Om Hjørnet

I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød tråd eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]

Print Friendly, PDF & Email

Les videre »

Kontakt

Navn (nødvendig):

E-mail (nødvendig):

Emne:

Melding:

Skriv bokstavene i bildet under:

captcha

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Abonnér

Legg igjen e-mail, så får du mail når jeg publiserer nytt innhold.

Ta kontakt i sosiale medier

Du finner meg her:

Mye lest siste 30 dager

Sorry. No data so far.

Søk, og du skal finne (håper jeg)

Luften i helsevesenet

05.01.10 i Mennesker

I dag har jeg vært på årlig helsesjekk hos bedriftslegen. Den visitten fikk meg til å tenke på de som må være i kontakt med helsevesenet jevnlig.  Jeg tenkte på at det jeg opplevde som provoserende oppførsel, kanskje er noe andre, syke mennesker må forholde seg til stadig vekk.  Det var ingen stor ting, det var ingen krise, men det gjorde meg sint.

Jeg ble behandlet som luft.

Legen var helt OK hun, det var ikke hun som sto for luftbehandlingen.  Men etter at jeg var ferdig hos legen, skulle jeg ta masse prøver, som seg hør og bør på en helsesjekk.  Jeg skulle sitte å vente på gangen utenfor labben.  Det gjorde jeg og en del andre. Og lab-sykepleierne gikk inn og ut og forbi oss.  Uten å i det hele tatt ense at det satt folk der, virket det som.  Så, etter å ha ventet i 20 minutter, hørte jeg navnet mitt bli ropt opp.

Det kom ingen ut og hentet meg, men jeg hørte navnet mitt ble ropt inne fra labben og gikk inn.

Damen så ikke på meg, men snakket videre med kollegaen sin. Midt mellom to setninger sa hun, fortsatt uten å se på meg:

«Jeg skal stikke deg i den høyre armen.»

Jeg begynte å ta av meg jakken, mns hun fortsatt snakket med kollegaen om bakvakten fra i går, alle som ventet på venterommet, hva hun skulle til helgen og så videre.  I mellom alt hun hadde å si til kollegaen, gjentok hun tre ganger til:

«Jeg skal stikke deg i den høyre armen.»

På det tidspunkt hadde jeg lyst til å glefse at jeg har to ører og de fungerer ganske utmerket.  Men gjorde ikke det.

Damen satte seg ned, så fortsatt ikke på meg, stakk meg i armen, og fylte diverse glass med blod, mens hun fortsatte samtalen med kollegaen.  Da hun var ferdig, ble jeg bare sittende i stolen, i tvil om hun skulle gjøre mer. Hun snakket jo ikke til meg.

På vei ut døren (selvsagt mens hun snakket med kollegaen), sa hun:

«Ja, du kan ta på deg og gå nå.»

Jeg tror ikke hun så meg i øynene en eneste gang så lenge seansen varte.  Og jeg følte meg som luften i helsevesenet. Som en ting som skulle prosesseres. Og ble grenseløst provosert.

Tenk om jeg hadde hatt sprøytefobi?

Tenk om jeg akkurat hadde snakket med legen om noe vanskelig?

Tenk om jeg hadde vært kronisk syk?

Tenk om prøvene ble tatt fordi legen hadde funnet «noe» som måtte undersøkes, og som kunne være farlig?

Hadde vi behandlet kundene våre slik i den bransjen jeg jobber i, ville vi ha gått konkurs.  Men det gjør man jo ikke i helsevesenet, uansett hvor dårlig man behandler kundene.  Kundene må bare godta at det er slik, og bite i seg både sinne og fortvilelse.

Min reaksjon handler kanskje om at jeg forventer å bli sett og er vant til at jeg blir sett. Det å bli sett er viktig, det å ikke få følelsen av å være en «ting» eller noe på et samlebånd er viktig. Det kan godt hende at man venner seg til å ikke bli sett etter hvert, men jeg tror ikke det er godt følelsesmessig. Jeg tror det er veldig vondt. Nå er (heldigvis) min erfaring med helsevesenet veldig liten, så dette kan selvsagt være et veldig sjeldent unntak. Men det er jeg ikke sikker på.  Så mitt krav er:

Se meg inn i øynene når du snakker til meg eller skal ta blodprøver av meg.  Vis meg at jeg ikke bare er noe på et samlebånd.  Om du må snakke med kollegaen din, så vis meg i hvert fall at du vet at jeg – et menneske – er i rommet.

