Pondus, R.I.P
I dag ble Pondus overkjørt, og måtte avlives. I det Tigerunge-bestefar skulle komme og hente Tigerungen (som reiser til Spania i morgen), fant vi Pondus utenfor inngangsdøren. Men knuste bakben. Han hadde dratt seg hjem på forbena. Da vi kom til dyrlegen var det bare å konstatere det jeg forsto med en gang, at det ikke var noe annet å gjøre enn å gi ham en sprøyte så han fikk slippe. En katt kan leve uten ett ben, men ikke uten to ben. Og begge bakbena var helt ødelagt.
Det er en voldsom opplevelse å finne et dyr man er så glad i, på en slik måte. Men når det først var så ille, var det noen ting som lindret smerten min, litt. Pondus klarte å komme seg hjem, han ble ikke bare borte. Tigerunge-bestefar var fem minutter unna (fem veldig lange minutter som ble brukt til å få Pondus inn i katteburet). Dyrlegen var fem minutter unna, og åpen. Det tok totalt 15 minutter eller så, før Pondus fikk den velsignede sprøyten som bar ham ut av smertene og til de evige musejaktmarkene. Tigerungen fikk sagt adjø, og jeg var der da Pondus fikk sprøyten, så det siste han så var meg, og det siste han hørte var min stemme. Det tryggeste han visste.
En stund var jeg skrekkslagen ved tanken på at den som hadde kjørt over Pondus bare hadde kjørt videre. Men da jeg kom hjem i kveld, hadde naboen funnet ut hva som skjedde. Pondus hadde løpt ut i veien, og så bråstoppet midt i veien. Han som kjørte hadde ikke sjanse til å stoppe. Og han og noen flere hadde lett etter Pondus i en halv time, uten å finne ham. Han hadde nok gjemt seg.
Men så klarte han altså å komme seg hjem til mor, selv med helt knuste bakben. For en styrke som bodde i den spenstige kroppen, som alltid hadde klartret i trærne og løpt lykkelig rundt.
Jeg prøver å tenke på at han hadde et lykkelig katteliv, at han levde naturlig og fikk bruke instinktene sine til fulle. Men en del av meg skulle selvsagt ønske at han aldri hadde fått smaken på utelivet, for det er farer der. Farer som altså kan få fatale følger. Med synet av de knuste bakbena for mitt indre øye, tenker jeg på det. I morgen tenker jeg forhåpentligvis på at han hadde et lykkelig liv de tre årene han fikk leve, et naturlig liv med mulighet til å bruke alle katteinstinktene sine til fulle. Fornuften min tenker det allerede, men hjertet er tungt og kjenner bare savnet av kattesjelen som delte hus med oss i to og et halvt år. Et fritt og vakkert vesen som valgte å være hos oss. En lojal sjel som alltid kom når jeg ropte, og alltid sov ved siden av hodeputen eller oppå dynen min.
Noen synes det er litt patetisk å være så knyttet til et dyr, attpåtil et dyr du får gratis og som det er alt for mange av. De kan bare sitte der med de harde hjertene sine, mens jeg sitter her og skriver mens tårene triller. For Pondus krevde lite og ga mye, han var en del av den flokken dette hjemmet er, selv om han beholdt sin frie sjel og lengtet ut til trærne, sommerfugler å hoppe etter og mus å jage. Han som kroet seg sammen i fanget mitt, og malte så det durte i hele meg. Han så så på meg med vakre, milde, grønne øyne og ga all den lojalitet jeg kunne drømme om. Han trøstet når jeg var lei, og roet meg når jeg var oppjaget. Han hadde et mildt og kjærlig vesen.
Nå er det bare meg og Italienerfrøkenen som er i huset. Tigerungen kommer jo tilbake. Men ikke Pondus. Hun kommer til å savne ham. Hun trenger en lekekamerat, for hun liker slett ikke å være alene. Så når Tigerungen kommer hjem fra Spania, skal vi reise til Dyrebeskyttelsen og få en ny kattesjel å ta vare på. Et lite nøste som ingen vil ha. Men vi vil. Ikke en ny Pondus, men et annet lite vesen, en annen kattesjel som trenger noen til å ta seg av den. Pondus er borte, en kopi finnes ikke.
