Fysisk smerte og hjertesmerte registreres på samme sted

Noen forskere ved UCLA har forsket på hvor i hjernen følelsesmessig smerte registreres, og de har funnet ut at den registreres på samme sted som fysisk smerte. Ved hjelp av et dataspill ble forsøkspersonene bevisst vraket i den sosiale sammenhengen. Reaksjonen deres ble registrert på samme sted i hjernen (i anterior cingular cortex) som fysisk smerte, som det er gjort betydelig mer forskning på.

Fysisk smerte er et signal om at vi skal unngÃ¥ eller komme oss ut av en farlig situasjon. Smerten gjør at vi lærer. PÃ¥ samme mÃ¥te kan følelsesmessig smerte gjøre det. SÃ¥res du av “tall, dark strangers”, kan du finne pÃ¥ Ã¥ sky de som ligner, helt instinktivt. Du unngÃ¥r situasjoner som du vet av erfaring vil kunne pÃ¥føre deg smerte. Det kan være lurt av samme grunn som du unngÃ¥r situasjoner som kan føre til fysisk smerte, men det kan selvsagt ogsÃ¥ føre til at du unngÃ¥r ting du ikke burde ha unngÃ¥tt. Høy, mørk og fremmed er tross alt fysiske karakteristika, og ikke følelsesmessige.

Dette er interessant også i konteksten av samspillet mellom det fysiske og det mentale eller følelsesmessige. Psykisk smerte materialiserer seg fysisk, og omvendt. I forhold til for eksempel ME er dette diskutert høyt og lavt. Diskusjonen ender fort opp i hvorvidt høna (den emosjonelle smerten) eller egget (den fysiske smerten) kom først. For vi vil så gjerne kunne kategorisere, plassere og organisere. Men kanskje er ikke det så viktig? Mennesket er en helhet, og uansett smerte registreres den altså i stor grad på samme sted. Kanskje fordi den er like viktig for mennesket?

Derfor låner vi da også ord som beksriver fysisk smerte for å beskrive den følelsesmessige smerten. En mann som kjørte over sin egen datter så hun døde, sier det slik:

“When people talk about a broken heart, that for me was where it was seated, just below your sternum. It feels like your heart is leaking and you can’t run away from it because you are the source of that pain.”

Den følelsesmessige smerten bor i oss, og vi kommer ikke unna den. Du kan trekke hånden ut av fysiske flammer, men du kan ikke trekke dit eget hjerte ut av ilden. Det synes jeg var utrolig beskrivende.

Om jeg har det følelsesmessig vondt, får jeg hjertebank, vondt i magen, og etterhvert vondt i hodet. Kanskje er det hjernen som gir følelsene fysisk uttrykk, fordi smerten registreres på samme sted? Du får fysisk vondt, rett og slett. For noen blir den følelsesmessige smerten kronisk, akkurat som fysisk smerte kan bli det. Tiden leger ikke sårene. Tiqui sa noe klokt om det en gang, i en kommentar her i Hjørnet:

“Ta tiden til hjelp” er det verste rådet jeg hører folk si. Riktignok tar det tid og bearbeide følelser, men det er bearbeidelsen som leger sårene, ikke tiden.

Hun har helt rett i det. SÃ¥r som ikke bearbeides, leges ikke. Og Mary Frances O’Connor kaller dette kompleks sorg, som rammer omtrent 10% etter at stort tap, av en nær og kjær person. Forskerne mistenker at de som ikke klarer Ã¥ bearbeide følelsesmessige tap, ogsÃ¥ er de som har de høyeste nivÃ¥ene av fysisk smerte.

Da vi mistet Pondus forrige onsdag, kom min fars kone med et råd til Tigerungen. Om at han skulle sette ord på det, fortelle om det. Det gjorde han, han ringte til mormor, tante og onkel og fortalte om det som hadde skjedd. Jeg har også snakket om det, til mange, og ikke minst skrevet om det her. Å sette ord på vonde ting er viktig for meg, og jeg er glad jeg har evnen til å gjøre det. For det hjelper i bearbeidelsen. Det klarner tankene og følelsene. Tårer hjelper også, men mest til å gjøre deg utmattet, tror jeg. Så du til sist sovner.

I artikkelen spør de om vi kan dø av et knust hjerte. Hjertespesialisten Martin Cowie svarer “Ja, det kan vi”. Det er en økt dødsrisiko i 6 mÃ¥neder etter et smertelig tap av en kjær, og det er spesielt utpreget blant menn. Kanskje fordi menn er mindre flinke til Ã¥ sette ord pÃ¥ følelser? Etter et dødsfall er de etterlatte i større grad involvert i ulykker, og de dør i større grad av hjertainfarkt og slag.

Denne kunnskapen understreker selvsagt hvor viktig det er å fange opp mennesker før den følelsesmessige smerten blir kronisk. Og den viser at overgangen mellom fyisk og følelsesmessig smerte kanskje kan være ganske diffus. Kropp og sinn henger sammen og påvirker hverandre.

Noen ganger er det rett og slett som Jim Morrison skrev det:

Let me tell you about heartache and the loss of god,
Wandering, wandering in hopeless night.
Out here in the perimeter there are no stars,
Out here we is stoned
Immaculate.

Og veien ut, er som Tiqui sa, bearbeidelse. Hver på vår måte. Gjerne ved hjelp av andre, som når jeg skriver i bloggen. Men det er min måte, og ingen universalmåte. Enhver må finne sin egen vei ut av smerten. Men veien må finnes, ellers forblir vi på et sted der det er bare vondt å være.