Jeg forventer ikke at du bryr deg, men at du i hvert fall later som du SER meg.

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Tagget med: ,

34 kommentarer

Trackback URL | Kommentar-feed

  1. Rockette sier:

    Hm, går vi til samme legesenter?
    Jeg er blant de som må til lege ganske ofte, og jeg kan bare si at man venner seg ikke, man blir ikke mer ignorant ihht denne oppførselen, – man blir bittebitteliten. Og veldig utrygg på om disse menneskene faktisk er de rette til å ivareta helsa di.

  2. Iskwew sier:

    Ja, det kan jeg skjønne, Rockette. Tenkte at om jeg reagerer sånn på en bitteliten, uviktig hendelse – hvordan er det da når det virkelig handler om liv og helse.

    Det går rett og slett ikke an. Slike som hun på denne labben skulle ikke jobbe med mennesker.

  3. Rockette sier:

    Nå har jeg vært på en del ulike legesentre og poliklinikker, og sitter igjen med inntrykk av at hvis slike som henne skulle fått seg noe annet å gjøre, blir det ikke mange helsearbeidere igjen…

    • Iskwew sier:

      Ja, det er vel det som er sannheten, Rockette. Så slik vil det bare fortsette med å være.

      Jeg har jo stort sett bare vært hos Dr. Fastlege. Som alltid ser meg i øynene og snakker til meg. Som snakker TIL og ikke over hodet på Tigerungen når det er noe med ham. Som har labpersonale som ser deg i øynene.

      Jeg har levd et beskyttet liv.

  4. Trips & Tics sier:

    OM jeg vet hva du snakker om, dessverre. Jeg kom nettopp på en ting jeg skal si neste gang jeg blir behandlet som et tidkrevende irriterende insekt. «Altså, greit nok at du er arrogant, men med mindre du er like dyktig som Dr. House og kurerer meg innen 24 timer, så legg bort den tonen der». Jeg tåler en kjip lege HVIS vedkommende klarer å reparere meg, men hvis ikke, så bør vedkommende klappe igjen og vise litt medmennskelighet og omtanke. Selvsagt vil jeg ha begge deler, men det er vel litt for mye forlangt… :o/

  5. Iskwew sier:

    Synes jeg du skal si, Trips&Tics! Hadde vært særdeles på sin plass.

    Det handler rett og slett om alminnelig god oppførsel i møte med andre.

  6. Goodwill sier:

    Dette er rystende – sånn skal det ikke være! 🙁

  7. Iskwew sier:

    Nei, det skal ikke det, Goodwill. Men er det nok 🙁

  8. Frøkna sier:

    På vegne av helsevesenet (er selv sykepleier) så får jeg si – sorry… Sånn skal det ikke være! Som sykepleierstudent får vi MYE opplæring i pasientkontakt, men jeg kan kanskje tenke meg at damen som tar blodprøvene dine kanskje ikke har fått den samme opplæringa. Uansett er det et skikkelig fy-fy å snakke med kolleger om fredagens fest når man holder på med pasienter, det kan man ta på pauserommet i lunsjen!

  9. Iskwew sier:

    Nei, der tror jeg det enten manglet på opplæring eller interesse, Frøkna. Det skal sies at det var ganske ekstremt i forhold til hva jeg har opplevd før (lurer faktisk på om jeg burde gi legesenteret lenke til denne posten)-

    Det er skikkelig fy-fy å snakke med kollegene om fredagens fest. I tillegg er det fy-fy å snakke så mye med kollegene at du ikke én gang tar deg tid til å se pasienten i øynene.

  10. Inger sier:

    Neste gang er det kanskje noen av bloggerne som er tøffe nok til å sette dem på plass og fortelle dem at de er mer enn brikker i et spill. Da ville de kanskje åpne øynene,og klare å se på resten av pasientene som personer også.
    De lønnes jo av våre skattepenger,og vi har rett til å kreve «valuta for pengene».