Jeg er glad for at det skjedde mens Tigerungen var hjemme. Selv om det var utrolig vondt for en liten gutt å se katten slik, så gjør det at han skjønner at det ikke var noe annet å gjøre enn å hjelpe Pondus over til de evige musejaktmarkene. Der han kan hoppe rundt, klatre i trærne og spise luksus-kattemat på boks hver eneste dag.
Men aldri mer sove oppå dynen min. Det kommer til å bli vanskelig. Jeg håper jeg kan lokke Italienerfrøkenen til å ligge i min seng i natt, selv om hun pleier å ligge hos Tigerungen.
Så ikke tomrommet blir så stort.
Om forfatteren: Hjørnets eneherskerinne og en diktskrivende finansnerd som er opptatt av det meste. Bloggen er en helhet av ord og visuelle uttrykk. I hvert fall på en god dag.
Flopsy | 16.07.2008 | Svar
Å nei, så trist! Fine, fine pusen. Jeg får jo helt tårer i øynene her jeg sitter, du skriver så fint (om man kan bruke et sånt ord) om dette. Jeg er helt sikker på at Pondus hadde det beste hjemmet han kunne få. Og heldig er den som får flytte inn til dere nå.
Iskwew | 16.07.2008 | Svar
Å, det er så trist, så trist. Jeg gråter, men det var godt å skrive det ut. Jeg savner den varme sjelen som syntes mitt fang var det beste i verden. Og er glad jeg fortsatt har Italienerfrøkenen.
Har du først hatt katter, klarer du deg ikke uten, tror jeg. Så det er helt sikkert at en ny liten kattesjel skal få flytte inn til meg, Tigerungen og Italienerfrøkenen.
Flopsy | 16.07.2008 | Svar
Nei, jeg tror du har rett i det. Jeg kan ikke forestille meg en tilværelse uten selskap av en eller flere av de søte pelsdyrene. Helst flere, så det er godt jeg har Hjorthen til å holde meg litt i ørene på det området.
Iskwew | 16.07.2008 | Svar
Jeg tror jeg skal klare meg med to, men det er veldig fint både for folk og katter å ha to, minst.
Jeg tror jeg kommer til å ha katter resten av livet jeg. De er som pelskledde valium på fire ben.
Luka | 17.07.2008 | Svar
Fryktelig trist å lese. Og det at de fleste ulykker skjer i hjemmet er ikke sant for katter. Min fikk være utekatt i et halvt års tid da vi bodde i 1. etg, og kom hjem med en flenge som ikke ville gro og til sist ble til en svulst. Liknet ikke så rent lite på Pondus heller. Men man får trøste seg med at de hadde et fint liv så lenge de var hos oss.
Håkon | 17.07.2008 | Svar
Det er slett ikke noe rart at man blir knyttet til dyr, selv slike dyr som man kan få gratis fordi så mange andre skaffer seg dyr de ikke kan ha likevel når det kommer til stykket. I hvert fall så lenge du ikke starter engleskole og sånn. Og det er aldri hyggelig når et liv får en såpass voldsom slutt.
Undre | 17.07.2008 | Svar
*holde rundt Iskwew*
Nei, dette var trist. :’(
Tiqui | 17.07.2008 | Svar
Nei og nei, så trist. Sender over en god klem! Som du sier, det var godt dere var hjemme og kunne hjelpe ham så fort. Og det var bra at Tigerungen var hjemme. Å komme hjem fra Spania uten å skjønne hvorfor det er en katt mindre ville vært mye verre. Jeg husker selv uvirkeligheten da jeg kom hjem fra ferie i Malaysia og hunden min var blitt avlivet mens jeg var borte. Man kommer liksom ikke helt over det…
En gang i fremtiden vil en ny kattesjel som tidligere ble forlatt prise seg lykkelig over å få komme til det beste kattehjemmet som finnes.
