom er jeg fristet til å påstå at foreldremøter kommer ganske høyt opp på listen over tålmodighetsprøver man blir utsatt for i denne typen arbeid. 😆

  14. Milton Marx sier:

    Militærakademi! Fra de er seks år gamle.

  15. Iskwew sier:

    Ikke vet jeg, Sadie. Det kan virke som om ikke alle er det, i hvert fall.

    Kristoball, det er vel mange som ikke har oversikt over de østlige bydelene, ja. Eller frekventerer t-banen spesielt mye i det hele tatt 🙂

    Håkon, det tror jeg ganske sikkert du har rett i 🙂

    Militærakademi, eller judo, Milton. På judotreningene er det ingen som ikek gjør det de skal 🙂

Top