Det er jo slik i næringslivet

I debatten etter Manuela Ramin-Osmundsen avgang som Barne- og likestillingsminister er det stadig vekk nevnt at det Ã¥ ansette bekjente, eller Ã¥ hÃ¥ndplukke de man ønsker Ã¥ ansette, er helt vanlig i næringslivet.  Og det er det definitivt.  For lederstillinger er det regel mer enn unntak.  Det betyr ikke at det bør være slik nÃ¥r man ansetter for eksempel Barneombudet.  Man sier at “slik har Gutteklubben Grei” alltid gjort det, og mer enn hinter til at Manuela mÃ¥tte gÃ¥ fordi man er mer kritiske til Jenteklubben Greie Jurister enn til Gutteklubben Grei.

Da overser man vesentlige forskjeller mellom forvaltning og næringsliv.

Den store forskjellen er at man i næringslivet har noen eiere og et selskap som er opptatt av å tjene penger.  I næringslivet ansetter Styret i selskapet administrerende direktør, og nedover i organisasjonene ansetter man de man mener er best egnet til å sørge for at selskapet utvikler seg og ikke minst; at selskapet tjener penger.  Dermed har man også en svært direkte måte å måle suksess på: Hvordan er selskapets inntjening?  En leder som ikke bidrar positivt til det, etter selskapets vurdering, vil måtte ta hatten sin og gå.  Slik sett er næringslivet med sine profittmål ganske nådeløse. 

Slik er det ikke i forvaltningen.

NÃ¥r man ansetter for eksempel et Barneombud er det andre ting som gjelder.  Ombudet skal være en vaktbikkje, ogsÃ¥ overfor den samme forvaltningen som ansetter han eller henne.  Da kan det ikke samtidig være tvil om hvorvidt den som ansetter ikke bare er innenfor lovmessige habilitetsregler.  Det skal mye til Ã¥ være lovmessig inhabil.  Det betyr ikke at man bør, som Manuela gjorde, pÃ¥virke prosessen ved Ã¥ bruke sitt nettverk til Ã¥ finne en ønsket kandidat.  Selv om det sikkert skjer, har skjedd før og kommer til Ã¥ skje igjen – selvsagt lever ingen i et vakuum.  Men som samfunn er vi avhengige av at de som skal være systemets vaktbikkjer, ikke er for nært knyttet til systemet.  Det vil umiddelbart lede til tvil om hvorvidt vi har Ã¥ gjøre med en vaktbikkje eller en skjødehund.  Det skjønte Kraby, som trakk seg med begrunnelse i at det ikke er rom for tvil om dette.  Barneombudet er avhengig av tillit.

I næringslivet er det ikke slik at ledere skal være uavhengige av selskapet.  De skal jo være en del av selskapet, det er kriteriet for ansettelsen – noe som skulle illustrere hvorfor paralleller til næringslivet ikke fungerer i denne saken.

At ombud utnevnes av regjeringen gir i seg selv grunn til tvil.  Utnevnelser blir fort preget av sittende regjerings politiske ståsted.  Det er slik jeg ser det hevet over tvil at de bør utnevnes av Stortinget, for å fjerne tvilen om uavhengighet fra forvaltningen.

Manuela Ramin-Osmundsen måtte ikke gå fordi hun kjente og hadde omgang med Ida Hjorth Kraby, slik jeg ser det.  Hun måtte gå fordi hun hadde sagt til Jens at hun hadde fortalt alt.  Dermed satt han onsdag i forrige uke og sa at han hadde full tillit til henne.  Det satte han sin politiske tyngde bak, og utover det faktum at hun ikke var lovmessig inhabil.  Når hun så dagen etter forteller at det er enda mer, så hadde ikke Jens noe valg. Det synes jeg ikke er vanskelig å forstå.  Det hun hadde å fortelle torsdag morgen var dessuten alvorlig, siden hun, via mellommann, hadde bedt Kraby legge inn søknaden sin igjen.  Dermed påvirket prosessen, og gjort seg selv inhabil.  Muligens ikke i lovmessig forstand, men i etisk forstand.

Som noen har nevnt i kommentarfeltet i trÃ¥den “Jenter som kommer og jenter som gÃ¥r” sÃ¥ er det sikkert slik at mer garvede politikere styrer slike prosesser pÃ¥ samme mÃ¥te som Manuela gjorde, bare uten at det oppdages.  Det er sikkert riktig, og det er det relevant Ã¥ tenke pÃ¥, snarere enn at paralleller til næringslivet er relevante. 

Det er nemlig en helt annen virkelighet.