Om Hjørnet

I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød tråd eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]

Print Friendly, PDF & Email

Les videre »

Kontakt

Navn (nødvendig):

E-mail (nødvendig):

Emne:

Melding:

Skriv bokstavene i bildet under:

captcha

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Abonnér

Legg igjen e-mail, så får du mail når jeg publiserer nytt innhold.

Ta kontakt i sosiale medier

Du finner meg her:

Mye lest siste 30 dager

Sorry. No data so far.

Søk, og du skal finne (håper jeg)

En gammel kriger på sin siste reise

12.05.08 i Liv og levned

Linjen mellom privat og personlig er ofte bare en tynn strek når man blogger. Denne posten blir nok litt mer privat enn personlig.

Min mors samboer gjennom snart 20 år døde på fredag. Han ble 78 år. Da han fikk beskjed om at han hadde uhelbredelig kreft, ingen mulig behandling og bare kort tid igjen, bestemte han seg for å slippe taket i livet. Han fikk beskjed på onsdag. Da bestemte han seg. Han ventet til datteren kom seg til sykehuset, før han bare slapp taket og døde fredelig, med et sukk. Han ville ikke ligge noen til byrde. Derfor ville han ikke slåss for livet når det ikke var noe håp likevel, tror vi.

For de som er igjen ble livet brått snudd på hodet. For min mor, spesielt, og for barna hans.

Døden er stort sett noe vi unngår å forholde oss til. I hvert fall gjør jeg det. Men den kommer for oss alle. Både vår egen, selvsagt, og for de rundt oss. Før eller siden. Da er det godt at det finnes de som har som yrke å hjelpe oss med alt det praktiske.

Mitt forhold til begravelsesbyråer har så langt stort sett vært å se på Six feet under. Ut over det har jeg ikke hatt noen befatning med dem. Six feet under er nok ikke en så god referanseramme heller, for virkeligheten er langt fra så snurrig som den serien vil få oss til å tro.

I går kom det en rolig og mild mann på besøk. Han hadde med seg alle de nødvendige papirene, og på en ytterst respektfull måte lirket han en livspartner og to barn inn på de vanskelige spørsmålene. Hvor skal begravelsen være? Hvilke salmer skal synges i begravelsen? Skal han begraves eller kremeres? Hva skal han ha på seg i kisten? Ville de se ham før kisten ble lukket for å fraktes til kapellet i kirken, fra sykehuset der han døde? Hvordan skal kirken pyntes?

Slike spørsmål vil vi selvsagt helst ikke tenke på. Men når noen dør, må vi tenke på de spørsmålene. Vi må til og med svare på dem. Da er det godt at det finnes profesjonelle og samtidig empatiske mennesker som har det som yrke.

Sorgprosessen når noen dør handler også om å gjøre alle de praktiske tingene som må gjøres. Det hjelper oss til å ta innover oss at en person som var blant oss er borte i sin fysiske form. Men det er tungt. For to barn som sitter og må gå gjennom sin fars papirer. For en livspartner som vet hun kommer til å bli alene. For oss som er mer perifere, men likevel involverte, fordi en av våre nærmeste er rammet. Det var rart å være med og bære kisten fra begravelsesbilen og inn i kapellet. Men samtidig godt. Av en eller annen grunn sa jeg min siste hilsen på portugisisk: «Vai com Deus». Gå med Gud. Kanskje sa jeg det på portugisisk fordi jeg ikke er religiøs nok til å si det på norsk? Men i kapellet i en kirke måtte Gud være med? Ikke vet jeg.

Det jeg i hvert fall er sikker på, er at i slike situasjoner er tradisjoner og ritualer helt nødvendig. Det lager en ramme rundt oss i en situasjon der vi trenger trøst og der den kreative kraften definitivt ikke er på topp.

Den gamle krigeren (han var i militæret hele sitt yrkesliv) hadde sirlig orden i papirene sine. Det hjalp godt, det også. Han hadde sørget for at det ble så enkelt som tenkelig å finne ut av de nødvendige tingene. Jeg ble sittende å tenke på at det neimen ikke ville blitt like lett å finne ut av mine ting. Kanskje er det noe å gjøre noe med. Vi vet jo aldri når vi melder oss ut av denne verden. Jeg har ikke tenkt å gjøre det med det første, men likevel, om så skulle skje, da er det godt om det er enkelt for de som skal ordne opp å gjøre akkurat det.