Goodwill | 17.07.2008 | Svar
Åh nei!! Så trist, så trist…
Jeg skjønner godt at du gråter..jeg gråter selv, her jeg sitter. Jeg kan veldig godt huske at vår egen katt ble overkjørt og måtte avlives da jeg var ca ti år, og husker veldig godt hvor vondt det var. Katter er noen utrolige personligheter som blir fullverdige familiemedlemmer. Derfor er det vondt når de dør, og særlig når det skjer på den måten…
*varme trøsteklemmer*
Iskwew | 17.07.2008 | Svar
Ulykkene skjer nok ikke i hjemmet for katter, nei, Luka. De skjer ute, enten på grunn av slåssing eller på grunn av biler. Trøsten er at han hadde et fint liv mens han levde, og fikk leve som en katt liker.
Håkon, katter har lav status for noen mennesker, fordi de er gratis og finnes i overflod. Det er det lite å gjøre med, men heldigvis ser mange det annerledes. Og ja, det var voldsomt og sjokkartet.
Takk, Undre! Ja, det var fryktelig trist :´(
Jeg tror det er bra Tigerungen var her, ja, Tiqui. Både så han fikk sagt adjø og så han skjønte at det ikke var noe å gjøre. Jeg husker som sagt enda den tomme hundekurven jeg kom hjem til da jeg var 10 år.. glemmer det aldri. Jeg skjønte ikke at det var nødvendig at hun måtte dø. Og jeg fikk ikke tatt farvel.
Når Tigerungen kommer hjem skal vi dra til Dyrebeskyttelsen og finne et lite nøste som skal få bo hos oss, ja
Da var du like gammel som Tigerungen da katten døde, omtrent, Goodwill. Det er ikke lett, spesielt ikke ettersom det blir så dramatisk.
Katter er store personligheter, lojale venner og de gir så mye, uten å kreve noe.
Martine Votvik | 17.07.2008 | Svar
Uff så trist, jeg føler virkelig med dere.
Og de dumme dumme folka som ikke skjønner at mennesker faktisk er fullt i stand til å knytte sterke emosjonelle bånd til dyr… de misstenker jeg at har nedsatte sjelsevner i utgangspunktet.
Å lese dette før jeg skulle på jobbintervju var kanskje ikke det mest taktiske i verden… ble litt nostalgisk nå. Triolin døde for 17 år siden, men nå kunne jeg kjenne lukten av pelsen hennes et lite øyeblikk.
Bluebird | 17.07.2008 | Svar
Leit, Iskwew.
Kan forstå følelsen selv om jeg foretrekker hund fremfor katt.
Men bra du går videre og får deg en ny en som garantert får det bra hos deg.
Mvh
Bluebird
Iskwew | 17.07.2008 | Svar
Det mistenker jeg også, Martine. Og jeg skjønner godt at du blir nostalgisk 17 år etter. Jeg har kjent på savnet av den hunden jeg mistet da jeg var liten disse dagene.
Takk, Bluebird. Ja, det er viktig å gå videre, og tenke på at vi skal få en annen kattesjel til låns etter hvert.
Anathema | 17.07.2008 | Svar
Ånei, så synd dette var Iskwew! Det er forferdelig å miste et dyr.
Jeg bør vel nevne at jeg tidligere i dag skrev en post om blogging, hvor jeg trakk frem noen blogger som jeg synes er ekstra gode, blant annet bloggen din, og der skrev jeg du kombinerte katte- og økonomiblogging. Det var før jeg så denne posten, og jeg ville nok formulert meg noe annerledes hvis jeg hadde sett den først.
Iskwew | 17.07.2008 | Svar
Nei, nei, det skal du ikke tenke på, Anathema! Jeg så posten din, og ble veldig glad. Har bare ikke kommet så langt at jeg har fått kommentert.
Jeg skriver om kattene, fordi de er viktige for meg. Det vil jeg fortsatt gjøre. Selv om denne posten er vond, er den viktig for meg å få skrive, å ha et forum til å fortelle om stor kjærlighet til en kattesjel som er borte nå er verdifullt.