  11. Dag Svendsen sier:

    Du burde gi legesenteret linken. Dette er jo, i tillegg til å være uprofesjonelt, ren mangel på vanlig folkeskikk.

  12. gunnhild sier:

    Jeg tror dessverre ikke dette høre kun helsevesenet til. Jeg tror det er mer personavhengig, og da snakker jeg ikke om deg som pasient / kunde. Jeg blir like provosert om jeg kommer inn i en butikk, eller på et offentlig, eller privat, kontor etc. og opplever den samme arogansen. Jeg tror dette har med folkeskikk å gjøre.
    For all del, send linken til legekontoret. Kanskje de får noe annet å snakke om en bakvakten og planene for helgen.

  13. hrmf..sykepleierne fortjener egentlig en skikkelig oppstrammer – eller sparken. Lite som vitner om «varme hender».

    Alternativet er å prøve å få byttet bedr.lege. Hos min (vår) bedriftslege er det blide og hyggelige – snakker med deg og ser å deg.

  14. Veldig bra at du skrev dette. Jeg er en av dem som dessverre har hatt og må ha mye kontakt med helsevesenet og opplevelsen din er ikke unik.

    I løpet av én dag jeg var innlagt på sykehus telte jeg 11 forskjellige personer som var inne hos meg eller som jeg var til i forbindelse med undersøkelser. Slett ikke alle disse var høflige, omsorgsfulle eller oppmerksomme. Mange behandlet meg bare som et stykke arbeid, ikke mer viktig enn et kjøttstykke eller en pose tøy som kan slenges hit og dit.

    Over tid gjør dette noe med deg – å alltid måtte kunne stille kropp og sjel til disposisjon for folk som er arrogante, overbærende, uoppmerksomme etc. tapper deg for krefter og kan føre til en fremmedgjøring av egen kropp.

    Hos meg har det ført til at jeg nå er veldig var på hvem som skal ta i meg, undersøke meg og behandle meg, og tårene komme lett når jeg må underlegge meg folk som er bryske og uinteresserte. Så er jeg dessverre for sliten og syk til å protestere og forklare min sak også, altså helt avhengig av andres velvilje.

    Sånn er det. Derfor venter jeg i det aller lengste før jeg frivillig lar meg undersøke eller legges inn på et sykehus igjen.

    Og til de som ikke tror det er forskjell på private og offentlige institusjoner – glem det! Pris og kvalitet henger sammen. Jeg vil bli behandlet som en kunde, ikke som et nummer i rekken.

  15. Imzadi sier:

    Jeg er døv, så jeg krever av vedkommende som skal gjøre ting med meg ser på meg. Ellers tror jeg at det ikke gjelder meg. Og hvis jeg hadde opplevd det, hadde jeg enten sagt «unnskyld meg, men jeg hører dårlig, så du må se på meg når du snakker til meg». Eller hadde oversett henne og ikke latt henne ta armen min før hun hadde sett på meg og snakket TIL meg.

    Huff… Hun burde få kjeft for å oppføre seg. Jo flere som klager, jo bedre kan det kanskje bli? At helsevesenet blir klar over at folk vil bli tatt på alvor og ikke behandlet som luft?

    • Iskwew sier:

      Imzadi, du hadde jo ikke en gang fått med deg at du ble ropt opp. Hun kom jo ikke ut og hentet, hun ropte inne fra labben. Det hadde ikke du hørt, rett og slett. Det er faktisk et punkt som burde stå på listen min «- pasienten kunne være døv»

      Ja, dette bør det skrives om snakkes om. For det kan ikke være slik. Men er det dessverre. Det SerendipityCat forteller om, med 11 forskjellige personer innom på én dag, er ganske voldsomt. Uansett om alle hadde vært veldig hyggelige.

  16. Milton Marx sier:

    Min ryggmargsrefleks sier selvfølgelig «privatiser skiten!». Jeg tror man kunne ordne ufattelig mange og allsidige problemer med en så enkel universalløsning.

    Ser vi dog mer realistisk på norsk helsevesen, så tror jeg at man i alle fall ikke vinner noe på å holde kjeft.

    Skal man få mer service og bedre behandling ut av helsesystemet, tror jeg at flere må reagere der og da når ting ikke går riktig for seg.

