Om Hjørnet

I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød tråd eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]

Print Friendly, PDF & Email

Les videre »

Kontakt

Navn (nødvendig):

E-mail (nødvendig):

Emne:

Melding:

Skriv bokstavene i bildet under:

captcha

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Abonnér

Legg igjen e-mail, så får du mail når jeg publiserer nytt innhold.

Ta kontakt i sosiale medier

Du finner meg her:

Mye lest siste 30 dager

Sorry. No data so far.

Søk, og du skal finne (håper jeg)

Pondus, R.I.P

16.07.08 i Kattene

I dag ble Pondus overkjørt, og måtte avlives. I det Tigerunge-bestefar skulle komme og hente Tigerungen (som reiser til Spania i morgen), fant vi Pondus utenfor inngangsdøren. Men knuste bakben. Han hadde dratt seg hjem på forbena. Da vi kom til dyrlegen var det bare å konstatere det jeg forsto med en gang, at det ikke var noe annet å gjøre enn å gi ham en sprøyte så han fikk slippe. En katt kan leve uten ett ben, men ikke uten to ben. Og begge bakbena var helt ødelagt.

Det er en voldsom opplevelse å finne et dyr man er så glad i, på en slik måte. Men når det først var så ille, var det noen ting som lindret smerten min, litt. Pondus klarte å komme seg hjem, han ble ikke bare borte. Tigerunge-bestefar var fem minutter unna (fem veldig lange minutter som ble brukt til å få Pondus inn i katteburet). Dyrlegen var fem minutter unna, og åpen. Det tok totalt 15 minutter eller så, før Pondus fikk den velsignede sprøyten som bar ham ut av smertene og til de evige musejaktmarkene. Tigerungen fikk sagt adjø, og jeg var der da Pondus fikk sprøyten, så det siste han så var meg, og det siste han hørte var min stemme. Det tryggeste han visste.

En stund var jeg skrekkslagen ved tanken på at den som hadde kjørt over Pondus bare hadde kjørt videre. Men da jeg kom hjem i kveld, hadde naboen funnet ut hva som skjedde. Pondus hadde løpt ut i veien, og så bråstoppet midt i veien. Han som kjørte hadde ikke sjanse til å stoppe. Og han og noen flere hadde lett etter Pondus i en halv time, uten å finne ham. Han hadde nok gjemt seg.

Men så klarte han altså å komme seg hjem til mor, selv med helt knuste bakben. For en styrke som bodde i den spenstige kroppen, som alltid hadde klartret i trærne og løpt lykkelig rundt.

Jeg prøver å tenke på at han hadde et lykkelig katteliv, at han levde naturlig og fikk bruke instinktene sine til fulle. Men en del av meg skulle selvsagt ønske at han aldri hadde fått smaken på utelivet, for det er farer der. Farer som altså kan få fatale følger. Med synet av de knuste bakbena for mitt indre øye, tenker jeg på det. I morgen tenker jeg forhåpentligvis på at han hadde et lykkelig liv de tre årene han fikk leve, et naturlig liv med mulighet til å bruke alle katteinstinktene sine til fulle. Fornuften min tenker det allerede, men hjertet er tungt og kjenner bare savnet av kattesjelen som delte hus med oss i to og et halvt år. Et fritt og vakkert vesen som valgte å være hos oss. En lojal sjel som alltid kom når jeg ropte, og alltid sov ved siden av hodeputen eller oppå dynen min.

Noen synes det er litt patetisk å være så knyttet til et dyr, attpåtil et dyr du får gratis og som det er alt for mange av. De kan bare sitte der med de harde hjertene sine, mens jeg sitter her og skriver mens tårene triller. For Pondus krevde lite og ga mye, han var en del av den flokken dette hjemmet er, selv om han beholdt sin frie sjel og lengtet ut til trærne, sommerfugler å hoppe etter og mus å jage. Han som kroet seg sammen i fanget mitt, og malte så det durte i hele meg. Han så så på meg med vakre, milde, grønne øyne og ga all den lojalitet jeg kunne drømme om. Han trøstet når jeg var lei, og roet meg når jeg var oppjaget. Han hadde et mildt og kjærlig vesen.

Nå er det bare meg og Italienerfrøkenen som er i huset. Tigerungen kommer jo tilbake. Men ikke Pondus. Hun kommer til å savne ham. Hun trenger en lekekamerat, for hun liker slett ikke å være alene. Så når Tigerungen kommer hjem fra Spania, skal vi reise til Dyrebeskyttelsen og få en ny kattesjel å ta vare på. Et lite nøste som ingen vil ha. Men vi vil. Ikke en ny Pondus, men et annet lite vesen, en annen kattesjel som trenger noen til å ta seg av den. Pondus er borte, en kopi finnes ikke.

Jeg er glad for at det skjedde mens Tigerungen var hjemme. Selv om det var utrolig vondt for en liten gutt å se katten slik, så gjør det at han skjønner at det ikke var noe annet å gjøre enn å hjelpe Pondus over til de evige musejaktmarkene. Der han kan hoppe rundt, klatre i trærne og spise luksus-kattemat på boks hver eneste dag.

Men aldri mer sove oppå dynen min. Det kommer til å bli vanskelig. Jeg håper jeg kan lokke Italienerfrøkenen til å ligge i min seng i natt, selv om hun pleier å ligge hos Tigerungen.

Så ikke tomrommet blir så stort.

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

3 kommentarer

Trackback URL | Kommentar-feed

Sider som lenker til dette innlegget

  1. Aksjon avblåst: Gråtigret katt gjenfunnet : Iskwews hjørne på www | 05.06.11
  1. Mihoe sier:

    Åh så trist å høre at Pondusmannen har blitt borte! Og så var det hjerteskjærende (og litt tårevått) å lese om den modige, sterke katten som dro seg hjem – det skal du ta som en stoor tilittserklæring Isk! Vanligvis gjemmer jo katter seg når de er i ferd med å dø 🙁

    Men han hadde det beste kattelivet han kunne få før han døde, og det er det faktisk verdt i mine øyne. Å leve bare innendørs er ikke noe katteliv.

    *masse gode trøstetanker*

  2. Iskwew sier:

    Ja, tenk at han dro seg hjem.. han gjemte seg jo først, og så dro han seg hjem med forpotene. Jeg vet at det var en stor tillitserklæring. Og jeg er så glad for at han klarte det, så jeg kunne hjelpe.

    Han var en spesiell kattesjel, Pondus. Men det er de jo alle, på sitt vis.

    Nei, det er ikke noe katteliv å bare være inne, selv om det finnes tilfredse innekatter, det gjør det jo. Men å se en katt ute, med alle instinktene i bruk, det er fabelaktig! Jeg vet han hadde det godt mens han levde.

    Takk for alle gode trøstetanker, Mihoe – jeg vet jo at du skjønner 🙂

Top