Iskwew | 17.07.2008 | Svar
Jeg ser katteblogger som en hedersbetegnelse, for å oppsummere.
Sigrun | 17.07.2008 | Svar
Du har min medfølelse.
Det er godt å lese at P(ond)us var så elsket.
Det er ikke dumt å knytte seg til dyr. Det som er dumt, er de som rasjonaliserer bort andre veseners lidelse, enten det er mennesker eller dyr. Jeg tenker at de barn er heldige - som ditt barn - som ser at deres voksne er glad i dyr.
Jeg sørget veldig over tre puser (mor og to døtre) som jeg mistet da jeg var barn og ungdom, og en hest som var eldre enn meg og alltid hadde vært der.
Men det er godt å få føle takknemlighet for det andre har vært, enten de var mennesker eller dyr.
Iskwew | 17.07.2008 | Svar
Takk, Sigrun.
Nei, det er ikke dumt å knytte seg til dyr, det er en stor berikelse, selv de vi har til låns bare en kort tid. Men minnene er der, og dermed er Pondus der også.
Jeg tenker at det er godt å føle på sorgen, og å huske på gleden i samspillet mellom mennesker og dyr. Det er utrolig verdifullt, og jeg tror det betyr noe spesielt for barn å ha dyr. De lærer å verdsette andre vesener, og det er en veldig god ting.
Marina | 18.07.2008 | Svar
Huff, så trist!
Pondus ble kanskje ikke så gammel, men jeg er sikker på at han var lykkelig den tiden han levde. Og senere kommer en annen liten pus til å bli lykkelig fordi den får komme til et godt hjem.
Jeg synes ikke det er patetisk å være knyttet til et dyr. Som du sier, de gir så mye og krever så lite. Selv føler jeg meg fremdeles iblant litt trist fordi Smurf døde noen måneder side, og hun satt jo aldri på fanget mitt eller trøstet når jeg var lei meg. Men hun fikke meg da i det minste til å smile både titt og ofte, og det er da noe.
Jeg håper Pondus går overens med den svarte skogkatten min, sånn at de ikke begynner å krangle om musene på de evige jaktmarker. Men det er vel mange nok for begge, går jeg ut fra!
Rockette | 18.07.2008 | Svar
Ånei, så trist! Varme tanker går til dere alle sammen.
Du har rett i at katteblogging, hvertfall på Iskwewsk vis, er en hedersbetegnelse. Jeg setter stor pris på historiene om Italienerfrøkenen og Pondus, og gleder meg til å bli kjent med det fremtidige familiemedlemmet også!
Har du forresten sett denne:
http://www.youtube.com/watch?v=mHXBL6bzAR4
*trøsteklem*
Iskwew | 18.07.2008 | Svar
Jeg tror han var det, Marina.
Jeg skjønner godt at du er trist for at Smurf døde, verdien av et lite vesen som får deg til å smile både titt og ofte, den skal ikke undervurderes.
Jeg tror de evige musejaktmarkene er litt som Valhall, de kan husere og slåss og whatever hele dagen, og så fester de om kvelden med fin mat på boks, og så begynner de på nytt dagen etter. Det er helt sikkert nok for alle!
Takk, Rockette! Jeg er så glad i de kattene, og de er en del av livet vårt. Viktige ting skal blogges om, og dermed har kattene en plass i denne bloggen.
Jepp, jeg har sett og ledd godt av ingeniør-oppskriften på katter
juliet | 18.07.2008 | Svar
Ååååå… hyyyl… sender varme klemmer mens tårene triller…
Iskwew | 18.07.2008 | Svar
Takk, bestevenninnen!
Jeg har fantomsmerter, jeg sverger. Jeg savner Pondus
Italienerfrøkenen går rundt og mjauer og savner hun også. Hun må få seg en kamerat igjen. Og jeg har ikke orket å ta henne med ut enda, men jeg må jo det etterhvert.