    Videre bør de, når de har fått summet seg, sette seg ned hjemme for å skrive en klage. Man burde eventuelt vurdere å fremme denne klagen offentlig, kanskje i form av et åpent leserbrev.

    Endelig bør de trekke i de tråder de måtte ha tilgang til. Kanskje er den som føler seg tråkket på medlem av et parti eller en organisasjon? Kanskje kjenner man en stortingsrepresentant eller fem? Kanskje kjenner man noen journalister?

    Derfor mener jeg at det du har gjort her, Iskwew, er prisverdig. Det handler ikke om deg, men om å få strammet opp de som leverer dårlig jobb. Jeg ville vurdere å oppgi navnet på klinikken. Jeg ville også sende lenke til posten i hytt og pine til alle som kunne tenkes å ha innflytelse og handlingsvilje.

  17. Iskwew sier:

    Dag, jeg har til vurdering om jeg skal sende dem lenke, samt sende lenke til HR på jobben.

    Gunnhild, dette har med folkeskikk å gjøre, ja, noe så enkelt som å se folk i øynene.

    Bedriftslegen er det jo HR på jobben som har valgt ut, T&I, så det kan jeg ikke styre selv. Men det er heldigvis ikke slik hos fastlegen min.

    Cat, det jeg tenkte mest på etter denne hendelsen var de som stadig vekk er innom slike institusjoner. Jeg er jo innom helsevesenet omtrent en gang i året, men unntak av noen besøk dann og vann hos fastlegen.

    Jeg tror det er veldig viktig det du sier med at det å bli behandlet slik stadig vekk faktisk kan føre til fremmedgjøring, og det er alvorlig. Jeg skjønner at du blir var, skjønner det veldig godt.

    Milton, dette var så definitivt i den private delen av helsevesenet. Jeg hadde til vurdering å sette hvilken i posten, men lot det være. Kanskje dumt det? Det kan jeg jo revurdere.

    Selv private løsninger har slike folk ansatt. Men du kan ha et poeng likevel. Det handler jo om at Helsevesenet i stor grad ikke er utsatt for kunder som protesterer, enten det er i privat eller offentlig regi.

    Jeg tror vi stort sett er enten

    – lykkelige for at det ikke var noe galt, og glemmer det
    – klare over at vi er avhengige av systemet fordi det er noe galt

    begge tilfellene fører til at man ikke protesterer. Dessuten har vi i det øyeblikk vi er inne hos legen, satt oss selv i en sårbar posisjon. Vi er ikke helt oss selv, kanskje?

  18. Kari sier:

    Som alltid – et godt innlegg 🙂

    Du skrev: «Min reaksjon handler kanskje om at jeg forventer å bli sett og er vant til at jeg blir sett. »

    Den samme opplevelsen hadde jeg. Jeg ble så overrumplet de første gangene jeg ble ignorert etter at jeg ble kronisk syk, at jeg overhodet ikke visste hva jeg skulle gjøre eller si.

    Du skulle sett meg når jeg også skjønte at folk innenfor legevesenet (og NAV) møtte meg med en holdning som tilsa at de mente at jeg helt sikkert løy! Eller i det minste underslo sannheten. Kanskje i beste fall var dum. Jeg forventer faktisk at folk ikke møter meg slik! Det var fullstendig – ja jeg vet jeg har brukt begrepet før – som å ha havnet i en twilight zone.

    Jeg får helt vondt i magen når jeg leser ordene til Serendipity: «tårene komme lett når jeg må underlegge meg folk som er bryske og uinteresserte». Dette har jeg også opplevd. Og man trenger jo hjelp, så man lar dem få ta makten mens tårene renner.

    Tenk for et overgrep det egentlig er….

  19. Milton Marx sier:

    Vel, Iskwew: Ville du akseptert at sjefen din sa at du skulle jobbe med en PC fra midten av 90-tallet, eller at kontorkantina kjøpte råvarer som var gått ut på dato? Jeg kan da virkelig ikke tro at firmaet du er ansatt i ønsker at de ansatte skal behandles slik.

  20. Iskwew sier:

    Jeg skjønner at du ble overrumplet av det, Kari. Jeg er ikke vant til å være luft, heldigvis, og man skulle ikke måtte venne seg til det heller. Følelsen er rett og slett forferdelig. Og jeg kunne jo gå ut av situasjonen og være ferdig med det for ett år. Så ikke med deg og andre.

