Om Hjørnet

I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød tråd eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]

Print Friendly, PDF & Email

Les videre »

Kontakt

Navn (nødvendig):

E-mail (nødvendig):

Emne:

Melding:

Skriv bokstavene i bildet under:

captcha

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Abonnér

Legg igjen e-mail, så får du mail når jeg publiserer nytt innhold.

Ta kontakt i sosiale medier

Du finner meg her:

Mye lest siste 30 dager

Sorry. No data so far.

Søk, og du skal finne (håper jeg)

Det halve beltet

10.06.08 i Tigerungen

Da vi bodde i Brasil var det en tegnefilmserie Tigerungen likte spesielt godt. Den foregikk i en surrealistisk verden, og var tegnet veldig stilisert. Den handlet om det godes kamp mot det onde. Om en helts kamp mot overmakten. Helten het Samurai Jack, og den personifiserte ondskap het Aku. Hver episode begynner slik:

«Long ago in a distant land, I, Aku, the shape-shifting Master of Darkness, unleashed an unspeakable evil. But a foolish Samurai warrior wielding a magic sword stepped forth to oppose me. Before the final blow was struck, I tore open a portal in time and flung him into the future, where my evil is law. Now the fool seeks to return to the past, and undo the future that is Aku!»

Samuraien kjemper mot Aku i alle hans onde skikkelser, i en ganske mørk verden, der han møter de underligste skapninger og får hjelp fra de mest uventede kanter. Samurai Jack er en tegnefilmserie utenom det vanlige, den er tegnefilm som kunst.

Siden han så Samurai Jack første gang har Tigerungen vært fascinert av kampsport. Han fikk en smakebit i Brasil, da han gikk på Capoeira en gang i uken. Og siden nyttår har han gått på judotrening. Jeg tror nok han følte seg litt som Samurai Jack da han fikk judodrakten og lærte å knyte beltet.

Judo er en fascinerende sport. Det er en kombinasjon av styrke, teknikk og smidighet, og treningen er veldig allsidig. Judo inneholder også masse disiplin og respekt. Det er noe utover fysisk trening – det er mental trening også. Den inneholder ritualer og høflighet mot de andre utøverne er noe du må ha, om du skal få trene judo.

Tigerungen har likt treningen, innsatsviljen har vært på topp, selv om han nok synes det er vanskelig. Belønningen kom i dag. Han gjorde sin første judo-gradering. Til halvt gult belte. Han fikk til de to kaste-grepene og de to holde-grepene han måtte få til. Og han var så stolt som en liten Samurai kan være, av det gule båndet han fikk til han får hele beltet når treningen starter igjen til høsten. Like stolte var nok bestefar og jeg. I hvert fall nesten.

Å mestre noe, få til noe, det er viktig. For oss alle, men spesielt for barn. Den gode følelsen av mestring var skrevet i det brede smilet til Tigerungen. Ikke noe gjør meg gladere enn det fornøyde smilet.

Ikke noe i hele verden 😀

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Tagget med: , ,

15 kommentarer

Trackback URL | Kommentar-feed

  1. Milton Marx sier:

    Judo er en fin sport. Gratulerer til Tigerungen og resten av familien. Ellers er en judodrakt aldeles glimrende som pysjamas eller som alternativ til slåbrokk.

  2. Iskwew sier:

    Takk, Milton 🙂

    Jeg synes jakken til den judodrakten er litt vel tykk og stiv for å fungere som pysj, altså. Men det er sikkert flere varianter?

  3. Goodwill sier:

    Smiler bredt og gjenkjennende til gleden over å se dem mestre. Gratulerer masse!!!

  4. Megler Smekk sier:

    GRATULERER 🙂

  5. juliet sier:

    Gratulerer! Så herlig skrevet, får nesten tårer i øya av dere 🙂

  6. juliet sier:

    De små gledene i livet er de aller største 🙂

  7. Iskwew sier:

    Takk alle sammen 🙂

    Jepp, juliet, de små gledene er de aller største!