Blogging blir det naturligvis så som så med i en slik situasjon. Spesielt når hodet er fylt av ting som kanskje er over grensen fra det personlige og til det private. Men det er noen ganger godt å skrive om det private også. Så vet dere grunnen til at jeg ikke helt klarer å mobilisere engasjement for landbruksoppgjør og andre politiske saker akkurat nå.

Jeg valgte en salme til begravelsen også. Den valgte jeg både fordi den er så fin og fordi den er på nynorsk. Den gamle krigeren var fra Vestlandet, og snakket en dialekt som ligger nært opptil nynorsken. Det kjentes veldig riktig ut å velge en nynorsk salme. Så jeg valgte «Lei, milde ljos».

Lei, milde ljos, igjennom skoddeeim,
lei du meg fram!
Eg går i mørke natt langt frå min heim,
lei du meg fram!
Før du min fot; eg treng ei sjå min veg
så langt og vidt – eitt steg er nok åt meg.

Du veit det vel, eg bad ei alltid så:
Lei du meg fram!
Eg ville velja sjølv min veg, men no
lei du meg fram!
Eg ville leva fritt, var stolt og strid
og stor i mod – å, gløym den dårskaps tid!

Di makt hev signa meg, då veit eg visst:
Du leier enn
i myr og fjell og hei, og så til sist
ein morgon renn,
då til meg smiler engleåsyn blid,
som eg hev elska før, men mist ei tid

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

20 kommentarer

Trackback URL | Kommentar-feed

Sider som lenker til dette innlegget

  1. Den siste reisen : Iskwews hjørne på www | 20.05.08
  1. Undre sier:

    Takk for en fin tekst om et vanskelig tema, Isk.

    *klem*

  2. Iskwew sier:

    Takk, Undre.

    Dette er gjerne ikke noe vi vil forholde oss til før vi møter det. Og da er det godt å vite at det finnes gode, profesjonelle hjelpere som vet hva man må gjøre og hjelper oss med det.

  3. Milton Marx sier:

    Kondolerer. Da min far døde tok begravelsesagenten omkring min mor, og sa «Det går ikke over».

    Han hadde mistet sin egen kone for et par år siden. Og det er nok slik det er. De vi virkelig er glade i etterlater seg et tomrom.

  4. Iskwew sier:

    Takk, Milton.

    Ja, de etterlater seg et tomrom og jeg tror det kommer til å bli større for min mor når alt er ferdig organisert, begravelsen har vært og hverdagen begynner. Det er da savnet merkes enda mer.

  5. Avil sier:

    Å, så leit! *klem*

  6. Iskwew sier:

    Takk, Avil.

  7. Weinberg sier:

    Kondolerer.

    Dette har jeg heldigvis ikke opplevd enda. Det er stort sett mine foreldres tanter og onkler som vandrer heden. I et slikt øyeblikk er det ikke bare tradisjoner og ritualer som er viktig, aller viktigst ser jeg for meg den øvrige familiens støtte og samhold er.

    Ellers er Six Feet Under det beste som har hendt televisjonen, men det aner meg at det ikke er hverdagslivet i ethvert begravelsesbyrå.

  8. Iskwew sier:

    Takk, Weinberg.

    Jeg er jo kommet til en alder der mine egne foreldre begynner å bli gamle. Uten at jeg vil tenke den tanken særlig mye lenger, men jeg er glad for at jeg var med på dagen i går.

    Ja, støtte og omsorg fra familie og venner er det aller viktigste.

    Six feet under er en knallgod serie, men nei, den er nok ikke helt beskrivende for virkeligheten.

  9. Goodwill sier:

    Vondt å høre, men også godt å lese tankene dine, Iskwew. Du setter fine ord på det.

    Dette har jeg sett på nært hold flere ganger, og opplevd akkurat de tingene du skriver om. Både prosessen rundt dødsfall og begravelse og tomrommet som kommer etterpå. Det er veldig viktig å ta vare på den som er blitt alene etterpå, når hverdagene kommer.