Anja (Velehue) | 18.07.2008 | Svar
Huff og huff - jeg ble så lei meg når W fortalte meg at det hadde skjedd
Vet så utrolig godt hvordan du har det nå - opplevde det samme med min forrige katt, Smule… Jeg har jo søsteren til din lille Italienerfrøken og hun også får løpe ute og føle friheten, men jeg må innrømme at jeg blir lettet og sjeleglad hver gang hun står på døren og vil inn. Håper inderlig jeg slipper å oppleve at det samme skjer igjen - selv om jeg vet at sjansene for det er store når de kan være ute… 
Man blir så utfattelig glad i disse herlige pelsdottene at det er ikke til å tro - og det er så ufattelig vondt når de blir revet fra oss. De blir som et familiemedlem og kjærligheten til dem er stor!
Når Smule opplevde samme skjebne så var jeg utrøstelig - det var så ufattelig vondt at hun aldri skulle komme tilbake - min far lurte da på hvordan i all verden jeg ville reagere hvis en av mine nærmeste gikk bort når jeg gråt trøstesløs i lang lang tid over pusekatten min - vet du hva; jeg tror jeg ville reagert på nesten samme måte… For meg er pusekattene en del av familien og hvis noen gjør dem noe vondt, så kan jeg virkelig klikke - akkurat som når noen er slemme mot et menneske jeg er glad i..
Tenker på deg Isk - og deler sorgen din. Men den neste pelsdotten som blir hentet - han eller hun kommer til å bli en av de heldigste små pelsdottene her i verden!
Klems
Iskwew | 18.07.2008 | Svar
Takk, Anja! Det er godt at det finnes folk som skjønner hvor stort savnet er. Det er kjempestort.
Katter har så uendelig mye glede av å få være ute og klartre i trærne, hoppe i krattet og jage insekter og andre små kryp, at jeg vet at jeg ikke kommer til å nekte dem det. Heldigvis er Italienerfrøkenen litt mer skvetten enn Pondus var, hun vil helst at jeg skal være ute sammen med henne, og da er hun ikke langt unna. Men spesielt om hun er ute og vi skal bort, er det skummelt, for hun følger etter, og da kan det fort gå galt.
Den neste pelsdotten - det skal være en han - skal få det så godt som en katt bare kan få det!
juliet | 18.07.2008 | Svar
Biler skulle hatt kollisjonsputer (både foran og under bilen) som ble aktivert mot katter…
Min “Svarteper” kom hjem som Pondus da jeg var 10, “Potil” var verdens skjønneste kattunge som klorte seg fast på dekket da onkel kjørte ut av gårdsplassen .. lillepus ble helt flat… katten til mamma ble overkjørt på riksveien for 4 år siden, katten til kontorvenninna mi ble overkjørt… Nå “Pondus”.. og han er ikke den første og dessverre heller ikke den siste.
Og det er like vondt hver gang..
*snufs*
Men det er en som kan være glad: Den pusen som blir hentet hjem til dere neste gang
Iskwew | 18.07.2008 | Svar
Biler skulle være forbudt!
Det er godt at din Svarteper også kom seg hjem - jeg er glad Pondus klarte det, så jeg kunne hjelpe ham.
Jepp, vi skal ha en ny liten pusunge. Tigerungen ble veldig glad for det. Og det tror jeg Italienerfrøkenen vil bli også, jeg tror hun savner, for hun mjauer hele tiden og er rastløs.
juliet | 18.07.2008 | Svar
Klart Italienerinnen savner ham, hun er jo vant til at han kommer hjem hver dag… Hun var jo avhengig av ham. Hennes store beskytter er borte..
Hun ville nok ikke byttet bort Pondus om hun hadde fått velge.. hun kommer nok til å bli helt forferdet, hun er jo ikke vant til å være størst eller sjef..
Iskwew | 18.07.2008 | Svar
Nei, det er hun jo ikke. Men jeg håper hun vil ta seg av den lille som kommer og banke litt vett inn i skallen på ham
Hun gikk alltid etter Pondus når de var ute, han passet på henne. Hun er en merkelig katt. Går rundt og snakker og snakker.