    Nei, Milton, de ønsker nok ikke det. Det er slik vi må se det, uansett om det er helsevesenet.

  21. Iskwew sier:

    Har sendt lenke til bedriftslegens medlemsservice.

  22. Erlend sier:

    Vår bedriftshelsetjeneste (hvis man da kan kalle dem det) har tidsbegrenset kontrakt, og bedriften har en kontaktperson der, som har oppfølgingsmøter med oss som er ledere. I tillegg er de hele tiden interessert i å selge oss flere tjenester (naturlig nok). Vi evaluerer dermed samarbeidet med dem og tjenestenivået med jevne mellomrom.

    For en tjeneste som reisevaksine var de ganske enkelt amatører sammenliknet med det offentlige vaksinasjonskontoret, og vi bestemte oss for at den ytelsen ville vi ikke kjøpe lenger.

    Slik antar jeg det er på din arbeidsplass også, og dersom de oppfører seg uprofesjonelt, er det et moment som bedriften må veie neste gang den skal inngå kontrakt. Så et hint til HR vil absolutt være på sin plass.

  23. Iskwew sier:

    Jepp, Erlend, det har du helt rett i. Jeg skal si fra til HR også. Dette er en ny ordning, og jeg antar at det skal evalueres etter hvert.

  24. MariasMetode sier:

    Heldigvis, heldigvis ser jeg at du har tatt dette videre, Iskwew. Hadde jeg oppaget noe slik på «min» lab, hadde hun blitt kalt inn til samtale.

    Om ingen sier i fra, om alle tenker at dette er forferdelig, men likevel ikke gjør noe konkret, skjer intet! Jeg tenker også at du, og jeg, som har ressurser til å si ifra, må gjøre det. Ikke bare for vår egen del, men også for de som kommer etter.

    Kun når mange nok får direkte beskjed om hva som er uakseptabel oppførsel, vil den endres.

    Som «Frøkna» sier over her; det du ble utsatt for er veldig langt fra etiske reningslinjer for alt helsepersonell, på alle nivåer.

    Jeg har opplevd flere ganger å bli snakket nedlatende til.
    Mitt valg har vært å bruke konfrontasjonslinjen og fortelle rett ut at jeg opplever situasjon som ugrei og ber om at helsepersonellets personlige problemer ikke skal gå utover meg.

    Det kan hende at det er litt stygt å si det på den måten; mange føler seg tatt med buksa nede, de vet jo innerst inne at det er sant. Likevel har jeg valgt å prioritere å beskytte meg selv fremfor den andre.

    Jeg forventer MINST like god service i helsevesenet, som i alle andre bransjer.

    Siste jeg var på hjerteundersøkelse på et av byens sykehus, sa overlegen til meg når jeg kom inn

    «Jasså… du føler deg litt trøtt?»
    «Nei, jeg føler meg ikke litt trøtt. Har du lest papirene som var lagt ved henvisningen? Om du har det; hva er det du sitter igjen med av info?».

    Han forsto at det ikke var «litt trøtt» det dreide seg om.

    Klart det er en sjanse å ta; jeg er jo også avhengig av goodwill, jeg, som alle andre innen helsesystemet, men jeg har funnet ut at jeg vil opprettholde min egen verdighet og autonomitet i størst mulig grad. I tillegg så håper jeg at når jeg sier noe om grenser, så vil det komme andre til gode ved senere anledninger.

    Min oppfordring til alle som bruker helsevesenet og som ikke føler seg ivaretatt; ikke la det passere, om du orker å gjøre noe med det!
    Om du ofte har vært utsatt for krenkelser og er sårbar, ta med deg noen som alltid er der sammen med deg. Det pleier å hjelpe.

    Dessverre og heldigvis.

    Takk for gode innlegg, både fra deg og Serendipity Cat, om dette temaet!

