Gammel vane kan godt vendes

I en artikkel i NYTimes beskrives hvordan gammel vane kanske ikke er så vond å vende som vi har lært oss til å tro. Det er en ganske håpefull tanke.

Visstnok fant noen forskere på slutten av 60-tallet ut av vi er født med kapasitet til å nærme oss utfordringer på fire ulike måter:

• Analytisk
• Prosedyremessig
• Relasjonelt
• Innovativt

Etter å ha lett en stund etter denne forskningen, men magert resultat, får jeg bare ta det som et faktum at vi har disse fire måtene, og tolke hva som ligger i dem. Men om noen vet noe mer om denne forskningen, er jeg lutter øre.

Jeg antar at en analytisk tilnærming er å bruke kunnskap. Prosedyremessig tilnærming må være å repetere tidligere brukte metoder. Relasjonell tilnærming betyr å samarbeide med andre, og innovativ tilnærming innebærer å løse utfordringen på en kreativ måte. Å tenke nytt. Videre sies det i artikkelen at i puberteten stenger hjernen for halvparten av kapasiteten til å bruke ulike tilnærminger; vi bruker bare de tankemåtene som har sett ut til å være mest verdifulle i oppveksten. Slik fødes et vanedyr. Slik blir vi personer som bruker færre muligheter enn vi kunne ha brukt.

Men vi kan faktisk reprogrammere oss selv. Vi kan bevisst bestemme oss for Ã¥ gjøre ting annerledes. Hjerneforskere har nemlig funnet ut at dersom vi gjør det, lager vi parallelle synaptiske baner (synapse: sted der utløpere fra flere nerver har kontakt) og til og med nye hjerneceller som gir oss muligheten til Ã¥ tenke i nye, innovative spor. Vi kan imidlertid glemme Ã¥ drepe innarbeidede vaner – nÃ¥r prosedyrene er innarbeidet i hippocampus, blir de der. Men vi kan visstnok altsÃ¥ lage parallelle baner. De kan overstyres.

Hah! Den skal jeg dra neste gang noen sier at sÃ¥nn har de alltid gjort det, sÃ¥ glem Ã¥ tenke nytt. Jeg skal faktisk si det til meg selv ogsÃ¥, for det hender minsanten at jeg sier til meg selv at “Nei, Iskwew, sÃ¥nn har du alltid gjort det, ikke prøv deg pÃ¥ noe nytt!”.

I følge Dawna Markova som har skrevet en bok om dette, er det viktigste for innovativ tenkning at vi fascineres av det vi ikke forstår. Men, sier hun, vi er trent til å ta beslutninger. Der er jeg definitivt skyldig.

“To decide is to kill off all possibilities but one. A good innovational thinker is always exploring the many other possibilities.”

Det kan det fort bli prokrastinering av, selvsagt, så det gjelder vel å finne en balanse mellom å se på alle muligheter til enhver tid, og å faktisk få fattet helt nødvendige beslutninger. Men hun har rett i at de i stor grad er basert på analyse (det vi allerede vet) og prosedyre (slik vi har gjort det før). Det blir ikke nødvendigvis nyvinninger av dét. Dermed er det neppe slike som meg som finner på nye ting, kan det se ut til. Jeg er, om noe, analytisk.

Det er her dette med å utvikle nye vaner kommer inn. Jo flere nye ting vi prøver, jo oftere vi beveger oss utenfor trygghetssonen vår, jo mer kreative blir vi. Vi har tre mentale soner vi kan være i: der vi er trygge, der vi strekker oss, og der vi er stresset. Det er i den sonen der vi strekker oss, at muligheten til utvikling ligger. Ikke i stresssonen der vi overveldes av det ukjente. Ikke i trygghetssonen, der ikke noe endres, men i sonen midt i mellom. Strekksonen.

Det er sunt å være i strekksonen. Om vi ikke utfordrer hjernen vår, slik at den lager nye spor, visner hjernen rett og slett. Å utfordre seg selv mentalt er altså en helsebringende ting.

Det trenger ikke, og kan ikke, kanskje, innebære en mental revolusjon på daglig basis. Det er bare å begynne med å gjøre noe annerledes hver dag. Holder du kaffekoppen i høyre hånd? Bruk den venstre i stedet. Hører du på jazz hver dag? Hør på opera i stedet. Leser du avisen på bussen om morgenen? Se på omgivelsene i stedet.

Markova trekker til slutt inn noe interessant. Hun sier at vi har det med å mene at de som tenker som oss, er smartere enn de som ikke gjør det. Spesielt i forretningslivet kan det være ganske fatalt. Dersom ledere omgir seg med like-tenkere og selskaper ansetter og forfremmer basert på likhet med de på toppen, vil det være stor sannsynlighet for at selskapet etter hvert mangler intelektuelt mangfold. Det er sjeldent godt for forretningene.

Følelsen av forvirring når du gjør noe på en ny måte, er en svært konstruktiv følelse. Øyeblikket etter begynner hjernen å organisere ny input og lager til slutt altså kanskje nye synaptiske forbindelser. Dersom prosessen repeteres lenge nok. Men ofte vil vår gamle vane protestere mot den ukjente veien, og uten bevissthet på mekanismen vil vi falle tilbake i gamle vaner igjen. Det kommer ikke av seg selv.

Gamle vaner er muligens vonde å vende. Men umulig er det ikke. Og det er minsanten sunt også.