    Jeg syns alltid dødsfall bringer med seg noe viktig og godt oppi all sorgen. Jeg syns alltid det gir meg en dypere forståelse av verdien av livet, at mine egne små og større problemer reduseres i lys av livets verdi.

    *klemmer hard og lenge*

  10. Tiqui sier:

    Trist å høre, men veldig fin salme og fine refleksjoner rundt livets slutt. Jeg tror også det er viktig å ha dette praktiske man må ta tak i som del av sorgritualet. Man får tid til å la det synke, samtidig som gjør det sammen med sine kjære.
    *god klem sendes*

  11. Iskwew sier:

    Takk, Goodwill.

    Ja, jeg tror den tyngste tiden nesten kommer etterpå, når hverdagen kommer, og hun skal leve alene. Det er det viktig å huske på.

    Jeg har jo sluppet å forholde meg til dette før, men jeg har samme opplevelse som deg. Det gode er at det setter ting i perspektiv. Dette er en del av livet, det også.

  12. Iskwew sier:

    Takk, Tiqui.

    Jeg synes den salmen er veldig fin, spesielt ettersom den handler om å ha levd livet på sin måte.

  13. Håkon sier:

    «É a luz da manhã, é o tijolo chegando»

    (Om jeg har bommet på metaforene så får du heller få en klem når ord ikke strekker til)

  14. Iskwew sier:

    «Det er morgenens lys, det er steinen som kommer.»

    Hmmm.

    For sikkerhets skyld tar jeg klemmen også, Håkon 🙂

  15. Håkon sier:

    Det er vel en murstein som kommer, men jeg antar en vanlig stein kan gjøre nytten (uten at det var meningen at noen skulle prøve dette i praksis).

    En klem er nok enklere enn referanser til portugisisk lyrikk, helt klart 🙂

  16. Iskwew sier:

    Klemmen er nok enklere, ja. Men jeg skjønte poenget bedre med den forklaringen du mailet 🙂

  17. Lothiane sier:

    Fint innlegg og veldig trist også. Jeg har stor tro på at ritualene og seremoniene vi har rundt dødsfall er nødvendige og gode for oss. Og min erfaring med folk fra begravelsesbyråer er at de er omsorgsfulle og hensynsfulle. Godt dere traff på et slikt menneske dere og.

    Føler med deg og familien!
    klem fra meg

  18. tb sier:

    Kondolerer.

    For femten år siden, på palmesøndag, en utrolig vakker aprilsøndag med stekende sol og skinnende blå himmel og liv som brøt fram over alt, fant jeg min far død i gårdsveien opp til småbruket der jeg vokste opp. Våren og livet var overalt omkring oss, og han var helt død der han lå med ansiktet ned i grusen på veien. Selv om jeg innerst inne visste at han var død da jeg fant ham, gjorde jeg det jeg hadde lært, munn til munn, hjertmassasje, hele pakken. Det hjalp kanskje meg litt, selv om han var hinsides hjelp da. Husker følelsen av skjeggstubben på kinnet hans, i den siste klemmen jeg fikk av ham, og den første siden jeg var barn, husker lyden av rennende vann og fuglesang og lukta av jord.

    Og som det er sagt over her, det går aldri over. Det blir aldri borte. Men det forandrer seg.

    «Inga bleike sørgekranser,
    ittnå prat om – takk for alt!
    Bare gull på blåe høgder
    der hvor sola falt.»
    Hans Børli

    … der ble visst jeg også litt privat.. beklager…

  19. Iskwew sier:

    Takk, Lothiane.

    Jeg tror vi trenger ritualene, de gjør at vi ikke mister helt fatningen når slikt noe skjer. Vi traff et veldig fint menneske i en vanskelig situasjon, som i hvert fall ikke ble vanskeligere av det møtet. Det er jeg glad for.

    Takk, tb.

    Du beskriver det du opplevde så jeg nesten kan kjenne på følelsen din. Du skal ikke beklage at du ble privat, for jeg tror at vi snakker alt for lite om slike opplevelser, fordi vi egentlig ikke vil forholde oss til døden.

    Nei, det går nok aldri over.

Top