  25. Iskwew sier:

    Maria, du og jeg må nok i hvert fall si fra, ja. Men jeg måtte sjekke med Rockette om jeg var helt narscisitisk og selvopptatt. Det var jo ikke noe som kommer til å plage meg lenge. Men om det hadde vært noe jeg skulle gjennom gang etter gang, så ville det være ganske vondt. Og det er jo mange som er i kontakt med helsevesenet mange, mange ganger i løpet av et år. År etter år.

    Jeg synes Cat beskriver det veldig godt, og veldig vondt i den posten sin.

    Jeg innser jo at jeg kanskje ikke hadde klart å jobbe i helsevesenet selv, og jeg skjønner at du må distansere deg for å klare det, kanskje. Men det å behandle folk på en respektfull måte, det å se folk i øynene, det kan du ikke distansere deg fra. Noen steder, egentlig. Men i hvert fall ikke om du jobber med mennesker.

    Å ta med seg noen er en god ide, ja. Noen du er trygg på og som er der for å støtte. Et veldig godt råd.

  26. Elle sier:

    Av og til blir man så paff av en slik behandling, at man rett og slett ikke får sagt noe når det står på. Det jeg tror er viktig for alle, er at man rolig forklarer slike folk hvorfor oppførselen deres ikke er godtagbar- Hvilken opplevelse man som pasient faktisk sitter igjen med. Man føler seg bedre selv av å si ifra, og man kan hjelpe de neste pasientene. Så bra at du sendte dem denne lenken!

  27. Iskwew sier:

    Mottatt mail fra daglig leder hos min bedriftshelsetjeneste:

    Jeg har lest bloggen din, og tar saken meget alvorlig. Det er slett ikke slik vi ønsker å fremstå, og selv om dette var en ”rutinekontroll” skal alle pasienter behandles seriøst og med respekt. Du har mange gode poenger i din blogg og jeg vil umiddelbart ta saken opp med vedkommende og de andre som arbeider på laboratoriet.

    Takk for at du tok deg tid til å melde tilbake – det er den eneste måten vi kan bli bedre på.”

    Dette synes jeg vi skal bite oss merke i: Si fra. Det er, som hun sier, den eneste måte de kan bli bedre på.

  28. Beate sier:

    Det er nok ganske vanlig dette. Jeg ser du er av de heldige som i hvert fall har en fastlege som ser deg – min opplevelse er stikk motsatt. Når jeg er inne hos fastlegen føler jeg meg skikkelig som luft, mens jentene inne på lab’en er de som ser mennesket og tar seg av mye av den informasjonen legen burde gitt f.eks.

    Som deg er jeg av de heldige som ikke har behov for jevnlige legebesøk. De få gangene jeg er der (1 gang i året?), så har jeg vært inne i maks 2 min pr gang, før man føler seg regelrett kastet ut. Som regel sier jeg hva som plager meg, hva jeg kan gjette at det er, og så får jeg en resept på det.

    JEG har for eksempel selv diagnostisert meg med pollenallergi. Jeg måtte SPØRRE om ikke vi kanskje burde ta en test også, ETTER at legen har skrevet under på resepten med teksten «bekrefter at pasienten har behov for langvarig medisinering» (!). Inne på lab’en forteller sykepleieren meg en masse om hva man bør gjøre og ikke gjøre om man har pollenallergi, tips og råd, at man ofte ikke finner slik allergi i blodprøvene (altså at jeg fortsatt kan ha det selv om prøvene ikke sier det) etc. Sykepleieren – ikke legen, tar denne samtalen med meg, over en blodprøve. Og to uker etter kommer et brev i posten som kun inneholder teksten «prøvene ok». Liten p, uten punktum. Ingen ytterligere oppfølging. Da sitter du ikke igjen med følelsen av at legen har din helse som førstepri gitt..

  29. Iskwew sier:

    Jeg har vært heldig, ja, Beate. Spesielt er jeg imponert over min fastleges behandling av Tigerungen som er ti år. Det er ingen snakking over hodet hans, det er klart for Tigerungen at det er han som skal forklare og svare på spørsmål, ikke jeg. Fastlegen henvender seg til Tigerungen og ikke meg. Veldig bra!

    Jeg har hatt den samme legen i 20 år, og er veldig glad for det.

  30. Jeg driver med noe bloggmimring for tida i forbindelse med et skriveprosjekt, og kom over denne diskusjonen igjen. Fortsatt like sterkt!

Top