“Mamma, jeg vet hva noen tall heter på japansk!”
“Å? Hva heter de?”
“Fem og seks heter hisch og hasch og to heter ni.”
“Hæ? To er ikke ni, vet du.”
*viser to fingre, så ni*
“Jooo, på japansk er to ni.”
“To er ikke ni.”
“Jammen, han som er fra Japan, som er trener, skrev det på tavla!”
“To er to, og ikke ni.”
*brummende Tigerunge*
“Og fem og seks er hisch og hasch.”
“Hirtshals er et sted i Danmark, det.”
“Ikke Hischhals! Hisch og hasch!!”
“Hirtshals er i Danmark. Du kan ta båten dit.”
“….. og ni er nisch.”
“Nitti er ikke ni, vet du, det er NI.”
“Nei. Ni er to, nisch er ikke nitti, men ni!”
“Nitti er nitti, og ikke ni.”
“Mamma. De hadde ledd av deg i Japan, asså.”
Nå viser det seg at fem og seks i hvert fall ikke er hisch og hasch. Snarere er det go og roku. Selv mener jeg bestemt at fem er fem og seks er seks, og goe kan japanerne være sjæl på rotur.
For tenk!
(Men de mener visstnok at to er ni i Japan, altså. De kan jo ikke telle en gang! Ikke rart økonomien går dårlig.)
Comments
18 responses to “Monty Pythonsk samtale på vei hjem”
Nå også som rap.
At japanerne sier ni og mener to er ikke på langt nær så ille som araberne som skriver ٥ og mener fem.
Kult, Luka! 😀
Jasså, Håkon. Er det bare nordmenn som kan telle??!!
Japanerne er altså kanskje på en måte the knights who say NI? Sier de “peng” og “neee-wom” også?
Gud hjelpe oss alle den dagen de begynner å si “Ekke Ekke Ekke Ekke Ptang Zoo Boing” i stedet…
😮
*noterer*
Jeg skal følge med på det. Så jeg vet når jeg skal “become very afraid”.
And. Don’t. Mention. The. War.
En gang var det en kar hjemmefra som intervjuet en japansk o-løper i Norge. På japansk. Men han slet litt, intervjueren…for han snakket Tokyodialekt, mens japaneren snakket Kobedialekt…
Jeg for min del skjønte ingenting. Og alle på arenaen sto med hakeslepp. No wonder!
Hehe – det er selvsagt dialekt-forskjeller i Japan også, ja! Men det var jo litt kult at han prøvde. Det tenker jeg japaneren syntes også 🙂
Ha ha ha, disse gale japanerene altså.
De har faktisk to adskilte måter å si tallene på, den adopterte kinesiske som de bruker til vanlig og den gamle japanske som bare brukes i spesielle tilfeller.
Det høres sikkert vanskelig ut, men det det blir verre.
Når du skal telle ting er det forskjellige måter å telle runde eller flate ting på, eller levende dyr eller mennesker…
Adopterte kinesisk tallnavn: ichi, ni, san, yon, go, roku, shichi(eller nana), hachi, ku (eller kyuu), juu.
Gamle japanske tallnavn: hito, futa, mi, yo, itsu, mu, nana, ya, kokono, too.
Jeg teller til tre dyr: ipniki, nihiki, sanbiki.
jeg teller til tre mennesker: hitori, futari, sannin.
eksempel: Mitsubishi gjerne oversatt med “tre diamanter” selv om det er vannkastanjer det står og ikke diamanter..
Mi=tre tsu=telleren for “diverse ubevegelige ting” bishi/hishi= vannkastanje. Eller diamant da. Bishi kan bety bare vakker når det står for seg selv.
Hisch og hasch er slang, men brukes også tradisjonelt i trening av kampsport når man teller bevegelsene i en kata (kampsportmønster). Og de betyr sju og åtte 🙂 som du fant ut selv.
nevnte jeg at japanerene er gale?
De er gale, ja! Og da har vi ikke begynt å snakke om at de bruker tegn for å skrive.
Men jeg ble kjempeimponert over hva du kan, Martine. Tigerungen hadde nok sytes det var betydelig morsommere å snakke med deg enn med meg på bussen hjem.
Haha, morsom samtale! Jeg digger den “Ni!”-sketsjen til Monty Python-gjengen. 🙂
Jeg lærte meg pittelitt japansk en gang av en venn av meg, men jeg ga det fort opp. Det er liksom ingenting å henge det på, ikke noe som minner om noe jeg kjenner fra før. Også det sprø opplegget som Martine over her forklarer. Det er jo nok til å bli gærn av. 🙂
I Indonesia har de også en artig måte å telle på, men den er mye enklere. Har du ett barn heter det ett barn (altså på indonesisk, men det kan jeg jo ikke). Har du to, tror jeg de har et ord for to… men så går de bare over til å si “mange” hvis de har flere enn to. Kjekt og greit. 🙂
Jeg har en Japaner på gangen i hybelhuset mitt i år, det er gøy å bytte språktrening med ham. De møter jo også en del nye konsepter ved vestlige språk, for de skiller jo ikke subjekter inn i kjønn, og de bøyer ikke verbene sine i futurum. Så som du sa, det er ikke rart økonomien går dårlig, når man ikke kan formulere setninger som ser fremover…
Interessant tellemåte, Lothiane – flere enn to barn er jo i grunn en flokk, og da er det like greit å bare si mange 🙂
Akkurat, ja, Martine. De har kort sagt ikke noe syn på fremtiden!
Ok, jeg lo altfor godt av TB sin «We are the Knights who say ‘Ni!’»-kommentar. Ellers synes jeg de fleste asiatiske språk er gærne. Min favoritt er indonesisk, hvor du bøyer ting i flertall ved å si substantivet flere ganger.
Orang = menneske
Orang orang = mennesker
Magisk, hva?
Magisk! Jeg er glad det var portugisisk jeg måtte lære i voksen alder. Der er det i hvert fall en viss logikk.
For ikke å snakke om at japanerne ikke kan si shi (4) og ku (9) om mennesker fordi de også kan bety hhv død og tortur. Tror jeg talte ca 20 forskjellige tellemåter i Teach Yourself Japanese, inkludert for fisk og ting som måles i løsvekt. Og da har vi ikke kommet til diverse sjarmerende måleenheter som shaku og koku.
Forøvrig er er pidgin fra New Guinea språket over alle språk, ikke minst når de oversetter Shakespeare. Har en bok på loftet med faksimile av en amerikansk survival guide fra krigen hvor frasen “holdt eller jeg skyter” er oversatt som “you fella standfast! You fella no walkabout! If you fella walkabout I killim you long musket!”.
Haha, Luka, den pidgin-oversettelsen var veldig, veldig bra!
Husker jeg ikke helt feil hadde vikingene også entall, totall og flertall.
PS: Nei, SÅ gammel er jeg ikke 😉
Så gammel er du ikke, nei, Ivar?
(Hadde du vært viking ville du jo vært veldig lav også. Siden Odd Aukrust vel estimerte dem til å være 30 cm høye.)