  8. Avil sier:

    Åh, eg gleder meg sånn til mine ungar skal begynne med kampsport!

  9. tb sier:

    Balanse, igjen? Flott post, igjen.

    Mine unger driver med klatring. Finner noe av det samme der, som i noen kampsporter og i surfing? balanse, kontroll, fokusering, teknikk, smidighet, litt styrke (men mindre enn en skulle tro), om å utnytter naturlovene, ikke bekjempe dem?

    Og opplevelsen av ei jente på 13, som etter en time plutselig klarer det vanskelige bulderet, det som var helt umulig da de begynte å prøve, det er ubetalelig, også for den som bare ser på. For den som gjør det, som mestrer det, handler det om akkurat da, i det evige lille øyeblikket, å være konge over hele sitt private univers.

    Fortell forresten gjerne mer om surfing. Vet så lite om det, men veldig fascinert av det lille jeg vet. (og får altså klump i halsen og tåre i øyekroken hver gang Big Z takker bølgen etter en tube-riding… ja da, min viktigste surfereferanse for tiden er en tegnefilm om pingviner, så jeg er som du skjønner svært mottakelig for mer viten.. 😕 )

    Du er forresten en ubetalelig blogger. En stjerne. 🙂

  10. Iskwew sier:

    Det kan du gjøre, Avil! Det er helt supert.

    Gosh, takk, tb! Det var gode ord *smiler*

    Jeg tipper du finner noe av det samme med klatring som med noen kampsporter og med surfing, ja. Det er de samme egenskapene som kreves, selv om surfing nok er spesielt når det gjelder noen ting. Blant annet bør de ikke være for store, det er få surfere som er 190 høye og veier 100 kilo, for å si det slik. Kanskje ikke klatrere heller?

    Å være med barn når de plutselig mestrer noe, er en helt særegen opplevelse 🙂

    Kanskje jeg skal skrive litt om surfing? Nå er det mer min opplevelse av hvordan surfere er jeg kan skrive om da, teknikken vet jeg lite om. Men mentaliteten har jeg fått innblikk i. Når det gjelder filmreferanser er Monstertorsdag et godt valg. Og Surf’s Up er faktisk veldig god! Jeg skrev om den her i vinter.

  11. Shoaib sier:

    Husker gleden av det samme selv, altså å komme seg et hakk videre … det var tae kwon do for min del da 😎 Gratulerer til tigerungen og mor 🙂

  12. Jepp, kampsport er tingen! Store litlejentå mi på 16 år har gått på kickboksing siden i høst og skal nå til helgen ta grønt(?) belte. Fram for tøffe jenter (og gutter)!
    🙂

  13. Iskwew sier:

    Shoaib, gleden over å mestre og komme et hakk videre er stor. Han var så stolt – og det borger for fortsatt ønske om å trene. Veldig bra!

    Jepp, Skorpionkvinnen, det er glimrende 🙂

  14. tb sier:

    Lengde er ikke noe problem for en klatrer, egentlig, det gir jo god rekkevidde. Men de fleste er kanskje relativt små, senete mennesker. De jeg har snakka med er veldig opptatt av ikke å få «feil», muskler, bulende «pumpe-muskler» er feil, de skal være seige og lette, ikke store muskelbunter. En football-spiller, ville ikke hatt noe å stille opp med. Det krever jo en del styrke. Men som sagt, teknikk er viktigere. De som ikke er så sterke i armene (f.eks. jenter) blir lettere gode klatrere, fordi de er nødt til å klatre teknisk riktig, i stedet for å kompensere med rå styrke. I følge dem jeg har snakket med, altså. Fascinerende å se på i allee fall, hvor mye styrke og energi som er gjemt i kropper man ville si så «helt vanlige» ut.

    Teknikk, vilje, balanse, fokus og styrke. Og altså det å ikke kjempe mot naturlovene, men lære seg å bruke dem?

    Venter med lengsel på mer om surfing 🙂

  15. Iskwew sier:

    Det kommer muligens en post, tb, tankeprosessene er i hvert fall i gang 🙂

Top