Omtrent da det fæle skjedde, satt hun i mitt soveromsvindu og mjauet som besatt en lang stund. Kanskje hun skjønte det? katter har mange flere sanser enn vi har.
Anja (Velehue) | 18.07.2008 | Svar
Ja, disse små trenger en pusevenn
Vi skaffet oss en til i fjor sommer - Lille Foxxy ble sykelig sint og sjalu, men det har godt over og nå klarer de seg ikke uten hverandre.
Men den bitte lille er også som din Italienerfrøken - følger etter oss. Innimellom får hun være med oss å gå tur og da er hun så lykkelig og glad
Men det er jo også skummelt - de kan jo følge etter uten at man ser det… *sukk*
Gurimalla så glad jeg er i katter - kjenner jeg smiler når jeg tenker på de herlige, myke, malende kjæledyrene som alltid stiller opp med trøst og kos!
Iversen | 18.07.2008 | Svar
Det er kanskje litt upassende å kommentere, men jeg fikk litt troa på menneskeheten igjen da jeg kom til den delen hvor det viste seg at bilisten ikke bare hadde kjørt videre. Det beste hadde jo vært om Pondus hadde reddet seg unna bilen, men nå får i det minste en annen katt et godt hjem - det blir det glade for på Kattehuset. Oles madam jobber der, og postet nylig en video av en ny ankomst.
Iskwew | 18.07.2008 | Svar
Ja, de trenger det, Anja. Jeg tipper Italienerfrøkenen også kommer til å bli litt snurt, men det kommer til å gå seg til.
Jepp, det er skummelt når de følger etter. Vi tør ikke ha henne uten om vi skal bort. Hun løper etter oss og enser ingen ting.
Iversen, det var sånn en lettelse å finne ut at det ikke var en som bare hadde kjørt videre, det var det virkelig. Så det er ikke upassende å kommentere.
Jepp, en ny katt skal få et nytt hjem. Det er det ikke bare på Kattehuset de er glade for
Megler Smekk | 18.07.2008 | Svar
Hei Iskwew,
så trist, føler med deg, Tigerungen og Italienerfrøkenen.
Mäklare Smekk
Iskwew | 18.07.2008 | Svar
Takk, Megler Smekk. Jeg vet jo at du skjønner at dette er leit.
Shoaib | 18.07.2008 | Svar
Hei der Iskwew,
Utrolig trist å lese, men godt du fant ut hva som skjedde ihvertfall og at Pondus greide å komme hjem.
Når kommer Tigerungen hjem igjen?
Iskwew | 18.07.2008 | Svar
Ja, det var veldig godt at jeg fant ut det, Shoaib.
Tigerungen kommer hjem om litt over tre uker.
Cat | 19.07.2008 | Svar
Nei nei nei, dette var trist å høre Isk…
Iskwew | 19.07.2008 | Svar
Ja, det er faktisk nitrist, Cat
Mihoe | 23.07.2008 | Svar
Åh så trist å høre at Pondusmannen har blitt borte! Og så var det hjerteskjærende (og litt tårevått) å lese om den modige, sterke katten som dro seg hjem - det skal du ta som en stoor tilittserklæring Isk! Vanligvis gjemmer jo katter seg når de er i ferd med å dø
Men han hadde det beste kattelivet han kunne få før han døde, og det er det faktisk verdt i mine øyne. Å leve bare innendørs er ikke noe katteliv.
*masse gode trøstetanker*
Iskwew | 23.07.2008 | Svar
Ja, tenk at han dro seg hjem.. han gjemte seg jo først, og så dro han seg hjem med forpotene. Jeg vet at det var en stor tillitserklæring. Og jeg er så glad for at han klarte det, så jeg kunne hjelpe.
Han var en spesiell kattesjel, Pondus. Men det er de jo alle, på sitt vis.
Nei, det er ikke noe katteliv å bare være inne, selv om det finnes tilfredse innekatter, det gjør det jo. Men å se en katt ute, med alle instinktene i bruk, det er fabelaktig! Jeg vet han hadde det godt mens han levde.
Takk for alle gode trøstetanker, Mihoe - jeg vet jo at du skjønner